Får så dårlig samvittighet av barnevakt…

[AnonymBruker]

Har en 2-åring jeg alltid har vært alene med. Han har siden fødsel hatt et enormt nærhetsbehov, noe han ennå har. Så i over to år har vi sovet sammen, lekt sammen, gjort husarbeid sammen, spist sammen, dusjet sammen osv. Vi har alltid vært sammen! Nå er han jo stor og i bhg, men om ettermiddagene er vi alltid sammen, og om nettene koser vi masse. 

Han er et krevende barn, ekstremt aktiv, ekstremt nysgjerrig og vi har alltid slitt med veldig dårlig søvn. I og med at jeg har stått uten avlastning, har vi hatt mange dårlige perioder. Avlastning har vært liten pga mine foreldre er eneste avlastere og min far har vært alvorlig syk siste året. Nå er han derimot frisk og sprek, og de klør i fingrene etter å få passe! Det har de fått, en lørdag her og en overnatting der. Men jeg sliter med så enormt dårlig samvittighet! 

Han kjenner mine foreldre ekstremt godt. Vi har vært på besøk 3-4 ganger i uka hele veien, også mens far var syk. De har dog ikke hatt han alene pga fars sykdom, men det er de begynt med nå. De vil passe hele tiden, og jeg vet jeg burde satt umåtelig pris på det, men jeg klarer ikke kose meg når de gjør det. Jeg sitter bare å savner han, og har dårlig samvittighet for at jeg «setter han bort» for egen egoismes del. Jeg vet han storkoser seg hos dem, men det er altså det overnevnte jeg føler.. Er det normalt? Eller er vi blitt for avhengig av hverandre? Han har som sagt alltid hatt stort behov for å være nær, var klistremerkebaby og er ennå glad i kos. Gir jeg han for mye? Ønsker jo at han skal være selvstendig, jeg og mine følelser skal jo ikke være en stopper for det.. Har jeg blitt så godt vant til all kosen at jeg er et hinder for min sønn?

Anonymkode: 021ce...c10

[AnonymBruker]

Uff, skjerp deg.

Anonymkode: 592e3...b6d

[Jullen]

For et herlig luksusproblem☺️ Du er heldig. Mange bare drømmer om den situasjonen du er i.

Han kjenner dem godt og de oppleves svært nære for ham. Samtidig trives han godt. Han VIL jo være hos dem. Dette er ikke minst kjempe god trening for ham uten deg. Og kanskj god trening for dere begge?. Jeg mistenker nemlig det kanskje er du som er litt ‘klistermerke’ mamma nå og ikke sønnen din som er klisterbarn;) Kankje det er du som har skapt en avhengighet av å alltid være nær ham? Det er helt naturlig at det skjer hos en mamma. Vi er hormonstyrte og oxytocin er et sterkt og betydningsfullt hormon for mennesker.

Så du må ihvertfall bare legge fra deg denne dårlige samvittigheten med en gang☺️ Tenk at DERE er heldige.

Dette er nemlig ikke bare en vinn-vinn situasjon. Men en vinn-vinn-vinn situasjon. Både for deg,, sønnen din og besteforeldrene🤗

[AnonymBruker]

Jullen skrev (1 minutt siden):

For et herlig luksusproblem☺️ Du er heldig. Mange bare drømmer om den situasjonen du er i.

Han kjenner dem godt og de oppleves svært nære for ham. Samtidig trives han godt. Han VIL jo være hos dem. Dette er ikke minst kjempe god trening for ham uten deg. Og kanskj god trening for dere begge?. Jeg mistenker nemlig det kanskje er du som er litt ‘klistermerke’ mamma nå og ikke sønnen din som er klisterbarn;) Kankje det er du som har skapt en avhengighet av å alltid være nær ham? Det er helt naturlig at det skjer hos en mamma. Vi er hormonstyrte og oxytocin er et sterkt og betydningsfullt hormon for mennesker.

