Hvor sette grensen når det kommer til å hjelpe/hente ting/gjøre tjenester for barnet?

[AnonymBruker]

Er litt usikker på dette. I utgangspunktet vil jeg bygge opp under en kultur i hjemmet hvor vi har lav terskel for å gjøre tjenester/hente ting til hverandre/rekke hverandre et eller annet, om det er beleilig osv. Synes 5-åringen er veldig flink til å si ja når jeg spør henne om noe. F.eks om det er tomt for dopapir på do, avbryter hun leken og går og henter til meg. Har jeg eller far glemt å ta med håndkle til dusj på badet, så hjelper hun til. Det blir liksom sjelden sure miner når jeg spør henne om å hjelpe til med noe praktisk.  

Lurer på om det kommer fra meg/oss, fordi jeg så og si alltid sier ja med glede, når noen spør meg om å gjøre en tjeneste. Jeg synes det er hyggelig.

Samtidig er jeg litt redd for at hun blir litt bortskjemt med tanke på hjelp til ting som å ta på sko, hente tallerken i skapet osv. osv., så har tenkt i det siste at jeg kanskje også bær sette litt grenser. Vil virkelig ikke ende opp som en tjener i mitt eget hjem, hvor min assistanse liksom er forventet. 

Har vært veldig nøye på til nå at alt man får skal takkes for. Sies det ikke takk, er det bare å glemme. 

Samtidig er jeg redd for at om jeg blir litt mer kjip på tjenestene så skal liksom familiekulturen og 5-åringen bli kjipere på tjenestene også. 

Hvor sette grenser? Hva bør man gjøre for ungene og hva bør man ikke?

Tenker kanskje et en naturlig grense kan gå ved ting de lett/like lett kan gjøre selv, men bare ikke gidder? 

 

Anonymkode: 8e13f...042

[AnonymBruker]

Jeg må innrømme at jeg hjalp sønnen min med det meste han ba om da han var 5. 😛 Det er sikkert lurt å sette litt grenser tidligere enn jeg har gjort, men jeg har gjort det gradvis, og det har gått veldig greit likevel, uten nevneverdige protester.

Han er 10 år nå, og det går egentlig naturlig begge veier at vi gjør ting for hverandre dersom det er en større ulempe for den som ber om det å gjøre det selv, enn for den som blir bedt om det. F.eks hvis vi sitter i sofaen og en av oss reiser seg, så kan den andre godt be om å få hentet noe med det samme, og det blir gjort med glede. Men sitter jeg ved pc'en og jobber og han sitter med ipaden og går tom for strøm, så må han hente laderen selv. Men det er han klar over, og det er sjelden han prøver seg på å spørre nå lenger. Men jeg hjelper ham fortsatt med å ta vinterbuksa utenpå cherroxene de gangene han glemmer seg og tar på hanskene først. 😛

Anonymkode: e3ce7...0cf

[AnonymBruker]

Jeg tenker at en femåring kan få gjøre det han klarer, og så hjelpes om det er for vanskelig (må prøve seg og lære). Men at han også kan hjelpes med ting som å hente dopapir om det er tomt når han sitter der. Selvfølgelig. 

Jeg synes også det er hyggelig med takking, men ikke for alt. Man kan ikke gå rundt og takke hverandre hele tiden, da vil ordet til slutt miste meningen helt. Vi takker for tjenester, men ikke alt av småting. Det er bare slitsomt. Det er også vanskelig for barna om de etterhvert forventer at venner skal takke dem for alt mulig hele tiden. 

Anonymkode: ea401...596

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg tenker at en femåring kan få gjøre det han klarer, og så hjelpes om det er for vanskelig (må prøve seg og lære). Men at han også kan hjelpes med ting som å hente dopapir om det er tomt når han sitter der. Selvfølgelig. 

Jeg synes også det er hyggelig med takking, men ikke for alt. Man kan ikke gå rundt og takke hverandre hele tiden, da vil ordet til slutt miste meningen helt. Vi takker for tjenester, men ikke alt av småting. Det er bare slitsomt. Det er også vanskelig for barna om de etterhvert forventer at venner skal takke dem for alt mulig hele tiden. 

