Mister man seg selv når man får barn?

[AnonymBruker]

Eller kan man fortsatt kose seg med tingene man liker/likte før barn? Blir man et helt annet menneske?

Anonymkode: f0b24...419

[AnonymBruker]

Virker som noen gjør det ja? Jeg har en på 8 måneder og føler meg absolutt ikke som en annen person. Gjør stort sett de samme tingene som før, men må tilpasse litt til leggetid.

Anonymkode: 26c37...3f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Eller kan man fortsatt kose seg med tingene man liker/likte før barn? Blir man et helt annet menneske?

Anonymkode: f0b24...419

Det avhenger litt av hva man interesserer seg for, livssituasjon med partner eller ei, karriere, og antall barn.

Men to foreldre, med ett barn, og normale jobber = ja, du kan velge å prioritere utenfor familien også.

Anonymkode: f15a0...f33

[AnonymBruker]

Det kan nok føles sånn til tider, men du gjør normalt sett ikke det. Men det er mer slitsomt enn du noen gang kunne forestilt deg og til tider er eneste tanke å få sove. 

Prioriteringer blir så klart annerledes en periode, men kan ta opp hobbyer når barnet ikke blir så avhengig av deg lengre. HVIS du og mannen har en arbeidsfordeling som tilsier at han takler å ha barnet aleine. La han slippe til!

Anonymkode: e6705...33d

[Daria]

Sett utenfra, som barnløs på 40+ som har sett mange venner få barn de siste 15 årene, er min observasjon at ja, noen mister seg selv når de får barn. Det kan hvertfall virke som om de gjennomgår en form for personlighetstransplantasjon, både når det gjelder prioriteringer og syn på verden. Andre forblir mer eller mindre seg selv (at noe endrer seg må man jo regne med), og det er umulig å forutsi hvem som vil bli hardest rammet...

Endret 28. november 2021 av Daria

[AnonymBruker]

Vil ikke si at man mister seg selv, men man får andre interesser og prioriteringer.

Venner som ikke har fått barn selv vil kanskje mene jeg har mistet meg selv.

Jeg har for eksempel ingen interesse av å være ute og drikke etter kl 22 på kvelden etter jeg fikk barn, og heldigvis slipper jeg å gjøre det, med unntak av et par fester i året hvor jeg føler det er forventet å være med litt lenger ut på kvelden.

 

Anonymkode: 6aba4...e3e

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg har mistet meg selv litt. Ikke personligheten direkte, mer noe av identiteten. Har flere hobbyer som er vanskelig å kombinere med småbarn så det må ligge på is et par år, og i så måte er jeg ikke helt den samme som før. Men håper å finne tilbake dit når jeg får anledning. 

Og så er jeg en mer bekymret person enn før. 

Men prøver å ta vare på sosiale relasjoner dvs møte venner og komme seg ut når man kan. 

Anonymkode: 3ab79...078

[AnonymBruker]

Nei men man får andre interesser og prioriteringer

Anonymkode: 35b95...076

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Nei men man får andre interesser og prioriteringer

Anonymkode: 35b95...076

Andre interesser? Som hva da? Kan man ikke fremdeles like ting man har likt hele livet til da? Snakker ikke om fester og lignende. Beklager alle spørsmålene her 😄

Anonymkode: f0b24...419

[AnonymBruker]

Jeg har nok forandret meg mye etter jeg fikk barn. Eller vokst og utviklet meg som menneske vil jeg si.

Jeg har de samme hobbyene som før (noe mindre tid til de akkurat nå når barna er veldig små), har også stort sett de samme vennene og mange nye som jeg har truffet via barselsgruppe osv.

Kanskje noen rundt meg syns jeg er blitt kjedelig. Jeg gidder ikke festing, baksnakking eller drama lenger. Aldri hatt noe interesse av de to siste der, men nå melder jeg meg HELT ut av sånnt.

Jeg har også fått andre verdier, blitt mye mer forståelsesfull, tålmodig og tolerant. Mer opptatt av miljø og veldedighet. 

