Bekymrer man seg mer for jenter enn gutter?

[AnonymBruker]

Er så utrolig redd for at noe skal skje jenta mi, alt fra kokende vann, trafikk, kidnapping og you name it. Blir så sliten av det, selv om jeg så klart prøver å skjerpe meg og ikke la det gå ut over livsutfoldelsen, da. Hun er enda bare 6, så alt det der festgreiene, tenåringsjenter, alkohol osv. har jeg ikke begynt på en gang.

Dere som har hatt begge kjønn, var dere mer bekymret for jentene deres? Tenker at det kanskje kan ligge noe biologisk i det. At vi er mer innstilt mor å beskytte jenter? Har noen venninner med gutter, og de virker så mye mindre bekymret, men det kan jo så klart bare være personligheten deres. 

Venter en gutt nå, og hadde vært så deilig å bare være LITT mindre bekymra 😅

 

Anonymkode: 60885...579

[Lorieen]

Jeg har ikke vært mer bekymra for jenta. Mer bekymra for første barnet (gutt). 

[AnonymBruker]

Nei. Like bekymret for begge. Litt ulike bekymringer vel å merke, men kjenner like mye beskyttelsesinstinkt overfor sønnen min.

Anonymkode: 0e5a0...04f

[AnonymBruker]

Legg vekk den der. Jeg fikk ikke lov til noe omtrent og ble snakka til som en drit unge frem til jeg var 13. Broren min gjorde som han ville. Jeg både var og følte meg kraftig undervurdert. Og ble istedenfor opplært til å håndtere livet nektet å leve det. Jeg lærte  livet alikevel. Men ble så drit lei at jeg stakk av når jeg var 13. Da fikk jeg endelig den samtalen jeg hadde prøvd å få for leeenge siden. Og de slutta å være hysteriske. 

Har begge deler og finnes ikke redd for at dattera mi ikke skal takle livet, og hun kommer nok ikke til å  li kidnappet heller. Så Unskyld meg, ta deg sammen før du ødelegger dattera du helt mentalt 

Anonymkode: de16e...141

[AnonymBruker]

Jeg er mer bekymret for gutten min. Han er litt skjør. 

Jenta derimot er robust, har selvtillit så det synger etter og er viljesterk som få 😅

Anonymkode: 8b04b...875

[AnonymBruker]

Jeg har kun ett barn, en sønn. Jeg har vært bekymret siden han ble født. Når han var rundt 2 år var det så ille at jeg ba om henvisning til psykolog. Det hjalp der og da, men fortsatte å bekymre meg like mye. 
Det ble litt bedre når han ble større og mer selvstendig. Men, jeg kommer nok alltid til å bekymre meg. Nå er han snart myndig og det fører med seg nye bekymringer. 
 

Jeg tror ikke det har noe med hvilket kjønn barnet har, noen bekymrer seg bare rett og slett mer. Man, må bare passe på å ikke la det gå utover barnet. 

Anonymkode: 6dd0f...36f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Legg vekk den der. Jeg fikk ikke lov til noe omtrent og ble snakka til som en drit unge frem til jeg var 13. Broren min gjorde som han ville. Jeg både var og følte meg kraftig undervurdert. Og ble istedenfor opplært til å håndtere livet nektet å leve det. Jeg lærte  livet alikevel. Men ble så drit lei at jeg stakk av når jeg var 13. Da fikk jeg endelig den samtalen jeg hadde prøvd å få for leeenge siden. Og de slutta å være hysteriske. 

