Mamma er en hoarder, og det gir meg panikk for fremtiden

[AnonymBruker]

Mamma er i 70-årene og sliter med å kaste ting. Ikke sånn som de ekstreme på det tv-programmet som gikk på TLC, der de ikke kaster faktisk søppel og matrester og sånn. Men det er ille nok. Den ene etasjen i huset der foreldrene mine bor ser tipp topp og strigla ut. Ryddig og pent. I andre etasje, der det aldri er gjester, derimot, er flere rom ufremkommelige, og i andre rom står det hauger av kasser med ting som "skal tas vare på".

Foreldrene mine bor i et stort hus med flere uthus, så de har god plass. For god plass, for mamma trenger da egentlig ikke kaste ting. Kassene og posene kan flyttes rundt og trenger ikke være så synlig.

Hun klarer til en viss grad å kvitte seg med ting, men da må det gås gjennom først. I detalj. Og da snakker vi boligmagasiner og bokklubblader fra 1980. Hun må lese gjennom hver side. Og rive ut artikler som hun kanskje trenger og vil lese. Som da havner i en haug, som havner i en kasse, som havner i en haug av kasser.

Og klær. Fra 70, 80, 90, 00-tallet. Noen med merkelappen på. Feil størrelse, siden hun har gått ned i vekt. Men kanskje hun får bruk for det. Så da havner det også i en kasse. Eller kvitteringer, giroer, regninger som er betalt for MANGE år siden. Det er i ringpermer, som også er i kasser.

Det er så MYE!! Og jeg har fortalt at det gir meg panikk. 

Vi mistet søskenet mitt for et par år siden, så nå er jeg helt alene om å arve et hus og flere uthus fulle av ting. Pappa prøver å rydde, men han får jo ikke lov å bare gå og hente femti poser med gamle magasiner og hive det i papirsøpla, alle må blas gjennom side for side. Jeg prøvde å snakke med ham om det, og han sa han har gitt opp og håper det bare kommer en dag når hun er klar. Men de magasinene har vært der siden jeg var tenåring, nå er jeg i slutten av tredveåra. 

Så da har de rom stappfulle med rot, og alt som er etter søskenet mitt, som det er følelsesmessig vanskelig for oss alle å gå gjennom, og det føles så ekstremt overveldende å skulle overta alt dette, at jeg sitter der om 20 år i et gedigent hus som er fylt til randen av rot, og må bruke resten av livet på å rydde, kaste og finne ut hva jeg skal gjøre med alt. 

Jeg har altså forsøkt å snakke om det, forsøkt å si jeg kan hjelpe, men hun må ha kontroll, gjøre det selv. Kan jeg be henne snakke med psykologen sin om det? (som hun går til for sorgarbeid). 

Dette ble da ikke noe som oppsto pga sorgen, men det ble veldig mye verre, samtidig som min situasjon også er verre med tanke på alt dette, siden jeg må gjøre alt alene. 

Har noen vært i en lignende situasjon?

 

Anonymkode: 37b3a...954

[AnonymBruker]

Jeg er i en lignende situasjon, ja!
Min forelder er likedan, og strever virkelig med å få kastet ting. Mye står bare og støver ned, uten å bli brukt. Annet står bare stuet bort og tar unødvendig plass. Får aldri bruk for de tingene, men likevel skal det tas vare på. Har prøvd å snakke med h*n flere ganger, men det nytter ikke.
 

Anonymkode: 5aa76...77d

[Ulven]

Ja vi var i en lik situasjon da sviger.... døde. Bare at det var en hel gård hvor ingenting var kastet på 100 år. Vi fant sko, klær, sengetøy, gardiner, brev, kvitteringer og husgeråd fra 1920 og framover. Det var som å jobbe seg gjennom tidsperiodene motemessig, så spennende var det forsåvidt, men det var en nær umulig oppgave. Vi måtte til slutt bare kaste og kaste selv om en del sikkert kunne ha vært interessant for andre. Det var kassevis med strikkeoppskrifter, matoppskrifter, og gamle blader. Det var medisiner som ikke var brukt, men som man ikke kunne kaste. Det var armbåndsur som ikke lenger virket, men som man ikke hadde klart å kaste. Type 20 stk. Juggel og ekte smykker om hverandre. Gamle utslitte sko. Nye sko som ikke var brukt. Nye klær som ikke var brukt, for man måtte jo slite det gamle først. 😉 

Vi brukte halvannet år på å komme så langt at vi kunne legge det ut for salg.

Dessverre er det ikke så mye du får gjort når hun ikke klarer å se problemet selv. Annet enn å stålsette seg og vite at det finnes containere å få leid. 

