"Blir jeg ikke psykolog eller advokat så har jeg tapt"

[AnonymBruker]

Denne tanken preger meg svært i hverdagen. Jeg går nå på vg2, og kjenner at jeg absolutt MÅ fullføre  skoleåret med toppkarakterer, eller så har jeg mislykket i livet. Helst seksere også. Hvordan kan jeg jobbe med at dette ikke tar over livet mitt? Drømmen er jo selvfølgelig å komme inn på drømmestudiet som er pyskologi profesjon. Min eventuelle backup er jus, men tenk om jeg ikke kommer inn der heller? Er det noen andre som kjenner på utrolig mye press, og da fra seg selv om å prestere hele tiden?  Jeg mener det skyhøye snitter for å i det hele tatt bli psykolog er det som virkelig går inn på meg, fordi jeg så gjerne vil bli det. Er det noen her som har studert klinisk psykolog i utlandet, som f.eks. Danmark? Er det ikke de som sliter med å få autorisasjon her hjemme i Norge?

 

Anonymkode: db7ca...f2e

[AnonymBruker]

Det er ganskje stort forskjell på psykologi og jus. Vurderer du på disse pga. interesse, eller er det bare prestisje som er i tankene?

Anonymkode: 28c3a...c50

[AnonymBruker]

"Sliter" litt med samme tanke selv. Nå vet jeg ikke hva slags type elev du er da, men jeg har alltid vært en sekserelev fra ungdomsskolen og til nå i vg3. Å prestere kan være slitsomt til tider, men sett i det lange løp har det gitt meg motivasjon og energi for at jeg duger til noe. Duger selvsagt til andre ting og, men skole er noe jeg spesielt er flink i. Og jeg kjenner også presset med å måtte velge noe med høyt snitt bare fordi jeg kan. Men det viktigste er å studere noe man vil trives med, og kan tenke å jobbe med. Det er viktig å ha i bakhue. Ellers er det mange fordeler med å studere med folk som også er like flinke som en selv.

Anonymkode: dfca9...43a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Denne tanken preger meg svært i hverdagen. Jeg går nå på vg2, og kjenner at jeg absolutt MÅ fullføre  skoleåret med toppkarakterer, eller så har jeg mislykket i livet. Helst seksere også. Hvordan kan jeg jobbe med at dette ikke tar over livet mitt? Drømmen er jo selvfølgelig å komme inn på drømmestudiet som er pyskologi profesjon. Min eventuelle backup er jus, men tenk om jeg ikke kommer inn der heller? Er det noen andre som kjenner på utrolig mye press, og da fra seg selv om å prestere hele tiden?  Jeg mener det skyhøye snitter for å i det hele tatt bli psykolog er det som virkelig går inn på meg, fordi jeg så gjerne vil bli det. Er det noen her som har studert klinisk psykolog i utlandet, som f.eks. Danmark? Er det ikke de som sliter med å få autorisasjon her hjemme i Norge?

 

Anonymkode: db7ca...f2e

Jaja, nok ei som skal velge prestisje "bokstav fag", uten å måtte forholde seg til tall og matematikk. Det er så typisk at det begynner å bli komisk nesten. Selv om jeg mistenker at du har postet før, bare ikke anonymt med tanke på at trådene starter alltid fulle av "drama" 😆

Det burde legges snart forbud mot å ha mer enn 50% kvinnelige studenter i visse studier. Det har gått helt av hengslene. 

Prate, prate fag. Liker å prate og lese bokstaver bare 😃 

Det som er trist er at veldig få studenter som deg har dette som "drømmestudie" egentlig. Her er det snakk om yrker der man egentlig skal hjelpe mennesker, men de fleste ser bare på status og penger. Det er trist og tragisk at vi tillater dette her. 

Snart kommer nye opptakskrav - forhåpentligvis fra og med 2023 - så kanskje man får hindret noen av disse "det er mitt drømmestudie" damene, som egentlig bare vil inn på noe for å prate og kunne ha "status".  

