Slå opp etter en hel ungdomstid sammen

[Aase3]

Jeg trenger litt hjelp til å samle tankene mine, og litt erfaring! Jeg har vært sammen med kjæresten min siden slutten av ungdomsskolen, og vi er i midten av 20-årene nå. Begge avslutter en mastergrad til sommeren og vi har vært samboere i 3 år.  Familiene våre kjenner hverandre godt og livet er komfortabelt. Hun gleder seg til leilighet, ring og hund; jeg er usikker.

Jeg er aktiv og driver med mange idretter/fritidsaktiviteter, har mange venner og hobbyer. Jeg glad i å dra på konserter og pils i godt lag. Kjæresten min har på den andre siden tatt mer og mer avstand fra hobbyer og venner, og møter kanskje sin ene venninne en gang i måneden. Jeg har prøvd å inkludere henne i sosiale lag med meg og mine venner og felles ting vi kan gjøre. Jeg har tatt opp at vi burde gjøre mer sammen et par ganger, men det skjer lite. Det blir alltid jeg som må ta initiativ uansett, og det blir ofte «masete» og med en liten bismak om det faktisk blir gjennomført.

Om jeg presterer på eksempelvis en av idrettene mine eller noe annet viser hun null interesse. Noe jeg synes er litt sårt. Greit nok vi har ulike hobbyer og interesser, men jeg tenker det er viktig å vise interesse for det partner brenner for. Dette har vi også snakket om uten forbedring. Vi er også generelt lite kjærlige i hverdagen, men har et sexliv som fungerer til en viss grad. 

Det er i tillegg sjalusiproblemer i forholdet, uten at jeg har gjort noe for å svekke tilliten som hun selv sier når vi snakker om det. Jeg vet at jeg må forsvare meg og ha en «furt» kjæreste dagen derpå, om jeg går på byen eller en fest der det er personer av motsatt kjønn. Hun har stålkontroll på hvor jeg er på «snapmap», og jeg må til tider forsvare min posisjon. Det kan også bli baluba om jeg følger nye mennesker på instagram. Hun spør stadig hvor jeg er og når jeg kommer hjem, som jeg føler minsker det lille privatlivet jeg har.  Hun har stålkontroll på alle bekjentskaper jeg har med jenter (medstudenter, samme verv osv), men husker knapt navnet på en eneste kamerat av meg som jeg tilbringer majoriteten av tiden min med.

Men! Etter så mange år kjenner vi hverandre inn og ut, som gjør at vi kan ha samtaler om alt. Vi har hatt flere kjempefine ferier og skapt mange flotte øyeblikk og minner sammen. Tidvis har vi god dynamikk i hverdagen og vi tar vare på hverandre. Jeg vet hun elsker meg, og ville gjort mye for meg. Jeg tror et liv sammen vil bli trygt og godt. Ikke minst komfortabelt, da vi kjenner hverandre såpass godt.

Jeg har ingen erfaring med å være singel og føler kanskje jeg har mistet denne fasen av livet i ungdommen. Jeg er litt redd for at det er derfor jeg «leter» etter grunner til å slå opp, litt "nå eller aldri" holdning. Kanskje er ikke gresset grønnere på den andre siden. Er dette egentlig et bra forhold? Er det jeg savner bagateller i et lengre løp (felles hobbyer, validering)? Hvordan slår man eventuelt opp etter så lang tid? Der lite er direkte galt, men mye er heller ikke optimalt.

Jeg håper noen andre har noen tanker eller perspektiver på dette.

[Guddla]

Kanskje dere burde tatt en tur i terapi? Dere har faktisk et langt forhold selv om ung alder. Der kan dere få hjelp til å sette ord på tanker uten at det blir krangler, få snakket ut om behov og ønsker og ikke minst fremtiden. Kanskje dere vil innse at dere har vokst opp og fra hverandre eller kanskje dere vil finne hverandre litt igjen nå i et mere voksent forhold. Det er gjerne verdt et forsøk?