Anonymkode: ea401...596

Tenker egentlig ikke på ting som er for vanskelig/rimelig vanskelig å gjøre selv. Og dopapir og sånn er jo ganske åpenlyst at det blir vanskelig for den som sitter fanget på skåla og utføre  Sånne ting mener jeg er helt ok å gjøre. Tenker mer på sånn som å hjelpe og ta av sokker når det kar klumpet seg litt med mange lag på vinteren; ta dresstrikken over skoa, hjelpe til å ta på bilselen når man har hansker på, og barnet kanskje ikke gidder og ta de på og av. Er jo tross alt ting barnet KAN gjøre selv, men som det er behagelig å få hjelp med, og litt knotete blir det. 

Det med selen skjedde f.eks. i dag, og kom til å tenke på det når jeg lå der mellom passasjersetet og førersetet i en svært rar posisjon, at det kanskje hadde vart like greit å bare si at hun kunne ta av seg hanskene og fikse det selv...

Og så litt mer sånne ting som "kan du finne blyantspisseren til meg, mamma", når hun sitter og tegner veldig konsentrert, og jeg kanskje går rundt og rydder. Hun kan jo strengt tatt selv reise seg opp å lete selv, men så vet hun at jeg er på farten og på pletten og har kontroll på hvor de rareste ting befinner seg  

Mulig ikke alt krever og takkes for, men jeg krever takk der det er naturlig. Tenker at alt man har bedt noen andre om å gjøre, og de gjør, bør kunne forventes å møtes med et lite "takk". For meg er dette heldigvis ren automatikk. Heller et takk for mye enn et takk for lite, og barn vet godt at i ulike situasjoner - som med venner - kreves ulike kotymer. 

Ts

Anonymkode: 8e13f...042

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg må innrømme at jeg hjalp sønnen min med det meste han ba om da han var 5. 😛 Det er sikkert lurt å sette litt grenser tidligere enn jeg har gjort, men jeg har gjort det gradvis, og det har gått veldig greit likevel, uten nevneverdige protester.

Han er 10 år nå, og det går egentlig naturlig begge veier at vi gjør ting for hverandre dersom det er en større ulempe for den som ber om det å gjøre det selv, enn for den som blir bedt om det. F.eks hvis vi sitter i sofaen og en av oss reiser seg, så kan den andre godt be om å få hentet noe med det samme, og det blir gjort med glede. Men sitter jeg ved pc'en og jobber og han sitter med ipaden og går tom for strøm, så må han hente laderen selv. Men det er han klar over, og det er sjelden han prøver seg på å spørre nå lenger. Men jeg hjelper ham fortsatt med å ta vinterbuksa utenpå cherroxene de gangene han glemmer seg og tar på hanskene først. 😛

Anonymkode: e3ce7...0cf

ok, det var godt å høre at det kan gå litt naturlig  

Tenker en viktig "regel" kanskje kan være dette du sier her, med at det er en større ulempe for den andre å gjøre det. Når en allerede har reist seg opp for å hente noe, så er det jo lite arbeid å ta med en ekstra ting. 

Men tenker at jeg kanskje bør sette litt mer grenser når det kommer til å avslutte det jeg holder på med for å hente noe, når ulempen egentlig er like stor for oss begge... kanskje

Ts

 

Anonymkode: 8e13f...042

[AnonymBruker]

Jeg hjelper kun med klær hvis jeg ser at de sliter, men har prøvd selv. 

Mine tanker går på at de skal klare dette selv når de begynner i førsteklasse. At de forstår at lærene har mer enn nok med å veilede og holde øye med barna. At en lærer skal lære barn å kle på seg er virkelig ikke lærens oppgave. 

Vi hjelper hverandre i huset, men de skal forstå at dette gjøres fordi jeg syns det er koselig. Ikke fordi barna krever det eller har en forventning av at ting skal skje ut av det blå.

Det har de forstått. 5 og 8 år 😊

Anonymkode: f3836...8aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg hjelper kun med klær hvis jeg ser at de sliter, men har prøvd selv. 

