Mangel på emosjonell støtte fra foreldre

[Bandofcows]

Jeg har i hele mitt voksne liv syntes det er vanskelig med foreldrene mine. Vi bor langt fra hverandre. De lever svært isolerte liv, de jobber ikke og har et svært begrenset nettverk. De får få impulser annet enn fra religiøse (pinsemenighet) aviser og tv. Er ganske sikker på at mamma har Asperger og pappa er veldig introvert. Jeg lever et normalt liv med jobb, samboer, venner, aktiviteter og jeg fikk et barn for et år siden. Jeg har så lite å snakke med foreldrene mine om, jeg føler de ikke kjenner meg i det hele tatt. De har alltid vært som de er, men i oppveksten var de normalt nære meg, jeg opplever at de ga meg tilstrekkelig omsorg og støtte.

Hele livet har jeg klart meg veldig godt. Jeg har vært selvstendig og alltid mestret alt. Helt til jeg fikk barn for et år siden, da fikk jeg fødselsdepresjon. Da jeg fortalte dette til mamma og pappa oppdaget jeg at de ikke har ressursene som skal til for å støtte meg. Jeg reiste hjem til dem (i juni) for å få omsorg, men måtte selv ta initiativ til å prate om dette, de spurte meg ikke noe om det (da hadde jeg informert på sms før jeg kom). I ettertid har jeg vært veldig sint og såra for at de ikke tok initiativ til å prate om dette. De har knapt spurt noe om det i ettertid, og når jeg på telefonen har fortalt om tilbakefall har mamma bare sagt «åja, så bra» som svar på at jeg har fått god hjelp hos psykologen. Ikke noe spørsmål om depresjonen eller hvordan jeg har det. Ikke noe ekstra omsorg. Og de har ikke kommet på besøk, de har bare møtt sitt eneste barnebarn to ganger, og de har altså all tid i verden til å reise. Og pappa har jeg ikke hørt et kvekk fra etter at jeg var hjemme. All kontakt foregår på mammas premisser, hun ringer meg hver søndag og «samtalen» foregår nærmest etter et slags skjema — hvis jeg prøver å faktisk snakke om noe, blir det liksom ikke mottatt på en normal måte. 

Etter «sjokket» etter at jeg var hjemme i juni har jeg gått meg fast i et slags dårlig mønster der jeg fortsetter å håpe på å få emosjonell støtte fra henne men ender igjen og igjen opp med å føle meg som et avvist lite barn. Jeg har vært inne på tanken om å be henne slutte å ringe så ofte eller å kutte kontakten. Jeg sliter litt med å se poenget med relasjonen vår …

Men jeg har kanskje bare fått et veldig stort sjokk som må legge seg? Jeg må kanskje bare roe meg litt og akseptere at de er som de er? At jeg er aleine i verden, når det gjelder å ha noen ordentlig nære, bortsett fra samboeren min? Er det noen andre som har erfaringer med å oppdage mangel på emosjonell støtte fra foreldre først i voksen alder?
 

 

[AnonymBruker]

Min mor er slik som din, snakker mer men kun om seg selv. Hun mangler evnen til å knytte seg nært til noen og klarer ikke å ta innover seg andre sine problemer. Mitt råd er å akseptere dem for det de er og søke støtte andre steder. Jeg fikk også fødselsdepresjon, det blir bedre med tiden. Snakk gjerne med de på helsestasjonen f.eks, de var en god støtte for meg. En god klem til deg ❤️

Anonymkode: f6a52...1c1

[Bandofcows]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Min mor er slik som din, snakker mer men kun om seg selv. Hun mangler evnen til å knytte seg nært til noen og klarer ikke å ta innover seg andre sine problemer. Mitt råd er å akseptere dem for det de er og søke støtte andre steder. Jeg fikk også fødselsdepresjon, det blir bedre med tiden. Snakk gjerne med de på helsestasjonen f.eks, de var en god støtte for meg. En god klem til deg ❤️

Anonymkode: f6a52...1c1

Takk, ja. Jeg skjønner intellektuelt at jeg må søke støtte andre steder, men det er som om det ikke har gått opp for meg følelsesmessig. Men det gjør det sikkert om jeg gir det litt mer tid. Får god hjelp på helsestasjonen mot fødselsdepresjonen:) 

[AnonymBruker]

Ingen erfaring. Men tenker som du skriver at det å ha så mye kontakt med henne nå, gjør jo bare at du stadig blir minnet på dette for hver samtale. Tenker for hver samtale du har med henne, jo vondere vil det bli for deg. Jeg ville nok prøvd å ta litt avstand fra henne. Og kanskje oppsøkt psykolog igjen med denne tematikken.