Endret 30. november 2021 av Ulven

[AnonymBruker]

Min mor er lik, værre og. Alle vet det er et problem men ingen gjør et problem ut av det. Hun skader ingen og hun har et forhold til tingene som gir hun følelse av kontroll og trygghet og det skal hun få lov til å ha og hun koser deg på markeder og med sortering som aldri tar slutt i hverdagen som hjemmeværende pensjonist. Selvom alt bare ser ut som et rot for oss har hun det organisert på en måte for seg selv. Så lenge det ikke går utover personlig hygiene og sikkerhet syns jeg folk kan få samle på det de vil

Anonymkode: cbbc7...5d3

[AnonymBruker]

Opplever det samme med min gamle mor. Det startet da pappa gikk bort for 20 år siden.Eskalerte massivt da flere av mine søsken gikk bort. Har tømt flere containere opp gjennom de siste 10 årene.  Hun fyller opp og fyller opp ,bruktbutikker og nett. Dårlig helse,og ingen personlig hygiene 😪 Huset og hagen er en kandidat for Hoarders, norsk utgave... Nekter å ta imot hjelp fra kommunen og utenforstående.  Begynner å bli litt rørete.  Vel ,egentlig siden hun var 80..hun har alarm fra sentralen, men trykker ikke på den om hun faller I de fleste tilfeller, ligger heller timevis på gulvet. Har sagt ifra på både sykehus og til kommune,men ingen gjør noe ,- da hun i klare øyeblikk,er god å snakke for seg. Hun har ikke vasket håret siden før Corona 😪 Og nekter hjelp av oss som vil hjelpe. Hun  vasker seg med klut. Har heller ikke dusjet på Gud vet hvor lenge.  Går i skitne klær 😪 Huset er skittent og røykfyllt.  Sendt bekymringsmelding til kommunen.  Men hun snakker de rundt. 

Anonymkode: fd437...598

[AnonymBruker]

Mamma er sånn, men i motsetning til i HI er det synlig i HELE leiligheten. Jeg blir helt satt ut av og til av hva hun har gjemt på. Hun flyttet for noen år siden, og da kastet vi mye, men hun har tatt vare på helt merkelige ting som JEG ville kaste. For eksempel ting jeg har fått dra Pennyklubben...?!? Altså?! En kjip sekk fra PK, en lommebok, sånne ting. Mamma har MANGE sekker og hun bruker absolutt ikke lommebok fra Pennyklubben... 😂 Men neida, det skal ikke kastes. 🙄

Jeg orker ikke involvere meg så veldig, får bare ta det arbeidet når hun går bort. Med en kontainer (eller ti) kan det gå radig unna. Få venner til å hjelpe til. Vi fikk kvittet oss med MYE da mamma flyttet, det er fortsatt mye igjen, men jeg har nå erfart at joda, det er mulig å tømme en svær enebolig. 😂 

Flyttefolkene var helt sjokkert over mengden kasser de skulle flytte da. 😂

Anonymkode: 0fe69...d21

[AnonymBruker]

Jeg har vært med å ryddet et par slike leiligheter/hus og det er fullt mulig å få det gjort raskt og effektivt når de er døde så det skal du ikke bekymre deg så mye over. Du får med deg venner eller ansetter noen for å være med å rydde ut og et par containere og så er det gjort så lenge de som er med er effektive.

Å få de det gjelder til å være med er håpløst. Jeg skulle hjelpe en bekjent med det der, vi hadde pratet om hva vi skulle gjøre på forhånd og når jeg kom så ordnet jeg og fikset så godt det lot seg gjøre, hun ville ikke slippe inn noen andre så jeg måtte stå for det selv. Tror jeg hadde samlet 30 sekker og så skulle det kastes, men da ville hun ikke kaste det for hun manglet et papir og navnet sto på... Så hun ville åpne alle 30 sekkene for å finne dette reklamearket... Lettest å ta slikt når de er død, kommer ingen vei når de er levende.

Anonymkode: dc1b6...a63

[AnonymBruker]

Ikke bry deg nå og ta sorger på forskudd. Helt sikker på at du kan få med deg venner i opprydning når den som har samlet ikke lenger er der eller betal profesjonelle når det virkelig må gjøres. Det siste koster nok litt, men de er effektive.    Forstår at tanken på jobben som må gjøres er stort, men ikke la det ødelegge hverdagen din og forholdet til den som samler. Har det kommet langt er det sjelden mulig å endre adferd, så bedre å jobbe med seg selv og hvordan man håndterer det.