Mine tanker går på at de skal klare dette selv når de begynner i førsteklasse. At de forstår at lærene har mer enn nok med å veilede og holde øye med barna. At en lærer skal lære barn å kle på seg er virkelig ikke lærens oppgave. 

Vi hjelper hverandre i huset, men de skal forstå at dette gjøres fordi jeg syns det er koselig. Ikke fordi barna krever det eller har en forventning av at ting skal skje ut av det blå.

Det har de forstått. 5 og 8 år 😊

Anonymkode: f3836...8aa

Jeg tror det skal mye til for at ungene ikke forstår dette mtp skolen. De er jo ikke helt blåst, og har gått i barnehagen. De skjønner jo forskjell på foreldre, barnehagepersonell og lærere. Tror barna er mer sosialt intelligente enn mange tror. 

Jenta mi kler på seg alt selv i barnehagen og har gjort det lenge, men hun skjønner jo at jeg har mer tid og færre barn og forholde meg til enn barnehagepersonellet. 

Men klart at om man er vant til å ha en "tjener" hjemme, så kan dette få noen uheldige sosiale utslag. Og kan påvirke innstillingen til å gjøre ting selv. Får man servert alt på sølvfat hjemme, kan det jo plutselig bli "kjipt" å gå på skolen. 

Ts

Anonymkode: 8e13f...042

[Ulrikke]

Jeg synes det høres ut som om du har en fornuftig tilnærming til dette.

Jeg har hele tiden vært på tilbudssiden forsåvidt, men de gangene jeg har sagt "det kan du gjøre selv", så har det også blitt gjort uten sutring eller protest.

Resultatet nå er en 16-åring som tilbyr seg. "Skal jeg lage en kaffe til deg?" for eksempel. Hun kan godt sukke litt hvis jeg ber henne gå ut med søpla, men det tror jeg er alderen. Jeg forventer ikke at hun skal juble, men som jeg har gjentatt siden hun var ganske liten, jeg synes ikke det er morsommere enn henne å gå ut med den posen, så hvorfor skal BARE jeg gjøre det.... Jeg kommenterer ikke det sukket som evt kommer, velger å ikke ta den kampen fordi hun gjør det uten sure miner.

Jeg gjør ting for henne som hun helt klart får til selv, men på grunn av hvordan vi har hatt det i oppveksten hennes vet hun at det ligger omsorg bak. Hun ville ikke ha matpakke hele ungdomsskolen, gikk heller uten mat. Nå, på vgs, har hun begynt å ville ha med mat, og jeg lager den. Ikke fordi hun ikke får til, men jeg koser meg litt med det, og hun viser oppriktig glede og skjønner at det ligger omsorg bak.

Jeg vil ikke ha det sånn at man aldri kan bli gjort noe for bare fordi man får det til selv. Men, hele veien har jeg hatt samme tanke i hodet som deg TS, at man ikke skal bli "tjener". Har jobbet med barn i mange år og ser mange av dem kommanderer foreldrene rundt. Derfor har jeg sagt nei når jeg ikke orker/gidder/synes det har blitt mye i det siste. Vi hadde nok et par runder rundt dette da hun var liten, at jeg gjør det med glede når det passer, men da forventer jeg at hun ikke blir sur når det ikke passer.

Tenker du får til en fin balansegang der, TS, så lenge du er såpass bevisst! Jeg trives med at vi har et miljø i huset hvor folk liker å gjøre ting for hverandre! (men vi hadde neppe likt det om det ble sett på som en selvfølge...)

[AnonymBruker]

Ulrikke skrev (7 timer siden):

Jeg synes det høres ut som om du har en fornuftig tilnærming til dette.

Jeg har hele tiden vært på tilbudssiden forsåvidt, men de gangene jeg har sagt "det kan du gjøre selv", så har det også blitt gjort uten sutring eller protest.