[AnonymBruker]

Du skriver altså at du har forsøkt å inkludere kjæresten din i sosiale lag uten å lykkes spesielt med det. Hun viser liten interesse for deg og dine prestasjoner, og det later til at det er mindre kjærlighet i hverdagen enn du ønsker. Selv om hun ikke er interessert i å være med i sosiale lag, er hun sjalu når du skal ut. Hun må også ha kontroll på hvor du er, hva du driver med og hvem du er sammen med. Likevel mener du at dere kan få et trygt, godt og komfortabelt liv sammen, av ulike, positive årsaker.
Vel, jeg kan dessverre ikke si jeg har noe fasitsvar til deg. Kanskje er dere rett og slett for vant til hverandre, dere har jo tross alt omtrent vokst opp sammen, vil jeg si. Spørsmålet må jo være om du trives i situasjonen du er i, og det er det bare du selv som kan avgjøre. Hvis det er slik at dere kan snakke om alt, bør du ta opp alle disse tingene du skriver her med henne. Se hvordan hun reagerer, kanskje er hun enig i at ting ikke er optimalt. Å gå i terapi/parterapi høres kanskje veldig skummelt ut, men hvis disse tingene faktisk får deg til å vurdere å slå opp, så er det god grunn til å forsøke å jobbe med det. Men dere må jo være villige til å legge inn en innsats, begge to. Som du skriver er jo ikke ting direkte galt, men ikke optimalt, og da synes jeg i grunn det er et "godt dårlig" utgangspunkt.
Så til spørsmålene dine; felles interesser/hobbyer er jo i bunn og grunn viktig, i varierende grad fra forhold til forhold.
Til syvende og sist må du spørre deg selv om du er interessert i å fortsette å være i dette forholdet. Jeg tror dere begge kunne hatt nytte av å gå i terapi  
Lykke til! 
 

Anonymkode: 200e5...231

[AnonymBruker]

Høres ikke noe unormalt ut. F eks viser du interesse for sminke og sminkeseminarer og er med henne når det er åpningsfest på sminkebutikk, hvis dette hadde vært hennes interesse? Er ikke så rart hun ikke engasjerer seg i hobbyene dine hvis det er noe hun ikke har noe interesse for. Kan nok hende du leter etter gress på andre siden og stor sannsynlighet for at du angrer et brudd, men om du føler at det ikke er dette forholdet du vil ha for alltid så er det best å slå opp ja. Du finner sikkert ei ny før eller senere som du passer med 

Anonymkode: 6badb...43d

[KoopaTroopa]

Vanskelig det der. Tror kanskje at du ikke vil klare å legge disse tankene helt fra deg, og at det kommer til å gnage fremover. Blir lett litt sånn når lan først har begynt å tenke sånn. Jeg synes at hun burde vise interresse for dine prestasjoner! Det er ikke for mye forlangt. Synes du er for ung til å måtte være i et forhold som ikke er optimalt. Blir jo aldri HELT optimalt, men... optimalt nok, da.

[AnonymBruker]

Du viser jo heller ingen interesse for hennes interesser, som tydeligvis nå er familieliv og baby.... Hun sitter sikkert på kg og lærer hvordan man tester eggløsning as we speak.

Disse venninnene du sier hun tar avstand fra er sikkert nå i gang med å bli mødre for lengst, om dere har fullført mastergrad har sikkert flere av dem to barn til og med. Ikke så gøy å møte venninner som har det en selv drømmer om. 

Du virker ikke som du er der hun er i det hele tatt, så la henne gå så hun kan møte en som kan gi henne familie. 

Anonymkode: e4192...b07

[Gjest ABM]

Aase3 skrev (7 timer siden):

Jeg trenger litt hjelp til å samle tankene mine, og litt erfaring! Jeg har vært sammen med kjæresten min siden slutten av ungdomsskolen, og vi er i midten av 20-årene nå. Begge avslutter en mastergrad til sommeren og vi har vært samboere i 3 år.  Familiene våre kjenner hverandre godt og livet er komfortabelt. Hun gleder seg til leilighet, ring og hund; jeg er usikker.

