Hva skjer med mannen min?

[AnonymBruker]

Jeg og mannen min giftet oss for 4 mnd siden etter å ha vært sammen i fem år. I det siste syns jeg de mindre positive sidene hans har kommet tydeligere frem, spesielt i situasjoner med andre.

Det er som at han ikke lenger «prøver», i sosiale sammenhenger når vi er sammen med andre smiler han nesten ikke, ler sjelden, responderer lite og har lite øyekontakt med andre. Han viser meg oppmerksomhet, men kan også «snappe» litt på meg hvis han blir irritert for noe, istedenfor å være raus mtp at vi er i en sosial setting.
 

Det er som om hele fyren kollapser litt i sosiale sammenhenger, fysisk til og med, han sliter med å stå og sitte ordentlig oppreist på stolen. Og han er rastløs og kobler seg ikke på samtaler i rommet, bare hvis det interesserer han veldig.

Mot meg er han generelt verdens mest omsorgsfulle, interrsserte og varme person og jeg blir rett og slett lei meg for at andre ser den alvorlige litt uinteresserte siden av han.
 

Jeg har prøvd å ta det opp og da blir han sur og «beklager» for å ikke nå opp til de høye standardene til oss rundt. Jeg havner nå i en ond sirkel hvor dette plager meg mer og mer, og jeg er ofte lei meg når vi kommer hjem fra ting, og hvis jeg tar det opp blir det bare meg som hakker på han for enda en ting han gjør feil…

Hvorfor har dette blitt verre, hva skjer med han? Hvordan kan jeg gå frem for å løse det? Kan nevnes at han har ADD og historie med depresjon for en del år siden….

Anonymkode: 188de...4c4

[AnonymBruker]

Han er nok deprimert, ADD symptomene kan bli verre med depresjon. 

Han burde søke hjelp. 

Anonymkode: 22e24...309

[AnonymBruker]

Kan faktisk kjenne meg igjen i det du skriver. 

Mulig dette er en HELT ANNEN sak, så misforstå meg riktig. 
Dama mi skulle alltid treffe folk og ha med meg på dette - Hun skulle delta på alt og jeg merket at jeg ble mer og mer sliten. Kjente på følelsen av rastløshet og det å være rundt folk hele tiden, når alt jeg ville var å ta en rolig kveld hjemme med en god film (rett og slett følelsen av å kunne være seg selv) 

 

Til slutt fikk jeg nok og flyttet for meg selv. Jeg ønsket ikke å ødelegge for dama vedrørende det å alltid skulle være så sosial. 
 

Anonymkode: c4214...a52

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke helt settingen - er dette ting han egentlig ønsker å være med på? Eller er det du som forventer at han blir med på det, og så føler han seg ukomfortabel? 

Har han tidligere trivdes i disse menneskenes selskap, og nå gjør han det ikke? Hvordan er han med sine egne venner? 

Hvis han er normal ellers, men virker alvorlig og utilpass i sosiale settinger som du har avtalt på hans vegne, så er det vel fordi han ikke trives så godt i de settingene. 

Så litt mer bakgrunnsinformasjon om de sosiale settingene trengs for å gi et ordentlig svar. 

Anonymkode: 52035...c05

[AnonymBruker]

Det er jo helt normalt for menn at når de begynner å innse hvor ufattelig kjedelig livet dems er så utagerer de litt på denne måten. 

Anonymkode: 18f0e...f28

[AnonymBruker]

Har han en forhistorie med depressiv tilstand, så er det jo nærliggende å tenke på det, men det er også mange av oss som ikke har det, som ikke nødvendigvis mener at livet består av small talk om ting man ikke interesserer seg for. Så kan man likevel tenke at man overlever det om man besøker svigerfamilie noen ganger i året, og med partners nærmeste venner. Men å skulle være i sosiale sammenhenger for eksempel hver helg hvor man føler en blanding av å ikke ha noe til felles med de man er med, og at man kjeder seg/finner det helt uinteressant så går det ikke å skjule det over tid.