Så du må ihvertfall bare legge fra deg denne dårlige samvittigheten med en gang☺️ Tenk at DERE er heldige.

Dette er nemlig ikke bare en vinn-vinn situasjon. Men en vinn-vinn-vinn situasjon. Både for deg,, sønnen din og besteforeldrene🤗

Takk for svar! Ja jeg prøver.. Han har ennå et stort nærhetsbehov, han tar initiativ til å holde hånd, sitte fanget osv selv. Jeg prøver jo å la han være selvstendig. Om kvelden legges han på eget rom, men kommer inn til meg relativt tidlig og sier bare «kose mamma» mens han klatrer opp i senga! Så det er ikke «bare» meg, men jeg er jo blitt så vant til å være nær han 24/7 ja. Jeg vet jeg er heldig, jeg har hatt flere episoder siste årene hvor jeg har grått strie tårer og bedt om at ikke noen kan ta han bare én time så jeg fikk en pause liksom! Og nå som jeg har mulighet til både hele dager og netter alene, får jeg dårlig samvittighet og føler meg dritt 😅😅😅 er jammen ikke lett..

Anonymkode: 021ce...c10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Har en 2-åring jeg alltid har vært alene med. Han har siden fødsel hatt et enormt nærhetsbehov, noe han ennå har. Så i over to år har vi sovet sammen, lekt sammen, gjort husarbeid sammen, spist sammen, dusjet sammen osv. Vi har alltid vært sammen! Nå er han jo stor og i bhg, men om ettermiddagene er vi alltid sammen, og om nettene koser vi masse. 

Han er et krevende barn, ekstremt aktiv, ekstremt nysgjerrig og vi har alltid slitt med veldig dårlig søvn. I og med at jeg har stått uten avlastning, har vi hatt mange dårlige perioder. Avlastning har vært liten pga mine foreldre er eneste avlastere og min far har vært alvorlig syk siste året. Nå er han derimot frisk og sprek, og de klør i fingrene etter å få passe! Det har de fått, en lørdag her og en overnatting der. Men jeg sliter med så enormt dårlig samvittighet! 

Han kjenner mine foreldre ekstremt godt. Vi har vært på besøk 3-4 ganger i uka hele veien, også mens far var syk. De har dog ikke hatt han alene pga fars sykdom, men det er de begynt med nå. De vil passe hele tiden, og jeg vet jeg burde satt umåtelig pris på det, men jeg klarer ikke kose meg når de gjør det. Jeg sitter bare å savner han, og har dårlig samvittighet for at jeg «setter han bort» for egen egoismes del. Jeg vet han storkoser seg hos dem, men det er altså det overnevnte jeg føler.. Er det normalt? Eller er vi blitt for avhengig av hverandre? Han har som sagt alltid hatt stort behov for å være nær, var klistremerkebaby og er ennå glad i kos. Gir jeg han for mye? Ønsker jo at han skal være selvstendig, jeg og mine følelser skal jo ikke være en stopper for det.. Har jeg blitt så godt vant til all kosen at jeg er et hinder for min sønn?

Anonymkode: 021ce...c10

Helt normalt i din situasjon😊 Men husk at han er barnet ditt, og har godt av god relasjon til flere! Høres mest ut som at du må øve deg på å finne glede i noe annet for deg selv også etter noen år med han i fullt fokus. Kjenner meg igjen, reise ikke fra mine da de var 2 heller, annet enn med far for noen timer eller en dag maks. Og du… han er 2, han er ikke stor enda. Jeg har ei på 5,5 år nå, og skal love deg at de finner sin selvstendighet med tiden, når de er klare, og de er fortsatt knøttsmå nåt de er 2!! Har ei på 3,5 også og hun er milevis unna der hun var da hun var vare to… så så stor er han jo ikke enda om sant skal sies. Men allikevel, har han det fint med besteforeldre så får du øve deg på å klare deg litt alene. Men du MÅ ikke enda. Det kommer en dag det han maser om å være med andre hjem, blir invitert på playdates i helgene og plutselig en dag står det barn på døra for å ha han med ut å leke og han hiver på seg sko og jakke og stikker. Det er faktisk helt lov å ta det da. Bare ikke bli slik at du begynner å hindre han i slikt fordi du syns det er vanskelig å være alene… at han dekker ditt behov for å ha noen der. Da må du øve deg på å være for deg selv😊 
 