Jeg er aktiv og driver med mange idretter/fritidsaktiviteter, har mange venner og hobbyer. Jeg glad i å dra på konserter og pils i godt lag. Kjæresten min har på den andre siden tatt mer og mer avstand fra hobbyer og venner, og møter kanskje sin ene venninne en gang i måneden. Jeg har prøvd å inkludere henne i sosiale lag med meg og mine venner og felles ting vi kan gjøre. Jeg har tatt opp at vi burde gjøre mer sammen et par ganger, men det skjer lite. Det blir alltid jeg som må ta initiativ uansett, og det blir ofte «masete» og med en liten bismak om det faktisk blir gjennomført.

Om jeg presterer på eksempelvis en av idrettene mine eller noe annet viser hun null interesse. Noe jeg synes er litt sårt. Greit nok vi har ulike hobbyer og interesser, men jeg tenker det er viktig å vise interesse for det partner brenner for. Dette har vi også snakket om uten forbedring. Vi er også generelt lite kjærlige i hverdagen, men har et sexliv som fungerer til en viss grad. 

Det er i tillegg sjalusiproblemer i forholdet, uten at jeg har gjort noe for å svekke tilliten som hun selv sier når vi snakker om det. Jeg vet at jeg må forsvare meg og ha en «furt» kjæreste dagen derpå, om jeg går på byen eller en fest der det er personer av motsatt kjønn. Hun har stålkontroll på hvor jeg er på «snapmap», og jeg må til tider forsvare min posisjon. Det kan også bli baluba om jeg følger nye mennesker på instagram. Hun spør stadig hvor jeg er og når jeg kommer hjem, som jeg føler minsker det lille privatlivet jeg har.  Hun har stålkontroll på alle bekjentskaper jeg har med jenter (medstudenter, samme verv osv), men husker knapt navnet på en eneste kamerat av meg som jeg tilbringer majoriteten av tiden min med.

Men! Etter så mange år kjenner vi hverandre inn og ut, som gjør at vi kan ha samtaler om alt. Vi har hatt flere kjempefine ferier og skapt mange flotte øyeblikk og minner sammen. Tidvis har vi god dynamikk i hverdagen og vi tar vare på hverandre. Jeg vet hun elsker meg, og ville gjort mye for meg. Jeg tror et liv sammen vil bli trygt og godt. Ikke minst komfortabelt, da vi kjenner hverandre såpass godt.

Jeg har ingen erfaring med å være singel og føler kanskje jeg har mistet denne fasen av livet i ungdommen. Jeg er litt redd for at det er derfor jeg «leter» etter grunner til å slå opp, litt "nå eller aldri" holdning. Kanskje er ikke gresset grønnere på den andre siden. Er dette egentlig et bra forhold? Er det jeg savner bagateller i et lengre løp (felles hobbyer, validering)? Hvordan slår man eventuelt opp etter så lang tid? Der lite er direkte galt, men mye er heller ikke optimalt.

Jeg håper noen andre har noen tanker eller perspektiver på dette.

Ja har to tanker...1. Menn skriver ikke så lange hi...2. Du kan velge å la ham gå nå...eller kaste bort tiden din og kanskje ødelegge muligheten for å treffe riktig mann..

[Gjest ABM]

Guddla skrev (6 timer siden):

Kanskje dere burde tatt en tur i terapi? Dere har faktisk et langt forhold selv om ung alder. Der kan dere få hjelp til å sette ord på tanker uten at det blir krangler, få snakket ut om behov og ønsker og ikke minst fremtiden. Kanskje dere vil innse at dere har vokst opp og fra hverandre eller kanskje dere vil finne hverandre litt igjen nå i et mere voksent forhold. Det er gjerne verdt et forsøk?

Slutt å tulle! 25 åringer som ikke passer sammen skal ikke tulle bort tid på parterapi..

[Aase3]

Tusen takk for innspill! Det er godt å få noen andres syn på saken, da man sjeldent er helt objektiv selv.

