Vet ikke lenger hvordan jeg skal takle 15-åringen😞

[AnonymBruker]

Hun er alltid så sur og frekk. Hun svarer knapt på en normal måte lenger når hun blir snakket til. Om vi spør henne om noe eller prøver å prate med henne på en ordentlig måte, så glefser hun tilbake. Virker alltid irritert. Blir overrasket hver gang hun svarer normalt tilbake. 
Hun takler heller ikke å bli satt grenser for. Da blir hun skikkelig sint og kranglete. Vi får bare beskjed om at hun kommer ikke til å gjøre som vi sier uansett. Det kan vi bare drite i. Banner og styrer på. Men, om hun trenger noe fra oss, da er hun veldig grei å snakke med. Når hun har fått det hun vil, skyss for eks, så er det tilbake til surhet og frekkhet. 
 

Jeg vet hun har slitt litt med det sosiale etter at hun begynte på u. skolen, men får ikke noe mer ut av henne enn det. Og jeg kjenner at jeg trekker med unna henne. Jeg orker ikke forholde meg til denne væremåten hele tiden, så da trekker jeg meg unna. Jeg vet at det kanskje ikke er så bra, men jeg kjenner at jeg fikser ikke måten hun oppfører seg på lenger. Hun forsurer stemningen i hele huset hver eneste dag. Kan nesten ikke spise middag sammen å ha en normal samtale pga at hun forsurer hele tiden. 
 

Noen som har noen råd? Trenger det sårt. 

Anonymkode: 709d6...0a1

[AnonymBruker]

Vil bare gi en god klem og si at det var som å lese om meg selv her, bare at datteren min er 13år. Jeg jobber hardt for å finne ut av dette, jeg vet hun sliter etter en person veldig viktig for henne flyttet og hun har noen venner jeg syns har dårlig innflytelse på henne. Det er ikke lett med tenåringer. 

Anonymkode: 9de2c...3d5

[AnonymBruker]

Nå må du skjerpe deg. Du gjør det bare verre ved å trekke deg unna. Ta kidden med på hotel og spa. Åpne opp huset for henne og vennene for taco kveld uten voksne. Sett deg i respekt. Hun har hormoner. Ikke grav for mye i ting, men vær streetsmart. 

Anonymkode: f54d3...138

[Anonymus13]

Høres akkurat ut som mine barn da de var yngre, som jeg skulle skrevet det selv! Mine var slik i tur og orden, men det gikk over. Jeg har flere barn og alle har vært innom denne perioden i større eller mindre grad.

[AnonymBruker]

Dette høres skikkelig tøft ut. Jeg forstår at du trekker deg unna, det er jo en naturlig respons. Likevel er det motsatt av hva hun trenger. Hun trenger å vite at du og dere er der for henne uansett og tåler henne uansett. Prøv å tenk på dette som den største styrkeprøven i jobben du har gjort som mamma så langt. Hold ut, vær der så godt du kan og vis det, si det. Snart er dere over på den andre siden, og da vil dere antageligvis ha et fint forhold resten av livet så lenge du står i det nå❤️
 

Hedvig Montgomery har skrevet fine bøker om de forskjellige fasene i serien Foreldremagi, har du sjekket de ut? 

Anonymkode: 50107...d93

[AnonymBruker]

HORMONER!!!!

Vet at jeg sjøl var sånn til tider med mamma. Det gikk over fordi mamma stod meg imot. Det er det tenåringer med masse hormonsvingninger og sosiale problemer trenger. Dra på jentetur bare dere to. Finn på noe gøy sammen. Dra på shopping, spa, whatever. Finn fram det ungdommelige i DEG. Jeg er nå 22 år og kan ærlig si at mamma har hatt nok å gjøre med gjennom tenårene mine. Identitetskrise, lite besøk av venner, fyllekuler der mamma har vært redd for meg også videre. 

Hun trenger deg mer enn alt anna nå. Gi henne en klem sjøl om ho synes det er plagsomt. Vi setter så stor pris på det når vi blir eldre. Idag kan jeg og mamma le av de dagene jeg var skikkelig dritt og pappa kom å sa jeg måtte si unnskyld til mamma. La ho ha alenetid på rommet sitt også, men kom innom en gang iblant for å høre om det går bra. Syntes det var irriterende og plagsomt, men skjønner det så godt idag. 

