Føler meg ikke satt pris på..

[AnonymBruker]

Vet ikke hva jeg vil med innlegget, tømme følelsene kanskje..

Jeg er gift og har 1 barn. Jeg har en veldig snill mann, men føler jeg blir tatt for gitt. Jeg gjør alt av husarbeid, alt med ungen uansett om jeg er syk selv eller ikke, og jeg jobber 2 jobber + driver en nettbutikk.

Jeg står opp 4-5 om morgenen hver dag. Jeg lager frokost, lunsj, matpakker til begge, ordner kveldsmat, og jeg gjør alt jeg kan av husarbeid før jobb pga lange arbeidsdager. Jobber jeg senere skift så lager jeg alltid klar middagen og setter ferdig i kjøleskapet: en tallerken til mannen og en til ungen, så de bare kan varme den. Vasker og støvsuger alt i huset, ordner hagen, raker løv, skurer og ordner alt i huset for at familien min skal ha et rent og godt hjem å komme til.

Iblant har de bedt meg om å jobbe sene skift på jobben, men jeg må si nei fordi mannen min ikke kan/ikke vil prøve å legge ungen. Han gir det ikke et forsøk engang.

Jeg liker egentlig en travel og full hverdag, men jeg synes jeg får slengt til meg sånne småkommentarer hele tiden som sårer, eller når jeg spør om hjelp så blir han alltid irritert.

Iblant har jeg spurt om han kan ta ungen i 5 minutter mens jeg tar en rask dusj, og da er det alltid sukk og stønn og enten får jeg nei eller så får jeg «fort deg da».

Ungen begynte i barnehagen i august, og siden da har det vært på med sykdom nesten konstant, og ofte blir vi også smittet. Det går fint for meg, jeg drar meg gjennom det, men mannen min blir sååå sutrete og gretten hver gang han blir smittet, og snakker ofte om at vi burde droppe barnehage og at jeg skal være hjemme med ungen. Jeg hadde ikke hatt noe imot å være hjemme, men da hadde vi ikke hatt råd til å leve det livet vi gjør nå med hus osv.

Det var ikke slik før og jeg føler jeg har skjemt bort mannen min alt for mye, kanskje det er min egen feil, men jeg har jo gjort det av kjærlighet. Han henter seg ikke engang et glass vann selv om han er tørst, da han nok er så vant med at jeg tilbyr.

Jeg har prøvd meg litt i det siste med at jeg veldig gjerne ønsker hjelp (begge foreldrene mine er forresten døde, og hans bor ikke her, så det er ingen som kan hjelpe til) eller bare et sekund med fritid, men får liksom bare «ja sånn er det å ha barn». Det er greit nok det men jeg er da ikke alenemor... 
For noen dager siden ble jeg så frustrert og var så utslitt at jeg knakk helt sammen og gråt masse, og sa at det var ikke mye jeg ba om. Da ble han sur istedenfor å vise forståelse..

Føler jeg knapt kjenner igjen mannen min etter at vi fikk barn 😔

Anonymkode: 27f50...d59

[AnonymBruker]

Du skriver at du har en snill mann.. Syns ikke det du skriver er en snill mann. En snill mann ville bidratt på lik linje som deg med hjem og familie. Du sier han har forandret seg siden dere fikk barn, men vil tro du gjorde mye for mannen din før også, men at du nå i tillegg tar alt som inkluderer barna. 

Her må du bare sette hardt mot hardt. Fordele arbeidsoppgaver og si at du krever at dere fordeler arbeidsoppgavene bedre.

At han blir sur når du bryter sammen i stedet for å trøste er jo et stort varseltegn i selv. KREV endring eller gå fra mannen. Blir mindre jobb for deg alene, for da slipper du å rydde og ordne for han også. 

Anonymkode: 95fb4...ffa

[Gjest ti10]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du skriver at du har en snill mann.. Syns ikke det du skriver er en snill mann. En snill mann ville bidratt på lik linje som deg med hjem og familie. Du sier han har forandret seg siden dere fikk barn, men vil tro du gjorde mye for mannen din før også, men at du nå i tillegg tar alt som inkluderer barna. 

Her må du bare sette hardt mot hardt. Fordele arbeidsoppgaver og si at du krever at dere fordeler arbeidsoppgavene bedre.

At han blir sur når du bryter sammen i stedet for å trøste er jo et stort varseltegn i selv. KREV endring eller gå fra mannen. Blir mindre jobb for deg alene, for da slipper du å rydde og ordne for han også. 

Anonymkode: 95fb4...ffa

Enig, dette høres ikke ut som en spesielt snill mann.

Jeg slutter visst aldri å bli oppgitt over alle disse innleggene fra (som oftest) kvinner som forteller om noe ekstremt usympatisk  partneren gjør (det kan være alt fra gjerrighet, latskap, psykisk/fysisk vold, ren egoisme, rus-/psykiske problemer), men som tilføyer at "ellers er han verdens snilleste".

Nei, det er riktignok ingen som er perfekte her i verden, men man er faktisk ikke snill når man behandler partneren sin som dritt.

Og TS, dette er ikke normalt. Kvinn deg opp og krev at han skjerper seg, eller dump ham og gå videre uten å se deg tilbake. Det finnes veldig mange bedre menn der ute.

[AnonymBruker]

Høres ikke ut som en snill mann i det hele tatt... At han blir SINT når du knekker sammen fordi du har for mye å gjøre er faktisk ganske sykt spør du meg. Enten får han begynne å gjøre sin del av jobben eller så får du gå fra han. Som AB over her sier, du får mindre å gjøre om du bare har barnet å ta vare på og ikke mannebabyen i tillegg. 

Anonymkode: 9ddba...e2d

[AnonymBruker]

Ts her.

Tusen takk for svar. Dere har nok rett, jeg ser på han slik som før da han var kjempesnill, selv om det kanskje ikke er tilfellet nå.

Han er en super far og ungen forguder han, og hjelper alt og alle utenom meg, rett og slett. Vil ikke si han er slem men skulle virkelig ønske han kunne samarbeide mer med meg, eller iallfall kommunisere istedenfor å bare bli irritert når jeg sier noe han ikke liker.

Anonymkode: 27f50...d59