Jeg vil gjøre det slutt, men jeg får det ikke til...

[AnonymBruker]

Jeg er veldig glad i hun og hun elsker meg veldig høyt. Men jeg har ikke mer å gi... Årene har gått, og jeg har endret meg. Vi går i det samme sporet, og det kommer aldri til å endre seg. 

Jeg får meg ikke til å gjøre det slutt, fordi jeg er så redd for at hun skal bli så lei seg... Jeg vet at det er utrolig dårlig gjort, men jeg utsetter og utsetter fordi jeg vet at det blir så vanskelig etterpå. Av og til når vi krangler så pleier det å ende med at det blir "slutt", men jeg klarer ikke å stå i det, så vi ender opp med å glemme alt sammen, og jeg angrer. 

Det er unger osv inne i bildet også. Hadde det vært jeg som måtte flyttet, så hadde det vært enklere. Men det er hun som må flytte i dette tilfelle da jeg eier huset aleine. Kunne ønske det var motsatt... 

 

Hjelp... 

 

Anonymkode: 43001...358

[Jentadi]

Du får ikke hjelp her. Den eneste som kan gjøre noe med dette, er du. Finn motet til å stå i det.

Endret 27. november 2021 av Jentadi

[AnonymBruker]

Du må stå i det. Og siden du begrunner noe av det vanskelige med at du eier huset, så får du gi det til henne da om det gjør det enklere

 

Anonymkode: 8c228...fa3

[AnonymBruker]

Det er verre å være i et forhold med noen fordi du ikke tør å gjøre det slutt. Du må gi henne sjansen til å være med noen som faktisk vil være med henne, og du må gjøre det som føles best for deg. Du lever faktisk bare en gang, bruk tiden fornuftig og lev livet sånn som du vil leve det.

Anonymkode: 425fb...f3f

[AnonymBruker]

Har hun evt mulighet til kjøpe huset hvis du oppriktig skulle ønske det motsatt?

hvis du føler det slik er det mest redelig å si det til henne. har du vurdert parterapi? Hvis du er usikker kan det være bra, hvis du egentlig er sikker dropper du terapi. Og da er det mest riktige å gå fra henne - både for din del og for hennes del - gi dere begge en sjanse til å finne lykken på nytt. Det er ikke rettferdig mot henne å bli hvis du ikke elsker henne..

Anonymkode: 0a67d...1f5

[AnonymBruker]

Klart hun blir lei seg men hun blir enda mere lei seg om du f eks er utro i fremtiden og hun skjønner da at følelsene har vært borte i flere år. Gjør det heller slutt heller før enn senere! 

Det er kjærlighet og ønske om å leve sammen som skal holde dere sammen, ikke barna eller dårlig samvittighet. 

Du har vel uansett ikke latt hun stå på bar bakke med oppbygging av sin egen formue selvom du eier huset? Dere har vel hatt en rettferdig fordeling av utgifter sånn at ikke alle hennes penger har gått til forbruksvarer for husholdningen men også til sparing? Hvis ikke ja da fortjener du dårlig samvittighet for akuratt det. Vanligvis skal partner få kjøpe seg inn i hus eller huseier betaler større andel i utgifter til forbruksvarer sånn at samboer får spart like mye formue og kapital som huseier gjør på å nedbetale huslån og få økt markedsverdi på huset. Det er utrolig dårlig gjort å la kvinnen havne i kvinnefella her og ikke tenke på at hun også må få ha mulighet til formue, nettopp for å ikke la hun i stikken med ingenting når det blir slutt. Isåfall tenker jeg det er rettferdig at du gir henne en andel av verdien huset ditt har økt og hva du har nedbetalt på huslån , som en slags sluttpakke. Hvis det er sønn at hun har betalt mesteparten av matvarer osv i årevis som har gitt deg mulighet til å nedbetale mer på lånet ditt eller annen verdi som bil eller båt. 

Anonymkode: de1d3...ef5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Jeg er veldig glad i hun og hun elsker meg veldig høyt. Men jeg har ikke mer å gi... Årene har gått, og jeg har endret meg. Vi går i det samme sporet, og det kommer aldri til å endre seg. 

Jeg får meg ikke til å gjøre det slutt, fordi jeg er så redd for at hun skal bli så lei seg... Jeg vet at det er utrolig dårlig gjort, men jeg utsetter og utsetter fordi jeg vet at det blir så vanskelig etterpå. Av og til når vi krangler så pleier det å ende med at det blir "slutt", men jeg klarer ikke å stå i det, så vi ender opp med å glemme alt sammen, og jeg angrer. 

Det er unger osv inne i bildet også. Hadde det vært jeg som måtte flyttet, så hadde det vært enklere. Men det er hun som må flytte i dette tilfelle da jeg eier huset aleine. Kunne ønske det var motsatt... 

 

Hjelp... 

 

Anonymkode: 43001...358

Bare si det sånn som det er. Det kan være til det beste for begge to! Det er kjipt i starten men det vil gå over. 

Anonymkode: 1ad33...9b9

[Mannjessheim1984]

Kan du ikke la hun kjøpe huset til halv pris? Er tross alt barna dine som skal bo der.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Klart hun blir lei seg men hun blir enda mere lei seg om du f eks er utro i fremtiden og hun skjønner da at følelsene har vært borte i flere år. Gjør det heller slutt heller før enn senere! 

Det er kjærlighet og ønske om å leve sammen som skal holde dere sammen, ikke barna eller dårlig samvittighet. 

Du har vel uansett ikke latt hun stå på bar bakke med oppbygging av sin egen formue selvom du eier huset? Dere har vel hatt en rettferdig fordeling av utgifter sånn at ikke alle hennes penger har gått til forbruksvarer for husholdningen men også til sparing? Hvis ikke ja da fortjener du dårlig samvittighet for akuratt det. Vanligvis skal partner få kjøpe seg inn i hus eller huseier betaler større andel i utgifter til forbruksvarer sånn at samboer får spart like mye formue og kapital som huseier gjør på å nedbetale huslån og få økt markedsverdi på huset. Det er utrolig dårlig gjort å la kvinnen havne i kvinnefella her og ikke tenke på at hun også må få ha mulighet til formue, nettopp for å ikke la hun i stikken med ingenting når det blir slutt. Isåfall tenker jeg det er rettferdig at du gir henne en andel av verdien huset ditt har økt og hva du har nedbetalt på huslån , som en slags sluttpakke. Hvis det er sønn at hun har betalt mesteparten av matvarer osv i årevis som har gitt deg mulighet til å nedbetale mer på lånet ditt eller annen verdi som bil eller båt. 

Anonymkode: de1d3...ef5

Amen!!👏👏

Anonymkode: 1ad33...9b9

[AnonymBruker]

* henne

Anonymkode: e8e65...154