Ønsker deg masse lykke til ❤️

Anonymkode: d3297...c3e

[AnonymBruker]

Hormon helvete. Noen blir ille og andre merkes det ikke så mye på. 

Bare sånn tips. Så hvis, dere ikke allerede gjør det snakk med henne og ikke til henne. Snakk som om hun har ansvaret for det meste selv. Å være tenåring å føle på å bli snakket til som en 6åring provoserer sjukt mye. De føler seg ofte større enn de er. Og dette er nok en vanlig felle å gå i som voksen. Av og til må man si ja til ting man tenker de ikke skal og andre ganger må man også du si nei. 

Når de feks spør om noe, så spør gjerne tilbake, hva tenker du selv. Ikke gå i fella å kom med forslag. Med mindre de trygler om det. Prøv å legg merke til hvordan vennene er. Og spør litt rundt de vennene du tenker er i redflag. 

Du må nok bli litt snart på å la henne tro hun bestemmer selv. 

Øs på med glad i deg. Ikke bare gi alt hun peker på uten å bidra litt selv. Men prøv muligens å være litt i forkant. Og si feks at hvis du tar med deg søpla og tømmer oppvaskmaskinen får du 100kr, ol. Hvis det er sånn at hun er helt stengt på det. 

Å øke mestringsfølsen nå er veldig viktig. De lever i en forvirrende tid, der alt er kaos, med skole, venner, hjemme, fremtid osv. Og da blir de faktisk lett sinna på det som står midt i veien. Er det raseri utbrudd for lite. Bare la de være i fred på rommet. Stikk gjerne innom 5 minutter etter døra smeller igjen å si at sånn oppførsel aksepterer du ikke, og at du forventer en liten samtale etterpå. Også går du. La henne få tid og rom til å tenke seg om. Og sett litt og litt krav på struktur og orden. Men velg dine kamper med omhu. Og ikke ha mange kamper på en gang. 

Anonymkode: 357d4...132

[*miss*]

sett grenser og vær bestemt! Jeg står midt oppi det med 14 åringen. Jeg har dager der jeg gråter fordi jeg føler situasjonen er håpløs. Hennes favorittuttrykk er "jeg er ikke motivert" og "du kan ikke tvinge meg", og ved ett tidspunkt må en bare sette foten ned og si at nok er nok. En dårlig dag er greit, men 365 dårlige dager ila ett år tærer på hvem som helst. 

Jeg skjønner godt at du trekker deg unna, og det er greit -av - og -til. Gjør det samtidig som henne, men som de andre sier: vis at du er der. Still krav og slutt å gjøre tjenester for henne om hun ikke viser at hun er takknemlig i etterkant. 

Det er absolutt en prøvende tid og jeg skjønner det er vanskelig, men dette klarer du! Jeg anbefaler også Hedvig Montgomeri

[SaySomething]

Jeg har samme "problem" med 13 åringen.

Hun svarer frekt, himler med øynene og synes nok jeg er verdens teiteste innimellom. MEN, vi snakker mye sammen. Setter av tid hver eneste dag for å ha egentid med henne, om det så bare er for å lage mat sammen, se serie sammen, eller bare prate. Og jeg har sett at stemningen hjemme har bedret seg masse etter dette. 

Det er skikkelig tøft når det stormer som verst, men de fleste tenåringer går gjennom dette. Var nok ikke mors beste barn selv som ungdom 🤦‍♀️

[Kenelz]

Slutt å bruk HORMONER som en unnskyldning. Å ikke ha respekt for foreldrene sine har ingenting med hormoner å gjøre. 

Barn som oppfører seg som «drittunger» gjør det fordi de får noe ut av det, en slags type belønning om du vil. 

Gir du deg? Får hun til slutt viljen sin? Det er hennes belønning. 

Man gjentar ikke en oppførsel om man ikke får noe ut av det, om man for eks. får konsekvenser. 

