Tabu - ikke ha kontakt med sin egen familie

[Prøvetiden]

Med familie tenker jeg mor, far, søster og bror. I noen familier så utvikler det seg forskjellsbehandling og skjevfordeling. I noen dysfunksjonelle familier finner de en person som blir gitt skylden for alt og personen får aldri annerkjennelse.

Hva tenker du om mennesker som forteller at de ikke har noe kontakt med familien?

[AnonymBruker]

Tenker at de har en shitty familie og gjorde det som var best for dem. Veldig få som kutter ut sitt eget kjøtt og blod uten grunn, det vet jeg av erfaring. Det er er hardt valg og det betyr at de som ble kuttet ut har gjort noe ille nok/lenge nok til at de ble kuttet ut. Skjønner ikke at det er et spørsmål engang. At folk man aldri valgte å være relatert med endte opp med å være dårlig nok mennesker til at man dro er aldri noe å skamme seg over. Respekt til de som står opp for seg selv.

Anonymkode: 60750...302

[AnonymBruker]

Jeg skammer meg over at jeg har så liten familie og liten kontakt. Jeg bor i en by hvor folk har mye familie i nærheten og føler meg derfor veldig ensom. Jeg har ikke valgt dette selv. Dødsfall i nær familie preget oppveksten min. Nå er jeg selv mor men dessverre skilt. Jeg føler derfor med andre som har liten kontakt med sin familie. Det er tungt fordi venner blir sjeldent det samme. Man kan ikke stole på dem fordi de setter alltid seg selv og familie foran meg. Høytider og spesielt jul er familieorientert. Jeg er vant til å være med bare veldig få i høytider og bursdager men sier det sjeldent høyt. Jeg unngår å snakke om hva jeg skal til jul og bursdag fordi jeg føler folk ser rart på meg. 

Anonymkode: 77f27...01f

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg skammer meg over at jeg har så liten familie og liten kontakt. Jeg bor i en by hvor folk har mye familie i nærheten og føler meg derfor veldig ensom. Jeg har ikke valgt dette selv. Dødsfall i nær familie preget oppveksten min. Nå er jeg selv mor men dessverre skilt. Jeg føler derfor med andre som har liten kontakt med sin familie. Det er tungt fordi venner blir sjeldent det samme. Man kan ikke stole på dem fordi de setter alltid seg selv og familie foran meg. Høytider og spesielt jul er familieorientert. Jeg er vant til å være med bare veldig få i høytider og bursdager men sier det sjeldent høyt. Jeg unngår å snakke om hva jeg skal til jul og bursdag fordi jeg føler folk ser rart på meg. 

Anonymkode: 77f27...01f

Kjenner med igjen, jeg har ofte jobbet høytider da det var en lett unnskylding. Da jeg hadde samboer synst jeg det var så stas å alltid ha noen å feire jul, påske, 17mai med men det stakk litt også, for jeg følte på hva jeg hadde gått glipp av hele mitt liv. 
nå som singel sitter jeg med en tomhets følelse og ensomhet rundt høytider. 
Jeg gleder med veldig til å stifte min egen familie  

Mange venner har bare gått utifra at jeg har noen å feire med. Jeg hater å invitere meg seg på slike dager så har ofte sittet alene. 
 

en annen ting jeg føler er tabu er at jeg ikke har en familie å presentere for fremtidig svigerfamilie. Jeg vil gjerne gifte meg, men da blir det veldig tomt på min side..

Anonymkode: b87a7...f5e

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Kjenner med igjen, jeg har ofte jobbet høytider da det var en lett unnskylding. Da jeg hadde samboer synst jeg det var så stas å alltid ha noen å feire jul, påske, 17mai med men det stakk litt også, for jeg følte på hva jeg hadde gått glipp av hele mitt liv. 
nå som singel sitter jeg med en tomhets følelse og ensomhet rundt høytider. 
Jeg gleder med veldig til å stifte min egen familie  

Mange venner har bare gått utifra at jeg har noen å feire med. Jeg hater å invitere meg seg på slike dager så har ofte sittet alene. 
 

en annen ting jeg føler er tabu er at jeg ikke har en familie å presentere for fremtidig svigerfamilie. Jeg vil gjerne gifte meg, men da blir det veldig tomt på min side..

