Hvordan er ditt forhold til svigers?

[AnonymBruker]

Samboeren min og jeg har vært sammen i flere år nå. Vi har det SÅ bra sammen, og i utgangspunktet liker jeg familien hans veldig godt.

MEN jeg klaffer ikke veldig med dem heller. Jeg blir superklein og fremstår mer fisefin enn jeg egentlig er ... Ingen av dem forstår interessene mine, så vi har så utrolig lite å snakke om. Jeg merker at de blir kleine når kjæresten min skal på do eller liknende (altså at samtalen plutselig må overlates til meg). 
Nå skal jeg feire jul med dem, og jeg føler meg så utrolig heldig. Samtidig gruer jeg meg til å være konstant anspent og nervøs for å gjøre noe feil. 

Jeg er svært ydmyk av natur, men der i heimen er det ikke spesielt populært å være det. Der skal man helst slå hardt i bordet og være tydelig på sitt. Nå ønsker ikke jeg å forandre på den jeg er, men jeg vet ikke hvordan jeg kan unngå å føle meg så utrolig sårbar og liten blant dem ... Kjæresten min har flere søsken også, og jeg klarer bare ikke å slå meg til ro med noen av dem ... Dessverre går jeg derfra å føler meg liten og stakkarslig hver gang ... 

Når jeg prater rundt dem, stopper liksom samtalen opp ... Det er ingen videre interesse for det jeg har å si, så jeg orker etter hvert ikke å si noe. I tillegg glemmer jeg så mye og blir veldig ufokusert. Derfor blir jeg så utrolig sliten og fremstår som en skikkelig klums og idiot. 

 

Er det noen her som har erfart noe liknende?
Jeg gruer meg til en jul hvor jeg konstant føler meg anspent og nervøs, jeg kommer til å bli så sliten. MEN jeg vet jeg er heldig også, så jeg ønsker å ha en positiv innstilling til det hele. Jeg ønsker bare å høre liknende erfaringer, det hadde vært supert ❤️ 

Anonymkode: 97f30...069

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat likt! Føler meg liten og stakkarslig, svigermor har vel egentlig gitt uttrykk av at hun ikke er så veldig begeistret for meg da hun presterte å si «men det er ikke sikkert det blir dere to da», da jeg hadde vært sammen med mannen min i ca 2 år. Nå har vi vært sammen i 12 år og har 3 barn sammen. Så forholdet er anstrengt, men vi klarer å holde oss høflige når vi er på besøk. 

Anonymkode: 4f417...89c

[AnonymBruker]

Det høres veldig tungt ut, kan godt skjønne du er sliten etter et besøk der. Jeg tror du bare må lære deg å stole på at de faktisk kan like deg for akkurat den du er. Skal du holde på sånn her resten av livet?
Kjæresten din liker jo den du er, sjansen er stor for at foreldrene hans også gjør det.
Alternativt kan du jo snakke med f eks moren hans og si at du er nervøs fordi du bare ønsker at de skal like deg. Kanskje en slik samtale kan løsne litt, og samtidig får de forklaring på hvorfor du har vært så "klein".  

Anonymkode: aedab...4df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har det akkurat likt! Føler meg liten og stakkarslig, svigermor har vel egentlig gitt uttrykk av at hun ikke er så veldig begeistret for meg da hun presterte å si «men det er ikke sikkert det blir dere to da», da jeg hadde vært sammen med mannen min i ca 2 år. Nå har vi vært sammen i 12 år og har 3 barn sammen. Så forholdet er anstrengt, men vi klarer å holde oss høflige når vi er på besøk. 

Anonymkode: 4f417...89c

TS her.
Det er leit å høre! Takk for at du deler. 
Har du besøkt dem over en lengre periode tidligere? Hvordan opplevde du det eventuelt? 

Til og med søstrene til kjæresten min presenterte å si rundt bordet: "Men hun sitter jo bare der". Og faren kommenterte at jeg var beskjeden. Jeg er lei av å være hun "stille", men det er umulig å være noe annet. Jeg klarer liksom nesten ikke å bevege meg når jeg er der. Vanligvis er jeg veldig høflig, pratsom og blid, men rundt dem så bare forvitrer jeg og føler at jeg gjør ALT feil. 

