Forholdsdilemma

[AnonymBruker]

Jeg og mannen har vært sammen i snart 20 år. Hatt våre opp og nedturer, men jevnt over mer opp enn ned.

Etter vi fikk barn, har tidligere dynamikk i forholdet blitt et mer uttalt problem. Jeg har på en måte gått i en av de typiske kvinnefellene det jeg i starten av forholdet vartet opp og tok hovedansvar for det huslige. Noe som var koselig når vi var to, men som nå blir et problem siden vi er flere og ansvaret både for planlegging og utførelse faller på meg.

Når jeg tar det opp, og ber han komme på banen og ta ansvar, skjer det lite. Han har i tillegg de siste årene slitt med en kronisk sykdom som gir en del fysiske begrensninger for hva han klarer. Han prioriterer å jobbe fremfor å bli ufør (som det står respekt av, for all del), men det krever det meste han har av energi som gjør at den mann og far vi har hjemme er sliten og ufrivillig gretten på grunn av smertene han har.

Dessverre er vi kommet inn i en ond sirkel der han er så opphengt i å ikke være syk, at han ikke prioriterer egen helse. Sykdommen kunne antakelig fått et forbedret forløp med trening, fysioterapi og kosthold. Det er trist å se mannen jeg er så glad i ikke ta ansvar for sin fysiske helse, og det tærer på forholdet vårt og påvirker også forholdet til barna.

Vi har ikke hatt sex på snart to år. «Heldigvis» har han ikke hatt overskudd til å ta initiativ, men jeg har i det siste innsett at selv om jeg savner sex så har jeg ikke lenger noen fysisk tiltrekning til ham. Sykdommen har ført til at han har en ubehagelig lukt som jeg ikke orker, han har lagt på seg ubehagelig mye, og sykdommen gir også fysiske begrensninger mtp bevegelse. Jeg savnet sex med ham, men med den han var før og ikke den han er nå. Vi har en sterk emosjonell nærhet og intimitet, og kan sitte i timesvis og snakke etter barna er lagt. Men det fysiske er jeg redd er gått tapt. Jeg kan gjerne klemme og kysse, men klining eller mer byr meg i mot.

Jeg er for ung for å avskrive sex, og «egentid» dekker ikke behovet mitt for å være fysisk nær et annet menneske og kjenne på gjensidig lyst…. Jeg har vurdert å lufte muligheten for et åpent forhold med mannen, men jeg er redd for at han blir såret om jeg må innrømme at jeg ikke tenner på ham lenger og heller ikke ser for meg at det vil endres.

Jeg elsker ham, og kan ikke se for meg å bryte opp den familien vi har bygget sammen på grunn av mitt behov for sex. Mye av de utfordringene vi har kan relateres til sykdommen, og er dermed ikke noe han kan så mye for ( selv om han kunne tatt bedre vare på egen helse og prioritert familielivet litt høyere). I det siste har jeg fått øynene opp for en bekjent, og var veldig nær å havne til sengs med ham en kveld. Det minnet meg på alt jeg savner i forholdet mitt, og har gitt meg en sorg over det som mangler. Og det har vekket noe som er vanskelig å ignorere, og som antakelig vi ende med at jeg er utro selv om jeg alltid har sett det som en feig ikke-løsning…

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget. Sette ord på noen tanker og følelser kanskje. 

Anonymkode: 66055...3a6

[AnonymBruker]

Du høres egoistisk ut. Det vikree på meg som om du forsøker å unnskylde planlagt utroskap...

Hvis dere har så fin kommunikasjon mellom dere hvor dere kan sitte å snakke i timesvis, så har du selv valgt å ikke snakke om disse problemene. Ja, det er vanskelig, og ja, det kan spre, men utroskap ville såret mer. Du må la han forstå alvorlighetsgraden slik at han kan velge å ta grep. Dine valg fører til at han ikke har sjansen til å fikse dette problemet mellom dere. Er det riktig synes du?

Anonymkode: 69214...277

[AnonymBruker]

Jeg var i en liknende situasjon med sykdom som ga sterke smerter,og opplevde langvarig seksuell avvisning. At jeg jobba, var feil, at jeg var i rehabilitering var feil , min mann klarte ikke akseptere at jeg ikke hadde krefter til hjemmet i tillegg. Vi betalte vaskehjelp en periode. 

Vet ikke om min eks var utro, men han gikk ihvertfall fra meg. Det var det som skulle til for at jeg ble helt funksjonsfrisk. Å være i det forholdet hvor han egentlig ikke ville ha meg, og ikke tente på meg, var grusomt og tok fra meg de kreftene jeg skulle ha brukt på dyp rehabilitering. 

