Er det håp? (Rusmisbruk)

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra eksen i fjor, da jeg var grundig lei av å være alene, han var ute mer eller mindre hver eneste natt, og løy til meg hele tiden. Mistankene mine om at han ruset seg var sterke(han har historie med slikt), men jeg fikk det ikke endelig bekreftet før etter bruddet. Forsøkte å spørre ham om han brukte noe flere ganger gjennom tiden vi var sammen, men endte alltid opp med at han ga meg dårlig samvittighet for at jeg ikke stolte på ham, han ville jo selvfølgelig aldri risikere å ødelegge familien på den måten. 

Flere bekymringsmeldinger ble sendt til barnevernet(ikke fra meg, men jeg støtter dem som ble sendt), og politiet ble koblet inn i et par episoder(vold og trusler). Det har kommet frem at rusbruken har vært til stede alle årene vi var sammen. Han gikk med på behandling, men fortsatte med alkoholhol så fort han var ute igjen. Barnevernet trakk seg ut så snart han aksepterte behandling, til tross for sterke ønsker fra meg og mor til hans eldste datter om at han måtte testes jevnlig når han kom ut igjen. De mente det var vårt ansvar å holde barna hos oss om vi trodde han brukte noe. 

Dette er en mann som har bygget hele sitt voksne liv på løgn. Jeg forstår at misbruk er en sykdom, men det er så tappende...  For en stund siden mistenkte jeg tilbakefall og ba han teste seg. Han prøvde å snakke det vekk, men innrømmet til slutt å ha tatt noe fire dager tidligere... Han hadde ikke barn hjemme da, men jeg føler meg ikke trygg likevel. Fortsatt vet jeg han lyver masse(forteller forskjellige "sannheter" til folk, og vet ikke at jeg får vite det). Han er tilbake på testing nå, men vet ikke hvor lett han jukser, eller om systemet bryr seg om han skulker en test.

Problemet er at barna er så veldig glad i ham... Han følger dem sånn halvveis opp, skulker gladelig treninger og slikt. Men de elsker ham jo selvfølgelig likevel. Jeg har så lyst til å skåne dem for alt vondt💔 regner jo med at det går samme vei med ham som tidligere, dessverre... han skjerper seg alltid akkurat så lenge som han må. Vennene fra miljøet har han enda. 

Jeg derimot sliter med dårlig samvittighet over at jeg ikke stolte på magefølelsen før.

Noen som har noen historier hvor det har gått bra? Noen tips til en sliten sjel?

Anonymkode: 18e26...e50

[AnonymBruker]

Det er dessverre svært få som klarer å komme seg ut av langvarig og alvorlig misbruk.

Det beste du kan gjøre for barna dine er å fokusere på dem, ikke faren deres. Du må være deres bauta her i livet. Faren kan de se innimellom når han er nykter. Det er bortkastet energi å håpe at han blir frisk og en god far. Du får ikke gjort noe for å endre han eller få han til å forstå at barna trenger en rusfri far. Han må innse det selv, noe han neppe kommer til å gjøre. Forvent ingenting av han.

Anonymkode: fcbd9...131

[AnonymBruker]

Vokste opp med en far som hadde alkoholproblemer, men klarte å ha et godt forhold til han.Mamma var opptatt av å skjerme oss mest mulig i dårlige perioder, men la oss ha et forhold til han i gode perioder. Har aldri selv sett han ruset. Mamma lot oss treffe han, men han måtte hente oss hjemme hos henne, før vi enten gjorde noen aktiviteter sammen ute (tur, kino, spise sammen etc) eller han besøkte oss hjemme hos henne (sikkert tungt for henne å stå i, men hun opplevde det nok som en trygghet). Vi fikk ikke dra på overnattinger eller bortreise med han før vi var 14 år, og da hadde han vært rusfri i lang tid. Vi feiret alltid julaften sammen, og da var han aldri ruset. Ellers var det mye telefonkontakt.

Anonymkode: 1f568...7f4

[AnonymBruker]

Ts her. 

Takk for råd og erfaringer begge to♥️ mammaen til du som skrev sist høres fantastisk flott og sterk ut! ♥️

Er vel det jeg innerst inne vet, at han aldri kommer til å forandre seg... Virker alltid som han leter etter en måte å lure systemet(og oss mødrene) på, fremfor å faktisk ordne opp i problemene😥 

Men det er så tøft å stå i det. Barna har jo vært så godt skjermet hele veien, takket være ekskona og meg selv, så de forstår ikke hvorfor de ikke får være der annenhver uke. Eller, dvs, hun eldste(ikke min) forstår nok mye mer enn jeg skulle ønske hun trengte å forstå. Hadde det ikke vært for henne, hadde jeg pakket sammen og reist for lenge siden. 

Blir også så lei av alle løgnene han sprer om både meg og ekskona. Blir stadig vekk fortalt løgner han har fortalt om meg til felles bekjente. Han hadde jo selvfølgelig ingen skyld i bruddet, det var jeg som ville ha noe bedre. Kjenner det krever ekstremt mye å finne styrken til å stå i det, og dekke over for ham til de små. Er så lei løgner og rus😣 føler man blir helt gal og paranoid, selv om det stort sett viser seg at magefølelsen er til å stole på. 

