Flere som opplever at besteforeldre velger bort barnebarna er er farmor/farfar til, foretrekker barna til døtre?

[AnonymBruker]

Det gjør vi. Det ble spesielt tydelig etter at den yngste datteren deres fikk barn (de hadde også andre barnebarn fra før). Våre barn blir konsekvent valgt bort, mens disse barna er favorittene. De kommer i bursdager og slike ting, selvsagt, men de velger å bruke mye mer tid på barna de er mormor/morfar til. Vi pleide for eksempel å feire jul med dem annethvert år, men nå velges vi bort til fordel for feiring med deres yngste datter og hennes barn hvert år. De passer døtrenes barn, men i svært liten grad våre barn. Kjøper masse greier til døtrenes barn, ingen ting til våre barn (utenom bursdager/jul, selvsagt). 
Jeg tror ikke ungene våre legger merke til det, men vi voksne gjør det. Heldigvis har de mine foreldre, så det er ikke sånn at ungene lider noen nød, men det gjør vondt å se at barna blir valgt bort. Jeg tenker at til syvende og sist er det jo farmor og farfar som blir taperne her, siden de jo vil få et nærmere forhold til mormor og morfar enn til farmor og farfar, men det er helt unødvendig. 
Det er ikke noe dårlig forhold/konflikt, så det er ikke sånn at jeg er en «vanskelig svigerdatter». 

Anonymkode: b898a...808

[AnonymBruker]

Huff, så leit. Ikke greit. Har opplevd det samme i min familie, men da med «førstefødte» av bror til min samboer… 

Anonymkode: 1d32d...4f5

[AnonymBruker]

Har barna deres tidligere hatt mer kontakt med dine foreldre enn hans foreldre?

Anonymkode: 9ebd9...3fc

[AnonymBruker]

Her er det sånn at jeg har virkelig prøvd i 5 år å balansere begge sett besteforeldre. Hver uke sørget jeg for å besøke mannens og mine foreldre. Uansett værforhold,hvor mye vi ble slitne,vi skulle besøke begge for enhver pris. Jeg var overlykkelig at mine barn hadde begge sett besteforeldre og skulle gjøre alt for at mine barn skulle få det meste ut av det. Jeg innså at det var bare meg som slet meg ut,bare jeg som prøvde å få til noe. De ville ikke passe barn,ville ikke ha besøk osv. Jeg sluttet å komme på besøk da eldstemann ble 5 år. Ze var først lettet,nå er de sure for at vi ikke kommer.

Anonymkode: 9d5fb...567

[AnonymBruker]

Føler dette ofte henger sammen med at kvinner er mer familiekjære. Altså går det på at mor er flinkere til å involvere sine foreldre (mormor og morfar) enn far er. Sånn er det helt tydelig i min familie. Foreldrene mine vil være like involvert med både min søster og min bror sine barn, men broren min er ikke like flink som søsteren min til å "la det skje". 

Anonymkode: b148a...b3d

[pia mater]

Har vokst opp med kun besteforeldre på en side. Jeg og mitt søsken ble valgt bort fra tiårsalderen, cirka. Bodde fem minutter unna i bil. Er nå 23 og har sjeldent kontakt med siste gjenlevende besteforelder. Hvis søskenbarnene våre er så fryktelig mye bedre så får det være. 

Jeg har god kontakt med kjernefamilien og kjæresten sin familie, så savner ikke egne besteforeldre så mye. 

[Nymerïa]

Nei, jeg har ikke opplevd dette. Her er ikke farmor typen til å forskjellsbehandle noen i det hele tatt.

Men jeg synes det er rart at du ikke skriver mer om hvordan mannen din forholder seg til dette. Det er hans foreldre og da vil jeg tro at det er mye sårere for han enn det er for deg. På den andre siden, hvis han ikke bryr seg så ser jeg ikke hvorfor du skal gjøre det såfremt ikke barna reagerer.

[AnonymBruker]

Ja. Både min mann og lillebroren sine barn blir totalt nedprioritert. 

Det gjorde de også som barn så fort de endelig fikk en jente.

Mine barn la merke til det og vi har forsøkt å ta det opp flere ganger uten bedring... 

Vi har nå minimalt med kontakt fordi eldste barnet her fikk store problemer med hele greia.