Hun er trygg på deg, hun vet hun kan slippe unna uten å få («harde») konsekvenser og at du tillater den oppførselen. 

Snakk med hun, kommuniser men ikke la deg bli styrt av et barn. Det er du som har autoritet og det er du som bestemmer. Hun skal bli hørt og forstått.

Slenger hun med leppa og er fæl mot deg? Finn en passende konsekvens og stå for det. Tillatt kommunikasjon. 

[AnonymBruker]

Ts: det nesten voksne barnet oppfører seg respektløst, frekt og sliter oss ut. Un smisker når hun vil ha noe, utover det svarer hun oss at det kan vi bare drite i. 

Råd fra kg: ta henne med på spa! 

🙄

Anonymkode: 1a718...047

[AnonymBruker]

Er ikke de fleste tenåringer sånn? Jeg har ikke barn selv men kan innrømme at jeg var like sint og vrang desverre.. Og det er en av grunnene til at jeg ikke ønsker barn selv fordi det må være grusomt de årene man bare får en utakknemlig drittunge i retur 

Anonymkode: c2f3a...203

[Wit]

Dette er ganske vanlig i den alderen. Selv løste vi det ofte med bilturer bare vi to. Det er ofte mye lettere å snakke sammen når vi satt sammen i bilen og ikke så på hverandre. Fikk vite mye om problemer hun hadde på disse turene.

Finn en setting som er rolig og snakk med henne. Være genuint interessert i hva som skjer i livet hennes, og vis forståelse for det hun syns er vanskelig. La henne få lov å fortelle uten at hun føler du "kritiserer" henne. Møt henne på hennes nivå og vis forståelse.

Det kom ihvertfall jeg langt med  

[Gjest Anonymus Notarius]

Dette høres helt normalt ut, men jeg er uenig i råd om å ta henne med på spa (wtf?), gi masse belønninger og gå rundt på eggeskall for ikke å irritere. Det er helt greit at du trekker deg unna og ikke orker å forholde deg til henne hele tida. Barn tåler å se at voksne også har følelser - langt verre (i det lange løp) og late som om du synes alt er greit og smiler uansett og tilbyr jentetur og spa når hun glefser at hun hater deg, for å sette det på spissen. 

Fortsett å sette grenser, ikke mas for mye om at hun er sur, men ikke godta stygg ordbruk. Snakk med henne, men vil hun ikke si så mye, la være å spørre og grave. 

Å henge masse med foreldre (jfr. jentetur og spa) er nok ikke det en sur 15-åring har mest lyst til nå for tida. Og det er nok heller ikke noe TS drømmer om. Begge deler er helt greit, det er en tid for alt.

[Loff77]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hun er alltid så sur og frekk. Hun svarer knapt på en normal måte lenger når hun blir snakket til. Om vi spør henne om noe eller prøver å prate med henne på en ordentlig måte, så glefser hun tilbake. Virker alltid irritert. Blir overrasket hver gang hun svarer normalt tilbake. 
Hun takler heller ikke å bli satt grenser for. Da blir hun skikkelig sint og kranglete. Vi får bare beskjed om at hun kommer ikke til å gjøre som vi sier uansett. Det kan vi bare drite i. Banner og styrer på. Men, om hun trenger noe fra oss, da er hun veldig grei å snakke med. Når hun har fått det hun vil, skyss for eks, så er det tilbake til surhet og frekkhet. 
 

Jeg vet hun har slitt litt med det sosiale etter at hun begynte på u. skolen, men får ikke noe mer ut av henne enn det. Og jeg kjenner at jeg trekker med unna henne. Jeg orker ikke forholde meg til denne væremåten hele tiden, så da trekker jeg meg unna. Jeg vet at det kanskje ikke er så bra, men jeg kjenner at jeg fikser ikke måten hun oppfører seg på lenger. Hun forsurer stemningen i hele huset hver eneste dag. Kan nesten ikke spise middag sammen å ha en normal samtale pga at hun forsurer hele tiden. 
 

Noen som har noen råd? Trenger det sårt. 