Og noen ganger er det ikke så komplisert hvorfor det er blitt slik heller; man finner en eller ei man er interessert i, å for å få hen, så vil man være med hen, og det kan innebære både sosiale tilstelninger og andre begivenheter som man egentlig ikke er interessert i. Man kan stå i det en stund, men det går bare ikke i lengden. 

Så her må dere kanskje velge om dere skal være et par som gjør alt sammen, eller om dere skal innse at dere er ulike og på en måte ha hvert sitt liv ved siden av forholdet.

Anonymkode: 6b204...b83

[AnonymBruker]

Takk for svar så langt, ønsker gjerne erfaringer fra dere som opplever det samme, enten som mann eller kjæreste/samboer/kone. 

1. Notert, skal følge med på andre tegn på depresjon...

2. Det kan godt være tilfellet, men vi har mange rolige kvelder hjemme med film så jeg forventer at man skal orke å være sosial de gangene vi er invitert et sted eller ha besøk, så ærlig må jeg være. Han er ofte tydelig trøtt i disse sosiale settingene og, gjesper utrolig mye, noe som gjør meg fryktelig irritert, dessverre.

3. Det kan vel diskuteres om han egentlig ønsker å være med på disse tingene, men det er ofte med våre felles venner og settinger han i utgangspunktet er positivt innstilt til, men kanskje han innerst inne bare venter på å bli ferdig med alt.. Når du sier det så er han mer energisk når det er med hans venner eller familie eller folk han "ser opp til", derfor mistenker jeg at det er snakk om å ikke gidde å gjøre en innsats her. Jeg syns han gjorde en innsats før men at det nå har blitt mye dårligere, han kan le av èn vits og så være fornøyd med kveldens sosiale innsats, for å sette det på spissen.

4. Jeg vet at han syns mange mennesker er uinteressante og ikke liker smalltalk, så sånn sett er det helt klart grunnen bak. Men, hvem i all verden gjør det egentlig?? Det er vanlig folkeskikk å være intresseret og hyggelig og blid i møter med andre, jeg forventer faktisk at man klarer det som en voksen mann. Når jeg tar det opp er det jo tydelig at han mener at mine forventinger er for høye, men da vil det jo si at om jeg ikke ønsker å justere de så kan det bli mer drastiske konsekvenser av dette om ikke det bedrer seg. Nekter å irritere meg grønn over dette i hver sosiale setting resten av livet...

Anonymkode: 188de...4c4

[Gjest Anonymus51]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg og mannen min giftet oss for 4 mnd siden etter å ha vært sammen i fem år. I det siste syns jeg de mindre positive sidene hans har kommet tydeligere frem, spesielt i situasjoner med andre.

Det er som at han ikke lenger «prøver», i sosiale sammenhenger når vi er sammen med andre smiler han nesten ikke, ler sjelden, responderer lite og har lite øyekontakt med andre. Han viser meg oppmerksomhet, men kan også «snappe» litt på meg hvis han blir irritert for noe, istedenfor å være raus mtp at vi er i en sosial setting.
 

Det er som om hele fyren kollapser litt i sosiale sammenhenger, fysisk til og med, han sliter med å stå og sitte ordentlig oppreist på stolen. Og han er rastløs og kobler seg ikke på samtaler i rommet, bare hvis det interesserer han veldig.

Mot meg er han generelt verdens mest omsorgsfulle, interrsserte og varme person og jeg blir rett og slett lei meg for at andre ser den alvorlige litt uinteresserte siden av han.
 

Jeg har prøvd å ta det opp og da blir han sur og «beklager» for å ikke nå opp til de høye standardene til oss rundt. Jeg havner nå i en ond sirkel hvor dette plager meg mer og mer, og jeg er ofte lei meg når vi kommer hjem fra ting, og hvis jeg tar det opp blir det bare meg som hakker på han for enda en ting han gjør feil…

Hvorfor har dette blitt verre, hva skjer med han? Hvordan kan jeg gå frem for å løse det? Kan nevnes at han har ADD og historie med depresjon for en del år siden….

Anonymkode: 188de...4c4

Det kan høres ut som enten depresjon, eller lavt nivå av testosteron (som har samme effekt). Få han til fastlegen og forklare utfordringene sine der!