Jeg har prøvd å vist interesse for hennes hobbyer og blitt med på det jeg kan. Støttet når hun har prøvd nye ting, men hun faller fort tilbake til sofaen.

Det er nesten ingen av de rundt oss som har fått barn eller har uttrykt ønske om det før de nærmer seg 30. Dette har vi også snakket om, uten at det har vært noe sårt eller betent tema.

Terapi må som dere sier må være et felles ønske. Jeg føler det er litt enten eller nå. Terapi kan få frem våre tanker og hvordan vi vil ha det, men ikke endre oss fundamentalt. Jeg tror heller det står på et punkt der vi må akseptere hverandre for den vi er, eller gå videre. Det er muligens dette punktet jeg dveler på. Når det valget er tatt kan kanskje terapi forbedre situasjonen om vi satser på forholdet.

Ellers kan det være vi er sammen av vane. Vi vet bare ikke om noe bedre. Kanskje møter begge noen som er bedre for hverandre.

[AnonymBruker]

Jeg tror nok at dette er litt naturlig.

Dere har vært sammen lenge, og det vil komme eller bli litt friksjon på noen ting. Alle par har sine problemer. Så er jo spørsmålet, kan du leve med det, eller ikke?

Jeg tror også man i alle forhold vil ha perioder, eller øyeblikk av « er gresset grønnere..» tanker. Fordi man er jo låst i det forholdet man er. Og ett liv der man velger alt  for seg, og utifra hva man selv ønsker, vil virke forlokkende.

Men så er det jo ofte ikke grønnere.
Dog noen ganger er det det.

Noen ganger vokser man fra hverandre. Eller ikke drar i grunnleggende samme retning lengre. Egentlig skulle man hatt en pause knapp til sånt. En tid der man bare kunne få ha seg selv, få tenke i fred, og se ann livet og retningen man vil ta.

Men sånt finnes jo ikke.

Velger du dette bort, kan du risikere å velge henne bort for resten livet. Er du klar for det?

Kanskje er det akkurat det du trenger. Husk at det er ditt liv. Og du har bare ett.

 

 

Anonymkode: 4170c...f29

[AnonymBruker]

Terapi må være ønsket av begge ja, men man har lov å si at enten gjør vi noe nå, eller så er det over. Spesielt om den andre ikke skjønner alvoret.

Man kan vokse sammen eller fra hverandre. Jeg og eksen gjorde det siste. Det var skummelt å gå, visste jo ikke hvordan det var å være alene, men det gikk bra. I etterkant irriterer jeg meg over at jeg ikke gikk før, men dette var et helt annet forhold hvor jeg ble mishandlet de siste årene. Jeg fikk det veldig fint efterhvert, aldri vær redd for å endre noe som ikke fungerer er det jeg satt igjen med. Om det er jobb, forhold, uansett kan du gjøre noe med det.

Anonymkode: 5b0d6...4cf

[Guddla]

ABM skrev (4 timer siden):

Slutt å tulle! 25 åringer som ikke passer sammen skal ikke tulle bort tid på parterapi..

Tulle bort tid på terapi? Det har nok ikke skadet noen uansett. Greit å vite sikkert med seg selv hva man ønsker videre i livet også, så er det lettere å gå målrettet inn for det.

[AnonymBruker]

Ts, du høres ut som meg, bare jeg er dame i din situasjon. Se tilbake i livet nå så skulle vi gått ifra hverandre for mange år siden. Men nå er situasjonen mye vanskeligere med hus og barn. Jeg var den aktive, utadvendte, men som tilslutt segnet litt under mannen mine prinsipper, sjalusi ect. Det som har skjedd nå er at jeg er i en situasjon der han har større og større problemer med å takle hvem jeg egentlig er, synet mitt på livet, personlige grenser og frihet i forhold. Ingenting handler om utroskap. Vi har rett og slett ekstremt ulike holder til ting og det skaper konflikter. 