Nå er jeg i full jobb med aktiv fritid og ny kjæreste. 

Anonymkode: 6b090...956

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Du høres egoistisk ut. Det vikree på meg som om du forsøker å unnskylde planlagt utroskap...

Hvis dere har så fin kommunikasjon mellom dere hvor dere kan sitte å snakke i timesvis, så har du selv valgt å ikke snakke om disse problemene. Ja, det er vanskelig, og ja, det kan spre, men utroskap ville såret mer. Du må la han forstå alvorlighetsgraden slik at han kan velge å ta grep. Dine valg fører til at han ikke har sjansen til å fikse dette problemet mellom dere. Er det riktig synes du?

Anonymkode: 69214...277

Ja, det er jo disse tankene jeg også har og kjemper med.

Det er jo ikke sånn at vi ikke snakker om problemene… Jeg har uttrykt flere ganger over flere år at han må ta tak i egen helse, og prioritere livskvalitet fremfor jobb. og nå har jeg på en måte resignert på disse tyngste temaene. For vi har den samme samtalen om igjen og om igjen uten at han viser tegn til endring. Vi har også snakket mye om dette med at jeg føler meg alene om mye i forholdet, men jeg kjenner at det sitter langt inne å faktisk gå. Likevel kjennes det som nesten umulig å fortelle at jeg ikke lenger tenner på ham. Det er sikkert mange ting som til sammen har ledet dit, og noe kan nok løses. Men de fysiske konsekvensene av sykdommen er ikke noe han kan gjøre noe med og det føles derfor mye værre å ta dette opp. Siden det ikke kan løses… det er vel mest av alt et «meg»-problem. Like mye som at det er et meg-problem at jeg nylig har innsett at jeg savner å ha lyst til å ha et seksualliv…

Anonymkode: 66055...3a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, det er jo disse tankene jeg også har og kjemper med.

Det er jo ikke sånn at vi ikke snakker om problemene… Jeg har uttrykt flere ganger over flere år at han må ta tak i egen helse, og prioritere livskvalitet fremfor jobb.

Anonymkode: 66055...3a6

Det kan være det er lurt, men det vil sannsynligvis ikke lette din hverdag. Ihvertfall ikke på flere år. Kanskje blir det vanskeligere økonomisk. 

Anonymkode: 6b090...956

[AnonymBruker]

Dette er viktig: IKKE vær utro. Ikke tenk på det engang. Det vil ikke bare ødelegge forholdet mellom dere, det vil ødelegge ditt forhold til barna. Hva tror du de vil tenke om mamma er utro mot syke pappa?

Her må du sette hardt mot hardt. Du trenger ikke å fortelle han at du ikke lenger synes han er attraktiv, men du må fortelle at du ikke kan være i et forhold hvor han ikke bidrar. På tide med et ultimatum. 

1. Parterapi. 

2. 50% ufør. Da får han fortsatt jobbe og føle seg nyttig, samtidig som han får mer tid til hus, hjem og fysioterapi. 

3. Fysioterapi og annen behandling.

4. Halvparten av husarbeidet. 

Om han ikke er villig til dette, så vet du at han ikke bryr seg nok om deg og familien til å gjøre en innsats. Vil han ikke gjøre sin del? Da er det på tide å takke for seg og dra.

 

Anonymkode: 4eb81...cef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

På tide med et ultimatum. ...

2. 50% ufør. Da får han fortsatt jobbe og føle seg nyttig, samtidig som han får mer tid til hus, hjem og fysioterapi. 

Anonymkode: 4eb81...cef

Det er alltid sånn at man må søke 50 % ufør først. Ingen får direkte 100 % ufør. Dessuten får ingen ufør rett fra full jobb,de må ha vært sykemeldt, i AAP, under rehabilitering etc. De færreste som er 100 % ufør er i 50 % jobb, man må jo bevise at man er skamdårlig og med langvarig veldig nedsatt arbeidskapasitet og heller ikke har utbytte av rehabilitering, omskolering etc. 

Anonymkode: 6b090...956

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er alltid sånn at man må søke 50 % ufør først. Ingen får direkte 100 % ufør. Dessuten får ingen ufør rett fra full jobb,de må ha vært sykemeldt, i AAP, under rehabilitering etc. De færreste som er 100 % ufør er i 50 % jobb, man må jo bevise at man er skamdårlig og med langvarig veldig nedsatt arbeidskapasitet og heller ikke har utbytte av rehabilitering, omskolering etc. 

Anonymkode: 6b090...956

Skal stå, de færreste som er 50 % ufør, er i 50 % jobb. 

Anonymkode: 6b090...956