 

Anonymkode: 78288...929

[AnonymBruker]

Hvorfor er du så opptatt av prestisje?

Kanskje du burde ta en tur til en ferdigutdannet psykolog og finne det ut nå, istedenfor etter 600.000 i studiegjeld og altfor mange år på feil fag?

 

Anonymkode: dcd68...324

[AnonymBruker]

Høres mer ut som du trenger å gå til psykolog, enn å bli en.

Hva synes du om andre som ikke får seksere, og ikke blir psykologer eller advokater. Er de tapere?

Anonymkode: e97e4...a48

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Prate, prate fag. Liker å prate og lese bokstaver bare 😃 

Bare.. hæ?! Jeg tror ikke denne tråden er for deg.

Anonymkode: dfa5b...d5b

[AnonymBruker]

Jeg tok utdannelsen min i Danmark. Det er ikke noe stress med autorisasjon. Tok bachelor i Lillehammer først. Men ville rådet deg til å snakke med noen psykologer om arbeidet før du tenker at det er målet. Jeg synes helt ærlig synd på de som tok utdannelsen i Norge og slet seg til gode karakterer for en såpass drittjobb (jeg jobber riktignok i spesialisthelsetjenesten, er nok mer chill i det offentlige). Men vi jobber og stresser oss ihjel for en nokså mager lønn. Jeg jobber som miljøterapeut før jeg ble ferdigutdannet og hadde samme lønn der som jeg har som psykolog. Vi går heller ikke opp i lønn etter ansiennitet, så etter 10 år tjener man fremdeles det samme som nyutdannede. Stusselige greier. Bare fordi det er høyt snitt for å komme inn er det ikke verdens beste jobb, så synd om det er snittet og prestisjen som styrer deg. Jeg hadde valgt noe annet om jeg kunne velge på nytt.

Anonymkode: b0d69...301

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Høres mer ut som du trenger å gå til psykolog, enn å bli en.

Hva synes du om andre som ikke får seksere, og ikke blir psykologer eller advokater. Er de tapere?

Anonymkode: e97e4...a48

Dette synes jeg er urettferdig. At man har ambisjoner for seg selv, er ikke synonymt med at man ser ned på de som ikke deler de samme ambisjonene. 

Selv vil jeg ta doktorgrad, og jeg hadde blitt svært skuffet over meg selv om jeg ikke fikk det til. Sannsynligvis hadde jeg følt meg litt som en "taper" som ikke nådde potensialet mitt. Betyr det at jeg mener at alle som ikke tar doktorgrad er tapere? Selvsagt ikke.

Anonymkode: aa2a4...adb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

"Sliter" litt med samme tanke selv. Nå vet jeg ikke hva slags type elev du er da, men jeg har alltid vært en sekserelev fra ungdomsskolen og til nå i vg3. Å prestere kan være slitsomt til tider, men sett i det lange løp har det gitt meg motivasjon og energi for at jeg duger til noe. Duger selvsagt til andre ting og, men skole er noe jeg spesielt er flink i. Og jeg kjenner også presset med å måtte velge noe med høyt snitt bare fordi jeg kan. Men det viktigste er å studere noe man vil trives med, og kan tenke å jobbe med. Det er viktig å ha i bakhue. Ellers er det mange fordeler med å studere med folk som også er like flinke som en selv.

Anonymkode: dfca9...43a

Ts her. Selv har jeg alltid vært en sekser elev. Fikk kun 5'ere i VG1, da jeg hadde psykiske problemer etter en hendelse som skjedde med meg. Tar nå opp en del av de fagene, da jeg vet jeg kan forbedre de. Jeg vet ikke helt hva jeg ønsker med dette innlegget, men det presset går så inn på meg. Det kan også være fordi at andre forventer at jeg prestere på skolen. 