Anonymkode: f38c6...4de

[AnonymBruker]

Jeg syns det er litt egoistisk å tenke på deg og dine fremtidige "problemer" når moren din tydeligvis har et problem. Det blir sånn "stakkars meg, moren min samler på skrot som jeg må rydde opp når jeg arver dette store huset." Finn en måte å hjelpe HENNE på heller. Ha en ellers fin mandag. 

Anonymkode: 6c550...7f2

[MizzVic]

Det der er egentlig veldig lett.

Mennesker er ikke ting. De lever ikke i ting. Minnene om dem er ikke i ting.

Blir foreldrene dine borte, kast alt.

ALT.

Behold fotoalbum. 

Du trenger overhodet ikke noe av det andre.

Så opprydding trenger ikke ta tid.

[AnonymBruker]

Jeg hadde samme problem med min far. 
 

Jeg dro hjem når jeg visste han var ute eller var på ferie, og tømte litt etter litt. Han la aldri merke til det for han hadde så mye ting. 
 

Han mente selv han hadde oversikt, men jeg fylte opp en container hver gang han reiste bort. 
 

Da han døde, kontaktet jeg et firma som drev med dødsbo og de tok med mesteparten og resten ble kastet. 

Anonymkode: 7a74f...580

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg syns det er litt egoistisk å tenke på deg og dine fremtidige "problemer" når moren din tydeligvis har et problem. Det blir sånn "stakkars meg, moren min samler på skrot som jeg må rydde opp når jeg arver dette store huset." Finn en måte å hjelpe HENNE på heller. Ha en ellers fin mandag. 

Anonymkode: 6c550...7f2

Det er ikke mulig å hjelpe noen mot deres vilje. Om det så er Hoarding eller alkohol.. Hvis ikke moren selv synes det er problematisk med så mye ting er hi sjanseløs 

Hi, det går ført å tømme et hus hvis man ikke kikker så nøye på hva som kastes 

Anonymkode: 71ce4...45c

[Hannah80]

MizzVic skrev (25 minutter siden):

Det der er egentlig veldig lett.

Mennesker er ikke ting. De lever ikke i ting. Minnene om dem er ikke i ting.

Blir foreldrene dine borte, kast alt.

ALT.

Behold fotoalbum. 

Du trenger overhodet ikke noe av det andre.

Så opprydding trenger ikke ta tid.

Dette. Hadde et familiemedlem som sparte på alt. Absolutt alt. Vi leide containere, og kastet rubbel og bit, bortsett fra bildene som lå i album. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg syns det er litt egoistisk å tenke på deg og dine fremtidige "problemer" når moren din tydeligvis har et problem. Det blir sånn "stakkars meg, moren min samler på skrot som jeg må rydde opp når jeg arver dette store huset." Finn en måte å hjelpe HENNE på heller. Ha en ellers fin mandag. 

Anonymkode: 6c550...7f2

Det er jeg helt enig i, jeg føler meg som et jævlig menneske som tenker sånn, noe som også gjør at jeg ligger våken om natta. Så takk for den. Jeg har heller ingen barn, så det bekymrer meg veldig å arve masse rot og vedlikehold som jeg ikke er i stand til å bebo eller sette i stand, og der det ikke er noen etter meg til å ta over et hus og en tomt som egentlig er utrolig vakkert og har vært i familien i over 100 år. 

Det er jo det jeg har fokusert på, ved å snakke med henne og pappa, tilby meg å hjelpe, si jeg kan sette av masse tid, oppfordre, oppmuntre, bidra. Men alt blir blokkert av at hun skal ha kontroll på alt.

Jeg har aldri ofra det en tanke før søskenet mitt døde. Da snakket hun/han og jeg om at dette skulle vi klare sammen. Men nå har det jo blitt veldig mye verre, og jeg tror vel det er en slag eksistensiell angst som har slått litt motsatt ut for oss.

Der jeg får angst for fremtid og eneansvar, får hun angst for å gi slipp på ting når hun mistet det kjæreste hun hadde.

Det er klart jeg vet det er henne det er synd på, det var jo derfor jeg lagde denne tråden, for å se om det er noe som kan hjelpe. Det var jo det jeg ba om råd til.

-

Det hjelper litt å høre at andre har opplevd det samme, selv om det er trist å vite det også. Takk for mange gode svar. Det er også trist at man liksom skal gå i 20 år og vente på å rydde, det føles slemt det også, det er jo ting som betyr mye for henne. 

Anonymkode: 37b3a...954

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

det er jo ting som betyr mye for henne. 