Anonymkode: b87a7...f5e

*kjenner meg igjen 

Anonymkode: b87a7...f5e

[Gjest Skogsalv]

I noen familier er smerte,sorg og tap i fortiden avgjørende for nære relasjoner her og nå ,- samt fremover.  MEN  det er garantert at alle (de fleste) sitter på hver sin tue og lurer på hva som skjedde ,samt savner familien. Alle er  for redde ,ensomme og feige til å invitere hjem ! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Kjenner med igjen, jeg har ofte jobbet høytider da det var en lett unnskylding. Da jeg hadde samboer synst jeg det var så stas å alltid ha noen å feire jul, påske, 17mai med men det stakk litt også, for jeg følte på hva jeg hadde gått glipp av hele mitt liv. 
nå som singel sitter jeg med en tomhets følelse og ensomhet rundt høytider. 
Jeg gleder med veldig til å stifte min egen familie  

Mange venner har bare gått utifra at jeg har noen å feire med. Jeg hater å invitere meg seg på slike dager så har ofte sittet alene. 
 

en annen ting jeg føler er tabu er at jeg ikke har en familie å presentere for fremtidig svigerfamilie. Jeg vil gjerne gifte meg, men da blir det veldig tomt på min side..

Anonymkode: b87a7...f5e

Det skjønner jeg godt. Da jeg var gift var vi på ferier hos hans familie med barna. Det var så trygt og godt å være en del av fellesskapet. Nå er jeg alene, igjen. Det er grusomt spesielt på denne tiden av året. Jeg har bare lyst til å reise langt bort men det går ikke pga korona. 

Anonymkode: 77f27...01f

[AnonymBruker]

Prøvetiden skrev (6 timer siden):

Hva tenker du om mennesker som forteller at de ikke har noe kontakt med familien?

Har to venner der dette er tilfelle. 
 

Hos den ene er det dypt tragisk og jeg vet personen selv ikke kunne noe for å bli etterlatt uten familie. Mora har oppført seg som en heks og behandlet barnet sitt svært urettferdig. Synes derfor ubeskrivelig synd på denne personen.

 

Hos den andre er det et egoistisk valg, i håp om å føle seg «bedre» enn foreldre å søsken. Vedkommende har valgt de bort av fri vilje, valgt en vennekrets som verdsettes høyere og gir fullstendig blanke i egen familie. Er noen konflikter da barna deres igjen starter å gjennomskue foreldrene sine, hva de har gjort mot sine foreldre igjen. Så denne personen, tenker jeg er egoistisk, arrogant og høy på seg selv.

Anonymkode: fc60c...6ce

[AnonymBruker]

Jeg har ikke familie. Har bare en selvsentrert og kjip søster og måtte velge henne bort av hensyn til min psykiske helse. Det ironiske er at hun ville sagt noe lignende om meg....

Anonymkode: bfecd...7ab

[AnonymBruker]

jeg har ikke hatt kontakt med min familie. tok nesten to år før jeg fortalte det til nærmeste venninner og til kollegaer. da møtte jeg kun respekt og forståelse. noen møtte meg med at det var veldig leit for meg at det ikke fungerte, fordi de ønsket bare at jeg også skulle kunne ha foreldre å gå til å få hjelp av etc, at det var forferdelig at noen kan oppføre seg slikt at man ikke kan ha kontakt. ingen anklaget meg for å kuttet selv om jeg sa det som det var. de var mer forståelsesfulle og skjønte at det var siste utvei. 

Anonymkode: 752f6...505

[AnonymBruker]

Skogsalv skrev (11 timer siden):

I noen familier er smerte,sorg og tap i fortiden avgjørende for nære relasjoner her og nå ,- samt fremover.  MEN  det er garantert at alle (de fleste) sitter på hver sin tue og lurer på hva som skjedde ,samt savner familien. Alle er  for redde ,ensomme og feige til å invitere hjem ! 

jeg har ikke gjort det. har forstått at vi ikke matcher i væremåte, og vi kommuniserer ulikt noe som igjen fører til mange frustrasjoner. jeg godtar at mine foresatte bruker herske og manipuleringsteknikker - uten å forstå det helt selv. jeg har derfor ikke behov for å ha kontakt, og ikke savn fordi jeg vet at jeg ikke kan endre de som personer og da er ikke relasjonen bra for meg. jeg har det mye bedre uten de. jeg har en svigers familie som gir meg alt det som "foreldre" og får tilfredsstilt denne relasjonen der. 

Anonymkode: 752f6...505

[AnonymBruker]

Prøvetiden skrev (15 timer siden):

Med familie tenker jeg mor, far, søster og bror. I noen familier så utvikler det seg forskjellsbehandling og skjevfordeling. I noen dysfunksjonelle familier finner de en person som blir gitt skylden for alt og personen får aldri annerkjennelse.

Hva tenker du om mennesker som forteller at de ikke har noe kontakt med familien?

Jeg ble fysisk og pyskisk grov omsorgsvikt og alkohol og mye annet i alle år. Drapstruet av egen familie når jeg kuttet kontakten. Hva andre mener om meg for at jeg ikke har kontakt med de er ikke mitt problem. Om folk har så lite å gjøre at de må undre seg over det så la de gjøre det! 