Anonymkode: db7ca...f2e

[non_stop]

Du kommer til å få et vanvittig traust, stressende og grått liv om du skal fortsette sånn der. Ta deg ett års fri og kom deg ut i verden, se hvordan fattige mennesker er lykkelige selv om de lever i hus uten strøm eller rent vann. Se hvordan en rusmisbruker går fra livet på gata til å nå målet sitt om å bli en miljøarbeider. 

Det er helt hinsides det karrierejaget at jeg blir helt matt. Du må roe ned og slutte å være så streng mot deg selv. Hadde en venninne som deg og jeg måtte ta avstand fra alt maset hennes. Livet hennes var over hvis hun fikk en 5 istedetforv6

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Dette synes jeg er urettferdig. At man har ambisjoner for seg selv, er ikke synonymt med at man ser ned på de som ikke deler de samme ambisjonene. 

Selv vil jeg ta doktorgrad, og jeg hadde blitt svært skuffet over meg selv om jeg ikke fikk det til. Sannsynligvis hadde jeg følt meg litt som en "taper" som ikke nådde potensialet mitt. Betyr det at jeg mener at alle som ikke tar doktorgrad er tapere? Selvsagt ikke.

Anonymkode: aa2a4...adb

Du taper veldig masse penger på en doktorgrad da….

men det oppdager du sikkert når du sitter der. Men hvis det er forsker du vil bli, så for all del kjør på. 

Anonymkode: 50e41...258

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Det er ganskje stort forskjell på psykologi og jus. Vurderer du på disse pga. interesse, eller er det bare prestisje som er i tankene?

Anonymkode: 28c3a...c50

Jeg tror det er en blanding av begge. Både fordi jeg har interesse for det, og fordi det er prestisje. TS

 

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Høres mer ut som du trenger å gå til psykolog, enn å bli en.

Hva synes du om andre som ikke får seksere, og ikke blir psykologer eller advokater. Er de tapere?

Anonymkode: e97e4...a48

Det har ingenting å si for min del om ikke andre oppnår seksere. Vi har alle ulike forutsetninger, og selv har jeg flere venninner som blir lykkelige av å kun bestå i enkelte fag. Det betyr ikke at jeg tror at de er tapere. Du virker altfor opphisset over innlegget mitt, og det synes jeg er stusselig. 

Anonymkode: db7ca...f2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg tok utdannelsen min i Danmark. Det er ikke noe stress med autorisasjon. Tok bachelor i Lillehammer først. Men ville rådet deg til å snakke med noen psykologer om arbeidet før du tenker at det er målet. Jeg synes helt ærlig synd på de som tok utdannelsen i Norge og slet seg til gode karakterer for en såpass drittjobb (jeg jobber riktignok i spesialisthelsetjenesten, er nok mer chill i det offentlige). Men vi jobber og stresser oss ihjel for en nokså mager lønn. Jeg jobber som miljøterapeut før jeg ble ferdigutdannet og hadde samme lønn der som jeg har som psykolog. Vi går heller ikke opp i lønn etter ansiennitet, så etter 10 år tjener man fremdeles det samme som nyutdannede. Stusselige greier. Bare fordi det er høyt snitt for å komme inn er det ikke verdens beste jobb, så synd om det er snittet og prestisjen som styrer deg. Jeg hadde valgt noe annet om jeg kunne velge på nytt.

Anonymkode: b0d69...301

TS her. Kan jeg spørre når du utdannet deg? Jeg vet at reglene har endret seg over tid, men er det fremdeles mulig? Har hørt av ei venninne som kom inn på profesjon (NTNU( at hun ikke forstår hvorfor hun måtte jobbe så hard på VGS, da selvet studiet ikke var like krevende. Psykolog er jo drømmeyrket, så jeg har definitivt tenkt til å ta en prat med noen psykologer.  

Det er nok prestisjen som (i tillegg) styrer meg ja, og hvorfor aner jeg ikke. 