Det er her du må endre tankegang. Det er ikke sånn at 99% av det hun eier betyr mye for henne. Hoarding er en sykdom som gjør at hun tror det betyr mye for henne. 

Eksemplene med Penny klubben-sekk er bra. Det betyr ikke noe for moren, men allikevel føles den viktig. 

Det gjelder nok mesteparten av tingene. 

 

Anonymkode: 71ce4...45c

[sommermor]

Hannah80 skrev (19 minutter siden):

Dette. Hadde et familiemedlem som sparte på alt. Absolutt alt. Vi leide containere, og kastet rubbel og bit, bortsett fra bildene som lå i album. 

Også bunader og bunadssølv eller dyre smykker ?

[AnonymBruker]

Vi kastet mengder fra loft og kott for noen år siden. Mamma samler noe voldsomt på alt mulig tull og kaster aldri noe. Hun fikk ikke være med og satt dritsur i stua mens vi holdt på. Innimellom kikket hun i containeren og kommenterte "den der kan dere ikke kaste", men det gjorde vi og hun har aldri sagt at hun savner noe av det. Hadde vi ikke gjort det da, ville det fremdeles ligget urørt i kottene.. Nå har det riktig nok samlet seg opp mengder igjen da, så det må vel tas en gang til snart. Bestemor er likedan, men der har vi gitt fullstendig opp og får ta jobben når hun ikke er her mer. Vet faktisk ikke hvordan det står til der lenger, siden vi aldri får komme inn der mer. Det er vel en grunn til at hun insisterer på at det er hun som skal komme på besøk til oss. Dukker vi opp der uventet, slipper vi ikke inn fordi hun står i døren og sier at det ikke passer. 

Anonymkode: 0bf82...160

[AnonymBruker]

Min svigermor er i 60 årene, hennes mor er 96. Min svigermor løste "problemet" lett, dog kanskje litt hjerteløst (men hun så vel ikke annen utvei). Da gamlemor flyttet til omsorgsbolig, betalte svigermor snekkere 15 tusen for å kaste alt, ta det de trenger. Sånn var huset tomt på en dag. 

Anonymkode: a29c2...ca6

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så igjen, ts! Mamman min samler som bare det, og pappa har gitt opp å si noe på det. 

For min del bekymrer jeg meg ikke bare for at det skal bli strev for meg den dagen de faller fra. Det som bekymrer meg mest er at mamma og pappa bor i et hus som ikke egner seg for gamle folk. De blir mer og mer skrøpelige, men det er jo ikke sjans å få de til å flytte i en lettstelt sentral leilighet når huset er stappa fullt fra kjeller til loft. Det samme er hytta. 

Der vi tidligere bodde en stor familie, er det nå kun plass til at en av barna kommer på besøk. Alle rommene er fylt opp med de evinnelige eskene, og kun på ett rom er det en ledig seng man kan sno seg fram til mellom eskene. Det er fortsatt rent og ryddig, men hele huset er brukt til lager. Det er ikke lenger plass til å bruke soverommene til soverom, kontoret som kontor og så videre. Vi hadde en runde og kasts en full conteiner for noen år siden men det tok noem måneder så var vi tilbake til start så det føles ikke som det hjelper. 

 

Har dessverre ikke andre råd til deg enn å hente inn hjelp den dagen du må ta over. Jeg har i alle fall ikke funnet noe måte å snakke fornuft til mamma på som virker. 

Anonymkode: fdcdf...428

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi kastet mengder fra loft og kott for noen år siden. Mamma samler noe voldsomt på alt mulig tull og kaster aldri noe. Hun fikk ikke være med og satt dritsur i stua mens vi holdt på. Innimellom kikket hun i containeren og kommenterte "den der kan dere ikke kaste", men det gjorde vi og hun har aldri sagt at hun savner noe av det. Hadde vi ikke gjort det da, ville det fremdeles ligget urørt i kottene.. Nå har det riktig nok samlet seg opp mengder igjen da, så det må vel tas en gang til snart. Bestemor er likedan, men der har vi gitt fullstendig opp og får ta jobben når hun ikke er her mer. Vet faktisk ikke hvordan det står til der lenger, siden vi aldri får komme inn der mer. Det er vel en grunn til at hun insisterer på at det er hun som skal komme på besøk til oss. Dukker vi opp der uventet, slipper vi ikke inn fordi hun står i døren og sier at det ikke passer. 

Anonymkode: 0bf82...160

Da kan du ringe kommunen for reglene er at dei skal sjekke at alle eldre bor levelig i hjemmene sine.

Anonymkode: 5717f...d8a