Dere som har ungdommer

[AnonymBruker]

Reflekterer dere over egen oppvekst når dere oppdrar barna deres? 
Jeg gjør, samtidig er det ikke ikke like enkelt selv om man er reflektert nok. 
Jeg har hatt en helt grei oppvekst, men har hatt skilte foreldre og det har ikke vært like lett. 
Varna våre får mye. Både av klær, utstyr og ting de ellers har lyst på. Innen rimelighetens grenser selvfølgelig. Vi er som oftes hjemme, drikker ikke og er ikke ute å rangler i helgene. Men er i bursdager, ut å spise med venner og når det skjer noe. Ca 5 ganger i året typ. 
Er opptatt av å gi barna mye kjærlighet, og at de føler seg bra. Snakker mye og lar de sette ord på det de føler og tenker. 
De skal alltid føle seg elsket. Jeg kjører de hit og dit og henter. 
Jeg gjør mye av det jeg ikke fikk. Pluss litt til. 
barna er nå ungdommer, og de er totalt ulike. En er bortskjemt og vil helst ha det komfor. Mens han andre står på og jobber. Måker snø, hogger ved og alt som er fysisk. 
Føler jeg har feilet som mor på mange måter, da jeg har ha net litt i motsatt grøft. De har klare grenser, men jeg er nok mer ettergivende enn jeg vil innse. 
Fordi jeg vil de skal oppleve glede. Eks. Ha overnattinger, ta de med på badeland osv. selv om jeg egentlig ikke har hverken overskudd eller ork. Er i full jobb. Har vært veldig opptatt av å være super mamma hele veien. 
hører mye på podcaster om barneoppdragelse. Og jeg har havnet i «forstå seg i hjel» sirkelen. 
flere som skjenner seg igjen? 
hvordan snu det? 
 

Anonymkode: 03c1f...5cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Reflekterer dere over egen oppvekst når dere oppdrar barna deres? 
Jeg gjør, samtidig er det ikke ikke like enkelt selv om man er reflektert nok. 
Jeg har hatt en helt grei oppvekst, men har hatt skilte foreldre og det har ikke vært like lett. 
Varna våre får mye. Både av klær, utstyr og ting de ellers har lyst på. Innen rimelighetens grenser selvfølgelig. Vi er som oftes hjemme, drikker ikke og er ikke ute å rangler i helgene. Men er i bursdager, ut å spise med venner og når det skjer noe. Ca 5 ganger i året typ. 
Er opptatt av å gi barna mye kjærlighet, og at de føler seg bra. Snakker mye og lar de sette ord på det de føler og tenker. 
De skal alltid føle seg elsket. Jeg kjører de hit og dit og henter. 
Jeg gjør mye av det jeg ikke fikk. Pluss litt til. 
barna er nå ungdommer, og de er totalt ulike. En er bortskjemt og vil helst ha det komfor. Mens han andre står på og jobber. Måker snø, hogger ved og alt som er fysisk. 
Føler jeg har feilet som mor på mange måter, da jeg har ha net litt i motsatt grøft. De har klare grenser, men jeg er nok mer ettergivende enn jeg vil innse. 
Fordi jeg vil de skal oppleve glede. Eks. Ha overnattinger, ta de med på badeland osv. selv om jeg egentlig ikke har hverken overskudd eller ork. Er i full jobb. Har vært veldig opptatt av å være super mamma hele veien. 
hører mye på podcaster om barneoppdragelse. Og jeg har havnet i «forstå seg i hjel» sirkelen. 
flere som skjenner seg igjen? 
hvordan snu det? 
 

Anonymkode: 03c1f...5cc

Kjenner det litt igjen, men her er de greie. Men tror vi no gjør mye mer for de og stiller mye mer opp på alt i forhold til før. Det forventes. Og det inviteres til alt av avslutninger og ting hele tiden i barnehage og skole. Ungdomskolen her hsr avslutninger med foreldrene ( ingen andre i dette området har det) . Det er så mye vi skal stille opp på i dugnad og skole hele tiden. Må følge barns. Alle treninger og kamper skal ses. De skal kjøres her og der. For det forventes. Ellers er du en dårlig foreldre! De har godt av å klare seg selv litt. Og de har godt av å hjelpe til hjemme. Men noen ganger blir du jo meldt til barnevernet da. (ja en venninne ble meldt da barnet fikk ukepenger for å ta oppvask og boss når hun var 10år)..  Du kan ikke snakke til barnet da blir du uglesett eller meldt til barnevernet. Du kan for all del ikke være uvenner med svigermor eller andre som ikke liker deg da blir du meldt til barnevernet. Du føler du må gå på tå hele tiden. Du vil så gjerne gi barna en god og trygg oppvekst. Men og så skal de klare seg selv senere i livet. Tror det er vanskeligere å få respekt no til dags da vi er mer gode og snille med barna enn mange var før. Før fikk de kjeft og verre og turde ikke gjøre noe. Lærerne satt de på plass og naboer. No er alt gale. Men vi må og tenke på at de er ungdommer med hormoner og at alle utvikler seg ulikt. De er alle forskjellige og behov for forskjellig. Gi de kjærlighet og fornuftigheten vil seire forhåptentligvis

Anonymkode: 52dd5...ddb

[AnonymBruker]

Jeg har så absolutt reflektert mye over egen oppvekst og oppdragelse, og har bevisst forsøkt å videreføre det som var positivt, men styre klar av de feil mine foreldre gjorde. 

Min mor gjorde en stor feil i å sette oss barna i bås. Det har jeg vært veldig bevisst på å ikke gjøre. Samme med at jeg fort fikk kjeft, før de egentlig forsto situasjonen,  og dessuten fikk fysisk straff. Det ødela tillit og trygghet, og medførte at jeg ble trassig og ikke fortalte ting. Jeg regnet ikke med å bli hørt. 

På det positive var de dedikerte foreldre som prioriterte familie og oss barn høyest. 

Så ja jeg har oppdratt bevisst ut fra refleksjoner rundt egen oppvekst, men også jeg har fått barn som er ulike. At oppdragelse har truffet ulikt på en måte. Kanskje ikke så rart, siden de har veldig ulik personlighet. 

Jeg har en som er "født med halvtime glass". Veldig fortvilende egentlig. Fokuset er alltid på hva som ikke er perfekt. 

Jeg har en som tenker og grubler mye, og er svært reflektert, men med et grunnleggende ønske om å forstå andre og ordne ting som ikke fungerer. Vi får veldig klare og kloke tilbakemeldinger på hvordan vi som foreldre er, på godt og vondt, men som råd, ikke dømming. 

Jeg har også en som lever i nuet og ikke tenker mer enn her og nå. Veldig åpen og direkte han også. 

Eneste jeg har oppnådd som er direkte linket til min oppdragelse, angående alle tre, er at at alle tre er veldig trygge på at det er ok at de er seg selv. At de er elsket og akseptert som det. Dessuten at de alle er svært åpne om tanker, følelser og hva de synes om diverse. 

Hvordan de vil reflektere over sin oppvekst og konkludere med som bra og dårlige gjenstår å se. Jeg synes jeg og far får en del kritikk som ikke er helt fortjent nå når de er tenåringer, men tror det kommer mest av at de ikke har modenhet til å se på oss som foreldre i lys av en generell forståelse av verden og at vi også er mennesker. Det blir spennende å se hvordan de vurderer oss når de har slik modenhet. Jeg regner med at det vil være ting de vil ta med videre til sine barn, og annet de vil prøve å gjøre bedre. 

Anonymkode: a6de1...d61