Anonymkode: db7ca...f2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

TS her. Kan jeg spørre når du utdannet deg? Jeg vet at reglene har endret seg over tid, men er det fremdeles mulig? Har hørt av ei venninne som kom inn på profesjon (NTNU( at hun ikke forstår hvorfor hun måtte jobbe så hard på VGS, da selvet studiet ikke var like krevende. Psykolog er jo drømmeyrket, så jeg har definitivt tenkt til å ta en prat med noen psykologer.  

Det er nok prestisjen som (i tillegg) styrer meg ja, og hvorfor aner jeg ikke. 

Anonymkode: db7ca...f2e

Ferdig i fjor sommer, reglene har endret seg noe, men Danmark er fremdeles trygt. Det viktigste er å velge riktig sted for bachelor om du vil ta den i Norge. Ville gått for Lillehammer ettersom de har tilpasset løpet sitt til Danmark. København endrer noen regler fra neste opptak som man ikke vet helt hva vil resultere i, men jeg tror det blir som det er i bl.a. Aarhus, og da er det fremdeles helt mulig. Støtter at studiet ikke er like hardt som å få 6ere på VGS, selv om jeg ikke gikk profesjon i Norge. Men høres ikke veldig tungt ut etter hva jeg har hørt, og det er mange eksamener uten karakter.

Ang. at det er drømmeyrket så var det det for meg også, men jeg synes det er  noe ganske annet enn det man tror. På grunn av politikk og pakkeforløp er det mye papirarbeid og administrasjon og relativt lite faktisk terapi og å hjelpe folk. I alle fall i spesialisthelsetjenesten. Det er greit å ha i bakhodet.

Anonymkode: b0d69...301

[Silva Pluvialis]

Uff, jeg kan ikke si noe annet enn at jeg virkelig føler med deg og vet mye om hvordan dette er. Jeg har aldri følt på noe særlig kroppspress, motepress, klespress m.m, men karakterpress, dæven altså. ❤️

Endret 3. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Knirke]

Hvorfor har du så lyst til å bli psykolog? Det virker som det er noe manisk med dette intense ønsket om "drømmeyrket"... Har du undersøkt andre yrker i det hele tatt?

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jaja, nok ei som skal velge prestisje "bokstav fag", uten å måtte forholde seg til tall og matematikk. Det er så typisk at det begynner å bli komisk nesten. Selv om jeg mistenker at du har postet før, bare ikke anonymt med tanke på at trådene starter alltid fulle av "drama" 😆

Det burde legges snart forbud mot å ha mer enn 50% kvinnelige studenter i visse studier. Det har gått helt av hengslene. 

Prate, prate fag. Liker å prate og lese bokstaver bare 😃 

Det som er trist er at veldig få studenter som deg har dette som "drømmestudie" egentlig. Her er det snakk om yrker der man egentlig skal hjelpe mennesker, men de fleste ser bare på status og penger. Det er trist og tragisk at vi tillater dette her. 

Snart kommer nye opptakskrav - forhåpentligvis fra og med 2023 - så kanskje man får hindret noen av disse "det er mitt drømmestudie" damene, som egentlig bare vil inn på noe for å prate og kunne ha "status".  

 

Anonymkode: 78288...929

TS her. Det virker som at du tok innlegget mitt ekstremt personlig, noe som er alarmerende. Som sagt har jeg ikke kun ønske om å bli psykolog fordi det er et prestisje yrke. Det ble faktisk ikke drømmeyrket mitt før jeg selv gikk gjennom en traumatisk hendelse, og slet psykisk. Nå som jeg er frisk, ønsker jeg også å hjelpe andre som har psykiske lidelser gjennom å utdanne meg som psykolog. Jeg er fullt klar over at det finnes flere yrker som gjør mye av den samme jobben, men de andre yrkene passer ikke for meg på andre områder. Det virker som at du har noe imot kvinner som sikter mot høy utdanning og som er ambisiøse. Kanskje du burde jobbe med deg selv? 

