Klarer ikke definere barnet mitt..

[AnonymBruker]

Hei. Jeg synes det er så vanskelig å definere datteren min. Hun er fire år, og jeg og mannen min (og min mor) har forskjellige oppfatninger av henne.

Altså, jeg vet hva hun liker å gjøre, hva hun interesserer seg for, hvordan hun opptrer i forskjellige situasjoner, men jeg ser nå at jeg begynner p tvile med min oppfatning av hennes personlighet. 

Jeg har hele tiden sett henne som en robust jente, og ikke særlig sensitiv. Ikke sånn at hun holder alle følelser på innsiden. Sier hun at det går bra, så går det bra liksom. Er det følelser, ser vi dem. 

Mannen min mener at hun egentlig er veldig sensitiv, veldig følsom og bare vil ha nærhet. 

Jeg er selv veldig sensitiv, kan snakke masse om "dype" ting osv, og ungen er jo bare fire år, så dype samtaler om følelser er jo selvsagt utelukket. Likevel har jeg spurt henne "ble du lei deg da du ikke fikk lov til å.." òg hun svarer nei. "ble du sint?" nei. Kanskje litt. Ok, greit. Skjønner jeg godt. 

Samtidig ser jeg at hun utagerer en del, og jeg tenker med en gang at det er min feil og at jeg ikke kjenner henne så godt som jeg trodde og jeg føler at jeg burde vite om det er noe å grave etter eller ei. 

Jeg er ikke så god på dette. Eneste når følelsene er veldig tydelige, tar jeg hensyn til det og setter ord på dem om situasjonen tillater det. Men hun har ikke gitt uttrykk for å snakke mer om det, og tar jeg initiativet, får jeg lite ut av det. 

Er det noe man kan gjøre for å finne mer ut av ting uten at det føles invaderende for barnet? 

Anonymkode: 4476a...575

[AnonymBruker]

Wow, snakk om å overtenke

Anonymkode: 9cef9...7a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Wow, snakk om å overtenke

Anonymkode: 9cef9...7a2

Gidder du..?! 

Anonymkode: 4476a...575

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hei. Jeg synes det er så vanskelig å definere datteren min. Hun er fire år, og jeg og mannen min (og min mor) har forskjellige oppfatninger av henne.

Altså, jeg vet hva hun liker å gjøre, hva hun interesserer seg for, hvordan hun opptrer i forskjellige situasjoner, men jeg ser nå at jeg begynner p tvile med min oppfatning av hennes personlighet. 

Jeg har hele tiden sett henne som en robust jente, og ikke særlig sensitiv. Ikke sånn at hun holder alle følelser på innsiden. Sier hun at det går bra, så går det bra liksom. Er det følelser, ser vi dem. 

Mannen min mener at hun egentlig er veldig sensitiv, veldig følsom og bare vil ha nærhet. 

Jeg er selv veldig sensitiv, kan snakke masse om "dype" ting osv, og ungen er jo bare fire år, så dype samtaler om følelser er jo selvsagt utelukket. Likevel har jeg spurt henne "ble du lei deg da du ikke fikk lov til å.." òg hun svarer nei. "ble du sint?" nei. Kanskje litt. Ok, greit. Skjønner jeg godt. 

Samtidig ser jeg at hun utagerer en del, og jeg tenker med en gang at det er min feil og at jeg ikke kjenner henne så godt som jeg trodde og jeg føler at jeg burde vite om det er noe å grave etter eller ei. 

Jeg er ikke så god på dette. Eneste når følelsene er veldig tydelige, tar jeg hensyn til det og setter ord på dem om situasjonen tillater det. Men hun har ikke gitt uttrykk for å snakke mer om det, og tar jeg initiativet, får jeg lite ut av det. 

Er det noe man kan gjøre for å finne mer ut av ting uten at det føles invaderende for barnet? 

Anonymkode: 4476a...575

Hvorfor trenger du å sette din fire år gamle datter i bås? Folk kan jo ha masse forskjellige fremtoninger. Jeg feks er tøff i enkelte sammenhenger, sårbar i andre, guttete i noen og skikkelige jente jente på andre.  Er dette som kalles personlighet. 