[Fluefisker1]

Kan det være at dere opplever den klassiske introvert vs. ekstrovert forskjellen? I så fall er dere ikke alene om det.

Introverte mennesker lader batteriene alene eller i rolige omgivelser med mennesker de stoler på. Batteriene deres blir fort utladet i sosiale settinger med mye støy, small-talk og mange de ikke kjenner og stoler på.

Ekstroverte på den annen side lader batteriene sine i sosiale settinger med mye folk og masse inntrykk. De får energi av å være sosiale.

Noen er veldig introverte mens andre er veldig ekstroverte, de fleste er litt sånn midt i mellom. Det er ikke noe galt med noen av delene, de er bare forskjellige og er ikke noe som kan «fikses». Om man er introvert eller ekstrovert er en del av hver enkelts personlighet og er forankret dypt inni oss.

[AnonymBruker]

Det stemmer nok at han er grunnleggende introvert, men det er jeg og. Han var i utgangspunktet "den sosiale" av oss, men det har snudd. Jeg gjør alltid enn innsats i sosiale sammenhenger og tar heller smellen når jeg kommer hjem enn å ikke ha en hyggelig kveld og ikke være blid og åpen mot andre...

Nå spør jeg vanskelig her, men hvordan får jeg han evt til legen for dette når han mener problemet ligger i mine og andres forventninger og ikke i hans atferd?

Glemte å skrive det lenger opp, men jeg får ofte spørsmål fra de nærmeste, typisk mamma og nære venninner om alt går bra med mannen min og om han er syk eller veldig sliten siden har var så mutt i dag. Er dritt lei det rett og slett.

Anonymkode: 188de...4c4

[Hannah80]

Fluefisker1 skrev (13 minutter siden):

Kan det være at dere opplever den klassiske introvert vs. ekstrovert forskjellen? I så fall er dere ikke alene om det.

Introverte mennesker lader batteriene alene eller i rolige omgivelser med mennesker de stoler på. Batteriene deres blir fort utladet i sosiale settinger med mye støy, small-talk og mange de ikke kjenner og stoler på.

Ekstroverte på den annen side lader batteriene sine i sosiale settinger med mye folk og masse inntrykk. De får energi av å være sosiale.

Noen er veldig introverte mens andre er veldig ekstroverte, de fleste er litt sånn midt i mellom. Det er ikke noe galt med noen av delene, de er bare forskjellige og er ikke noe som kan «fikses». Om man er introvert eller ekstrovert er en del av hver enkelts personlighet og er forankret dypt inni oss.

Jeg er også introvert. Men klarer jo å ta meg sammen når jeg er med andre folk. Normal folkeskikk kan man forvente av voksne mennesker:) Så kan vi heller flate ut når vi kommer hjem:)

[AnonymBruker]

Både jeg og min mann brukte flere måneder på å hente oss inn etter bryllupet. Vi maktet ikke være sosiale i det hele tatt, så ikke det komme. Det kan godt være din mann i utgangspunktet har blitt veldig sliten slik som oss og så har det trigget en depresjon. Han bør snakke med legen og utelukke mangler og fremover få velge å være hjemme, heller forsøke å gå korte turer for å holde seg litt i gang. Selv orker jeg ikke noe sosialt når jeg er deprimert.

Anonymkode: d9811...ca1

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg og mannen min giftet oss for 4 mnd siden etter å ha vært sammen i fem år. I det siste syns jeg de mindre positive sidene hans har kommet tydeligere frem, spesielt i situasjoner med andre.

Det er som at han ikke lenger «prøver», i sosiale sammenhenger når vi er sammen med andre smiler han nesten ikke, ler sjelden, responderer lite og har lite øyekontakt med andre. Han viser meg oppmerksomhet, men kan også «snappe» litt på meg hvis han blir irritert for noe, istedenfor å være raus mtp at vi er i en sosial setting.
 

Det er som om hele fyren kollapser litt i sosiale sammenhenger, fysisk til og med, han sliter med å stå og sitte ordentlig oppreist på stolen. Og han er rastløs og kobler seg ikke på samtaler i rommet, bare hvis det interesserer han veldig.