Dersom du prater med henne om hva du trenger i livet ditt og hvordan du ser for deg livet videre og dere er for ulike så bør dere avslutte før dere sitter der med mere ansvar og forpliktelser. Det er KUN deg som kan bestemme ditt eget liv og du må ta ansvar for din egen lykke. Mitt råd, ikke gro deg fast i noe som er komfortabelt.... 

Anonymkode: 9152c...d97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Du viser jo heller ingen interesse for hennes interesser, som tydeligvis nå er familieliv og baby.... Hun sitter sikkert på kg og lærer hvordan man tester eggløsning as we speak.

Disse venninnene du sier hun tar avstand fra er sikkert nå i gang med å bli mødre for lengst, om dere har fullført mastergrad har sikkert flere av dem to barn til og med. Ikke så gøy å møte venninner som har det en selv drømmer om. 

Du virker ikke som du er der hun er i det hele tatt, så la henne gå så hun kan møte en som kan gi henne familie. 

Anonymkode: e4192...b07

Det var voldsomt til konkludering! Kjenner du TS? Jeg har barn i deres alder, og INGEN av vennene deres har fått barn enda…. Det er nødvendigvis ikke slik at kjæresten trekker seg unna pga at venninner etablerer seg!?! TS funderer over om forholdet er det rette, noe som er helt normalt når man er ung og har vært sammen i hele voksenlivet. Det er ikke noe vondt i det! Du får det til å høres ut som om TS ikke fortjener bedre, og at alt er hans feil, og at kjæresten får det bedre uten ham!

 

Anonymkode: afc4f...e62

[Gjest loveli]

Noen kan får slike forskjeller til å funke, andre ikke.

Dersom du ikke føler at ting er helt riktig så burde du slå opp før du bruker enda flere år på et dødfødt forhold!

Du er ung og du virker å være en person med mange sunne interesser og et godt liv på så mange måter. Dette er attraktivt for mange og du har sikkert ikke problemer med å få deg ny partner som passer deg bedre!

Jeg er eldre enn deg og kan bare si at jeg ikke hadde angret på å slå opp hvis jeg var deg. Jeg slo opp med min ungdomsskjæreste etter 12 år, føltes helt riktig for meg. Du kommer til å få andre opplevelser og utvide horisonten din. Kanskje dere finner tilbake til hverandre, eller kanskje du finner noen som passer deg bedre. Men den gnagende følelsen du nå kjenner på blir ofte bare sterkere med tiden med mindre noe drastisk skjer.

Så må man være realistisk. Alle mennesker har feil og mangler. Kanskje må du bytte bort en dårlig uvane hos partner med en ny dårlig uvane hos en annen partner.

Etter å ha lest på Samlivsforumet her så tenker man jo at folk flest er gale i hodet, men det er bare fordi det er her på nettet de gale samles. Folk flest der ut er normale.

[AnonymBruker]

Synes ikke du bør akseptere kontrollen og sjalusien. Det er ikke greit.

Anonymkode: f8972...5a4

[Antiviruset]

Aase3 skrev (14 timer siden):

Jeg trenger litt hjelp til å samle tankene mine, og litt erfaring! Jeg har vært sammen med kjæresten min siden slutten av ungdomsskolen, og vi er i midten av 20-årene nå. Begge avslutter en mastergrad til sommeren og vi har vært samboere i 3 år.  Familiene våre kjenner hverandre godt og livet er komfortabelt. Hun gleder seg til leilighet, ring og hund; jeg er usikker.

Jeg er aktiv og driver med mange idretter/fritidsaktiviteter, har mange venner og hobbyer. Jeg glad i å dra på konserter og pils i godt lag. Kjæresten min har på den andre siden tatt mer og mer avstand fra hobbyer og venner, og møter kanskje sin ene venninne en gang i måneden. Jeg har prøvd å inkludere henne i sosiale lag med meg og mine venner og felles ting vi kan gjøre. Jeg har tatt opp at vi burde gjøre mer sammen et par ganger, men det skjer lite. Det blir alltid jeg som må ta initiativ uansett, og det blir ofte «masete» og med en liten bismak om det faktisk blir gjennomført.