Anonymkode: 818fb...e61

[AnonymBruker]

Og ingen av dere voksne har tenkt det helt åpenbare - at når dere ser på barnet ser dere en blanding av deres egen frykt og deres egne drømmer?

Er det spesielt sannsynlig at noen av dere tolker henne rett? Nei. 

Mitt råd er at dere melder dere på det første og beste kurset i barneoppdragelse kommunen holder. 

Anonymkode: 4fbdf...c62

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Gidder du..?! 

Anonymkode: 4476a...575

Ja, det gjør jeg. Hvorfor må du "definere" barnet ditt? Hvorfor må hun være ditt eller datt? Hun er fire år! 

Anonymkode: 9cef9...7a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Gidder du..?! 

Anonymkode: 4476a...575

Nei..!+(

Anonymkode: 1a07a...118

[AnonymBruker]

Du trenger ikke å definere henne. Men prøv å bekrefte isteden for å spør. For eksempel om du vet hun ble sint kan du si "jeg ser at du er sint...." eller om hun blir lei seg "jeg forstår at du ble lei deg..." osv osv. Barnet trenger at vi speiler følelsene deres og bekrefter. Dype samtaler om følelser er ikke nødvendig, men det å lære om egne og andres følelser burde jo være "pensum" for en fireåring

Anonymkode: fd4f2...808

[AnonymBruker]

jeg tenker at det helt åpenbare er at jenta Di er 4år.

du snakker til henne som hun er mye eldre. 

jenta Di har ikke språk og refleksjonsnivå for å snakke slikt om følelser. hun reagerer og er i nået. 

du kan si at "nå ser jeg du blir sint", 

prøv å spørre henne "hva tenkte du når" istedenfor "hva føler du når", da tror jeg du får mye mer forståelse. 

anbefaler også cos kurs som man ofte kan få på familiesenter i kommunen. 

Anonymkode: bc08e...f24

[AnonymBruker]

Hæ? 
 

Jeg har en sønn som er både robust og sensitiv. Tøff som fy, men full av følelser. Det er .. alderen? 
 

 

Anonymkode: aeeea...0d8

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hva du vil frem til?

Kan du ikke bare prøve å jobbe med å takle henne forskjellig og se hvilken metode hun responderer best på?

Samme hva hun er vel, dere må finne hver deres måte å takle henne på.

Det er ikke sånn at forskjellige voksne må behandle henne likt eller ha samme oppfatning av henne, så lenge hun blir møtt på en god måte av alle sammen så spiller det ingen rolle om det er helt likt eller dere har samme oppfatning av henne.

Dessuten, dere vil aldri ha samme syn på henne så det burde ikke være et mål. Det er bare fint at dere ser forskjellige ting i jenta! 

Slapp av, seriøst. Men jobb for å takle henne bedre, du sier selv du ikke er så god på det. Ta et kurs.

Anonymkode: 06e15...52b

[tussi680]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hei. Jeg synes det er så vanskelig å definere datteren min. Hun er fire år, og jeg og mannen min (og min mor) har forskjellige oppfatninger av henne.

Altså, jeg vet hva hun liker å gjøre, hva hun interesserer seg for, hvordan hun opptrer i forskjellige situasjoner, men jeg ser nå at jeg begynner p tvile med min oppfatning av hennes personlighet. 

Jeg har hele tiden sett henne som en robust jente, og ikke særlig sensitiv. Ikke sånn at hun holder alle følelser på innsiden. Sier hun at det går bra, så går det bra liksom. Er det følelser, ser vi dem. 

Mannen min mener at hun egentlig er veldig sensitiv, veldig følsom og bare vil ha nærhet. 

Jeg er selv veldig sensitiv, kan snakke masse om "dype" ting osv, og ungen er jo bare fire år, så dype samtaler om følelser er jo selvsagt utelukket. Likevel har jeg spurt henne "ble du lei deg da du ikke fikk lov til å.." òg hun svarer nei. "ble du sint?" nei. Kanskje litt. Ok, greit. Skjønner jeg godt. 

Samtidig ser jeg at hun utagerer en del, og jeg tenker med en gang at det er min feil og at jeg ikke kjenner henne så godt som jeg trodde og jeg føler at jeg burde vite om det er noe å grave etter eller ei. 