Lykke til ❤️ 

Anonymkode: b422c...e6a

[AnonymBruker]

Det er et sjokk å oppleve at ens egne foreldre ikke er slik som man har trodd og tenkt hele livet.
Men kan du forsøke tenke at de begynner å bli gamle (kanskje litt redusert kognitivt), litt særere og med litt smalere/begrensede evner? Altså forsøke å synes synd på dem, for å skyve skuffelsen litt på avstand. Det er jo i stor grad et tap for foreldrene dine at de ikke greier å ha en følelsesmessig påkoblet relasjon og være til emosjonell støtte for andre mennesker, og særlig sin egen datter.

Jeg føler at dette hjelper, da det ikke handler om meg, med om de. Og den ukentlige samtalen gjennomfører jeg nå med glede, for jeg vet at det betyr noe for dem. Det er mine ukentlige gode gjerning.

Så godt at du har en samboer som støtte og helsestasjonen. Stor klem!

Anonymkode: e45e3...166

[AnonymBruker]

Det er svært lite hensiktsmessig å være sint på noen for å ikke ha evner de faktisk ikke har. Bedre om du bare aksepterer det, og finner støtte du trenger andre steder. 

Hilsen en som heller ikke får emosjonell støtte fra familie. 

Anonymkode: 0f1ef...c4e

[Bandofcows]

17 hours ago, AnonymBruker said:

Ingen erfaring. Men tenker som du skriver at det å ha så mye kontakt med henne nå, gjør jo bare at du stadig blir minnet på dette for hver samtale. Tenker for hver samtale du har med henne, jo vondere vil det bli for deg. Jeg ville nok prøvd å ta litt avstand fra henne. Og kanskje oppsøkt psykolog igjen med denne tematikken.

Lykke til ❤️ 

Anonymkode: b422c...e6a

Takk. Ja, kanskje avstand hjelper. Eller å prøve å ha mer kontakt på mine egne premisser.. Ja, har tenkt på å oppsøke psykolog for å hjelpe meg ut av dette mønsteret der jeg hele tiden blir skuffa. 

[Bandofcows]

16 hours ago, AnonymBruker said:

Det er et sjokk å oppleve at ens egne foreldre ikke er slik som man har trodd og tenkt hele livet.
Men kan du forsøke tenke at de begynner å bli gamle (kanskje litt redusert kognitivt), litt særere og med litt smalere/begrensede evner? Altså forsøke å synes synd på dem, for å skyve skuffelsen litt på avstand. Det er jo i stor grad et tap for foreldrene dine at de ikke greier å ha en følelsesmessig påkoblet relasjon og være til emosjonell støtte for andre mennesker, og særlig sin egen datter.

Jeg føler at dette hjelper, da det ikke handler om meg, med om de. Og den ukentlige samtalen gjennomfører jeg nå med glede, for jeg vet at det betyr noe for dem. Det er mine ukentlige gode gjerning.

Så godt at du har en samboer som støtte og helsestasjonen. Stor klem!

Anonymkode: e45e3...166

Hei, jepp, et sjokk. Og jeg synes det er vanskelig å omstille meg og på en måte redefinere relasjonen. Men jeg skal nok få det til. 

Det er egentlig et godt poeng, det der med alderen, jeg har ikke tenkt på det sånn. De er ikke veldig gamle, starten av 60-åra, men når de lever som de gjør er det jo ikke rart om det likevel er stor forskjell på dem kognitivt nå og for, la oss si, 20 år siden. Så det var et veldig nyttig perspektiv, tusen takk for det. 

Og ja, evig takknemlig for samboer og helsestasjonen, kjære vene, det har betydd alt for meg. Så håper jeg at jeg også skal klare å gjennomføre den ukentlige samtalen med glede. Veldig godt å høre at det er mulig! Og så har jeg lært mye av å lese rundt her inne, faktisk, om folk som har det ekstremt mye verre enn meg i relasjonen til foreldrene ... Tusen takk og klem tilbake. 

[Bandofcows]

16 hours ago, AnonymBruker said:

Det er svært lite hensiktsmessig å være sint på noen for å ikke ha evner de faktisk ikke har. Bedre om du bare aksepterer det, og finner støtte du trenger andre steder. 

Hilsen en som heller ikke får emosjonell støtte fra familie. 

Anonymkode: 0f1ef...c4e

Det har du helt rett i! Men det kom som et sjokk på meg at det er sånn. Så må jeg nok bare bruke litt tid for å akseptere det og tørre å støtte meg det jeg trenger andre steder. 

Leit å høre at det samme gjelder for deg, håper du får godt med støtte andre steder!