Sliten av kritikk

[AnonymBruker]

Jeg har en tendens å få vond samvittighet for alt mulig, for ikke å strekke til eller for at jeg kan ha forårsaket noe vondt på andre. Samtidig har jeg det dårlig når andre har det dårlig og tenker på det inntil jeg har fått hjulpet. 

Jeg tror det er dette som har medført at folk ringer meg når de har det dårlig. I familien er det slik at de il fortelle meg hvor dårlig jeg er fordi de tenker at jeg da vil forbedre meg etter slik de ønsker. Det har nok hatt god effekt.

Jeg synes det er fint å hjelpe, men den siste tiden har det blitt veldig mye kritikk fra familien som hr medført at jeg tviler på meg selv, er sliten og tenker at de nok har det bedre uten meg. 

Jeg blir kalt udugelig, en byrde, plagsom, irriterende, årsaken til at en har depresjon, at det hender vonde ting med en annen og ellers alt negativt som skjer i omgivelsene. Jeg er tydligvis ingenting bra.

Det er jeg som steller i stand og ordner bursdager, samlinger. Selv har jeg sjelden fått gave og aldri blitt gjort stas på. Det har ikke gjort noe for meg før nå i det siste. Det er fordi jeg heller aldri får noen positiv tilbakemelding på meg som menneske eller takknemlighet for det jeg gjør. Det er kommet dit hen at det negative blir forstørret og det finnes ikke positivt å si eller finne om meg. Da oppleves det som at å ikke gjøre noe for meg skyldes nettopp at jeg ikke er verdt det. 

Jeg har alltid pleid å "rydde opp" for dem, skjerpe meg, gjøre slik som de vil, men i det siste har fått sinnesutbrudd. Det er som om jeg ikke tåler mer, tåler ikke kritikk. Så blir det igjen enda en bekreftelse på hvor dårlig jeg er. 

Den yngste har aldri oppført seg slik og har bare vært god og vanlig. Det er dette som holder meg oppe. Er noe galt så sier det på vanlig måte og alt ok. De andre har lange utredninger, eksempler og utskjellinger over hvor dårlig jeg er som menneske og alt galt jeg har gjort og sagt. De sier jeg må forstå og innse hvilket dårlig menneske jeg er. 

Hvis jeg husker noe feil, blir det til at jeg ikke innrømmer eller at jeg lyver. Det hjelper ikke å si at det kan godt være jeg husker feil, til og med å si at de har ubetinget rett hjelper. 

Mye av det jeg gjør og sier blir vendt og tolket i negativ retning. Til og med når jeg er glad og vil gjøre noe fint. Det er så frustrerende, og føles veldig urettferdig. 

Vet ikke hva jeg vil med innlegget, men i dag var en vond dag og måtte bare få det ut et sted. 

Jeg snakker ikke med venner om dette, vil ikke bry de, og så ønsker jeg ikke at de skal få et negativt syn på de det gjelder i familien. 

Jeg går en tur ut, som nå. Da kommer tårene av den minste vennlighet. En eldre dame som smilte og snakket med så fin og vennlig tone gjorde at jeg brast i gråt. For det var så fint å føle litt vennlighet og det gode smilet. 

Anonymkode: 0c8ea...647

[AnonymBruker]

Dette er ikke bra for deg, så her må du rett og slett ta tak og gjøre noen endringer. Ikke tenk på hva de andre synes, men tenk på din egen helse. Si i fra til de det gjelder at du ikke lenger takler all kritikken, og uansett hvor mye de går i forsvarsposisjon eller prøver å legge ansvaret på deg, så vær klar på at du er så sliten nå at du ikke klarer mer. Vil de ikke ta til seg noe av det du sier, må du holde deg unna dem fremover.
Du burde også vurdere å snakke med noen, enten venner, fastlegen eller privat psykolog. Eller alliere deg med noen av de i familien du stoler på. Hvorfor være så opptatt av at vennene ikke skal få et negativt syn på disse familiemedlemmene når de faktisk gjør nettopp det mot deg? Hvorfor skal du bære alt ansvaret for alt som er galt, mens de skal beskyttes mot kritikk?

Det er ditt liv og din helse, og du som må ta ansvar for å få det bedre. Start nå, før du møter veggen og blir skikkelig syk, enten psykisk eller fysisk (eller begge deler)!

Anonymkode: ac532...2d8

[AnonymBruker]

Takk for svar! 

Jeg har kommet til et punkt hvor jeg ser at jeg er med å opprettholde dette mønsteret. Forstår at min sterke samvittighet gjør at jeg enkelt kan styres i ønsket retning. Dette er min hemsko, og barn bruker jo det de vet virker for å oppnå det vi vil. Nå er de voksne, men spiller fremdeles på samvittigheten. Kanskje jeg er masete og plagsom, så blir det en måte å avslutte samtalen på, eller kanskje det skyldes andre ting. 

Jeg har nok av dårlige sider, men skulle trengt å få høre noe positivt om meg selv også som person en gang i blant. Så kan jeg bedre ta det. 

