33 år og nysingel...

[melkepletten]

Jeg er nylig blitt singel etter nesten 6 år sammen med han jeg trodde var den rette, men er usikker på om jeg gjorde det rette med å gå fra han.

 Vi har hatt en enorm kjemi, reist masse, prioritert hverandre og hatt det veldig bra. Aldri før har noen vært genuint interessert i meg slik han var eller elsket at jeg har litt ekstra fett på rumpa. Så lenge vi var unge og bekymringsløse var alt bra, men når vi bikket 30 år og vel så det og begynte å snakke om huskjøp og barn så ble han mer og mer trukket inn i seg selv, ville helst ikke snakke om det, hver gang jeg tok opp temaet om huskjøp og familie så var det bare "Det har jeg ikke tenkt så mye på, kan vi snakke om det en annen gang". Klassisk utsettelse på utsettelse på utsettelse. Til slutt fikk jeg nok og sa at han må faktisk tenke på det, og ta stilling til hva han faktisk vil, om han fortsatt elsker meg og om vi vil det samme. Vi fikk snakket ordentlig sammen over flere kvelder og uker som endte i tårer stort sett, fordi han var usikker og på hvert eneste spørsmål var svaret alltid "vet ikke, er usikker" og "Jeg elsker deg, men tenker av og til mer på deg som en god venn, men neste dag er jeg forelska igjen og vil ha hele pakken med deg, men er så usikker.."

 
Så det var mildt sagt ubehagelig å få så mye spørsmål fra familie, kolleger m.m hele tiden om når vi skulle flytte , når skulle vi få barn osv osv, og selv måtte komme med kleine bortforklaringer om at vi ikke er klare, vi må spare litt til,  markedet er dårlig m.m.

Til slutt fikk jeg rett og slett nok, etter nesten ett år med å prøve å snakke sammen og komme noen vei og prøve å bli enige om en løsning som kunne passe for oss og som begge kunne leve med. Men jeg kan ikke leve med "vet ikke når jeg blir klar" på ubestemt tid og bare fortsette å tråkke rundt i en usikker hverdag i leiligheten, da mistenker jeg kanskje at det hadde blitt slutt uansett etterhvert pga min bitterhet og hans manglende vilje til å jobbe aktivt med forholdet. 

Så nå sitter jeg her da, 33 år og nysingel, med en haug med venninner som er godt gift med barn nr 1 og 2 i boks, og nå må jeg begynne helt på nytt igjen.. er IKKE spesielt keen på dating, jeg spyr bare av tanken egentlig..samtidig vil jeg jo bli forelsket igjen og få familien jeg ønsker meg, men sørger samtidig over tapet av han jeg trodde var the one, som KANSKJE hadde blitt klar om jeg bare hadde gitt forholdet enda mer tid.

Beklager om dette ble rotete, måtte bare få ut litt frustrasjon. Tar kjempegjerne imot noen gode tips og råd fra andre som er eller har vært i samme situasjon.

[AnonymBruker]

Oki. Da er du ute. La både deg og han få litt tid. Mulig han har vært usikker på forholdet deres hele veien. Det blir jo litt å lure deg også da tenker jeg. Men iallfall nå får han mulighet til å finne ut hva han egentlig vil. Enten står han på døra du igjen eller ikke

Anonymkode: bc062...006

[AnonymBruker]

Du gjorde det rette. Ønsker han deg inkl «full pakke» m familie og hus så må han handle.

du er bare 33- om du ikke føler for å date akkurat nå er det helt forståelig . Ta litt tid til å finne deg selv igjen.. man føler seg gjerne litt «halv» når man akkurat har gått fra den man har vært sammen med hele det voksne livet..

når du går videre så husk å ikke sammenligne de to forholdene.. du vil alltid huske best det beste fra forrige forhold. 
 

det fine med å starte et nytt liv m en ny mann nå i 30 åra er at du fra dag 1 kan sondere fremtidsplanene .. i 20 åra kan man ikke forvente det .. da blir det litt sånn «vi for se hva fremtiden bringer» 

En venninne av meg var forlovet - hadde kjøpt småbruk og alt lå til rette da hun plutselig ble forlatt i en alder av 36. I dag 2 år etter har hun ny mann, baby og rekkehus . Livet endrer seg fort i 30-åra

Anonymkode: 55c5b...d32

[AnonymBruker]

Jeg ble singel i fjor sommer etter et 15 år langt forhold. Da var jeg 34 år. Jeg fikk to barn sammen med eksen og ønsket ikke flere, men begynte for gøy å date like før jul i fjor. Jeg lastet ned datingappen Happn og møtte utrolig mange kjekke og hyggelige menn der. Jeg gikk for menn mellom 32 - 42 år og hadde et hav å velge i. Det var menn både med og uten barn. På vårparten møtte jeg han som nå er kjæresten min. Ikke gi opp kjærligheten; dette ordner seg ❤️

Anonymkode: c63e0...409

[melkepletten]

Tusen takk for fine tilbakemeldinger <3 
Kanskje er det håp for meg også da :p

 

[AnonymBruker]

Skjedde nøyaktig det samme med meg. Etter tre år med kjæreste og 1 år som samboer. VisJeg gjorde det slutt fordi han var usikker på alt, videre kjøp av hus (vi bodde hos ham) og barn og alt. Han tenkte aldri på fremtiden. Det gjorde jeg. Da begynte det å rakne. Han sa han ikke kunne gi noen garanti. Det gjorde meg usikker og også sint over at han ikke hadde sagt noe som helst om dette. Denne perioden varte en stund, 3-4 mnd, så jeg gjorde det slutt. Tenkte også på om jeg kunne ventet lenger og at ting kunne ha forandret seg. Men nå, etter et halvt år er jeg sjeleglad jeg avsluttet det, i en alder av 32. Hadde ikke ting forandret seg hadde jeg blitt bitter, og nå har jeg i stedet gitt meg selv litt tid til å finne en jeg er mer på linje med og jeg er kvitt usikkerheten og tvilen jeg slet med da jeg var sammen med ham. Er mye mer fornøyd nå. Håper han er mer ærlig og åpen neste gang han blir sammen med noen, så de slipper det samme som meg. Hadde han vært åpen om at han ikke ville dette fra begynnelsen av, hadde jeg ikke blitt sammen med ham i det hele tatt.