Resultatet nå er en 16-åring som tilbyr seg. "Skal jeg lage en kaffe til deg?" for eksempel. Hun kan godt sukke litt hvis jeg ber henne gå ut med søpla, men det tror jeg er alderen. Jeg forventer ikke at hun skal juble, men som jeg har gjentatt siden hun var ganske liten, jeg synes ikke det er morsommere enn henne å gå ut med den posen, så hvorfor skal BARE jeg gjøre det.... Jeg kommenterer ikke det sukket som evt kommer, velger å ikke ta den kampen fordi hun gjør det uten sure miner.

Jeg gjør ting for henne som hun helt klart får til selv, men på grunn av hvordan vi har hatt det i oppveksten hennes vet hun at det ligger omsorg bak. Hun ville ikke ha matpakke hele ungdomsskolen, gikk heller uten mat. Nå, på vgs, har hun begynt å ville ha med mat, og jeg lager den. Ikke fordi hun ikke får til, men jeg koser meg litt med det, og hun viser oppriktig glede og skjønner at det ligger omsorg bak.

Jeg vil ikke ha det sånn at man aldri kan bli gjort noe for bare fordi man får det til selv. Men, hele veien har jeg hatt samme tanke i hodet som deg TS, at man ikke skal bli "tjener". Har jobbet med barn i mange år og ser mange av dem kommanderer foreldrene rundt. Derfor har jeg sagt nei når jeg ikke orker/gidder/synes det har blitt mye i det siste. Vi hadde nok et par runder rundt dette da hun var liten, at jeg gjør det med glede når det passer, men da forventer jeg at hun ikke blir sur når det ikke passer.

Tenker du får til en fin balansegang der, TS, så lenge du er såpass bevisst! Jeg trives med at vi har et miljø i huset hvor folk liker å gjøre ting for hverandre! (men vi hadde neppe likt det om det ble sett på som en selvfølge...)

Takk for fint svar! Høres ut som om dere har et godt forhold Ts

Anonymkode: 8e13f...042

[AnonymBruker]

Enig med siste her. Det er greit og koselig å hjelpe, og jeg krever hjelp tilbake. Ikke bare når det trengs veldig, men også bare når vi har det hyggelig sammen. Og jeg tror ikke det går an å bruke opp "takk". (Elske er et ord som for meg kan miste sin verdi, men ikke takk) Og det er nok viktig å være obs på å ikke bli slave (har tre unger fra 8-16 som godt kan hjelpe, som spør om noen ting, men jeg kan også si nei)

Anonymkode: 33c03...963

[Mnjah]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Er litt usikker på dette. I utgangspunktet vil jeg bygge opp under en kultur i hjemmet hvor vi har lav terskel for å gjøre tjenester/hente ting til hverandre/rekke hverandre et eller annet, om det er beleilig osv. Synes 5-åringen er veldig flink til å si ja når jeg spør henne om noe. F.eks om det er tomt for dopapir på do, avbryter hun leken og går og henter til meg. Har jeg eller far glemt å ta med håndkle til dusj på badet, så hjelper hun til. Det blir liksom sjelden sure miner når jeg spør henne om å hjelpe til med noe praktisk.  

Lurer på om det kommer fra meg/oss, fordi jeg så og si alltid sier ja med glede, når noen spør meg om å gjøre en tjeneste. Jeg synes det er hyggelig.

Samtidig er jeg litt redd for at hun blir litt bortskjemt med tanke på hjelp til ting som å ta på sko, hente tallerken i skapet osv. osv., så har tenkt i det siste at jeg kanskje også bær sette litt grenser. Vil virkelig ikke ende opp som en tjener i mitt eget hjem, hvor min assistanse liksom er forventet. 

Har vært veldig nøye på til nå at alt man får skal takkes for. Sies det ikke takk, er det bare å glemme. 

Samtidig er jeg redd for at om jeg blir litt mer kjip på tjenestene så skal liksom familiekulturen og 5-åringen bli kjipere på tjenestene også. 

Hvor sette grenser? Hva bør man gjøre for ungene og hva bør man ikke?

Tenker kanskje et en naturlig grense kan gå ved ting de lett/like lett kan gjøre selv, men bare ikke gidder? 

 

Anonymkode: 8e13f...042

Er tjenester en del av kjærlighetsspråkene dine? Forklarer litt.