Er du åpen om at du får medisinsk hjelp til angst, depresjon og søvn?

[AnonymBruker]

Det er veldig, veldig få som vet at jeg får medisinsk hjelp. Veldig få vet at jeg i det hele tatt sliter med angst og påfølgende søvnproblemer. Jeg virker nok frisk, tipp topp og tilsynelatende velfungerende. Men har jeg en dårlig dag, kan jeg knekke i gråt idet jeg kommer inn døra hjemme etter endt arbeidsdag.  
 

Jeg synes det er flaut, og det er synd - for det er så utrolig mange i samme båt som også sliter, men tier om det. 

Anonymkode: ab77f...efc

[AnonymBruker]

Det er ikke sånn at jeg forteller det til alle, men mine nærmeste vet selvfølgelig hva jeg sliter med. Hvilke medisiner jeg tar har aldri vært et tema. Jeg ser ingen grunn til at folk flest skal vite det. Det blir som om noen må ta blodtrykksmedisin, det har ikke jeg noe med.

Anonymkode: 5b6cb...1bb

[flusa]

Ja,jeg er åpen om det fordi det er viktig for meg.

Har tidligere tidd og fortrengt i mange år,og blitt sykere av det.

Syns også det er viktig å være åpen om psykiske lidelser,fordi det er naturlig/normalt.

Alle har noe de sliter med.

Det er også viktig å være åpen om det,slik at man kan motta/be om hjelp.

Syns også det er spesielt viktig med tanke på de mange unge som sliter.

Mer åpenhet fører til mindre selvmord,sykdom.

[AnonymBruker]

Jeg er i utgangspunktet åpen for å dele litt med de som spør og virker interesserte i å høre noe mer utover "det går bra". Men de fleste har nok med sitt eget, er ikke interessert og spør ikke. Orker ikke være den som bare klager. Har opplevd å få slengt i ansiktet spørsmål om jeg har tatt for mye medisiner i en diskusjon, så det gav forsåvidt ikke mersmak.

Anonymkode: 94eb0...d78

[AnonymBruker]

Bortsett fra partner, holder jeg denne informasjonen på en streng need-to-know basis.  Det gjelder egentlig alt av helse.  Jeg har ikke noe behov for at andre skal gi råd om diverse vidunderkurer, eller vurdere om jeg gjør det "riktig".  Spesielt medisiner er det mange som har meninger om.  "Den beste antidepressiva er en tur i skogen" - nei, ikke alltid.

Anonymkode: fdb3e...e84

[C8H10N4O2]

Det er ikke noe jeg gidder å skamme meg for, ei heller føler behov for å holde hemmelig. Det er ikke sånn at jeg presenterer meg med "Hei, jeg heter C8H10N4O2, og er ikke i jobb på grunn av angst", men svarer for eksempel at jeg er hjemmeværende når noen spør hva jeg jobber med, og kan etterhvert si noe om hvorfor hvis jeg synes det er ok I situasjonen.

[Rumle]

Jeg er åpen om det når det føles naturlig å si, synes ikke det er noe å skamme seg over. Da jeg var yngre synes jeg nok at det var litt vanskeligere.

[AnonymBruker]

Absoluttt åpen om det, synes ikke det er noe flaut eller noe å skjule.

Anonymkode: 868f2...26f

[Cata]

Javisst. Da jeg var deprimert så hadde jeg ingen problemer med å "innrømme" det. Folk merket det jo likevel. Det førte av og til til interessante diskusjoner. Blant annet var det et oppslag om antidepressiva i en avis som ble diskutert livlig i lunchpausen på jobb ikke så veldig lenge etter at jeg begynte med medisinering. Et par rundt bordet var særdeles negative og jeg satt og lurte på om jeg skulle si noe, men så tok jeg sjansen da jeg etterhvert kom til ordet: "Jeg går på antidepressiva akkurat nå."

Man kunne hørt den berømmelige knappenåla falle i noen sekunder etter det, men så begynte en av de argeste motstanderne å spørre om hvordan det virket og det som kunne blitt en ganske pinlig affære ble i stedet en OK diskusjon. 

[AnonymBruker]

Jeg forteller det når det er naturlig, men ser ingen grunn til å si det til alle. 

Anonymkode: f21a9...67c

[AnonymBruker]

Jeg er overhodet ikke åpen om det. Kun min mann som vet.

Vet vi lever i 2021 og at mange sliter med ett eller annet.

Jeg orker rett og slett ikke å snakke om det eller få noe fokus på det at jeg sliter. Jobbet en plass det det var veldig stigma å vise «svakhet» og ble da fort sett ned på.

Det eneste jeg forteller at jeg sliter med søvnen til tider.

Anonymkode: 8a13c...9b1

[Tone83]

Er åpen om det, men sikkert mange som ikke vet også. Kommer jo ikke så ofte inn på slike ting.

[Silva Pluvialis]

Jeg har blitt mye mer åpen med tiden.

Endret 4. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Fru2020]

Jeg har de siste årene vært innlagt tilsammen ca 1,5 år. Det har derfor vært umulig for meg å skjule for omgivelsene at jeg er syk. Derfor har jeg skrevet noen innlegg på Facebook innimellom om min opplevelse av det å være syk. Dette har jeg opplevd som bare positivt.

Men akkurat medisinering har jeg ikke snakket særlig høyt om til den store verden. Husker jeg sendte en snap engang hvor jeg hadde bilder av pillene og skrev kveldsmat eller noe sånt. Men alle mine nærmeste venninner og familie vet at jeg tar medisiner. Alarmen på mobilen som minner meg på å ta dem går jo ofte av når jeg er med dem. 

Endret 22. november 2021 av Fru2020

[Gjest På druen]

Kan godt snakke om det uten å føle på skam. Det er når det skjer i en upassende setting at skammen kommer i tillegg til angsten. 

[AnonymBruker]

Jeg sliter med angst i perioder. Kanskje 2-3 ganger i året at jeg kjenner på det. Kan gå et helt år uten også. Har gått til psykolog, går på antidepressive, men ingen har visst om dette. Kun nære kollegaer, familie og noen få venner. 
Nå går jeg ikke til psykolog lengre, men går fortsatt på medisin. Det er kun min mann som vet. Føler det er mye stigma rundt denne type medisin og mange som mener mye. 
Er også mamma og vil ikke at folk skal tenke at jeg er en dårlig mor fordi jeg går på slike medisiner. 
Folk snakker mye om andre her jeg bor, så det er viktig å opprettholde en viss «fasade» for å ikke bli snakket om. 
Jeg er ikke dømmende selv, men jeg vet hvordan folk elsker å snakke her jeg bor. 
veldig trist, og litt ensomt også. Men er vant til det

Anonymkode: 4eabe...da6

[Duff]

Jeg er åpen om det hvis anledningen passer men jeg forteller ingen hvilken lidelse som forårsaker depresjon, angst og søvnproblemer ( det er symptomer på diagnosen min).