Anonymkode: 709d6...0a1

Typisk tenåring altså

[AnonymBruker]

Huff.. jeg har en på 9 som er skilsmissebarn, og han er faktisk sur og lei hver dag. Det er tungt å se han sånn. Jeg har heldigvis hørt fra skolen at han er glad på skolen. Men at humøret ikke er helt stabilt der heller. Hva man kan gjøre vet jeg ikke. Det er så mye grining og jeg prøver å støtte opp og få han til å glede seg over ting.

skolen har begynt å snakke om at det handler om at han manipulerer. Kanskje det er tilfelle, at de føler de får viljen sin mer om de er lei og triste.  men kan ikke tenke sånn hele tida. 

Anonymkode: ddb9c...09e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Ts: det nesten voksne barnet oppfører seg respektløst, frekt og sliter oss ut. Un smisker når hun vil ha noe, utover det svarer hun oss at det kan vi bare drite i. 

Råd fra kg: ta henne med på spa! 

🙄

Anonymkode: 1a718...047

Kanskje ikke nødvendig å ta henne med på spa. Men jeg syntes det er veldig viktig å vise at du(ts) er der for henne. Si at du er glad i henne, og gi klemmer. Hun er fortsatt et barn, selv om hun er et større barn. 
 

Jeg kunne være ganske irritabel mot de hjemme da jeg var på den alderen, fordi jeg var i så dårlig humør, siden det var vanskelig med det sosiale på skolen osv. Og det er jo som oftest hjemme at man føler seg mest trygg, så da blir det de hjemme man tar ut frustrasjonen på. Det er selvfølgelig ikke greit at hun ikke oppfører seg, men ikke trekk deg unna henne. Det kan hende at ting er veldig tungt for henne også. 
 

Jeg var mye lei meg fordi jeg på en måte savnet foreldrene mine, selv om jeg visste at det var min egen feil, siden jeg dyttet de unna. Men jeg klarte ikke å la være og gjøre det heller, for jeg var så irritabel, og det var så mange følelser. Følte meg skikkelig alene. Og det kjentes ikke ut som at jeg hadde noen rundt meg. 

Anonymkode: 6358b...837

[AnonymBruker]

Vi har en 11-åring som er slik. Vi mistenker at det kan være noe mer som ligger bak, da, jeg tror ikke det bare kan være hormoner som utløser den voldsomme aggresjonen og humørsvingingene.

Jeg  kjenner at jeg ikke orker å leve slik, og derfor MÅ vi gjøre noe med situasjonen, og få hjelp fra profesjonelle. Så vi har heldigvis fått time til utredning. Jeg er bare bittelitt unna tålegrensa mi, og i mitt stille sinn lengter jeg etter en egen leilighet. Ikke for at jeg ønsker å flytte fra mannen, men for at jeg skal få annenhver uke uten kjefting, kritikk, smelling med dører og trusler fra 11-åringen.

Anonymkode: 7a2b2...bbc

[Kristin70]

Det må være en mellomting mellom å ta henne med på Spa eller å "sette skapet på plass for den drittungen". 

Er hun deprimert, blir hun plaget på skolen er det noe ekkelt som har skjedd? Hvis hun har det helt for jævlig inne i seg selv er det lite vits å kjefte på henne. 

Jobb med å vise henne at du er glad i henne, og at du er der for henne, men gi henne plass og tillit. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at man må også passe på seg selv oppi dette. Det går an å sette ned foten uten å avvise barnet, uten å skyve det bort.

Si, «Jeg vil ikke at du prater slik til meg!» «Dette er mitt hjem også, jeg ønsker å slappe av, og det klarer jeg ikke når du kjefter og kritiserer meg så mye!» Jeg tror mye handler om å si hvordan du har det, og ikke gå rett i «Du er så sur, alltid skal du kjefte!» Da er hele henne feil, og alltid også. Den første handler om deg og ikke henne, og det tror jeg er nøkkelen. Så tror jeg det er viktig at du fortsetter å nærme deg, fortsetter å ta initiativ til prat så hun vet at du er dere hvis hun ønsker.

Anonymkode: 50107...d93