Kommunikasjon med mannen låser seg alltid!

[AnonymBruker]

Jeg må bare lufte dette forbi jeg føler meg helt stuck. Jeg klarer ikke å kommunisere med mannen på en produktiv måte. Dynamikken vår har i alle år vært preget av at vi begge er konfliktsky. Jeg er lite flink til å sette grenser og hevde meg, han er motsatt. Familielivet vårt har blitt slik at jeg tar meg av barn og hus, han driver mest med sitt. Jeg har vært hos psykolog en god stund nå egentlig for å styrke min egen selvtillit og jobbe gjennom gamle traumer. Og istedet for å la ting ligge, har jeg nå fått en evne til å kunne ta opp ting som er vanskelig for meg i forholdet. Jeg passer på å gjøre det på en fin måte, uten beskyldninger eller sinne, og fokuserer på hva jeg føler ved det som er vanskelig. Men jeg føler jeg blir sprø, for HVER ENESTE samtale vi har går han rett i forsvar og mener at absolutt alle problemer er min skyld! Og mild og forsiktig som jeg kan jeg liksom si meg enig - der og da. Etterpå ser jeg at det er helt idiotisk. Dette gjør jo at alt som er vanskelig for meg forsterkes.

VI snakker ikke så ofte om forholdet vårt, men jeg er så sliten av at alle problemer liksom er min feil. Han får panikk av tanken på at han har skyld i noe og liksom går rett i strupen på meg (billedlig sett), selv om jeg ikke påstår at noe er hans feil. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få oss ut av denne uproduktive kommunikasjonen.....

Et konkret eksempel: Vi hadde en periode hvor vi ikke gjorde noe sammen, han var opptatt med sitt og vi møttes bare i døra i flere uker. Jeg sa at det hadde vært fint å gjøre noe kjæresteting, for jeg følte meg litt ensom. Da blir han hissig og trekker fram den gangen han foreslo noe jeg kunne være med på for et halvt år siden, men at jeg sa nei (det passet ikke den helgen), så jeg kan skylde meg selv, for han har gjort en innsats....

 

Anonymkode: 6e5d7...e79

[AnonymBruker]

Vanskelig å svare. Har en venninne som sliter med nøyaktig det samme, mye grunnet oppvekst. Hun har foreldre som er veldig selvrettferdige og prøver å please alle. Hun har en partner som er veldig egoistisk, selv om det har det bra. Hun har lært seg å sette grenser og si fra, men hun sier fra veldig pedagogisk. Da parerer han henne retorisk, og viser til ting han har gjort for henne (ryddet hele huset for en måned siden f.eks.), og selv om det er langt mindre enn hva hun har gjort og gjør for ham (kjører han til og fra på fester, også midt på natta, rydder, vasker, koser på ham selv om hun ikke får det samme igjen), så klarer hun ikke å parere når han begynner å snakke om dette regnskapet. Så da blir hun sky igjen, sier seg enig, men i ettertid skjønner hun jo at dette ikke er noe opp mot de oppgavene hun tar. Så prøver hun å ta det opp igjen, men så skjer det samme igjen. Det er bare å øve, tror jeg, og jeg tror også hun er blitt bedre. Lykke til. Kan være lurt å visualisere hvordan han vil reagere neste gang og prøve å føre dialog i hodet.

Anonymkode: b40a6...9ba

[AnonymBruker]

Kanskje parterapi kan hjelpe? 

Anonymkode: d1127...13e

[AnonymBruker]

Det kunne vært meg som skrev innlegget og jeg er så drittlei for tiden å ser mørkt på en fremtid sammen😔 Jeg har startet med å sette ned foten, men det takler han overhode ikke. Han er også ganske kald og jeg aner ikke om han egentlig ønsker at det skal være oss....

Anonymkode: 0420c...f99

[AnonymBruker]

Hva med å bli med på noe han driver med? Her så driver gubben på med en gammel bil på kveldene. For å ha tid sammen så blir jeg med på dette. 