Anonymkode: db7ca...f2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ferdig i fjor sommer, reglene har endret seg noe, men Danmark er fremdeles trygt. Det viktigste er å velge riktig sted for bachelor om du vil ta den i Norge. Ville gått for Lillehammer ettersom de har tilpasset løpet sitt til Danmark. København endrer noen regler fra neste opptak som man ikke vet helt hva vil resultere i, men jeg tror det blir som det er i bl.a. Aarhus, og da er det fremdeles helt mulig. Støtter at studiet ikke er like hardt som å få 6ere på VGS, selv om jeg ikke gikk profesjon i Norge. Men høres ikke veldig tungt ut etter hva jeg har hørt, og det er mange eksamener uten karakter.

Ang. at det er drømmeyrket så var det det for meg også, men jeg synes det er  noe ganske annet enn det man tror. På grunn av politikk og pakkeforløp er det mye papirarbeid og administrasjon og relativt lite faktisk terapi og å hjelpe folk. I alle fall i spesialisthelsetjenesten. Det er greit å ha i bakhodet.

Anonymkode: b0d69...301

TS: Kommer jeg ikke inn på NTNU i Trondheim (som er førstevalget) blir det nok helt klart å ta bachelor i Lillehammer, for så å fortsette i Danmark ja. Finnes det andre steder hvor det er mer fokus på terapi enn i spesialhelsetjenesten? 

Anonymkode: db7ca...f2e

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (2 timer siden):

Uff, jeg kan ikke si noe annet enn at jeg virkelig føler med deg og vet mye om hvordan dette er. Jeg har aldri følt på noe særlig kroppspress, motepress, klespress m.m, men karakterpress, dæven altså. Jeg leste til alle døgnets tider på videregående. På bussen, i matpausen, i fritimene, hver kveld, i helger og i ferier. Jeg tok meg én fridag i uka, ellers gikk hver dag resten av uka til skolearbeid. Folk prøvde å snakke meg fra det og få meg til å lese mindre, men for meg var skole noe jeg fikk til. En arena hvor jeg kjente mestring. Jeg trengte å kjenne på mestringsfølelsen, så jeg nektet å gi slipp på det. Det ble 3 år i et rotterace, med et skyhøyt snitt, men der jeg også kunne ha mistet livet fordi jeg tilslutt endte i et selvmordsforsøk. Og selv ikke det stoppet meg. Det var opp og stå, gå på skolen, lese til prøver og få seksere på eksamen. Det rant inn seksere samme uke som selvmordsforsøket, og videre hadde vi heldagsprøver og eksamener, og sekserne haglet inn der også, i mens jeg satt der med angstanfall. Jeg landet ikke før jeg hadde fått vitnemålet i hånda. Da kunne jeg puste ut etter 3 år med umenneskelig press.

Fra hvem? Fra meg selv. Det var ingen som krevde så mye av meg, men jeg krevde det av meg selv fordi jeg følte meg helt jævlig verdiløs og mislykket på innsiden. Jeg lengtet etter å føle at jeg også var god nok. Og på skolen var jeg god nok, så da var jeg ikke bare et vrak.

Jeg vet hvordan det er. Jeg vet det så inderlig godt. For meg var det er symptom på noe underliggende. En utilstrekkelighetsfølelse som jeg kompenserte for gjennom gode karakterer.

Jeg tror rett og slett jeg ville søkt hjelp, ts. Ikke fordi det er noe galt med deg, men fordi det kan være nyttig å se på mekanismene bak dette presset som du legger på deg selv. ❤️

TS igjen. Jeg har planer om å søke hjelp. Det er overhodet ikke sunt med slike tanker som tar over livet mitt hver eneste dag. Veldig synd å høre med selvmordsforsøket ditt. Det har vært flere ganger hvor jeg har tenkt at det ikke er noe vits med livet, og spesielt etter VG1 hvor jeg kun fikk 5'ere. Kan jeg spørre deg om hva du jobber som den dag i dag? Eller om du kjente på mindre eller mer stress på studier osv

Anonymkode: db7ca...f2e