Anonymkode: eb798...899

[GammelKaktus]

Prøvetiden skrev (17 timer siden):

Hva tenker du om mennesker som forteller at de ikke har noe kontakt med familien?

Tenker ikke noe spesielt over det, som regel er det gode grunner for at man velger å kutte ut deler av familien. Folk pleier ikke å kutte kontakt for bagateller, og de få som gjør det sliter som regel med andre ting enn ubrukelig familie.

Har selv ikke noe kontakt med den ene delen av "familien" men det er jo ikke noe man går å kringkaster, det er gode venner som vet det, ikke bekjente. Kjenner flere som har kuttet kontakt, det er faktisk ikke så uvanlig som man skulle tro, er noe dritt i de fleste familier og blir det for mye så velger man det vekk. 

[AnonymBruker]

Tenker ikke over det. Tenker at voksne mennesker bestemmer dette selv. Jeg hat også en bitteliten familie. Søsken som har meldt seg ut. Men de har mentale problemer/utfordringer og de må finne ut av sine egne liv og velge hvordan de vil leve livene sine. Trist at de ikke vil ha kontakt men jeg er ferdig med å være familiemedlemmet som hele tiden skal rydde opp og være fredsmegler. Man kommer til et punkt da man ikke gidder å ordne opp mellom voksne mennesker lengre. Jeg har det myyyye bedre uten alt drama de skaper. De vet at de alltid er velkomne hos oss men da krever jeg i tilfelle null drama. 

Anonymkode: 2214e...c2b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tenker ikke over det. Tenker at voksne mennesker bestemmer dette selv. Jeg hat også en bitteliten familie. Søsken som har meldt seg ut. Men de har mentale problemer/utfordringer og de må finne ut av sine egne liv og velge hvordan de vil leve livene sine. Trist at de ikke vil ha kontakt men jeg er ferdig med å være familiemedlemmet som hele tiden skal rydde opp og være fredsmegler. Man kommer til et punkt da man ikke gidder å ordne opp mellom voksne mennesker lengre. Jeg har det myyyye bedre uten alt drama de skaper. De vet at de alltid er velkomne hos oss men da krever jeg i tilfelle null drama. 

Anonymkode: 2214e...c2b

Hva kommer det av da? At de må finne ut av sine egne liv er jeg enig i, men slik det er hos oss så "krasja" hele familien -men de som virkelig gjorde noe galt slapp unna, mens de som er mest uskyldige fikk ta støyten...

Anonymkode: e9d61...ae6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva kommer det av da? At de må finne ut av sine egne liv er jeg enig i, men slik det er hos oss så "krasja" hele familien -men de som virkelig gjorde noe galt slapp unna, mens de som er mest uskyldige fikk ta støyten...

Anonymkode: e9d61...ae6

Eller, det er faktisk feil å si at de slapp unna, helt feil. Men de tok aldri et oppgjør med det de hadde gjort, det kan man si.

Anonymkode: e9d61...ae6

[AnonymBruker]

En venn av meg har kuttet kontakten med sin familie fordi de våger å ha kontakt med barnet hans og eksen. Synes han er en skikkelig dust, og familien hans er de som i mine øyne ser klart her og setter det uskyldige barnet først.

Min kusine har ingen i familien kontakt med fordi hun er farlig (psykopat).

Anonymkode: 32153...e9b

[Lorieen]

Jeg har valgt bort min familie. Har hatt en kjip oppvekst med en alkoholisert far, en narsissistisk mor, og generelt dysfunksjonelle familieforhold. Har tre søsken, ingen kontakt med to av dem, svært sporadisk smskontakt med den tredje. Ikke truffet noen av søsknene mine på mellom ti og tretten år nå. Mora mi kutta jeg ut for snart tre år siden, ikke snakket med henne siden da. Har sporadisk sms/epostkontakt med min far. Ikke truffet noen av dem de siste tre årene. 

Har nær og god kontakt med barnas farforeldre, og føler vi får dekket behovet for familie der.  Det at jeg ikke har kontakt med familien min er ikke akkurat noe jeg kringkaster til alle jeg møter. Kun mine nærmeste venner er klar over det. Føler at det på et vis er litt tabu, og kanskje ikke helt sosialt akseptert. Men folk som ikke har erfaring med dysfunksjonelle familieforhold, vil heller aldri forstå nødvendigheten av å skjerme seg fra skadelige mennesker. Ikke alle har kjærlige og omsorgsfulle foreldre som ønsker en kun det beste. Blod er ikke tykkere enn vann.