Anonymkode: 97f30...069

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det høres veldig tungt ut, kan godt skjønne du er sliten etter et besøk der. Jeg tror du bare må lære deg å stole på at de faktisk kan like deg for akkurat den du er. Skal du holde på sånn her resten av livet?
Kjæresten din liker jo den du er, sjansen er stor for at foreldrene hans også gjør det.
Alternativt kan du jo snakke med f eks moren hans og si at du er nervøs fordi du bare ønsker at de skal like deg. Kanskje en slik samtale kan løsne litt, og samtidig får de forklaring på hvorfor du har vært så "klein".  

Anonymkode: aedab...4df

TS her.

Takk for gode tips!
Du sier noe klokt der. Jeg tror de liker meg, men det er så slitsomt hvor forskjellige vi er. Uansett hva jeg sier, så blir det slått ned på. Akkurat nå prøver jeg å godta at jeg blir stille, men samtidig føler jeg at jeg skuffer kjæresten. 

Den var lur! Kanskje hadde det vært godt å tatt en prat om det denne julen. Faren hans er svært støttende og god, men samtidig synes jeg det er så skummelt å dele hva jeg føler. Men jeg skal absolutt vurdere dette! 

Anonymkode: 97f30...069

[AnonymBruker]

Åh jeg gikk veldig godt overens med mine svigerforeldre ❤️ De var mer som mine foreldre enn mine egne foreldre er.

helt naturlig og trengte ikke «prøve».

nå lever de ikke lenger da

Anonymkode: da1d0...a4b

[AnonymBruker]

Nøytralt vil jeg si 😆 Etter at vi fikk barn kan vi snakke om dem. Samt at etter jeg lærte meg å strikke så kan vi snakke om det... 

 

Anonymkode: 8a85f...199

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

TS her.
Det er leit å høre! Takk for at du deler. 
Har du besøkt dem over en lengre periode tidligere? Hvordan opplevde du det eventuelt? 

Til og med søstrene til kjæresten min presenterte å si rundt bordet: "Men hun sitter jo bare der". Og faren kommenterte at jeg var beskjeden. Jeg er lei av å være hun "stille", men det er umulig å være noe annet. Jeg klarer liksom nesten ikke å bevege meg når jeg er der. Vanligvis er jeg veldig høflig, pratsom og blid, men rundt dem så bare forvitrer jeg og føler at jeg gjør ALT feil. 

Anonymkode: 97f30...069

Ja, vi bor langt fra hverandre (heldigvis), så hver gang vi besøker hverandre blir det alt fra 3-7 dager, minst. Slitsomt. Føler jeg bare er feil, for de har så sterke meninger og jeg føler at alt de gjør er «fasiten», gjør man noe annet så blir man snakket om eller sett rart på. 

Anonymkode: 4f417...89c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, vi bor langt fra hverandre (heldigvis), så hver gang vi besøker hverandre blir det alt fra 3-7 dager, minst. Slitsomt. Føler jeg bare er feil, for de har så sterke meninger og jeg føler at alt de gjør er «fasiten», gjør man noe annet så blir man snakket om eller sett rart på. 

Anonymkode: 4f417...89c

Må bare tilføye at det ble verre etter vi fikk barn. 

Anonymkode: 4f417...89c

[AnonymBruker]

Mitt forhold til svigermor er at hun pleier å komme inn tidlig om morgenen for å ta seg en kaffe mens hun ser på meg nappe løken.

Er en greie vi begge tenner på.

 

 

Anonymkode: 01f8f...74c

[AnonymBruker]

Skaff dere hund eller barn så kan du rette all oppmerksomheten dit når samtalen blir klein. Det er alltid min nødløsning! 

Anonymkode: fb0e7...0a2

[AnonymBruker]

Jeg har et godt forhold til mine. 
Pappa synes det er fryktelig slitsomt å være med sine(mine besteforeldre), men det har mamma full forståelse for og vi var aldri sammen med dem lenger enn nødvendig (et par overnattinger om gangen da vi var små, nå overnatter de aldri og møtes helst til lunsj når foreldrene mine er i byen). Der tror jeg det bare har blitt verre med årene. Ikke det at de har noe imot hverandre, de bare har så fryktelig forskjellig måte å være på. Mamma er nok likere pappa enn foreldrene sine, men har jo vokst opp med at de er sånn. 

Anonymkode: 96fc8...1c1

[AnonymBruker]

Jeg hadde det akkurat slik med mine svigerforeldre i flere år. Plutselig bestemte jeg meg for at dette gidder jeg bare ikke mer, også begynte jeg å oppføre meg som om jeg var hjemme hos mine egne foreldre. Det var nok et lite sjokk for svigerfamilien, for i deres øyne forandret jeg jo nærmest personlighet, men så ble alt veldig mye bedre. 

