Er så livredd for at barnet mitt skal bli mobbet slik jeg ble

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet og holdt utenfor hele barneskolen, det ga seg ikke før vi flyttet da jeg var 12. Fikk det fint på ny skole, men det har likevel påvirket meg hele livet. Har lav selvfølelse selv 25 år etter, trekker meg litt i sosiale relasjoner fordi jeg er redd for å bli avvist, føler meg aldri bra nok.

Mitt eldste barn begynte på skolen nå i høst, og nå veller alle de gamle følelsene opp i meg. Jeg er rett og slett livredd for at hun i likhet med meg skal falle utenfor! Jeg tolker og overtolker alt hun sier og gjør, får klump i magen når jeg ser at en i klassen har blitt med noen andre hjem (mens de ikke har invitert min jente), får lyst til å gråte hvis hun sier hun har lekt alene i friminuttet (mens hun hadde det kjempegøy i klatrestativet), og får helt panikk ved det minste tegn på konflikt med de andre i klassen.

Rasjonelt sett vet jeg at problemet ligger hos meg og at jenta har det bra på skolen, men det hjelper ikke. Er livredd for at min panikk får meg til å bli en dårlig mor på dette feltet. Det er helt normalt med litt konflikter (som går raskt over) når man er 6 år, men jeg frykter at jeg takler det dårlig og gir dårlige råd som ødelegger mer enn det gjør godt. 

Noen andre som har opplevd noe lignende og har noen gode råd?

Anonymkode: 05897...fe3

[AnonymBruker]

Tenker at god forbygging er å motivere barnet til å være en god venn mot andre - liksom oppfordre til å inkludere andre. Og helst være et synlig forbilde med tanke på det, du også. Som forelder til barn i den alderen påvirker du også en del muligheter til å skape relasjoner mellom barna ved å legge til rette for positive opplevelser, f.eks invitere med hjem, finne på morsomme aktiviteter sammen. Trenger ikke være store greiene, men noe. Resten er litt ute av din kontroll.  

Så vondt at du måtte gjøre de erfaringene selv som barn. Det var leit. 

Anonymkode: 6a1c8...44b

[AnonymBruker]

https://youtu.be/EAVY4bXwvJQ

Anonymkode: f645d...eb8

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

https://youtu.be/EAVY4bXwvJQ

Anonymkode: f645d...eb8

En fin film med enkel forklaring på mekanismen bak mobbing. Det handler ikke om enkelte barn, det handler om miljø og hvor trygge barna føler seg. 

Anonymkode: f645d...eb8

[AnonymBruker]

Du vet jo svaret her, ts. Psykolog. Barn er gode på følelser. Barnet vet dermed at du er livredd sosiale settinger og vil tenke, som naturlig er, at du som voksen ikke er redd noe som ikke faktisk er farlig.

Sånn ellers så er ikke å bli mobbet det verste som kan skje et barn i barndommen. Den myten må vi legge fra oss. Det verste som kan skje et barn er at det ikke fullt ut er seg selv. Å være seg selv og ikke ha venner er en vesentlig lykkeligere barndom enn å tilpasse seg og late som en er som «alle andre» for å få lekekamerater.
 

At barnet velger å leke alene fremfor å droppe egne ønsker for å få leke med andre er dermed noe du bør rose uhemmet.

Anonymkode: 3f162...b7e

[AnonymBruker]

Kjenner meg så igjen, ikke lett å snu tankesettet. Ble ikke mobbet selv, men sliter i sosiale settinger og er veldig introvert/ delvis sosial angst og så redd for at min, og far, sin tilbakeholdenhet skal gå i arv. Barnet liker å være alene, men tanken på at hun skal havne uten venner er så vond. Vi prøver å legge til rette for vennskap, men virkelig ikke lett med angst og bekymringer på dets vegne.

Anonymkode: 8ca83...979

[AnonymBruker]

Lær barnet ditt å bli robust. Bygg opp selvtilliten og lær barnet ditt å tåle litt motstand. 
Jeg har vært ei dulle mor, og tar alle følelsene til barnet mitt på alvor. Da ble han faktisk mer sårbar. Barn blir sterke og mer motstandsdyktig om du stiller krav til de, og lære de å ta mer ansvar og tåle litt mer. 
hilsen ei som har vært curligmamma men som tok grep 

Anonymkode: d3a83...7df

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Ble selv mobbet som barn. 

Det er viktig å klare å se hvordan barnet ditt faktisk har det. Og at barnets situasjon ikke er lik din. Dersom det oppstår problemer, løs det på en konstruktiv måte. 

