Møtt veggen?

[AnonymBruker]

Hva legges i det uttrykket? Det blir gjerne brukt i jobb -familie sammenheng. "Til slutt så gikk det ikke mer, jeg møtte veggen"

Men hva skjer med deg,kroppen, fysisk,psykisk når den veggen kommer ? 

Anonymkode: f17e4...429

[Prøvetiden]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hva legges i det uttrykket? Det blir gjerne brukt i jobb -familie sammenheng. "Til slutt så gikk det ikke mer, jeg møtte veggen"

Men hva skjer med deg,kroppen, fysisk,psykisk når den veggen kommer ? 

Anonymkode: f17e4...429

Det er det øyeblikket man innser at det ikke går og presse seg lenger. Kroppen orker ikke og man trenger flere måneder på å komme tilbake til normalen.

[AnonymBruker]

Prøvetiden skrev (1 minutt siden):

Det er det øyeblikket man innser at det ikke går og presse seg lenger. Kroppen orker ikke og man trenger flere måneder på å komme tilbake til normalen.

Dvs man blir sengeliggende eller svært redusert fysisk?

Ts

Anonymkode: f17e4...429

[Prøvetiden]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dvs man blir sengeliggende eller svært redusert fysisk?

Ts

Anonymkode: f17e4...429

Like mye psykisk.

[AnonymBruker]

Kjennetegnes ofte av sammenbrudd, både fysisk og psykisk. At det faktisk ikke er mulig å gå andre steder enn mellom senga, toalettet og kjøleskapet.

Og at man ikke klarer å stoppe å gråte, selv om det ikke egentlig er noe å være trist for. Annet enn at man er sliten, da.

Og at man er mentalt på bærtur, har problemer med å føre en normal samtale, glemmer alle avtaler, har problemer med å huske ord og hva man holdt på med.

Sikkert mer også, kan være forskjeller på personer.

Anonymkode: 9715e...ddf

[AnonymBruker]

Har vært nært å møte veggen. Fikk hjertebank, kvalme, oppkast, panikkanfall og mye fysiske plager. Søvnmangel blant annet. Det er grusomt når hodet er sliten, men kroppen "skrur seg på". Jeg la meg med kraftig hjertebank og skjærte tenner i søvne. Anbefales ikke: Lytt til kroppen! 

Noen blir så syke at de får fatigue. 

Anonymkode: bd2d6...769

[AnonymBruker]

Da jeg møtte veggen hadde jeg en konstant angstklump i magen, gråt hele tiden, sov enten ingenting eller altfor mye, fikk ikke i meg mat, masse hjertebank og skjelvinger i kroppen. Jeg var også ekstremt utslitt, lå bare på sofaen, klarte ikke være sosial eller ta vare på meg selv.. Helt grusom følelse...

Anonymkode: 158f7...48a

[AnonymBruker]

Dagen jeg møtte veggen husker jeg godt. Jeg satt helt apatisk i sofaen før jeg fikk ringt til legen å sa at jeg trengte en hastetime.

Da jeg kom inn på kontoret til legen, spurte legen hva hun kunne hjelpe meg med i dag...  Jeg hater å gråte foran andre, og jeg husker jeg tenkte 'ikke gråt' før tårene bare eksploderte ut av øynene. Jeg tror aldri jeg har grått slik av fortvilelse noen gang. Fikk hikstet ut noe om smerter og jobben, og legen sykemeldte meg for en ukes tid. 

De første dagene lå jeg omtrent bare å sov. Da jeg kom tilbake til legen uken etter, så sa jeg at jeg tror det går greit, og at jeg ikke orker å lage noe greier ut av dette. Fremdeles helt apatisk, så legen svarte med at "det tror ikke jeg det gjør", og jeg ble sykemeldt ut måneden, samt henvist til psykolog. 

Halvannet år tok det før jeg kom meg opp av gropa igjen. Fortiden hadde rett og slett tatt meg igjen, og jeg klarte ikke å håndtere det alene. Jeg sov nesten ikke (eller sov alt for mye), jeg ble illsint av ingenting, jeg raste i vekt fordi jeg ikke orket mat, og jeg trakk meg veldig vekk fra andre. Orket ikke å være sosial.

Det er nå 3 år siden, og jeg begynte å omskolere meg for halvannet år siden.  Fremdeles er et eller annet 'rart' inni meg (klarer ikke helt å forklare det, men veldig lite energi blant annet), men jeg er i det minste i aktivitet igjen.

Anonymkode: 90c05...3bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Dagen jeg møtte veggen husker jeg godt. Jeg satt helt apatisk i sofaen før jeg fikk ringt til legen å sa at jeg trengte en hastetime.

Da jeg kom inn på kontoret til legen, spurte legen hva hun kunne hjelpe meg med i dag...  Jeg hater å gråte foran andre, og jeg husker jeg tenkte 'ikke gråt' før tårene bare eksploderte ut av øynene. Jeg tror aldri jeg har grått slik av fortvilelse noen gang. Fikk hikstet ut noe om smerter og jobben, og legen sykemeldte meg for en ukes tid. 