Her kommer gleden ved å gjøre ting for meg selv gradvis jo mer jeg gjør det. Ungene blir mer og mer vant til at jeg er borte og ute på vift, og jeg blir mer vant til det. Men som sagt, mine er jo der at det er helt naturlig. De forstår når neste morgen er feks. Slikt hjelper ganske mye på alt😊

Men øvelse gjør mester, så start i det små med å være vekke noen timer og utvid når du føler deg klar. 

Anonymkode: 3ac01...aa8

[AnonymBruker]

Det er nok sunt for dere begge dette. Du er mer enn bare mamma, og du bør benytte tiden til å pleie vennskap eller interesser. Sønnen din har godt med andre voksne og det er sikkert fint å se at han ikke er avhengig av deg. 

Det er fint du får så mye hjelp når du er alene med han, og du skal ikke ha dårlig samvittighet. 

Anonymkode: da5e7...9ca

[MildeMarie]

Skjønner deg godt. 😊 Jeg synes også det var vanskelig, noen ganger fortsatt😉 Selv om hun elsker å være hos besteforeldrene. 
 

Å være fra dem er en øvelse. Det blir bedre med tid og øvelse. Og da får du etterhvert til å kose deg med alenetiden.  Og gleden over at han har fått til ting som du ikke har sett, men som han kommer hjem og forteller om. De blir så stolte av å være ute i verden og gjøre ting, og komme hjem til mamma og fortelle. 
 

Men senk krava - akkurat nå handler det om å øve på å være litt fra hverandre under trygge omstendigheter. Dette er noe du gjør for at balansen mellom nærhet og avstand, sammen -tid og alene-tid skal bli god. 

Den dårlige samvittigheten henger i lenge. Det er sikkert for at arten skal overleve at vi er utstyrt med monster-samvittighet når det gjelder egne barn😄

Lykke til😊

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

De vil passe hele tiden, og jeg vet jeg burde satt umåtelig pris på det, men jeg klarer ikke kose meg når de gjør det. Jeg sitter bare å savner han, og har dårlig samvittighet for at jeg «setter han bort» for egen egoismes del.

Du setter ikke bort ungen din fordi du er egoistisk. 

Du lar besteforeldrene passe ham fordi de ønsker det og fordi det er viktig for sønnen din å oppleve litt andre ting enn din trygge favn nå som han har blitt litt eldre. Dette handler ikke om deg, men at sønnen din skal få et godt forhold til andre nære personer som elsker ham på samme måte som deg. 

Og når han er hos bestemor og far, finn på noe! Ikke sett deg ned og dyrk savnet, kom deg ut, nyt timene alene, gjør ting du ikke kan når han er hos deg. 

 

Anonymkode: 73f7d...f55

[AnonymBruker]

Jeg har en 2-åring selv, og jeg og barnefar bor sammen, men jeg kan allikevel kjenne meg igjen i det du skriver  Hun er jo liksom "babyen" min ennå. Vi har heldig og har mange rundt oss som ønsker å bidra og være sammen med barnet vårt og vi er jo utrolig glad for det. Og syns jo også at det er deilig med litt avlastning noen ganger. Men de par gangene hun har vært på overnatting, kjenner jeg veldig på savnfølelsen og tenker om hun har det bra osv (selv om jeg vet det). Tenker vel at det er ganske normalt at man tenker/bekymrer seg for barna sine.