Har begge deler og finnes ikke redd for at dattera mi ikke skal takle livet, og hun kommer nok ikke til å  li kidnappet heller. Så Unskyld meg, ta deg sammen før du ødelegger dattera du helt mentalt 

Anonymkode: de16e...141

Oi, her tror jeg du projiserer litt problemer. Tror du burde heller ta dette med terapeuten din enn å ta det ut på en tilfeldig på internett. Ts

Anonymkode: 60885...579

[AnonymBruker]

Nå er mine bare 3 år, 4,5 år og 7 år. Mellomste er gutt, de to andre jenter. Jeg er foreløpig mer bekymret for gutten vår. Han er mer følsom, blir fortere lei seg, mer «egen» på ting. Jentene er mer tøff og robust🙈😅

Anonymkode: 4b916...51c

[AnonymBruker]

Nå er mitt eldste barn jente, hun er fire, også har jeg en gutt på 8 måneder. Jeg har vært, og er fortsatt veldig bekymret for jenta mi. Svigerbror har 5 barn hvor eldste er jente. Han sier at bekymringene forandres hele tiden, men en dag kommer jeg til å tørre å la jenta mi gå alene til skolen, selvom det føles utenkelig nå. At hun går i barnehagen, hvor det jobber en mann, hadde vært utenkelig for et par år siden. 

Gutten min er jeg like bekymret for. Han er litt mer engstelig enn jenta, og han hadde gulsott da han ble født. På termin hadde jeg en ulykke, så de dagene rundt fødselen hans var jeg veldig bekymret og redd. Han er også en person som har følelsene veldig tydelig utenpå kroppen. 

Gutter er ikke mindre utsatt fordi de er gutter. Når det kommer til uhell og ulykker er de vel generelt litt mer utsatt mtp at de herjer mer.. 

Jeg vil si at jeg er like bekymret for begge to. 

Anonymkode: 301bb...4d4

[AnonymBruker]

Forskjellig bekymring til forskjellig kjønn med jenta er jeg bekymret for det du sier,

 

Med sønnen min er jeg bekymret for: skoleprestasjoner, at gaming skal bli en for stor del av livet, blind vold, risikoatferd (mye testosteron gjør ikke underverker for vurderingsevnen), falske voldtektsanklager etc. 

Anonymkode: 6ad5f...ffc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har kun ett barn, en sønn. Jeg har vært bekymret siden han ble født. Når han var rundt 2 år var det så ille at jeg ba om henvisning til psykolog. Det hjalp der og da, men fortsatte å bekymre meg like mye. 
Det ble litt bedre når han ble større og mer selvstendig. Men, jeg kommer nok alltid til å bekymre meg. Nå er han snart myndig og det fører med seg nye bekymringer. 
 

Jeg tror ikke det har noe med hvilket kjønn barnet har, noen bekymrer seg bare rett og slett mer. Man, må bare passe på å ikke la det gå utover barnet. 

Anonymkode: 6dd0f...36f

 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er mer bekymret for gutten min. Han er litt skjør. 

Jenta derimot er robust, har selvtillit så det synger etter og er viljesterk som få 😅

Anonymkode: 8b04b...875

 

Lorieen skrev (7 minutter siden):

Jeg har ikke vært mer bekymra for jenta. Mer bekymra for første barnet (gutt). 

Ok, da var håpet ute 😂 Får belage meg på nye år med nye bekymringer med gutt 😅 

Ts

Anonymkode: 60885...579

[AnonymBruker]

Det kan godt hende det er sånn for noen. Men jeg tror egentlig ikke det er noe underliggende biologisk der.

Jeg har bare jenter selv, og er nok heldig med at jeg ikke har så lett for å bekymre meg. Men jeg er nok et lite hakk mer bekymret for den ene enn den andre, rett og slett fordi hun har lettere for å sette seg selv i potensielt farlige situasjoner.  Mannen sier han tror han hadde vært bekymret om vi hadde fått en gutt, fordi han tenker på hva han og kompisene drev med av farlige ting. Jeg har en liten anelse om at vår ene er ganske lik faren sin, og at oppfinnsomhet og risikovillighet i barneårene kan gå i arv uavhengig av kjønn 😅 

Det kan også godt tenker jeg blir mer bekymret for dem i tenårene. Jeg kjenner litt uro når jeg tenker på det, og den går mer på at de skal ha det tøft og slite med livet, enn å komme fysisk til skade. Men dette kjenner jeg kommer fra hvordan jeg selv hadde det og hva jeg gjorde da jeg var tenåring.