Mot meg er han generelt verdens mest omsorgsfulle, interrsserte og varme person og jeg blir rett og slett lei meg for at andre ser den alvorlige litt uinteresserte siden av han.
 

Jeg har prøvd å ta det opp og da blir han sur og «beklager» for å ikke nå opp til de høye standardene til oss rundt. Jeg havner nå i en ond sirkel hvor dette plager meg mer og mer, og jeg er ofte lei meg når vi kommer hjem fra ting, og hvis jeg tar det opp blir det bare meg som hakker på han for enda en ting han gjør feil…

Hvorfor har dette blitt verre, hva skjer med han? Hvordan kan jeg gå frem for å løse det? Kan nevnes at han har ADD og historie med depresjon for en del år siden….

Anonymkode: 188de...4c4

Kjenner igjen deler av det...sosiale settinger som besøk hos kjenninger av kona kan være sykt kjedelige hvis vertskapet rett og slett er kjedelige personer... som babler i vei om ting som interresserer meg midt i ryggen..

[AnonymBruker]

Jeg er gift med en mann som har et mye mindre sosialt behov enn meg. Når vi er sosiale med andre blir han stille, og jeg tror ikke han egentlig vet hva han skal snakke med andre om. Jeg er ganske flink i sosiale sammenhenger og trives godt der ute. Jeg har godtatt at han er annerledes enn meg, og han må også få lov til å være det. Han er med på noe, men får lov å «slippe» en del også. Vi har funnet en balanse som funker for oss. Jeg og vi som par fikk det mye bedre når jeg begynte å respektere at hans behov er annerledes enn mine på akkurat det området. Ellers er min mann også verdens beste. Man kan ikke få alt i et annet menneske, og jeg setter heller pris på en snill mann og far som gjør alt han kan for at familien hans skal ha det bra..

Anonymkode: 29f75...490

[Fluefisker1]

Hannah80 skrev (9 minutter siden):

Jeg er også introvert. Men klarer jo å ta meg sammen når jeg er med andre folk. Normal folkeskikk kan man forvente av voksne mennesker:) Så kan vi heller flate ut når vi kommer hjem:)

Ja, jeg er enig i det. Men det bare slo meg at det kan være noe av forklaringen her. Kan jo være andre ting i tillegg, f. eks sosial angst, depresjon, osv.Det fritar ham selvfølgelig ikke fra å prøve og oppføre seg som folk, skjønner TS sin frustrasjon.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg og mannen min giftet oss for 4 mnd siden etter å ha vært sammen i fem år. I det siste syns jeg de mindre positive sidene hans har kommet tydeligere frem, spesielt i situasjoner med andre.

Det er som at han ikke lenger «prøver», i sosiale sammenhenger når vi er sammen med andre smiler han nesten ikke, ler sjelden, responderer lite og har lite øyekontakt med andre. Han viser meg oppmerksomhet, men kan også «snappe» litt på meg hvis han blir irritert for noe, istedenfor å være raus mtp at vi er i en sosial setting.
 

Det er som om hele fyren kollapser litt i sosiale sammenhenger, fysisk til og med, han sliter med å stå og sitte ordentlig oppreist på stolen. Og han er rastløs og kobler seg ikke på samtaler i rommet, bare hvis det interesserer han veldig.

Mot meg er han generelt verdens mest omsorgsfulle, interrsserte og varme person og jeg blir rett og slett lei meg for at andre ser den alvorlige litt uinteresserte siden av han.
 

Jeg har prøvd å ta det opp og da blir han sur og «beklager» for å ikke nå opp til de høye standardene til oss rundt. Jeg havner nå i en ond sirkel hvor dette plager meg mer og mer, og jeg er ofte lei meg når vi kommer hjem fra ting, og hvis jeg tar det opp blir det bare meg som hakker på han for enda en ting han gjør feil…

Hvorfor har dette blitt verre, hva skjer med han? Hvordan kan jeg gå frem for å løse det? Kan nevnes at han har ADD og historie med depresjon for en del år siden….

Anonymkode: 188de...4c4

Godt mulig at han bare ikke vil?

Man "må" ikke være sosial. 

