Burde jeg gå fra han?

[Bubbahubba]

Hei,

 

Jeg bor i dag sammen med min samboer og våre to barn. Vi har vært sammen i 7 år. 
Vi har alltid hatt det OK/bra sammen, men for snart to år siden ble han akutt syk (mars 2020). 
Han ble ekstremt deprimert og fikk panikkangst, og ble derfor lagt inn på psykiatrisk avdeling. På dette tidspunktet var jeg høygravid og Corona hadde kommet til Norge. Der satt jeg igjen alene høygravid med et barn og i en kaotisk verden.

Mannen kom hjem noen dager før termin, for å kunne bli med på fødselen. Legene sa at de ikke skrev ut en frisk person, men at de forstod situasjonen. Han kom hjem og ble med på fødselen, bodde noen mnd. hjemme med oss, før han igjen måtte legges inn på psykiatrisk avdeling. Deretter ble han skrevet ut og har bodd hjemme siden.

Diagnosene han fikk var kronisk deprimert og angst. Han hadde også en periode med psykose da han var ekstremt deprimert, og fikk medisiner får det. Han har gått til psykolog og går på medisiner daglig. Grunnene til at han er deprimert er kompliserte, men handler mye negative tanker om fremtiden. Corona er fake, myndighetene vil drepe oss, media lyver, vaksiner er dritt osv. Mistillit til absolutt alle, og behandlerne hans sier det er vanskelig å behandle han. 

Alt dette har slitt på forholdet vårt, og det er i dag ingen romantiske følelser fra min side. Jeg synes det er vanskelig å leve med han. Mye pga. av sykdommen hans. Vi kan ikke snakke om noe uten at han kommer med negative kommentarer om fremtiden ''jeg skal dø snart uansett'' ''snart må vi bo i skogen uansett'' og lignende ting. Da han var veldig syk hadde han selvmordstanker og gjemte en kniv under madrassen her hjemme.

Vi ler ikke sammen, vi prater ikke, vi har ikke sex. Er et kaldt forhold nå. Ettersom at han er syk orker han ikke bidra noe særlig her hjemme, orker ikke så mye med barna eller med meg. Derfor ligger veldig mye på meg, og jeg må strekke til på alle arenaer.

Vi krangler veldig mye, og eldste barnet vårt har sagt ''dere krangler så mye. Hver dag ligger jeg og tenker på hvordan jeg kan fikse det slik at dere ikke krangler mer''. Dette knuste hjertet mitt, og jeg har ekstremt dårlig samvittighet. Vi har gått til familievernkontoret en gang, og det var ganske tydelig at behandleren tenkte ''hvorfor vil du leve med han?''

Grunnen til at jeg vil bli er alt det praktiske. Nå eier vi en leilighet sammen, om vi slår opp må vi leie noe hver for oss. Jeg må nesten bli boende i Oslo fordi familien min bor her og jeg kommer til å trenge hjelp fra dem fremover. Det er veldig dyrt, så vi får nok ikke tak i noe stort. Kan også være at jeg da må flytte langt unna her vi bor nå og det er veldig vanskelig da jeg har et sjenert barn som trives veldig godt her og absolutt ikke vil flytte.

Samtidig er det økonomiske noe som blir stress. Nå er vi to om alt, flytter vi fra hverandre vil økonomien bli dårlig, og det blir mye stress rundt det. 

Det at jeg blir mye alene med barna blir også veldig slitsomt. Rekke å levere, hente, følge til treninger og ja alt helt alene. Skjønner ikke hvordan jeg skal få det til. Det blir også sårt å bryte om to familier (hans familie og min familie er veldig knyttet til hverandre) og jeg er feks. veldig nær moren hans som har hjulpet oss mye i denne perioden.

Beklager langt innlegg, men alt er kaos på innsiden. Må nesten finne ut av hva jeg skal gjøre snart da vi må søke bhg plass og skoleplass innen en viss tid. 

 

[Violetta]

Du må prioritere barna dine foran økonomien, ser du ikke det selv? Flytt fra hverandre og gi barna trygghet og stabilitet. 

[MizzVic]

Hadde han "bare" vært deprimert, kunne man vel holdt ut.

Men en mann med vrangforestillinger og psykose, som sov med kniv?

Hadde rett og slett ikke turt bo slik med barn.

Han må du jo og evt gå fra ytterst forsiktig.

Nei her hadde jeg ikke vært i tvil.

[Bubbahubba]

Han hadde kniv under sengen fordi han ville beskytte seg mot inntrengere + at han hadde planer om å drepe seg selv med kniven. Dette er et år siden nå. Er ikke redd for at han skal skade oss altså, han er ikke en voldelig person. Veldig snill og glad i barna. Han er mest en fare for seg selv. Så jeg vet ikke hvordan det vil gå med han om vi drar fra han, da han ikke har venner, familien er langt unna osv. (vet ikke hvordan man svarer direkte til noen som har svart)

[Bubbahubba]

**

[AnonymBruker]

Det høres ikke ut som om dette er en situasjon som kommer til å snu med det første. For å være ærlig ser jeg få grunner til å bli, utover det økonomiske. Barna dine og du vil få det roligere og mer harmonisk alene, og det må da gå an å beholde det gode forholdet til svigermor på tross av et brudd - hun må da se hva du kjemper mot?

Anonymkode: efbf2...b25

[AnonymBruker]

Huff! Fra ei som har gått fra en psykisk syk (men ikke så syk) mann: det blir mye bedre om du går.

Barnet vårt var bare to år da jeg dro, og skjønte ikke så mye, men det er en ekstrem forskjell på før og etter. Fra å ha hatt en gutt som slet i barnehagen, knuffet og dyttet andre barn, var urolig og utagerende, fikk jeg en rolig og blid gutt som bare koste seg i barnehagen. Hadde aldri drømt om at mannens ustabile humør kunne gjøre så mye galt, enda jeg skjermet gutten så mye som mulig. 

Tenk på barna dine, økonomi og annet praktisk ordner seg ❤

Anonymkode: fa4b5...ee8