Dette er egentlig gode og skjønne personer, men jeg tror ikke de forstår ikke hvor mye dette påvirker meg. Den ene vet ikke hva den andre sier, slik at de ser ikke totalbelastningen ved å få høre negativt fra alle sider. Jeg tror også de ser på meg som en sterk person som tåler alt, en slags bauta. Jeg har forsøkt å formidle at det hadde vært fint å høre noe positivt ved meg som menneske og at jeg trenger det, men da blir det oppfattet som en agenda om at "nå skal du synes synd på deg selv. Stakkars deg".  Jeg forstår at det er ikke noe jeg kan si uten at det vil fortolkes.  

Heldigvis har jeg venner og ekstern familie og vi setter pris på hverandre på alle måter, og her henter jeg påfyll. Det er fint. 

Allikevel gjør dette at jeg begynt å tvile på meg selv som et godt og fornuftig menneske og kjenner på stadig dårligere selvfølelse. Har knekket sammen mange ganger fordi det er hjerteskjærende å høre at jeg har såret eller skadet noen av de jeg er så glad i. Har jeg så dårlig selvinnsikt? Er jeg kanskje gal eller syk som de sier? Det er også trist at mitt ettermæle fra de jeg har elsket og levd med er slik. Jeg føler meg så misforstått. I det siste har jeg kjent en sterk trang om å bare å forsvinne, dra, reise vekk. Bokstavlig talt - til et annet sted eller land. Så slipper de meg, slipper å bli plaget, brydd, irritert, belastet og skadet av meg. Men så har jeg den ene som holder meg her.

Anonymkode: 0c8ea...647

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Takk for svar! 

Jeg har kommet til et punkt hvor jeg ser at jeg er med å opprettholde dette mønsteret. Forstår at min sterke samvittighet gjør at jeg enkelt kan styres i ønsket retning. Dette er min hemsko, og barn bruker jo det de vet virker for å oppnå det vi vil. Nå er de voksne, men spiller fremdeles på samvittigheten. Kanskje jeg er masete og plagsom, så blir det en måte å avslutte samtalen på, eller kanskje det skyldes andre ting. 

Jeg har nok av dårlige sider, men skulle trengt å få høre noe positivt om meg selv også som person en gang i blant. Så kan jeg bedre ta det. 

Dette er egentlig gode og skjønne personer, men jeg tror ikke de forstår ikke hvor mye dette påvirker meg. Den ene vet ikke hva den andre sier, slik at de ser ikke totalbelastningen ved å få høre negativt fra alle sider. Jeg tror også de ser på meg som en sterk person som tåler alt, en slags bauta. Jeg har forsøkt å formidle at det hadde vært fint å høre noe positivt ved meg som menneske og at jeg trenger det, men da blir det oppfattet som en agenda om at "nå skal du synes synd på deg selv. Stakkars deg".  Jeg forstår at det er ikke noe jeg kan si uten at det vil fortolkes.  

Heldigvis har jeg venner og ekstern familie og vi setter pris på hverandre på alle måter, og her henter jeg påfyll. Det er fint. 

Allikevel gjør dette at jeg begynt å tvile på meg selv som et godt og fornuftig menneske og kjenner på stadig dårligere selvfølelse. Har knekket sammen mange ganger fordi det er hjerteskjærende å høre at jeg har såret eller skadet noen av de jeg er så glad i. Har jeg så dårlig selvinnsikt? Er jeg kanskje gal eller syk som de sier? Det er også trist at mitt ettermæle fra de jeg har elsket og levd med er slik. Jeg føler meg så misforstått. I det siste har jeg kjent en sterk trang om å bare å forsvinne, dra, reise vekk. Bokstavlig talt - til et annet sted eller land. Så slipper de meg, slipper å bli plaget, brydd, irritert, belastet og skadet av meg. Men så har jeg den ene som holder meg her.

Anonymkode: 0c8ea...647

Er det barna dine som nå er blitt voksene som snakker deg ned?

Tenker du får ta å la vere å kontakte dem og se når og av hvilen årsak dem tar kontakt med deg igjen. Så kan du ta en vurdering av veien videre når du har funnet ut av det.

Anonymkode: 5f72e...4f3

[AnonymBruker]

Synes det høres ut som både de som er deprimerte, og deg, skulle hatt litt ekstra god hjelp. Ta kontakt med noen som kan hjelpe deg med det her. Det at du tar ansvar for andres problemer er ikke en normal måte å være på. Og at du har mye dårlig samvittighet samtidig kan tyde på at du har noe du trenger å løsne opp i. 

Anonymkode: f1451...d0d

[AnonymBruker]

Har barna dine fortalt deg noe spesifikt de mener du har gjort galt under oppveksten? Og om de har det, har du lyttet til hva de sier? Har du anerkjent følelsene og opplevelsene deres og beklaget på det sterkeste, eller har du, som du sier i innlegget, sagt at du ikke husker eller lyver når de kommer med anklagelser?

Deres opplevelse som dine barn kan være helt annerledes enn din opplevelse som deres mor. Det kan godt være at deres opplevelse av å vokse opp med deg har, på noen måter, vært tungt og vanskelig. At du ikke da anerkjennes følelsene og opplevelsene deres vil da være svært skadelig for de og forholdet deres med deg. Det er svært vanskelig å ha en mor som setter seg selv i offerrollen, og hører kun det hun vil høre istedenfor å ta imot kritikken, be om oppriktig unnskyldning og gå inn for å bedre seg selv som person. 

Om de kun sier "Du er en dårlig person" uten å gi konkrete eksempler for hvorfor, så har du det bedre uten de. 

 

Anonymkode: 21b5b...c2c