Anonymkode: d67f0...afd

[AnonymBruker]

Min samboer er også slik.. har ADHD, depresjon og tilhørende sosial angst. Samt han er introvert. Løsninga for meg har vært å la være å ta han med utenom når han er i god form. For at han ikke skal ha det jævlig. Høres ut som mannen din trenger hjelp. Selv om det ikke  alltid hjelper😑

Anonymkode: 7c901...3d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg er gift med en mann som har et mye mindre sosialt behov enn meg. Når vi er sosiale med andre blir han stille, og jeg tror ikke han egentlig vet hva han skal snakke med andre om. Jeg er ganske flink i sosiale sammenhenger og trives godt der ute. Jeg har godtatt at han er annerledes enn meg, og han må også få lov til å være det. Han er med på noe, men får lov å «slippe» en del også. Vi har funnet en balanse som funker for oss. Jeg og vi som par fikk det mye bedre når jeg begynte å respektere at hans behov er annerledes enn mine på akkurat det området. Ellers er min mann også verdens beste. Man kan ikke få alt i et annet menneske, og jeg setter heller pris på en snill mann og far som gjør alt han kan for at familien hans skal ha det bra..

Anonymkode: 29f75...490

Eg er ikkje så glad i sosiale settinger, gidd ikkje bruke tid på det. Men eg bestemmer heilt kva eg blir med på eller ikkje. Sambuaren går på det han vil men let meg ikkje sleppe noko og seier eg må på noko. Det hadde eg ikkje funnet meg i. Eg går på må ting som bryllup og julebord, eller er han på ting med kamerater som jakt ol.

Anonymkode: aeb4e...278

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

4. Jeg vet at han syns mange mennesker er uinteressante og ikke liker smalltalk, så sånn sett er det helt klart grunnen bak. Men, hvem i all verden gjør det egentlig?? Det er vanlig folkeskikk å være intresseret og hyggelig og blid i møter med andre, jeg forventer faktisk at man klarer det som en voksen mann. Når jeg tar det opp er det jo tydelig at han mener at mine forventinger er for høye, men da vil det jo si at om jeg ikke ønsker å justere de så kan det bli mer drastiske konsekvenser av dette om ikke det bedrer seg. Nekter å irritere meg grønn over dette i hver sosiale setting resten av livet...

Nå vet jeg ikke hvor ofte dere er i de sosiale settingene? Uansett vil jeg utfordre deg om hvorfor dere MÅ være i sammen om dette? Hvorfor må han ta seg i sammen og være med på dette? Hva er det som er så ille med om han står over sosiale sammenkomster?

Før jeg og kona ble opptatt med barn (positivt ment), så var hun sosial og sammen med andre mennesker hele tiden. Helt greit det, men det kunne ikke falle meg inn å være med på det. Da satt jeg heller hjemme og holdt på med ting jeg synes er kjekt å holde på med. Selv om man blir i lag med noen, så er man fortsatt 2 mennesker med sin personlighet.

 

Anonymkode: d1199...e6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Nå vet jeg ikke hvor ofte dere er i de sosiale settingene? Uansett vil jeg utfordre deg om hvorfor dere MÅ være i sammen om dette? Hvorfor må han ta seg i sammen og være med på dette? Hva er det som er så ille med om han står over sosiale sammenkomster?

Før jeg og kona ble opptatt med barn (positivt ment), så var hun sosial og sammen med andre mennesker hele tiden. Helt greit det, men det kunne ikke falle meg inn å være med på det. Da satt jeg heller hjemme og holdt på med ting jeg synes er kjekt å holde på med. Selv om man blir i lag med noen, så er man fortsatt 2 mennesker med sin personlighet.

 

Anonymkode: d1199...e6e

Dette er et smart innlegg. Man bør tillate at partneren beholder sin egenart og følelse av selvstendighet. Slike par som gjør absolutt alt sammen er dessuten slitsomme også for omgivelser og venner. Noen ganger kan det jo være at venninnene til ts også kun ønsker seg henne. Ser ikke behovet for å tvinge mannens vilje i kne på denne måten. 

Anonymkode: 918f9...d32