Brutt sammen etter jobben

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er en kvinne på 28 som akkurat nå ikke har det så bra. Jeg ble ferdig på skolen i 2020 da det var mye usikkerhet i arbeidslivet grunnet corona. Derfor tok jeg en jobb som ikke var spesielt relevant, men jeg greide å vri det om til iallfall å passe til noe av kompetansen min. Nå over ett år senere mistrives jeg noe voldsomt. Jeg har bitt det i meg å tenkt at neste jobbsøknad og intervju går min vei. Eller at jeg kan begynne på skolen igjen til høsten. Kollegene mine er ikke direkte slemme mot meg, men de er fraværende og veldig interne. Har sikkert noe med at alle er menn. Jeg har følt meg utenfor og til tider overkjørt av at de snakker om meg i tredjeperson og setter meg til arbeidsoppgaver de selv ikke gidder å gjøre. Så arbeidsdagene kan i lengre perioder være skrekkelig monotone. Lørdag for to uker siden var jeg hos en venninne. Hun reagerte på at jeg var helt fraværende, snublet i setninger og generelt ikke greide å konsentrere meg om samtaler eller filmen vi så. Da hun spurte om jeg hadde det bra så knakk jeg fullstendig sammen. Helt ut av det blå begynte jeg å strigråte, hjertet kjentes som det skulle eksplodere og jeg fikk fullstendig panikk. Neste mandag fikk jeg time hos legen som sykemeldte meg i 2 uker. Jeg er veldig rastløs og har ikke fått fokuset tilbake eller hodet på plass. Jeg var til legen igjen i går å han mente jeg kunne gå tilbake med 50% neste uke. Da jeg kom hjem fikk jeg igjen panikk og verden gikk helt rundt for meg. Jeg er redd for at kommende mandag blir et mentalt mareritt der jeg kommer til å bryte sammen ved det første lille hinderet som møter meg. Jeg gråt senest i dag da jeg svidde havregrøten. Jeg ble så fortvilet… Beskjeden jeg fikk hos legen var at arbeidsplassen min ikke må bli en traume, derfor burde jeg være der 50% frem til nyttår før jeg går tilbake i full jobb. Jeg føler meg som en pingle når jeg tenker at dette greier jeg faktisk ikke. Jeg har ikke energi eller mentalt overskudd til det. Nå er jeg så desperat at alt av energi jeg har brukes til å grue meg til mandag. Kollegene mine har ikke ønsket meg god bedring en gang da jeg ikke kom på jobb på en stund. Jeg har hatt det på denne måten før og presset endte med innleggelse på akuttpsykiatrisk. Jeg er livredd for at dette skjer igjen. Jeg syns det var en merkelig begrunnelse av legen å si at jeg ikke må få traumer forbundet med arbeidsplassen… Nå vet jeg ikke om jeg skal ringe legen igjen på mandag eller om jeg skal ta sjansen på å gå på jobb. Akkurat nå er jeg så sliten at ingenting virker overkommelig… Hva svarte skal jeg gjøre?? Jeg kan ikke ha det sånn frem til eventuell jobbytte eller skolestart til høsten😩

 

Anonymkode: c6ee4...edb

[lille_fiol]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hei. Jeg er en kvinne på 28 som akkurat nå ikke har det så bra. Jeg ble ferdig på skolen i 2020 da det var mye usikkerhet i arbeidslivet grunnet corona. Derfor tok jeg en jobb som ikke var spesielt relevant, men jeg greide å vri det om til iallfall å passe til noe av kompetansen min. Nå over ett år senere mistrives jeg noe voldsomt. Jeg har bitt det i meg å tenkt at neste jobbsøknad og intervju går min vei. Eller at jeg kan begynne på skolen igjen til høsten. Kollegene mine er ikke direkte slemme mot meg, men de er fraværende og veldig interne. Har sikkert noe med at alle er menn. Jeg har følt meg utenfor og til tider overkjørt av at de snakker om meg i tredjeperson og setter meg til arbeidsoppgaver de selv ikke gidder å gjøre. Så arbeidsdagene kan i lengre perioder være skrekkelig monotone. Lørdag for to uker siden var jeg hos en venninne. Hun reagerte på at jeg var helt fraværende, snublet i setninger og generelt ikke greide å konsentrere meg om samtaler eller filmen vi så. Da hun spurte om jeg hadde det bra så knakk jeg fullstendig sammen. Helt ut av det blå begynte jeg å strigråte, hjertet kjentes som det skulle eksplodere og jeg fikk fullstendig panikk. Neste mandag fikk jeg time hos legen som sykemeldte meg i 2 uker. Jeg er veldig rastløs og har ikke fått fokuset tilbake eller hodet på plass. Jeg var til legen igjen i går å han mente jeg kunne gå tilbake med 50% neste uke. Da jeg kom hjem fikk jeg igjen panikk og verden gikk helt rundt for meg. Jeg er redd for at kommende mandag blir et mentalt mareritt der jeg kommer til å bryte sammen ved det første lille hinderet som møter meg. Jeg gråt senest i dag da jeg svidde havregrøten. Jeg ble så fortvilet… Beskjeden jeg fikk hos legen var at arbeidsplassen min ikke må bli en traume, derfor burde jeg være der 50% frem til nyttår før jeg går tilbake i full jobb. Jeg føler meg som en pingle når jeg tenker at dette greier jeg faktisk ikke. Jeg har ikke energi eller mentalt overskudd til det. Nå er jeg så desperat at alt av energi jeg har brukes til å grue meg til mandag. Kollegene mine har ikke ønsket meg god bedring en gang da jeg ikke kom på jobb på en stund. Jeg har hatt det på denne måten før og presset endte med innleggelse på akuttpsykiatrisk. Jeg er livredd for at dette skjer igjen. Jeg syns det var en merkelig begrunnelse av legen å si at jeg ikke må få traumer forbundet med arbeidsplassen… Nå vet jeg ikke om jeg skal ringe legen igjen på mandag eller om jeg skal ta sjansen på å gå på jobb. Akkurat nå er jeg så sliten at ingenting virker overkommelig… Hva svarte skal jeg gjøre?? Jeg kan ikke ha det sånn frem til eventuell jobbytte eller skolestart til høsten😩

 

Anonymkode: c6ee4...edb

Det høres ut som du bør forlenge sykemeldingen din og gå til en terapeut. Ta vare på deg selv❤Helse bør alltid komme først.