Alene med spedbarn?

[AnonymBruker]

Du som ble alene med spedbarn rett etter fødsel, hva var den største utfordringen for deg? Hva var vanskeligst? Og var det noe som helst positivt ved det?

Her går det mot brudd med mannen, vi har slitt lenge, prøvd «alt», men det føles helt nytteløst..

 

Anonymkode: 91630...6cf

[AnonymBruker]

Det vanskeligste var den totale søvnmangelen (vanskelig baby) og absolutt ingen tid med kroppen for meg selv. Fikk i perioder helt klaustrofobi av hele ungen og holdt på å klikke😅 Men det gikk over og jeg ble vant til det. Nå skal det sies at jeg ikke fikk noe avlastning av mannen da, så akkurat det at jeg ble alene utgjorde marginal forskjell. 

Det positive var å slippe og forholde seg til den sure, late, egoistiske mannen som ikke gjorde annet enn å få meg til og føle meg utilstrekkelig - samt generere klesvask. 

Anonymkode: ad8f9...1da

[AnonymBruker]

Kanskje ikke jeg er den rette til å svare, men kan kanskje dele noen erfaringer likevel. Jeg er sammen og samboer med barnefar men han jobber på havet og er borte lenge av gangen. Han var borte på jobb i over 2 mnd rett etter fødsel av barn nr 2. Det var tyngre enn jeg hadde forventet. Ikke på grunn av mangel på støtte psykisk men rett og slett mangel på praktisk hjelp. Jeg hadde ingen som kunne stikke innom butikken for meg de dagene baby var urolig og jeg omtrent ikke kom meg ut av pysjen. Ingen som kunne avlaste med storesøster, legge henne når baby var urolig, lage middag noen dager osv. Det var en utrolig krevede periode.

Ved første fødsel var han hjemme, men da var det mest mental støtte jeg hadde behov for. Fikk ikke det samme «mammasjokket» med nr 2, naturligvis.

Dersom det er første barnet og du har noe nettvert rundt deg så tenker jeg det skal gå helt fint. Da er det jo bare dere to og du kan gå helt inn i «babybobla». Det er mest krevde de første mnd, så blir man kjent med baby og finner en rutine og rytme på ting.

Om du har barn fra før eller ei så vil jeg uansett råde deg til å alliere deg med de du har rundt deg. Om det er egne foreldre, en god nabo, venninne etc. Be om hjelp til handling, husarbeid, matlaging etc i starten.

Det kan gå helt fint og det kan bli veldig tøft, mye kommer ann på hva slags baby du får (kolikk eller andre plager er ikke uvanlig). Uansett så vil det være en kort periode det står på som værst, så blir det gradvis lettere.

Anonymkode: 1b7d6...41f

[AnonymBruker]

Takk for svar 🥰

Jeg har et stort nettverk rundt meg, søstre, foreldre og venner, samt at jeg vet at barnefar og hans foreldre vil stille opp for barnet.
 

Det jeg kanskje er mest redd for er hvordan den økonomiske biten skal bli, og det at jeg og barnefar ikke får dele bekymringer, gleder og sorger på samme måte som vi ville dersom vi bodde sammen.. 

Jeg har to eldre barn, begge tenåringer, som det nok vil bli mye godt selskap og god hjelp i, så er ikke så bekymret for å bli ensom, eller å ikke komme meg i dusjen eller på butikken på flere dager ☺️

Men skremmende likevel, føles veldig tungt å ikke skulle få til denne «kjernefamilien» enda en gang..

TS

Anonymkode: 91630...6cf