Helt ærlig! Til dere foreldre der ute, har dere noen gang angret på at dere fikk barn?

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: 03dab...b57

[AnonymBruker]

Ja har angret da min sønn ble narkoman og ødela livet sitt og familien vår fra ung alder. Men elsker han uansett.

Anonymkode: 03dab...b57

[got2go]

Ohoi, ikke spør om sånt her inne, er du gal!

[AnonymBruker]

I perioder ja. Mest fordi det i perioder har vært så krevende å ha baby på puppen og i umiddelbar nærhet på en sånn måte at jeg har følt at jeg ikke eier min egen kropp lengre. Det gikk over og jeg elsker det lille mennesket mer enn noe annet. 
 

Innimellom angrer jeg kanskje mer på hvem som er pappaen, fordi han har latt være å stille opp så mye på hjemmebane og i stor grad prioritert seg selv foran alt annet, og klaget til meg for at det er rotete, har ingen rene klær, gulvet er skittent etc (da også i perioden før barnehagestart og baby var klistremerke og jeg bokstavelig talt måtte ha med baby på alt jeg gjorde) 

Anonymkode: 5bb97...338

[Tone83]

Ja, flere ganger. Undervurderte hvor mye frihet man mister.

[AnonymBruker]

Aldri, uansett hvor sliten jeg har vært. 

Anonymkode: beec3...996

[Cyndaquil]

I frustrasjon når det er intenst, så ja, feks når begge to har vært vrien og vrang hele natta og nekter å sove/tuller med søvn/vekker hverandre og det er slik på 20 ende natta, ja da har man tenkt i frustrasjon «hvorfor gjorde jeg dette mot meg selv?»  . Eller under et voldsomt trass anfall

MEN det er ikke noe jeg mener . Jeg elsker barna mine. Anger tankene er mer «frustrasjonstanker». Som at noen under en krangel kan si til parnern sin at «jeg hater deg». De mener det ikke.

men en ting er sikkert: 2 tette er mye mer ekstremt og hardt enn jeg noensinne kunne sett for meg 🙃

[AnonymBruker]

Teller de timene jeg var høygravid, hadde skikkelig spysyke og var alene med en 2-åring og en 4-åring som også hadde spysyke? 

6 år siden, og det er fremdeles meget tydelig i minnet. Grusomme 2 døgn.

Ellers ALDRI 😃

Anonymkode: 1f24d...8ac

[AnonymBruker]

Nei, aldri.

Har selvfølgelig, som alle andre, også følt at ting har vært vanskelig. Men den tanken har aldri slått meg!

Anonymkode: 57953...83f

[AnonymBruker]

Ja. 

Anonymkode: 33b41...b40

[AnonymBruker]

Nei. Jeg synes helt ærlig at man ikke kan angre på barn man har fått. Jeg klarer ikke å se hvordan det skal være mulig. For meg, det er fordi hele livet endrer seg så dramatisk, at det som er absolutt og utvilsomt viktigste i livet mitt nå, er barna. 

Men, jeg kan lett tenke meg, at har jeg ikke fått barn, kunne jeg vært like fornøyd med livet, like lykkelig. Blir noe annet enn å angre på barna. Jeg bare tror ikke at barna er nødvendigvis mening med livet for alle. 

Anonymkode: bedab...6f2

[AnonymBruker]

Angrer ikke på barna mine, ville ikke vært noen av de 4 foruten. Men hadde jeg visst bedre. Så hadde jeg valgt å bare få 2. Det koster enormt med penger, tid og jeg er sliten no når jeg har 4 tenåringer. Men sier dette selvsakt ikke til noen, tilogmed ikke til min mann. For er jo ikke noe man sier høyt. 

Anonymkode: 3f84c...3b5

[AnonymBruker]

Morsomt, jeg har en baby på 4 mnd. og vi hadde vår første søvnløse natt forrige uke hvor jeg spurte mannen i full frustrasjon «hvor i h*** er returavdelingen?!» 😅 men var fort glemt, for som flere her sier så elsker jeg den babyen over alt på jord! Hadde aldri sett for meg hvor sterk kjærlighet man har til barnet sitt. MEN det er også det tøffeste og vanskeligste jeg har gjort hele livet. Jeg er kanskje en såpass ny mor at jeg ikke har mye jeg skulle sagt enda. Jeg har aldri vært i tvil om at jeg selv vil ha barn, men etter å ha fått det kan jeg godt forstå hvorfor noen velger å være barnløse. Barn er absolutt ikke for alle! Og det er heeelt greit  

Anonymkode: 0fbd9...839

[AnonymBruker]

De to første ukene - ja, men så slo morskjærligheten inn for fullt. Jeg hadde en svært krevende baby og en mann som ikke taklet den brå omveltningen og avlastet null med både hus og baby. Men på tross av at jeg følte meg helt nedbrutt både fysisk og psykisk, så angret jeg aldri. Barnet mitt er det desidert beste og største som har skjedd meg. Nå er han halvannet år og har ikke vært krevende på en stund, så livet er virkelig fantastisk nå.

Anonymkode: 5ba92...af6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei. Jeg synes helt ærlig at man ikke kan angre på barn man har fått. Jeg klarer ikke å se hvordan det skal være mulig. For meg, det er fordi hele livet endrer seg så dramatisk, at det som er absolutt og utvilsomt viktigste i livet mitt nå, er barna. 

Men, jeg kan lett tenke meg, at har jeg ikke fått barn, kunne jeg vært like fornøyd med livet, like lykkelig. Blir noe annet enn å angre på barna. Jeg bare tror ikke at barna er nødvendigvis mening med livet for alle. 

Anonymkode: bedab...6f2

Det handler ikke nødvendigvis om å angre på barna, men kanskje heller at man angrer på at man valgte å endre sitt eget liv så til de grader. Jeg kan godt forstå at folk kjenner på den følelsen, det gjør jeg også innimellom. Heldigvis er de fleste av oss bygget for å elske barna våre uansett. 

Anonymkode: c7cda...11f

[Akkar]

Ingenting i livet mitt kan måle seg med gleden over barna. Har vært dødssliten, men gledene oppveier  

[TarAldar1on]

Skulle ofte ønske jeg hadde litt mer tid til overs for meg selv, men aldri angret

[GammelKaktus]

Aldri, beste jeg har gjort er å få barn. 🥰

[AnonymBruker]

Ja, i svake og korte øyeblikk. 

Anonymkode: 0c211...50a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

.

Anonymkode: 03dab...b57

Ja. Hver dag. 

Anonymkode: dcbdc...791