Men ikke tenkt på det som at du "setter han bort" det er jo ikke det du gjør, du er med på å bidra til at din sønn får at godt og trygt forhold med andre voksenpersoner og sine besteforeldre i tillegg til at du gir dine foreldre gleden av å tilbringe tid med sitt barnebarn. Og det er en STOR gave for ditt barn ❤️ Sånn prøver jeg å tenke. Pt har vi vel aldri MÅTTET ha barnevakt, men hun har vært på overnatting fordi de ønsker å være sammen å få et godt og trygt forhold  

Anonymkode: c1983...7a8

[AnonymBruker]

Forstår deg godt, men han og besteforeldrene har bare godt av å knytte bånd alene. Det er ikke det samme med mor i nærheten. Dette går over med tiden. Jeg hadde det ganske likt som deg, men da jeg fikk nummer to da den eldste var nesten to hadde jeg ikke noe annet valg enn å gi litt slipp. Det var tøft, men det gikk bra. Da jeg var på sykehuset for å føde var det den lengste tiden jeg hadde vært borte fra eldste. Jeg maste om å få dra hjem hele tiden, men innså fort hvorfor de sa jeg burde blitt et døgn til. Eldste var til og med på sykehuset på besøk. Nå har flere, og jeg har til og med klart å være borte fra ettåringen i to dager. Man lærer seg etterhvert at det ikke er noen krise.

Anonymkode: d97d5...389

[AnonymBruker]

Det er på tide å kutte navlestrengen.

Anonymkode: 50977...1a4

[AnonymBruker]

Du omtaler med ordet “ekstremt” veldig mye. Og det symbiotiske forholdet deres er nok preget av denne alt-eller-ingenting holdningen du kanskje har. Prøv å finne mellompunkter i livet. Gutten din trenger å finne ut av grensen mellom deg og ham selv, det er en del av individualiseringsprosessen. Pass på hvem du gjør dette for, han eller egentlig deg? Klart han har godt av å være hos andre ressurspersoner enn deg. Faren er jo at han blir og redd for nye relasjoner, dersom den symbiosen deres fortsetter. Og så heldig som har dedikerte besteforeldre. Mange som ikke er like heldige

Anonymkode: eff21...5e2

[AnonymBruker]

Du fremstår som veldig avhengig av barnet ditt- at det tipper over for hva som er sunt. Samtidig så er det ikke rart å kjenne på at det er feil å sette de bort en natt når de bare er 2 år.

Anonymkode: 3146e...d26

[AnonymBruker]

Har en fireåring som enda aldri har sovet borte uten oss🙈 og ei på ett år som jeg skal ha barnevakt for i et par timer nå i desember for første gang noen sinne 🙈 så nei, helt tullerusk mener jeg ikke at du er! ❤️ 

Anonymkode: 5d674...c12

[Ulrikke]

Tenk på at du gir ham noe fantastisk! Mulighet til å være trygg på seg selv sammen med andre, muligheten til å få erfare at ulike mennesker gjør ting på ulike måter, mulighet til å erfare at andre kan hjelpe ham, være gøyale, gi ham utfordringer og støtte!

Ikke minst så har du muligheten til å gi ham en uthvilt mamma Vær ærlig om følelsene dine, men du gjør ingenting galt ved å la ham være alene sammen med andre selv når du har mulighet til å være sammen med ham selv! Tvert i mot! Du gir ham muligheten til å erfare positive ting uten deg også! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du fremstår som veldig avhengig av barnet ditt- at det tipper over for hva som er sunt. Samtidig så er det ikke rart å kjenne på at det er feil å sette de bort en natt når de bare er 2 år.

Anonymkode: 3146e...d26

Enig. Koser sammen hele natten og gjør alt mulig sammen, høres ikke helt sunt ut.

