Folk som bare snakker om seg selv hele tiden.

[AnonymBruker]

"meg, meg, meg, ditt og datt"  

Hvorfor gjør noen det? Jeg mener hele samtalen handler bare om den personen hele tiden. 

Jeg har et familemedlem som er som dette. Blir så sliten av henne, samtidig synes jeg litt synd på henne.

Men hva tror dere egentlig er grunnen til at visse folk er som dette? Tenker dem ikke på noe annet enn seg selv?

Uansett hva du sier så skal de vri og vende hvert ord fra din setning til å handl eom seg selv, eller bare bytte tema😅

Anonymkode: e1cd0...dc8

[AnonymBruker]

Tror ikke de skjønner det selv

Anonymkode: 77387...02d

[AnonymBruker]

Heller det enn folk som bare snakker stygt om andre. 

Anonymkode: ebebd...b8d

[AnonymBruker]

Har hørt at dette ofre er forbundet med ADHD

Anonymkode: 257e3...a18

[AnonymBruker]

Tror det kommer av liten selvinnsikt, dårlig sosial trening samt ensomhet. 
 

Har en venn som er sånn. Har aldri genuin interesse av andre enn å snakke om seg selv. Han kan gjerne spørre: hvordan går det med deg? Men mens du svarer hører/merker du at han blir utålmodig og hører ikke etter, fordi han vil komme til poenget; å snakke bare om seg selv/dvs i dette tilfellet - klage. Klage på været. Jobben. Kollegaer. Situasjoner som ikke går som han ønsker. Stress. Juletid på jobben, vanskelige kolleger etc. Jeg kommer med forslag på løsninger men ting går ikke alltid inn. Jeg kan gi råd om saker som har med min utdanning å gjøre, men bli motsagt i fakta og jeg Tilogmed er utdannet innen det, men ifølge han så stemmer det ikke så stemmer det ikke. Basta. Iløpet av en samtale har alle dagens bekymringer blitt luftet. Alt fra små bagateller i de voksne barnas liv, til været, «teite»  kollegaer og det å ikke rekke å spise en ordentlig middag før man fyker på aktiviteter på kvelden. Helt normale ting som normale folk ikke bryr seg om. Klaging og bekymringer. Jeg håper virkelig det hjelper for vedkommende at jeg er der, for jeg blir helt utslitt av det.

 Så er det de kroppslige plagene. Noe som er en del av det å være voksen. Det ramses opp og klages og sytes, og kommer man med innspill er det «nei det stemmer nok ikke» og skifting av tema. 
 

 Det verste er når man selv ligger nyoperert og er under kreftutredning, og er sterkt medisinert pga smerter, må holde telefonen og høre på at han syter og klager på vondt i handleddet sitt… 

Jeg vet ikke hvorfor folk blir sånn. I dette tilfellet: Aldri opplevd ordentlig motgang i livet kanskje. Oppdratt til å være selvsentrert. Levd meget beskyttet. Og det som jeg nevnte over. Aldri å ha måtte tatt hensyn til andre. Vet ikke om det er umodent. Men i dette tilfellet er det nok det. Det med å ikke evne å ta hensyn til andres behov og følelser. «Vente på tur» 

Har dog en annen venninne som har opplevd masse traumer, og er mye alene. Hun snakker som en foss når vi først snakker, og vet at hu kan virke selvopptatt og være det, pga at hun er alene ensom og aldri har blitt ordentlig «sett». Tror hun opplever en stor urettferdighet men hun er nok en person som kanskje bryr seg mer, på en annen måte. Altså la henne snakke ett døgn eller to, så blir hun mer tilbake til normalen hvor hun er flinkere i samtalen, men hun må bare «tømme» seg først. 

Anonymkode: 079c3...3e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Tror ikke de skjønner det selv

Anonymkode: 77387...02d

Kan bare snakke for meg selv (hehe) men jeg skjønner det og hater det. Klarer bare ikke å slutte. Hver gang jeg skal noe sosialt lover jeg meg selv at jeg ikke skal snakke for mye og ikke for mye om meg selv, at jeg vil høre på andre og være interessert. Har hatt strikk rundt hånda og gjort andre ting for å minne meg på det. Det går ikke. Jeg har heller bare sluttet å møte folk så folk skal slippe.

Anonymkode: 868ec...a11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Har dog en annen venninne som har opplevd masse traumer, og er mye alene. Hun snakker som en foss når vi først snakker, og vet at hu kan virke selvopptatt og være det, pga at hun er alene ensom og aldri har blitt ordentlig «sett». Tror hun opplever en stor urettferdighet men hun er nok en person som kanskje bryr seg mer, på en annen måte. Altså la henne snakke ett døgn eller to, så blir hun mer tilbake til normalen hvor hun er flinkere i samtalen, men hun må bare «tømme» seg først. 