Anonymkode: beca5...1e5

[AnonymBruker]

Ja, jeg følte at jeg mistet meg selv. Det har vært så slitsomt å ha barn, i tillegg til at jeg har vært mye alene om omsorgen, så jeg ble ikke meg selv igjen før etter 12-13 år. Først da fikk jeg tid, mulighet og ork til å holde på med mine egne interesser, være med venner osv.

Det var heller ikke sånn at mine interesser endret seg, dermed opplevde jeg det som en stor sorg å miste livet mitt, enda barnet var planlagt og jeg var sammen med barnets far.

Det å få barn ER livsendrende og man mister uansett seg selv i den forstand at fra nå av kommer alltid et annet menneske først. Fra nå av styres ens liv etter barnet, helt inntil barnet klarer å ta vare på seg selv og kan være alene hjemme.

Anonymkode: f1c81...a0c

[AnonymBruker]

Man forandrer seg, men vil på ingen måte si at man " mister seg selv". Man modnes hele livet og man får andre interesser og det er stadig forandring i ting som betyr noe. Man har ting man tar med seg gjennom hele livet men gjennom livserfaring forandres man. Og det er helt greit. 

Anonymkode: 094b5...7a0

[AnonymBruker]

Jeg opplever ikke å ha mistet meg selv, men jeg har nok også endret meg en god del. Både litt som person, og en god del i form av hva jeg driver med. Men jeg har det fint med det, det var det jeg hadde lyst til på dette punktet i livet.

Anonymkode: 5a14a...3f4

[AnonymBruker]

Hverdagen er hektisk, man er mye sliten og man får andre prioriteringer. Som ei veninne sa "det viktigste i livet som har gjort meg mest lykkelig er hjemme på stua mi nå" og det er sant. Det er trist om man mener det at man endrer seg er det samme som at man mister seg selv, det er bare snakk om en endring. Og ja, man endre seg oftest når man får barn. 

Jeg er mye sliten, jeg klarer ikke å ha noe særlig med hobbyer og er mye mindre sosial, men jeg kan ikke mene at dette er det samme som å miste seg selv. Jeg har fått masse, blitt et friluftsmenneske lærer barna mine gode verdier om natur, gjennbruk osv ting jeg var mindre opptatt av før men som jeg ble mer opptatt av etter at jeg fikk barn. Jeg finner lykken på andre steder enn tidligere, og har fått igjen mange manger mer enn jeg har mistet. Men om jeg har endret meg, ja det har jeg absolutt!! 

For de som ikke har barn, og som ikke får se det en til gjengjeld får vil det nok se ut som at man totalt mister seg selv for de ser bare det vi mister og kan ikke kjenne på det vi får. Jeg skulle bare ønske at begge sider ikke snakket nedlatende om hverandre. De barneløse bør ikke snakke nedlatende om de som endrer seg og "mister seg selv" og de med barn må ikke snakke nedlatende om hva de barneløse går glipp av og ikke forstår. 

Anonymkode: 2677e...555

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Hverdagen er hektisk, man er mye sliten og man får andre prioriteringer. Som ei veninne sa "det viktigste i livet som har gjort meg mest lykkelig er hjemme på stua mi nå" og det er sant. Det er trist om man mener det at man endrer seg er det samme som at man mister seg selv, det er bare snakk om en endring. Og ja, man endre seg oftest når man får barn. 

Jeg er mye sliten, jeg klarer ikke å ha noe særlig med hobbyer og er mye mindre sosial, men jeg kan ikke mene at dette er det samme som å miste seg selv. Jeg har fått masse, blitt et friluftsmenneske lærer barna mine gode verdier om natur, gjennbruk osv ting jeg var mindre opptatt av før men som jeg ble mer opptatt av etter at jeg fikk barn. Jeg finner lykken på andre steder enn tidligere, og har fått igjen mange manger mer enn jeg har mistet. Men om jeg har endret meg, ja det har jeg absolutt!! 

For de som ikke har barn, og som ikke får se det en til gjengjeld får vil det nok se ut som at man totalt mister seg selv for de ser bare det vi mister og kan ikke kjenne på det vi får. Jeg skulle bare ønske at begge sider ikke snakket nedlatende om hverandre. De barneløse bør ikke snakke nedlatende om de som endrer seg og "mister seg selv" og de med barn må ikke snakke nedlatende om hva de barneløse går glipp av og ikke forstår. 