Anonymkode: 2ea4d...564

[AnonymBruker]

Min farmor og farfar var svært lite interessert i meg og søskenet mitt, men deres datters barn var «superstas». Da min mann og jeg ventet vårt første barn så tenkte jeg at jeg skulle passe på å besøke barnets farmor og farfar ofte for å sørge for at de fikk et nært og godt forhold, men slik har det ikke blitt. Farmor og farfar var tydelige på at de «ikke hadde tid til besøk i ukedagene» og i helgene er de som oftest bortreist eller har planer. 🤷‍♀️ Brukte mye tid på å tilby barnas farmor og farfar å tilbringe tid med de de første årene, enten sammen med oss eller alene, men rekken av unnskyldninger for hvorfor det ikke passet ble såpass dum at jeg ikke tør gjenta de av frykt for å bli gjenkjent. 

Det verste her er at våre barns farmor og farfar tydelig favoriserer sin datter over sin sønn og vår familie, så jeg kan bare tenke meg hvordan det blir når hun får barn. 😶

Anonymkode: e22a1...299

[AnonymBruker]

Min farmor har iallfall det jeg har observert vært like mye delaktig/fulgt opp min tante og min onkel sine barn.

Jeg og mine søsken har mindre nært forhold til henne men det er først og fremst pga at min far flyttet lenger vekk mens hans søsken forble i samme kommune som farmor bor i. Så det er naturlig at de sees mer. 

Anonymkode: 7ee8d...945

[AnonymBruker]

Her er det naturlig at farmor bruker mest tid med datterens barn, siden de bor i samme by og vi bor en flytur unna. De har naturlig nok et tettere forhold, og det er jo greit når vi har valgt å bo langt unna.

Men det som ikke er greit er at når vi er på besøk så forherliger hun datterens barn hele tiden, på bekostning av vårt barn. Snakker bare om hvor morsomme de er, hvor høflige og flinke de er og hva de har fått til. Om vårt barn prøver å fortelle noe fra sitt liv blir det bagatellisert og feid bort. Prøver vi å si noe positivt om vårt barn blir det møtt med hvor mye bedre datterns barn er på dette. De er visst skikkelige vidunderbarn. Mens vårt barn kun mottar kritikk og kjeft, og hun kritiserer oss flere ganger om dagen for alt vi gjør feil i oppdragelsen, mens barnet vårt hører på.

Etter forrige gang vi var der så tenkte jeg at barnet vårt ikke skulle utsettes for dette mer, og var forberedt på konflikt med mannen. Men han hadde også fått nok. Så vi har ikke truffet foreldrene hans på 5 år nå.

Anonymkode: 41f94...406

[AnonymBruker]

Jeg tror det er naturlig, og jeg tror også mye av årsaken til det ligger hos svigerdatter selv da det er enklere for henne å involvere egne foreldre fremfor svigerforeldre. Det er enklere å spørre egne foreldre om råd, veiledning, tips, hjelp osv. enkelte å ta en telefon for å oppdatere eller bare stikke innom.

svigermor er kanskje også opptatt av å ikke tråkke svigerdatter på tærne og holder seg kanskje naturlig i bakgrunnen. Vil ikke trenge og presse seg på, mens for mormor vil det være mer naturlig å «valse inn» fordi forholdet mellom mormor/datter allerede er etablert og trygt, grensene er allerede satt. 
 

mine svigerforeldre er helt fantastiske, de er engasjerte og inkluderende, mens min egen farfar/farmor var og er så godt som ikke eksisterende.

Anonymkode: 3023e...d7f

[AnonymBruker]

Min farmor er et av de fineste menneskene jeg har kjent. Vi var ikke så mye hos henne da jeg var barn, det var stort sett mormor som fikk besøk. I voksen alder har jeg forstått at mamma ikke likte farmor så godt og at det nok begrenset besøkene betraktelig. Selv fikk jeg barn tidlig og flyttet nært farmor. Hun ble en superoldemor til mine små.

Mine barn har også hatt en farmor som har elsket å være sammen med dem - så jeg har bare godord å si om mine "farmødre".

Anonymkode: 67ed5...6f3

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tror det er naturlig, og jeg tror også mye av årsaken til det ligger hos svigerdatter selv da det er enklere for henne å involvere egne foreldre fremfor svigerforeldre. Det er enklere å spørre egne foreldre om råd, veiledning, tips, hjelp osv. enkelte å ta en telefon for å oppdatere eller bare stikke innom.

 

Anonymkode: 3023e...d7f

Da ligger vel heller årsaken hos sønn og ikke svigerdatter. Hvorfor involverer ikke han egne foreldre? Hvorfor spør han ikke dem om råd, veiledning, tips, hjelp osv, tar en telefon for å oppdatere eller bare stikker innom?