Anonymkode: 079c3...3e8

Sånn er jeg, helt likt.. Jeg bryr meg veldig, veldig mye om andre, tok veldig mye vare på andre før -men har opplevd veldig mye selv (og enda mer som folk ikke vet noe om). Ønsker å være der for andre, men etterhvert som min egen ball "sprakk" så klarte jeg ikke lengre å holde tett om min egen historie (selv om det ikke akkurat det folk synes er så gøy å høre om når de vil kose seg i hverdagen). Jeg er også en som isolerer meg mye, jeg ble isolert av andre og etterhvert så var skammen så stor, og det gjorde så vondt inni meg av alt jeg opplevde at jeg klarte ikke å leve "normalt" rundt folk lengre. Med noen få så "prater jeg av meg", men jeg prøver å være der for dem også, det er viktig for meg at de jeg har av venner har det bra (og alle andre (som ikke har gjort meg noe) for den saks skyld). Jeg vet hvor slitsomt det er å være sammen med meg, jeg har få normale referansepunkter og lever ikke så "lett og ledig" som andre, så jeg passer også på å holde meg for meg selv så folk skal få slippe å være med meg. Og jeg forsøker å "overse", være blid og omgjengelig, men jeg er nok litt skadet nå, og savner å føle meg trygg. Har ikke hatt så mange som har vært der for meg.

Anonymkode: 5eede...671

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Kan bare snakke for meg selv (hehe) men jeg skjønner det og hater det. Klarer bare ikke å slutte. Hver gang jeg skal noe sosialt lover jeg meg selv at jeg ikke skal snakke for mye og ikke for mye om meg selv, at jeg vil høre på andre og være interessert. Har hatt strikk rundt hånda og gjort andre ting for å minne meg på det. Det går ikke. Jeg har heller bare sluttet å møte folk så folk skal slippe.

Anonymkode: 868ec...a11

Men har du ingen interesse av andre? Når jeg møter venner vil jeg vite hva de driver med for tiden, hvordan det går og slikt, mine egne historier kjenner jeg jo allerede.

Anonymkode: 77387...02d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Sånn er jeg, helt likt.. Jeg bryr meg veldig, veldig mye om andre, tok veldig mye vare på andre før -men har opplevd veldig mye selv (og enda mer som folk ikke vet noe om). Ønsker å være der for andre, men etterhvert som min egen ball "sprakk" så klarte jeg ikke lengre å holde tett om min egen historie (selv om det ikke akkurat det folk synes er så gøy å høre om når de vil kose seg i hverdagen). Jeg er også en som isolerer meg mye, jeg ble isolert av andre og etterhvert så var skammen så stor, og det gjorde så vondt inni meg av alt jeg opplevde at jeg klarte ikke å leve "normalt" rundt folk lengre. Med noen få så "prater jeg av meg", men jeg prøver å være der for dem også, det er viktig for meg at de jeg har av venner har det bra (og alle andre (som ikke har gjort meg noe) for den saks skyld). Jeg vet hvor slitsomt det er å være sammen med meg, jeg har få normale referansepunkter og lever ikke så "lett og ledig" som andre, så jeg passer også på å holde meg for meg selv så folk skal få slippe å være med meg. Og jeg forsøker å "overse", være blid og omgjengelig, men jeg er nok litt skadet nå, og savner å føle meg trygg. Har ikke hatt så mange som har vært der for meg.

Anonymkode: 5eede...671

Klem til deg, føler med deg men vit at det finnes folk som også har både toleranse og forståelse for deg også så ikke isoler deg helt. Skulle gjerne vært en støtende venninne jeg. 

Anonymkode: 079c3...3e8

[AnonymBruker]

jeg gjør dette til tider. jeg har selvinnsikt (ref tidligere kommentar) til å forstå at dette er en måte jeg reagerer når jeg ikke føler meg helt tryg eller avslappet med den andre. jeg er også impulsiv, så når jeg er litt stressa eller utrygg (dvs at jeg ikke helt vet hvor jeg har de andre) reagerer jeg med å være mer impulsiv i snakking. 

ofte må det fylles noe samtale med smalltalk og når andre gir lite har jeg tendens til å snakke mer. 

jeg mener det er like mye de andre i slike samtaler sitt ansvar og også gi noe tilbale. svare med noe relevant. da vil man slutte å snakke slikt, ikke bare den som snakker sitt ansvar. 

Anonymkode: 39ea9...200