Anonymkode: 50977...1a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Har en 2-åring jeg alltid har vært alene med. Han har siden fødsel hatt et enormt nærhetsbehov, noe han ennå har. Så i over to år har vi sovet sammen, lekt sammen, gjort husarbeid sammen, spist sammen, dusjet sammen osv. Vi har alltid vært sammen! Nå er han jo stor og i bhg, men om ettermiddagene er vi alltid sammen, og om nettene koser vi masse. 

Han er et krevende barn, ekstremt aktiv, ekstremt nysgjerrig og vi har alltid slitt med veldig dårlig søvn. I og med at jeg har stått uten avlastning, har vi hatt mange dårlige perioder. Avlastning har vært liten pga mine foreldre er eneste avlastere og min far har vært alvorlig syk siste året. Nå er han derimot frisk og sprek, og de klør i fingrene etter å få passe! Det har de fått, en lørdag her og en overnatting der. Men jeg sliter med så enormt dårlig samvittighet! 

Han kjenner mine foreldre ekstremt godt. Vi har vært på besøk 3-4 ganger i uka hele veien, også mens far var syk. De har dog ikke hatt han alene pga fars sykdom, men det er de begynt med nå. De vil passe hele tiden, og jeg vet jeg burde satt umåtelig pris på det, men jeg klarer ikke kose meg når de gjør det. Jeg sitter bare å savner han, og har dårlig samvittighet for at jeg «setter han bort» for egen egoismes del. Jeg vet han storkoser seg hos dem, men det er altså det overnevnte jeg føler.. Er det normalt? Eller er vi blitt for avhengig av hverandre? Han har som sagt alltid hatt stort behov for å være nær, var klistremerkebaby og er ennå glad i kos. Gir jeg han for mye? Ønsker jo at han skal være selvstendig, jeg og mine følelser skal jo ikke være en stopper for det.. Har jeg blitt så godt vant til all kosen at jeg er et hinder for min sønn?

Anonymkode: 021ce...c10

Barn har så godt av å være nær andre omsorgspersoner! Gi han fri

Anonymkode: 3c204...fd0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Enig. Koser sammen hele natten og gjør alt mulig sammen, høres ikke helt sunt ut.

Anonymkode: 50977...1a4

Altså vi koser jo når vi samsover? Skjønner ikke helt hva du mener jeg skal gjøre uten han i og med at jeg er alenemor. Han må være på badet når jeg dusjer feks, han er jo alt for liten til å bli låst ute 😛 Jeg er den eneste som på daglig basis kan leke med han, og han må jo være med på husarbeid da han ikke klarer å leke alene ennå 😛 Hva mener du er usunt?

Ellers takk for svar  

Anonymkode: 021ce...c10

[Vera Vinge]

Jeg skjønner deg godt, ts. Han er ennå liten, så jeg ser ingenting unormalt i å være så tett på ham som du er, slik noen over her antyder. Det er jo naturlig at det blir ekstra tett når du er alene med ham, og sikkert derfor du får dårlig samvittighet når han er hos dine foreldre. Vet ikke om du har litt dårlig samvittighet også fordi du skriver at han er et krevende barn med mye energi og dårlig søvn. Kanskje har du i mørke stunder tenkt en og annen tanke om at du skulle ønske ting var annerledes og føler på det? Vel, jeg syns det er imponerende at du har klart alt alene. Men samtidig fortjener du tid til å hente deg inn, slik de fleste som er to foreldre har. Det handler ikke om egoisme, men et helt naturlig behov. Så jeg håper at når du er vant til barnepassen, så klarer du å slappe av og nyte det mer. Her er det jo snakk om besteforeldre gutten kjenner godt, så jeg tipper han koser seg. Og at det også er positivt for ham å pleie tette bånd med besteforeldre, særlig mtp at han ikke har kontakt med far (?).

[Vera Vinge]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Enig. Koser sammen hele natten og gjør alt mulig sammen, høres ikke helt sunt ut.

Anonymkode: 50977...1a4

Hva slags valg har man som alenemor, mener du? Når han er så liten, altså.