Anonymkode: 80bfc...f30

[Ulrikke]

Jeg fantes ikke bekymret for jentungen da hun var liten. Bein i nesa, høflig, gjorde det bra på skolen og trivdes sosialt og med idretten. Nå er hun 16, og jeg må innrømme at jeg av og til på en måte skulle ønske hun var gutt. Jeg vet selvfølgelig at det er helt ulogisk, gutter er ikke mindre utsatt for å havne i ønskede ting, men ofte er de kanskje litt annerledes. Jeg ser at flere av "gutteforeldrene" rundt oss synes det er helt ok at gutten går alene hjem kl 01... Jeg må innrømme at jeg ikke er så glad i det, og at jeg foretrekker å hente (noe hun liker og setter pris på, så det er ikke sånn at jeg tvinger meg på). Aner ikke om jeg ville sett annerledes på det hvis hun var gutt.... Men fram til hun ble såpass stor at dette ble en problemstiling har jeg ikke vært bekymret for henne fordi hun er jente, for å si det på den måten....

[Vera Vinge]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Nå er mine bare 3 år, 4,5 år og 7 år. Mellomste er gutt, de to andre jenter. Jeg er foreløpig mer bekymret for gutten vår. Han er mer følsom, blir fortere lei seg, mer «egen» på ting. Jentene er mer tøff og robust🙈😅

Anonymkode: 4b916...51c

Jeg har tre gutter og kjenner igjen det med å være mer bekymret for det mest følsomme barnet. Jeg har to som sier i fra om urett med med høy stemme og hevder sin rett (innenfor rimelighetens grenser), mens en som er mer lavmælt og klager lite, og heller gråter enn å bli sint når ting blir vanskelig. Så jeg føler litt på at han trenger mer beskyttelse, på en måte, selv om han ikke er mitt yngste barn.

Jeg kan ikke helt se hva som er mer å bekymre seg for med jenter når de er barn. For å være veldig konkret, er vel begge kjønn like utsatt for for kvelningsulykker, trafikkulykker, drukning, overgrep osv. I tenårene ville jeg nok tenkt mer på faren for voldtekt om jeg hadde en jente, men så er det vel sånn at gutter igjen er enda mer utsatt for blind vold. Så man kan bekymre seg uendelig mye for barna sine, men man må bare prøve å ikke la det vises for godt eller hemme egen livsutfoldelse. Ta nødvendige forholdsregler når de er barn, men ikke ta helt av heller.

[AnonymBruker]

Har en 12 årig jente og en 15 år gammel gutt. For tiden bekymrer jeg meg mer for 15-åringen…

Anonymkode: 30e3f...0e1

[AnonymBruker]

Jeg har to gutter, en veldig følsom og forsiktig. Den andre ikke. Mest bekymra for den følsomme, for han er dårligst til å ta igjen. Tror man er like bekymra for gutter som jenter. I hvert fall når de er barn. Jeg er også redd for ulykker, kidnapping.m, osv

Anonymkode: bdbc2...281

[AnonymBruker]

Klart det. Når 1 av 10 kvinner opplever voldtekt og 50% av tilfellene skjer før de er 16 år.... 

 

Anonymkode: 19678...2a4

[AnonymBruker]

Nei. Jeg har to gutter og en jente. Like bekymret for dem, men ikke nødvendigvis om de akkurat samme tingene. 

Kameraten til ene ble nylig anmeldt for voldtekt. Det gjorde meg ikke mindre bekymret for gutta. Unge, fulle av hormoner, gjerne fulle. Skal tøffe seg. 

Mange unge gutter og menn dør av ren dumskap, og tar desverre mange dumme avgjørelser. 

Anonymkode: 32619...022

[Arkana]

Jeg er ikke mer bekymret for datteren min enn sønnene, hvorfor skulle jeg være det? Jeg er like (lite) bekymret for alle barna og min jobb som forelder er å utstyre alle tre med det de trenger for å klare seg.