Anonymkode: b601f...aff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg hadde det akkurat slik med mine svigerforeldre i flere år. Plutselig bestemte jeg meg for at dette gidder jeg bare ikke mer, også begynte jeg å oppføre meg som om jeg var hjemme hos mine egne foreldre. Det var nok et lite sjokk for svigerfamilien, for i deres øyne forandret jeg jo nærmest personlighet, men så ble alt veldig mye bedre. 

Anonymkode: b601f...aff

Har du noen eksempler?😅

Anonymkode: 4f417...89c

[AnonymBruker]

Forholdet var greit helt til vi fikk barn, og svigermor fikk det for seg at det var innafor av henne å overprøve alle mine beslutninger når det gjelder barna. Og de tingene hun «bestemmer» at er greit selv om hun allerede har hørt at jeg har sagt nei er også helt idiotiske, som at barnet ikke behøver å ha på seg jakke når h*n skal gå ut midt på vinteren eller det er ok å ha støvlene på feil fot slik at poden får vondt i beina 🙄🤦‍♀️ 
I tillegg så legger hun ikke skjul på at hun ikke er enig i min foreldrestil, og favoriserer tydelig hennes andre barns partner over meg. 🙄

Anonymkode: ac0d7...f94

[AnonymBruker]

Min svigerfamilie er snille folk, men helt ulik meg. De har en annen sosiokulturell bakgrunn hvis jeg kan si det på den måten. Derfor har vi lite å prate om, så jeg kjeder meg sammen dem, men prøver å skjule det da.

Anonymkode: 437fb...102

[AnonymBruker]

jeg har et kjempegodt forhold med svigers. nå må det sies at jeg bodde litt hos de i studietiden, pluss at vi nå er med de nesten hver helg på hytta. vi er alle veldig like. jeg har mye samme interesser som både svigermor og svigerfar. ettersom vi ferierer og har vært så mye sammen blir det veldig tett forhold. masse humor og ironi sammen, samtidig som vi også bare kan sitte å se på tv en hel kveld og slappe helt av (ikke underholde hverandre). 

mine foreldre derimot er udugelige. de er veldig forskjellige fra oss. da sliter både meg og min samboer å være lengre enn 1t.  de har aldri likt min samboer, og har aldri skjult det. det er nesten som de stemplet han fra førsteinntrykket når vi ble sammen  og alltid har sett på han likt - selv om det er gått ti år, og han viser seg gjentatte ganger å ikke være slik de tror. de har masse fordommer som stort sett bunner i at han ikke er religiøs, mens de er. 

 

Anonymkode: ecabf...571

[AnonymBruker]

Jeg har egentlig gitt opp å ha noe forhold til svigers. Prøvde i mange år, men til slutt innså jeg at de bare ikke bryr seg.

De har i alle år vist at de ikke liker meg eller min partner som er barnet deres, det samme fortsatte når vi fikk barn så jeg vil ha minst mulig med dem å gjøre.

Det verste er at de er så utrolig falske og overfladisk hyggelige pga fasadebygging at man nesten kan bli lurt til å tro at de ikke gir blaffen… 

Går gjerne 6-12 måneder mellom en SMS eller besøk. Vi bor i samme gate… snakker mer med naboene deres og er mer sammen med dem…

 

Anonymkode: 5d1e1...8a6

[AnonymBruker]

Jeg hater dem! Eller rettere sagt, jeg hater han! Han er en narsissist på sitt verste. Lyver, fabler og leker guru hele tida. Han er frekk og nedlatende og har behandlet meg som dritt mange ganger. Det toppet seg da han begynte å gå løs på ungene som heller ikke er bra nok for han. Gleder meg til den dagen han dør!

Anonymkode: 77c0e...109

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Har du noen eksempler?😅

Anonymkode: 4f417...89c

Tja. Jeg lo av ting jeg syntes var morsomt, helt uavhengig av om andre lo. Jeg kikket i kjøleskapet for å se om der var noe som fristet. (Spurte før jeg event. tok noe, da. Det gjør jeg hos foreldrene mine også.) Sa stort sett hva jeg mente om ting og brydde meg null om de så på meg som merkelig. Men det gikk på ting som å ta oppvasken, tørke av utebordet og sånne ting også. Og jeg spurte aldri, bare gjorde det.

Anonymkode: b601f...aff