Anonymkode: 41f94...406

[AnonymBruker]

Ja, slik er det her også. De er flere søstre og en bror. Stiller opp på hver minste lille ting, kjøper leker, klær og utstyr, sitter barnevakt og tar med de andre barnebarna på opplevelser. Mine barn får ingenting sånt. Når mine barn får bursdagsgaver i bursdagsselskap har de med tilsvarende store gaver til de andre gullungene, selv om de ikke har bursdag. Kunne forstått om det var snakk om en liten ting, men det er tilsvarende gave som til bursdagsbarnet, men ingenting til mine andre barn som ikke har bursdag. Det er drøyt. Gruer meg til barna mine forstår hva som skjer. Jeg irriterer meg, men tipper at for mannen min er det skikkelig vondt og sårende. 

Anonymkode: 06ee1...a70

[AnonymBruker]

Nei, hos er det motsatte. Mine barn henger mest med sine farfar og farmor, og min mor bruker mye mer tid på barna til min bror. Men det er geografisk forklaring på det, da foreldrene mine bor noen tusen kilometer fra oss, men min bror bor fortsatt i samme by som de. 

Anonymkode: 48a6b...b26

[Gjest rabrabara]

Hos oss er det også slik, fordi jeg har et nærmere forhold til mine foreldre. Jeg ringer de, drar på besøk, prater - både med og uten at ungene er med. Jeg vet ikke sist mine brødre ringte de for å høre hvordan de har det eller slå av en prat. De vil helst leve sine liv i sine familier virker det som og snakkes når det er nødvendig, i selskaper eller høytider eller når de trenger barnevakt.
 

Jeg vet de kan synes at jeg og mine blir favorisert på et vis, men vi har rett og slett et nærmere forhold med gi og ta. Vi tar vare på hverandre. 

[AnonymBruker]

Stemmer ikke her. Nærmere forhold til barnebarna de er farmor og farfar til her. 

Anonymkode: b751d...485

[AnonymBruker]

Her er det sånn. Barna våre merket det veldig etterhvert, så valgte rett og slett å bryte kontakten. Ikke at det var noe særlig tap, da vi kanskje så de fire ganger i året og ringte de var det kun for å fortelle om seg selv, eller de andre barnebarna. Vi har prøvd, men de er opptatt med de andre, slitne etter å ha vært barnevakt o.l. De valgte også å flytte sammen med den ene søsteren og de tre barna der, selv om vi også foreslo at vi kunne tenkt oss lignende tidligere (generasjonsbolig). De bor fem minutter unna med bil. Skikkelig trist, for mine foreldre bor langt unna, så i praksis har ikke barna mine noe særlig besteforeldre utenom bursdag/jul..

Anonymkode: c0b5f...40a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det gjør vi. Det ble spesielt tydelig etter at den yngste datteren deres fikk barn (de hadde også andre barnebarn fra før). Våre barn blir konsekvent valgt bort, mens disse barna er favorittene. De kommer i bursdager og slike ting, selvsagt, men de velger å bruke mye mer tid på barna de er mormor/morfar til. Vi pleide for eksempel å feire jul med dem annethvert år, men nå velges vi bort til fordel for feiring med deres yngste datter og hennes barn hvert år. De passer døtrenes barn, men i svært liten grad våre barn. Kjøper masse greier til døtrenes barn, ingen ting til våre barn (utenom bursdager/jul, selvsagt). 
Jeg tror ikke ungene våre legger merke til det, men vi voksne gjør det. Heldigvis har de mine foreldre, så det er ikke sånn at ungene lider noen nød, men det gjør vondt å se at barna blir valgt bort. Jeg tenker at til syvende og sist er det jo farmor og farfar som blir taperne her, siden de jo vil få et nærmere forhold til mormor og morfar enn til farmor og farfar, men det er helt unødvendig. 
Det er ikke noe dårlig forhold/konflikt, så det er ikke sånn at jeg er en «vanskelig svigerdatter». 

Anonymkode: b898a...808

JA!

Barnebarna til svigerinna har alltid blitt passet, fått klær , penger , gaver. Fått være med på hytten, ferier og mer til. De har også mange besteforeldre på begge foreldrene sine sider som passer og gir av seg selv. Men våre hadde ingen andre. De er jevnaldrende og de merket det godt. Spesielt siden kusinene alltid fortalte alt etterpå om de ikke visste det. Kunne skrevet mye her men skal holde meg for god til det. Slutten er bare trist uansett! 

Anonymkode: 29fe3...e8f