Anonymkode: 2677e...555

Ånei, ikke misforstå! Jeg prøver overhodet ikke å være nedlatende. Jeg er nok bare redd. Vi har begynt å prøve, og jeg lengter så etter barn at jeg er helt dårlig. Er livredd for at det ikke skal fungere for oss, og det er et veldig sårt punkt. Samtidig har jeg hobbier som betyr svært mye for meg selv og de nærmeste vennene mine (kreative hobbier) og tanken på å miste det gjør meg svært lei meg. Jeg føler på så veldig mye angst rundt dette, å ikke kunne få barn, men samtidig "miste meg selv" om jeg gjør det. Det er veldig merkelig. Mente overhodet ikke å være nedlatende. Jeg tenker at et liv både med og uten barn kan være like givende, ettersom hva som er viktig for folk.

Anonymkode: f0b24...419

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Andre interesser? Som hva da? Kan man ikke fremdeles like ting man har likt hele livet til da? Snakker ikke om fester og lignende. Beklager alle spørsmålene her 😄

Anonymkode: f0b24...419

Jo, men med barn for man andre opplevelser og kan oppdage andre ting som interesserer en som en kanskje ikke ville ha oppdaget ellers. Jeg var ALDRI et friluftsmenneske, jeg var by, konsert og fest. Nå elsker jeg skogen, fjelltur, mat på bål fordi jeg har blitt tvunget ut til å oppdage denne verdenen. 

Jeg har også måttet oppdage matlaging, siden jeg ikke kan gå så mye ut og har også blitt veldig glad i å lage mat. På denne måten endrer interessene seg fordi man får nye erfaringer (og fordi tidligere interesser ofte tar for mye tid til at man lenger klarer å gi dem nok næring) 

Anonymkode: 2677e...555

[AnonymBruker]

Man får mindre tid og energi til å holde på med egne hobbyer. Jeg har prøvd å holde på med noe underveis, men det blir alltid halvhjertet, fordi barna alltid kommer og «forstyrrer» det jeg holder på med. Jeg elsker å synge og spille gitar. Det har nesten vært umulig å gjennomføre, da begge barna alltid kom bort til gitaren og skulle rive og slå i den. Noen år senere, begynte de bare å hyle og synge høyt for å forstyrre meg max mens jeg en sjelden gang skulle kose meg med musikken min. 

Jeg maler også, (eller malte, kan vi si), nesten også umulig fordi det tar lang tid, og ting må stå framme, noe de ikke får fordi barna ikke klarer å la være å røre.... 

Så ja, man mister litt av seg selv en periode, i hvert fall hvis du ikke får opprettholde egne hobbyer som har betydd mye for deg før du fikk barn....

Man blir mer sliten, kortere lunte på slutten av dagen, lite egentid (jeg jobber 100%), og barna kommer alltid først. Nyt tiden før du får barn! 

Anonymkode: 36f4c...ab1

[AnonymBruker]

Jeg føler at jeg er samme person, med samme tanker, følelser, drømme osv. Men livet får jo en ny dimensjon når man får barn (sier IKKE at et liv uten barn ikke kan være nok) Men plutselig har jeg dette lille menneske som jeg har ansvaret for og alle tanker, bekymringer og den INTENSE kjærlighet for dette barnet, gjør jo at man får andre prioriteringer i livet. Sier ikke at hele livet skal bare handle om barnet, men du kommer ikke unna at alle planer og tanker kretser rundt hvordan du løser det mtp barnet ditt osv. Og jeg "ofrer" ikke ting fordi jeg må, men fordi jeg vil, for det viktigste i livet mitt er nå barnet mitt.