De første dagene lå jeg omtrent bare å sov. Da jeg kom tilbake til legen uken etter, så sa jeg at jeg tror det går greit, og at jeg ikke orker å lage noe greier ut av dette. Fremdeles helt apatisk, så legen svarte med at "det tror ikke jeg det gjør", og jeg ble sykemeldt ut måneden, samt henvist til psykolog. 

Halvannet år tok det før jeg kom meg opp av gropa igjen. Fortiden hadde rett og slett tatt meg igjen, og jeg klarte ikke å håndtere det alene. Jeg sov nesten ikke (eller sov alt for mye), jeg ble illsint av ingenting, jeg raste i vekt fordi jeg ikke orket mat, og jeg trakk meg veldig vekk fra andre. Orket ikke å være sosial.

Det er nå 3 år siden, og jeg begynte å omskolere meg for halvannet år siden.  Fremdeles er et eller annet 'rart' inni meg (klarer ikke helt å forklare det, men veldig lite energi blant annet), men jeg er i det minste i aktivitet igjen.

Anonymkode: 90c05...3bf

Kan jeg spørre hva du mener med fortiden? Er det lenge siden det i fortiden skjedde? Spørr fordi jeg er redd hva som skjer med meg, og lurer på om som du sier, at fortiden henter meg inn, at alt jeg har holdt inni meg og holdt for meg selv vill opp og ut, bli bearbeidet. 

Anonymkode: d9f55...cdc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Kan jeg spørre hva du mener med fortiden? Er det lenge siden det i fortiden skjedde? Spørr fordi jeg er redd hva som skjer med meg, og lurer på om som du sier, at fortiden henter meg inn, at alt jeg har holdt inni meg og holdt for meg selv vill opp og ut, bli bearbeidet. 

Anonymkode: d9f55...cdc

Fortiden er ikke som i barndommen liksom, men ungdomstiden/voksenlivet. Ting som startet da jeg var 17 ish. Var 27 da jeg gikk på veggen. Men det var kombinasjonen som tok meg igjen, ting som hadde skjedd (og pågikk enda), smerter, og en arbeidsplass som var helt uholdbar. Blant annet en sjef som hadde mye svin på skogen.

Dersom du er redd for at du har ting som ikke er bearbeidet i fortiden, så anbefaler jeg på det varmeste at du tar kontakt med en psykolog. Ta kontroll på tankene før de tar kontroll på deg.

Du kan be om henvisning til en privat med refusjonsavtale for eksempel, da betaler du bare frem til frikort-grensa, og deretter blir det gratis.

Anonymkode: 90c05...3bf

[AnonymBruker]

Jeg var mye kvalm i månedene før, mistet matlysten og energi, slet med fokuset. Fikk utredning for kvalmen, fortsatte jobbe.

Dagen det sa stopp ble jeg brått veldig svimmel, skjelven og kaldsvettet på vei til jobb. Måtte sette meg ned og vente på en senere buss. Kom på jobb og følte jeg måtte kaste opp, var svimmel, prøvde ligge på gulvet med beina høyt, kjentes ut som blodtrykksfall som varte noen timer. Gikk til kollega for å si at jeg kanskje burde dra på legevakta, i det jeg begynte si noe, var det som alt blod ble borte fra hodet, jeg måtte sette meg på gulvet. Kollega fant en matte jeg kunne ligge på, og litt vann. Etter en times tid føltes det litt bedre, han kjørte meg hjem. Dagen etter kom jeg meg til lege, ble sykemeldt en uke, den uka klarte jeg hverken spise eller dusje, lå bare på sofaen og så apatisk på tv. Ny legetime, ny sykemelding. De neste tre månedene klarte jeg såvidt gjøre unna det mest nødvendige husarbeid, dusjet sjeldent, spiste dårlig. Så fikk jeg hjelp hos psykolog, begynte klare de vanlige daglige gjøremålene.

Sjefen kom med pc til meg så jeg skulle prøve jobbe 20% hjemmefra, etter min egen timeplan. Halvannen uke senere måtte jeg øke sykemelding igjen til 100%.

Etter to år sa jeg opp jobben. Tok 3,5 år før jeg kunne jobbe 100% igjen, etter å ha byttet yrke fullstendig, og har nå en jobb hvor jeg ikke har noe ansvar, og hvor jeg ikke kan ta med jobben hjem.

Forskjellen hos meg fra en del andre var at jeg ikke gråt, og jeg hadde en jobb med svært forståelsesfull sjef og kolleger. Det var bare helt feil jobb for meg.

Anonymkode: 666eb...9ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.11.2021 den 22.18):

Hva legges i det uttrykket? Det blir gjerne brukt i jobb -familie sammenheng. "Til slutt så gikk det ikke mer, jeg møtte veggen"

Men hva skjer med deg,kroppen, fysisk,psykisk når den veggen kommer ? 

Anonymkode: f17e4...429

Kroppen ble sakte men sikkert brutt ned. Tilslutt var jeg ikke i stand til å sove, spise, eller stå oppreist. 

Anonymkode: 41802...325