Jeg er ikke så god på dette. Eneste når følelsene er veldig tydelige, tar jeg hensyn til det og setter ord på dem om situasjonen tillater det. Men hun har ikke gitt uttrykk for å snakke mer om det, og tar jeg initiativet, får jeg lite ut av det. 

Er det noe man kan gjøre for å finne mer ut av ting uten at det føles invaderende for barnet? 

Anonymkode: 4476a...575

Dette kalles utvikling kjære deg, hun spekulere i grenser for å vite hvor de går hen. 

Men når hun ikke vil snakke mer om det, respekter det, men sett rimelige grenser. Legging, oppførsel overfor dere og andre der ute. Man må være forelder 24 t i døgnet hele tiden. Slitsomt, men tilslutt får du et voksent barn med respekt for dere og andre og oppfører seg godt i samfunnet. DA vil du være stolt, det kan jeg love deg. 

[AnonymBruker]

Det er nok umulig å vite hvem en fireåring er, forstå hele personligheten og ha rett. Jeg tenker egentlig at det er bra at du ikke vet helt og ikke definerer henne. Hun har mange og komplekse sider, og personligheten er i utvikling  

Jeg blir også til tider overrasket over kommentarer om min fireåring, som ikke stemmer med bildet jeg hadde av henne. Det er for eksempel ikke lenge siden moren min kalte henne en "følsom type" og jeg tenkte "hæ? Hmm. Jo, egentlig". Barnehagen kaller henne en "selvhevdende type". Ulike mennesker vil se ulike sider av barna. Både fordi vi legger merke til ulike ting, og fordi vi er farget av våre egne erfaringer og vår egen personlighet. 

Jeg tror det beste vi kan gjøre for dem er å være åpen og stille oss undrende. De fleste av oss har nok et bilde av hvem og hvordan barna våre er. Og mye der er rett. Men vi gjør nok klokt i å ikke bli for fastlåste i det bildet vårt. 

En annen ting er nok at det er lettere å bomme når vi har et barn som er ganske ulikt oss selv på noen områder. For eksempel kan jo dette med utagering være et utslag av en følsomhet, og det er lett å bli lurt fordi du som følsom reagerer annerledes. Men det trenger heller ikke å være noen fasit. Jeg som er introvert og skulle ønske jeg var mer selvhevdende, må til tider jobbe hardt for å forstå mitt ekstroverte selvhevdende barn. 

Anonymkode: 01ed4...9fc

[AnonymBruker]

Hun er 4. ting forandrer seg. Ikke prøv å sette henne i en bås ved å definere henne som det ene eller det andre. 

Anonymkode: 9c85b...4f5

[AnonymBruker]

Så himla frekke og nedlatende folk her, altså!

HI lurer på om hun oppfatter egen unge litt feil, i og med at hun ser ungen som robust mens mannen mener ungen er veldig sensitiv. HI viser da selvinnsikt nok til å revurdere eget syn på ungen i tilfelle hun har tatt feil. Hvorfor skal dette kritiseres i stedet for å svares ordentlig på?!

HI, jeg vil tro at dere begge ser riktig, at ungen har litt av alt i seg, men det er ikke uvanlig at man ser sitt eget kjønn som mer robust enn det motsatte kjønn.  

Anonymkode: e4a1e...c33

[AnonymBruker]

Takk for svar. 

Ser ikke helt nødvendigheten i den krasse undertonen i enkelte av svarene her, det er jo ingen her som vet hvordan jeg snakker med henne og hvordan jeg møter henne. 

Har egentlig bare vært åpen og tenker at hun er som hun er, og en dag kan hun trenge ekstra påfyll uavhengig av "hvordan hun er". 

Kurs i barneoppdragelse ja.. God ide. Skal ta det opp med hs. 😊 Spurte om det forrige gang, sånn cos kurs, men hun mente det ikke var behov for det. Hadde vært utrolig lærerikt. 

Anonymkode: 4476a...575

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Så himla frekke og nedlatende folk her, altså!