MEN og det er et viktig men. Så betyr ikke det at selv om barnet er det viktigste i livet mitt nå, at ingenting annet er viktig. For meg er trening og en aktiv livsstil veldig viktig, og er like viktig for meg nå som før jeg fikk barn, men det blir litt mindre av det og jeg tilpasser det etter barnet/familien. Være med god venner, gå tur sammen, dikke vin sammen, samles til middag har alltid vært en viktig del av livet mitt, og det er det fortsatt, det krever bare litt bedre planlegging nå, men da blir det desto hyggeligere og ender mer kjærkomment nå etter barn

Du skriver at du nå prøver å få barn, og i den forbindelse så vet jeg fra egen erfaring at det dukker opp mange slike tanker. Hvordan blir det, jeg vil fortsatt være meg selv, hvordan blir jeg som mor også videre. Men jeg tenker at du kommer fortsatt til å være deg selv, men prioriteringene dine vil nok endres noe. Men alt handler om hva du ønsker og hvordan du tilpasser det nye livet og ikke minst hva du ØNSKER.

Er nok å se "utenfra" og tenke at de som får barn "mister seg selv". Syns det er litt voldsomt å si, og vil vel tro at for de aller fleste så greier man å fortsatt være seg selv, også etter man får barn. Også er det jo selvfølgelig de første intense småbarnsårene som gjør at man kanskje føler at "livet er litt på vent" en periode der barnet krever mye. Men det er jo også for en kortere periode. Husker jeg satt de første ukene/månedene og ammet "hele tiden" og følte meg lenket til sofaen, og tenkte "er dette livet mitt nå". Men det var det jo ikke  

Lykke til ❤️

Anonymkode: cd3cd...024

[Silla123]

Hele livet forandrer seg jo for de fleste når du har et lite menneske som krever sitt nesten 24/7 og må prioriteres. Men man får jo alltid laget tid til seg selv og sine egne ting om man planlegger. Føler ikke jeg har mistet meg selv, men prioriteringene er helt klart annerledes, og mister jo en del fritid og søvn, men det er uansett verdt det ❤️

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg føler at jeg er samme person, med samme tanker, følelser, drømme osv. Men livet får jo en ny dimensjon når man får barn (sier IKKE at et liv uten barn ikke kan være nok) Men plutselig har jeg dette lille menneske som jeg har ansvaret for og alle tanker, bekymringer og den INTENSE kjærlighet for dette barnet, gjør jo at man får andre prioriteringer i livet. Sier ikke at hele livet skal bare handle om barnet, men du kommer ikke unna at alle planer og tanker kretser rundt hvordan du løser det mtp barnet ditt osv. Og jeg "ofrer" ikke ting fordi jeg må, men fordi jeg vil, for det viktigste i livet mitt er nå barnet mitt.

MEN og det er et viktig men. Så betyr ikke det at selv om barnet er det viktigste i livet mitt nå, at ingenting annet er viktig. For meg er trening og en aktiv livsstil veldig viktig, og er like viktig for meg nå som før jeg fikk barn, men det blir litt mindre av det og jeg tilpasser det etter barnet/familien. Være med god venner, gå tur sammen, dikke vin sammen, samles til middag har alltid vært en viktig del av livet mitt, og det er det fortsatt, det krever bare litt bedre planlegging nå, men da blir det desto hyggeligere og ender mer kjærkomment nå etter barn

Du skriver at du nå prøver å få barn, og i den forbindelse så vet jeg fra egen erfaring at det dukker opp mange slike tanker. Hvordan blir det, jeg vil fortsatt være meg selv, hvordan blir jeg som mor også videre. Men jeg tenker at du kommer fortsatt til å være deg selv, men prioriteringene dine vil nok endres noe. Men alt handler om hva du ønsker og hvordan du tilpasser det nye livet og ikke minst hva du ØNSKER.

Er nok å se "utenfra" og tenke at de som får barn "mister seg selv". Syns det er litt voldsomt å si, og vil vel tro at for de aller fleste så greier man å fortsatt være seg selv, også etter man får barn. Også er det jo selvfølgelig de første intense småbarnsårene som gjør at man kanskje føler at "livet er litt på vent" en periode der barnet krever mye. Men det er jo også for en kortere periode. Husker jeg satt de første ukene/månedene og ammet "hele tiden" og følte meg lenket til sofaen, og tenkte "er dette livet mitt nå". Men det var det jo ikke  

Lykke til ❤️

Anonymkode: cd3cd...024

Fikk helt tårer i øynene her. Tusen takk for fine ord ❤️

Og ja, innser nå at å si at man "mister" seg selv er en helt feil måte å si det på. Bare mange tanker her.

Anonymkode: f0b24...419