Anonymkode: c067a...b91

[AnonymBruker]

Hvis han ikke har kommet løpende og tryglet deg om å ta ham tilbake, så er vel egentlig det svar i seg selv. Han tippet mot "nei", og nå har du det på det rene. 

Skjønner godt hva du føler, og disse 30-årene er slitsomme sånn sett. Jeg har en mann, men vi har akkurat begynt å prøve på barn og det gikk ikke så lett som jeg trodde det skulle gjøre. På de siste to årene har det ploppet ut babyer overalt rundt meg. Ting gikk fra "skjer i helgen?" til trilleturer veldig, veldig kjapt. Vi er mange som kjenner på det.

Du må huske på at ting aldri er helt som de virker, og mange sliter med sitt. Det er nok mange av dine venner som nå er i småbarnsfasen som også sliter litt med forholdet - men de har kanskje ikke guts eller lyst til å gå når de har tatt steget og fått barn. Det kommer gjerne et skilsmisserush i midten av 40-årene også. Jeg ville nok heller tenkt at du tok dette steget til rett tid, og har kanskje spart deg selv en krise som ville kommet senere.

Anonymkode: 95961...762

[AnonymBruker]

Det innlysende rådet er at du ikke har anledning til å bruke et par år på å "finne deg selv" når du er 33, singel og vil ha barn. Så det er egentlig bare å kaste seg ut i det 

Anonymkode: 0b4c3...9dd

[AnonymBruker]

Jeg er mer eller mindre denne mannen selv, og må innrømme det er vondt og vanskelig når en har det rasjonelle valget foran seg (forholdet), samtidig som det ikke er noe 'galt', men følelsene ikke spiller nok på lag.

Anonymkode: daa3a...c39

[Anonymburker]

melkepletten skrev (6 timer siden):

Jeg er nylig blitt singel etter nesten 6 år sammen med han jeg trodde var den rette, men er usikker på om jeg gjorde det rette med å gå fra han.

 Vi har hatt en enorm kjemi, reist masse, prioritert hverandre og hatt det veldig bra. Aldri før har noen vært genuint interessert i meg slik han var eller elsket at jeg har litt ekstra fett på rumpa. Så lenge vi var unge og bekymringsløse var alt bra, men når vi bikket 30 år og vel så det og begynte å snakke om huskjøp og barn så ble han mer og mer trukket inn i seg selv, ville helst ikke snakke om det, hver gang jeg tok opp temaet om huskjøp og familie så var det bare "Det har jeg ikke tenkt så mye på, kan vi snakke om det en annen gang". Klassisk utsettelse på utsettelse på utsettelse. Til slutt fikk jeg nok og sa at han må faktisk tenke på det, og ta stilling til hva han faktisk vil, om han fortsatt elsker meg og om vi vil det samme. Vi fikk snakket ordentlig sammen over flere kvelder og uker som endte i tårer stort sett, fordi han var usikker og på hvert eneste spørsmål var svaret alltid "vet ikke, er usikker" og "Jeg elsker deg, men tenker av og til mer på deg som en god venn, men neste dag er jeg forelska igjen og vil ha hele pakken med deg, men er så usikker.."

 
Så det var mildt sagt ubehagelig å få så mye spørsmål fra familie, kolleger m.m hele tiden om når vi skulle flytte , når skulle vi få barn osv osv, og selv måtte komme med kleine bortforklaringer om at vi ikke er klare, vi må spare litt til,  markedet er dårlig m.m.

Til slutt fikk jeg rett og slett nok, etter nesten ett år med å prøve å snakke sammen og komme noen vei og prøve å bli enige om en løsning som kunne passe for oss og som begge kunne leve med. Men jeg kan ikke leve med "vet ikke når jeg blir klar" på ubestemt tid og bare fortsette å tråkke rundt i en usikker hverdag i leiligheten, da mistenker jeg kanskje at det hadde blitt slutt uansett etterhvert pga min bitterhet og hans manglende vilje til å jobbe aktivt med forholdet. 

Så nå sitter jeg her da, 33 år og nysingel, med en haug med venninner som er godt gift med barn nr 1 og 2 i boks, og nå må jeg begynne helt på nytt igjen.. er IKKE spesielt keen på dating, jeg spyr bare av tanken egentlig..samtidig vil jeg jo bli forelsket igjen og få familien jeg ønsker meg, men sørger samtidig over tapet av han jeg trodde var the one, som KANSKJE hadde blitt klar om jeg bare hadde gitt forholdet enda mer tid.

Beklager om dette ble rotete, måtte bare få ut litt frustrasjon. Tar kjempegjerne imot noen gode tips og råd fra andre som er eller har vært i samme situasjon.

Du har trolig 7-10 år på deg til å finne den rette og stifte familie. Etter et såpass langt forhold er det kanskje greit å leve singellivet litt?

Å stresse med ting har aldri ført noe bra med seg.

[AnonymBruker]

Du trenger ikke tvile på om du gjorde riktig eller ikke, han her hadde ALDRI blitt klar. 

Dette ordner seg ❤ 

Anonymkode: 85426...fde