 

Anonymkode: 18e26...e50

[AnonymBruker]

Ser du konkret etterspør historier som endte bra... Og jeg skjønner jo at du ønsker dette for å få bekreftet sjansen du så sårt håper på. Men sånne historier ender nesten aldri bra. Det er ikke verdt å håpe på.. Det gjør deg bare vondt i enda lengre tid. 

Var sammen med en misbruker som klarte seg bra i perioder og som ruste seg i skjul så jeg skjønte ikke at han var så langt inne i det som han var. Først etter samboerskap jeg skjønte det og trodde på alt pratet hans om at han skulle love å endre seg og at meg og familien var viktigst osv. Det ble en evig spiral av tillittsbrudd, krangling, tomme løfter, gode perioder og sprekker. Jeg mistet meg selv fullstendig i kampen for å kjempe for forholdet fordi jeg tviholdt i håpet om at det skulle gå bra 

Det ble det aldri. 

Er også vokst opp med far som brukte rus, visste ikke det da men blitt fortalt alt som voksen. Han holdt seg også bra mens vi barna var små, men jo eldre vi ble jo oftere kom sprekkene og min mor ble psykisk syk av det og å samtidig skjerme barna fra hva som foregikk. Vi skjønte noe var galt med den mannen selvom vi ikke skjønte hva  og ble etterhvert redd for han selvom han var bra far som tok oss med på kino osv 

Når vi ble tenåringer så valgte han å gå tilbake til sitt gamle liv med mer og mer rus og mamma har beskrevet det som at det var akuratt som at han bare gikk å ventet på å kunne få slippe å ta seg sammen lenger, og at han egentlig tydeligvis ikke hadde intensjoner om å bli et rusfritt menneske da det alltid lå i bakhodet at en dag skulle han få kose seg igjen og belønne seg for hvor lenge han hadde vært rusfri 

De eldre søsknene mine har mye traumer i forbindelse med far og mors krangling, fars oppførsel, funn av rusutstyr hjemme hos far osv men jeg var for liten til å se ting som de var. Føler meg selvsagt sviktet og lurt i dag når oppveksten min egentlig var en løgn mtp hvor dobbeltliv pappa hadde 

 

Anonymkode: 7b3a9...bd5

[AnonymBruker]

Dessverre ingen solskinnshistorie her. Min eksmann er alkoholiker. Han har hatt gode perioder (som regel sammenfallende med at han har hatt kjæreste) hvor han har hatt ungene annenhver helg, og dårlig perioder der han ikke har sett dem i det hele tatt. Vi har hatt mange runder med familievernkontor osv. Han vil ha mer samvær, mens jeg er redd for å sende ungene dit når han drikker. Som "hovedforelder" er man dessverre bundet på hender og føtter her: man har ikke lov å drive samværssabotasje, samtidig så har man ansvar for at det stedet man sender ungene er trygt - men uten at man har lov til å gå og sjekke uten tillatelse fra samværsforelder. Ungene her begynner å bli ganske store, og den eldste (13) har slutta å spørre etter faren og ønsker ikke lenger å være der. Den yngste på 11 har fortsatt håp og kunne med stor glede fortelle meg her om dagen at "pappa slutta å drikke på mandag". Han er i utgangspunktet en snill mann, men ødelagt av alkohol, null selvinnsikt og sier ufattelig mye dumt til ungene. Det er vanskelig å balansere mellom det at ungene har rett til å være sammen med faren sin, og jeg vil ikke ta det fra dem, og på den andre siden det at jeg ofte føler det ikke er bra for dem å være sammen med ham. Både jeg, familien min og et par av hans venner/kolleger har tilbydd seg å hjelpe ham mange ganger, men han har jo ikke noe problem, han liker bare veldig godt smaken av alkohol... Så med mindre de selv ønsker det, får man ikke gjort noe som helst når man står på sidelinja. Dessverre. Jeg kan bare håpe at ungene ikke blir altfor ødelagte av dette... 

Anonymkode: 85300...c1a

[AprilLudgate]

Forstår jeg det rett med at du ikke har fortalt barna sannheten om at han har et problem med rusavhengighet?

Det er i såfall en stor svikt her.

De må få sannheten, og gjerne få tilbud om samtaler med profesjonelle. Kontakt fastlegen og få henvisning til sykehuset, de fleste helseforetak har egne samtaletilbud for barn av rusavhengige. 

Når det er sagt:

Jeg vokste selv opp med rusavhengige foreldre, som i mine tenår ble avholds og forble slik. 

Men jeg vil vel si at det var like mye livet generelt som var en utfordring for dem, rus ble en del av det.

Jeg hadde ikke latt en med rusavhengighet ha tre sekunders samvær alene, og aldri overnatting.

Kom på avtalt besøk dersom AVTALT, aldri dukke opp uanmeldt, aldri love noe som helst av gaver/ferier osv. Aldri. 

Sannheten på bordet til ungene, uansett alder. Forklare hvordan avhengighet gjør at det kommer foran alt uansett hvor glad man er i familie og barn. Mye skuffelser kan skje, og brutte løfter. Man bestemmer selv om man ønsker å treffe forelderen. Helt greit uansett. 

Dersom rettsapparatet krever samvær hadde jeg gått til sak, prøvd å forhindre det. Neste linje hadde blitt samvær med annen person tilstede og hyppige tester på forhånd (av erfaring: de kan jukses med 🙃, det var slik vi aldri havnet i fosterhjem som planen til BV var).