Anonymkode: 01ad9...762

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jeg må bare lufte dette forbi jeg føler meg helt stuck. Jeg klarer ikke å kommunisere med mannen på en produktiv måte. Dynamikken vår har i alle år vært preget av at vi begge er konfliktsky. Jeg er lite flink til å sette grenser og hevde meg, han er motsatt. Familielivet vårt har blitt slik at jeg tar meg av barn og hus, han driver mest med sitt. Jeg har vært hos psykolog en god stund nå egentlig for å styrke min egen selvtillit og jobbe gjennom gamle traumer. Og istedet for å la ting ligge, har jeg nå fått en evne til å kunne ta opp ting som er vanskelig for meg i forholdet. Jeg passer på å gjøre det på en fin måte, uten beskyldninger eller sinne, og fokuserer på hva jeg føler ved det som er vanskelig. Men jeg føler jeg blir sprø, for HVER ENESTE samtale vi har går han rett i forsvar og mener at absolutt alle problemer er min skyld! Og mild og forsiktig som jeg kan jeg liksom si meg enig - der og da. Etterpå ser jeg at det er helt idiotisk. Dette gjør jo at alt som er vanskelig for meg forsterkes.

VI snakker ikke så ofte om forholdet vårt, men jeg er så sliten av at alle problemer liksom er min feil. Han får panikk av tanken på at han har skyld i noe og liksom går rett i strupen på meg (billedlig sett), selv om jeg ikke påstår at noe er hans feil. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få oss ut av denne uproduktive kommunikasjonen.....

Et konkret eksempel: Vi hadde en periode hvor vi ikke gjorde noe sammen, han var opptatt med sitt og vi møttes bare i døra i flere uker. Jeg sa at det hadde vært fint å gjøre noe kjæresteting, for jeg følte meg litt ensom. Da blir han hissig og trekker fram den gangen han foreslo noe jeg kunne være med på for et halvt år siden, men at jeg sa nei (det passet ikke den helgen), så jeg kan skylde meg selv, for han har gjort en innsats....

 

Anonymkode: 6e5d7...e79

Der, ts. Dette ville enhver psykolog fortalt deg at var grunnleggende feil. Du lufter et tema og starter med å si hva DU mener er feil. Så mener DU at mannen, på DINE premisser og til et tidspunkt DU har bestemt. Det er ikke kommunikasjon. Det er ugrei adferd.

Dette vet alle er oppskriften på katastrofe. Det du egentlig ønsker er at dere skal kommunisere. Da må du ta ansvar for at din kommunikasjon er enten:

1. konstruktiv og målrettet. Feks "jeg ser at jeg ikke slipper deg til nok med omsorg for barna på dine premisser. Dette ønsker jeg å endre. Jeg foreslår at jeg gjør følgende endring i handlingsmønster for å oppnå bedring" eller "jeg ser at det stort sett er jeg som setter premissene for husarbeid her i huset. Dette ønsker jeg å endre, fordi vi er likeverdige voksne. Jeg foreslår derfor at JEG endrer handlingsmønster slik og sånn"

2. positiv. "jeg føler at vi har et godt samarbeid om barna" Ikke etterfulgt av "men" eller annet tull.

Du skal aldri, noensinne, ta ansvar for hans handlinger eller kreve dem endret. Dine handlinger er roten til din mistrivsel, så de må endres. 

Anonymkode: ead02...0e8

[AnonymBruker]

Den måten dere kommuniserer på fungerer ikke for dere. Da må dere slutte å fortsette med det, og finne en ny måte. Har dere prøvd å kommunisere via brev? Mange synes det er hjelpsomt, da det kan være lettere å være ærlig når man ikke behøver å møte partners ansiktsuttrykk i det man sier det man har på hjertet. 

Anonymkode: eebb2...c2c

[AnonymBruker]

Ok. Ser eksempelet ditt hvor du klager over at dere gjør for lite ting sammen og at du er ensom. Glem et øyeblikk responsen hans.
Og så prøver du på ny. Foreslå noe dere kan gjøre sammen. Får du avslag, prøv igjen. Vær positiv. Prøv med noe realistisk og lavterskel i starten. En kjekk film i sofaen. Stikke og kjøpe en kebab sammen. Noe som ikke krever planlegging eller rydding av kalenderen eller barnevakt.

Kom med gode forslag på det du ønsker mer av i livet ditt i stedet for å klage på det du ønsker mindre av i livet ditt. Jeg vet selv at jeg lett går i forsvar når noen kritiserer meg. Selv om jeg vet de har helt rett... 😨

Anonymkode: d9a26...33a

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å prøve lytting og ikke forsøke å «vinne» hver eneste diskusjon eller krangel. Så gjelder det også å ikke henge seg opp i alt som blir sagt og pirke i detaljer eller språkbruk eller misforstå med vilje for å dreie krangelen over på noe annet når du innser at du er irrasjonell og på tynn is. 

Anonymkode: fd77f...659