HI lurer på om hun oppfatter egen unge litt feil, i og med at hun ser ungen som robust mens mannen mener ungen er veldig sensitiv. HI viser da selvinnsikt nok til å revurdere eget syn på ungen i tilfelle hun har tatt feil. Hvorfor skal dette kritiseres i stedet for å svares ordentlig på?!

HI, jeg vil tro at dere begge ser riktig, at ungen har litt av alt i seg, men det er ikke uvanlig at man ser sitt eget kjønn som mer robust enn det motsatte kjønn.  

Anonymkode: e4a1e...c33

Tusen takk ❤️ 

Hun er visst mye mer robust enn hva jeg var på den alderen. Men det var interessant, for jeg har en gutt også som jeg ikke oppfatter like robust som datteren min. 

Hun har en fargerik personlighet, det kan jeg skrive under på 😊

Anonymkode: 4476a...575

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det er nok umulig å vite hvem en fireåring er, forstå hele personligheten og ha rett. Jeg tenker egentlig at det er bra at du ikke vet helt og ikke definerer henne. Hun har mange og komplekse sider, og personligheten er i utvikling  

Jeg blir også til tider overrasket over kommentarer om min fireåring, som ikke stemmer med bildet jeg hadde av henne. Det er for eksempel ikke lenge siden moren min kalte henne en "følsom type" og jeg tenkte "hæ? Hmm. Jo, egentlig". Barnehagen kaller henne en "selvhevdende type". Ulike mennesker vil se ulike sider av barna. Både fordi vi legger merke til ulike ting, og fordi vi er farget av våre egne erfaringer og vår egen personlighet. 

Jeg tror det beste vi kan gjøre for dem er å være åpen og stille oss undrende. De fleste av oss har nok et bilde av hvem og hvordan barna våre er. Og mye der er rett. Men vi gjør nok klokt i å ikke bli for fastlåste i det bildet vårt. 

En annen ting er nok at det er lettere å bomme når vi har et barn som er ganske ulikt oss selv på noen områder. For eksempel kan jo dette med utagering være et utslag av en følsomhet, og det er lett å bli lurt fordi du som følsom reagerer annerledes. Men det trenger heller ikke å være noen fasit. Jeg som er introvert og skulle ønske jeg var mer selvhevdende, må til tider jobbe hardt for å forstå mitt ekstroverte selvhevdende barn. 

Anonymkode: 01ed4...9fc

Tusen takk for et fint og logisk svar 😊 du har nok veldig rett i det du skriver, jeg er ihvertfall enig. 

Det er mye ved henne jeg ikke forstår, og veldig mye jeg ser av meg selv og. 

Anonymkode: 4476a...575

[AnonymBruker]

Jeg tenker at fireåringen din sikkert er like kompleks personlighetsmessig og følelsesmessig som alle andre mennesker. Det er ikke sikkert hverken du eller mannen har feil eller rett i måten dere opplever henne på. Jeg har flere barn, og de kan vise et stort spekter av følelser og personlige trekk, både avhengig av hvem de er sammen med og også i ulike situasjoner. Vi har for eksempel et barn som er robust, selvstendig, selvsikker og trygg, men som samtidig i noen situasjoner også kan være fryktelig sensitiv og sårbar. Vår yngste oppfører seg ulikt ovenfor meg som mor og min mann som far, og hun oppfører seg annerledes i barnehagen eller sammen med andre familiemedlemmer. I leggesituasjonen kan hun for eksempel trenge masse nærhet når jeg er den som skal legge henne, mens mannen min kan si god natt og gå ut av rommet med én gang uten problemer. I barnehagen kan hun visst være veldig viljesterk og sta, mens her hjemme gjør hun stort sett alt vi ber om med et smil. Jeg tenker det er helt naturlig  og også et godt tegn at vi mennesker klarer å tilpasse oss situasjoner og mennesker rundt oss. Noen mennesker er vi mer trygge på, noen mennesker føler vi at vi kan være oss selv 100% med, og ofte har vi også ulike behov i møte med ulike mennesker. Mannen min kan sikkert si det samme om meg når jeg beskriver meg selv som konfliktsky og han ikke opplever meg sånn i det hele tatt her hjemme.

Anonymkode: f9058...ea3