Anonymkode: 1836c...750

[AnonymBruker]

Jeg har hatt fokus på å lære barna mine å sette grenser for seg selv, si sin mening og ikke ta imot dritt - altså ikke nødvendigvis snu det andre kinnet til i alle settinger men si "kutt ut, det der er ikke greit" så si " gi deg ellers tar jeg igjen" og så "ta igjen" om det ikke gir seg. Samtidig som jeg har vært bevisst på at det er greit å svare med samme mynt i noen settinger, ikke la andre definere deg, du er verdifull og det er hvordan du føler deg som avgjør, ikke hva andre sier eller gjør - noen ganger kan man velge heve seg over det, men man skal ikke la seg herje med.  

Anonymkode: ccd33...1b9

[AnonymBruker]

Din fortid behøver på ingen måte å bli ditt barns fremtid.. Jeg har selv blitt mobbet, så jeg skjønner bekymringen din.
Men ja, som andre her har sagt er det viktig å lære ditt eget barn å være vennlig og inkludere andre. Men det er også 100% viktig å lære barnet å sette grenser for seg selv. Ingen skal finne seg i å bli dårlig behandlet. Samtidig ville jeg fokusert på å bygge opp selvtillitten til barnet ditt. Med selvtillitt kommer man langt, spesielt i perioder som kan være tøffe.

Anonymkode: 9710c...11f

[Perelandra]

Tråden er ryddet for innlegg av utestengt bruker, forherligelse av brudd på norsk lov og svar til dette. 

Perelandra, mod. 

[Jadzia]

Bruk bagasjen din som en ressurs. Følg med og ta tak hvis noe oppstår. Men hold deg rolig ellers og la hun leve sitt liv. Jeg ble mobbet fra førskolen og ut videregående. Har store traumer jeg har jobbet mye med. Har og to barn som igjen er kjempepopulære barn i skole og barnehage. Jeg kan ikke si de har EN bestevenn, men de har alltid noen å leke med og har en skokk med venner. Jeg har bygget de opp og holdt meg i bakgrunnen. Aldri blandet meg så lenge de ikke ber meg om det. Det har vært episoder med andre barn de har bedt meg ta tak i, og da har ting roet seg kjapt. 

[AnonymBruker]

17 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har hatt fokus på å lære barna mine å sette grenser for seg selv, si sin mening og ikke ta imot dritt - altså ikke nødvendigvis snu det andre kinnet til i alle settinger men si "kutt ut, det der er ikke greit" så si " gi deg ellers tar jeg igjen" og så "ta igjen" om det ikke gir seg. Samtidig som jeg har vært bevisst på at det er greit å svare med samme mynt i noen settinger, ikke la andre definere deg, du er verdifull og det er hvordan du føler deg som avgjør, ikke hva andre sier eller gjør - noen ganger kan man velge heve seg over det, men man skal ikke la seg herje med.  

Anonymkode: ccd33...1b9

Viktig, dette. Og barn med selvtillit blir gjerne ikke mobbet. De bryr seg mindre om hva andre mener om dem, og er derfor ikke interessante for de som mobber. 

Så gi barnet ditt selvtillit. Styrk og løft det, og lær det å stå i vanskelige situasjoner, sette grenser og være grei med andre. 

Jeg er lærer, og noe jeg ser hos noen foreldre som er redde for at deres barn skal bli mobbet, er at de lager en så stor sak ut av ting. Barn er barn, og de slenger med kjeften og oppfører seg dritt mot andre. Det er ikke nødvendigvis alltid mobbing. Noen foreldre er flinke til å lære barna sine å sette grenser, si fra, gå vekk, ikke bry seg osv. Men for noen er den minste ubehagelighet alvorlig. Kommer barnet gråtende hjem en dag, ja da er det begynnende mobbesak, skolen blir kontaktet og det kreves tiltak! Sånn kan det ikke være! 

Problemet med det er at det for det første skaper såre unger som ikke lærer å stå i krevende situasjoner og sette grenser for seg selv. For det andre kan alt styret rundt det hele gjøre at det barnet/ de barna som har en tendens til å være frekke i kjeften bare syns det er artig med oppmerksomhet rundt det. Jeg har hatt situasjoner i klassen der det beste nok hadde vært om den "fornærmede" bare burde sagt "slutt og snakk sånn til meg" og gått sin vei. Og sagt fra til en voksen med en gang evt. Men i stedet bare sto det der og tok imot, og etterpå gråt det til foreldrene sine. Så ble skolen kontaktet,  og vi måtte bruke masse tid på det. Da legitimerer jo også skolen og foreldre på en måte at det fungerer å ikke sette grenser for seg selv. 

Såklart er det ikke sånn som jeg beskriver over alt, og man skal ta plaging og mobbing alvorlig. Men dere skjønner nok hva jeg mener. Robuste barn tåler mer, og er mer motstandsdyktige mot mobbing. 

Anonymkode: 7a2e7...246