Om jeg presterer på eksempelvis en av idrettene mine eller noe annet viser hun null interesse. Noe jeg synes er litt sårt. Greit nok vi har ulike hobbyer og interesser, men jeg tenker det er viktig å vise interesse for det partner brenner for. Dette har vi også snakket om uten forbedring. Vi er også generelt lite kjærlige i hverdagen, men har et sexliv som fungerer til en viss grad. 

Det er i tillegg sjalusiproblemer i forholdet, uten at jeg har gjort noe for å svekke tilliten som hun selv sier når vi snakker om det. Jeg vet at jeg må forsvare meg og ha en «furt» kjæreste dagen derpå, om jeg går på byen eller en fest der det er personer av motsatt kjønn. Hun har stålkontroll på hvor jeg er på «snapmap», og jeg må til tider forsvare min posisjon. Det kan også bli baluba om jeg følger nye mennesker på instagram. Hun spør stadig hvor jeg er og når jeg kommer hjem, som jeg føler minsker det lille privatlivet jeg har.  Hun har stålkontroll på alle bekjentskaper jeg har med jenter (medstudenter, samme verv osv), men husker knapt navnet på en eneste kamerat av meg som jeg tilbringer majoriteten av tiden min med.

Men! Etter så mange år kjenner vi hverandre inn og ut, som gjør at vi kan ha samtaler om alt. Vi har hatt flere kjempefine ferier og skapt mange flotte øyeblikk og minner sammen. Tidvis har vi god dynamikk i hverdagen og vi tar vare på hverandre. Jeg vet hun elsker meg, og ville gjort mye for meg. Jeg tror et liv sammen vil bli trygt og godt. Ikke minst komfortabelt, da vi kjenner hverandre såpass godt.

Jeg har ingen erfaring med å være singel og føler kanskje jeg har mistet denne fasen av livet i ungdommen. Jeg er litt redd for at det er derfor jeg «leter» etter grunner til å slå opp, litt "nå eller aldri" holdning. Kanskje er ikke gresset grønnere på den andre siden. Er dette egentlig et bra forhold? Er det jeg savner bagateller i et lengre løp (felles hobbyer, validering)? Hvordan slår man eventuelt opp etter så lang tid? Der lite er direkte galt, men mye er heller ikke optimalt.

Jeg håper noen andre har noen tanker eller perspektiver på dette.

Elsker du henne? Trives du med henne, og trives hun med deg? Det er spørsmålet her. Du vil aldri finne noen du passer 100% sammen med, alt handler om å finne et forhold som er "godt nok". Ikke gjør noe du kommer til å angre på. For gresset er grønnest der man vanner det. Det å være "ungkar" er oppskrytt! Spesielt om du er en forholdstype. Et år på det kjøret der og du er møkk lei det, sex uten følelser er ikke akkurat noe å hige etter for mange. Har dere noen interesser felles som å reise på ferier, bruke tid på hverandre? Da kan det være mer en godt nok. Det at man ikke viser så mye interesse for den andre sin hobby over tid er vel noe man bare glir inn i når forholdet blir langt nok. Det betyr ikke at dere bør gå fra hverandre. Elsker du henne! Det er det stor spørsmålet. For kjærligheten utholder veldig mye, og noen perfekt partner som "er deg i utgave 2.0" finnes ikke.

Er ikke lett i dag å finne trofaste, ærlige, gode og solide partnere! Husk dette, og har du dette så kaster du vekk gull. Bare som en liten motvekt mot alt det andre "dump" og nyt livet betraktningene man leser her inne på KG 24/7.

At hun er litt sjalu er bare bra! Det viser at hun elsker deg og er redd for å miste deg. Så lenge det ikke blir ekstremt så sett pris på akkurat det. Du kommer til å savne det den dagen du kommer til å trenge det.

[AnonymBruker]

Høres ut som om at ungdomsromantikken har dødd ut, og at det hverdagslige forholdslivet har "tatt" dere. 

Hvis du lengter etter ungdomsromantikken så har du misforstått forholdslivet. 

Et forholdsliv er kompromisser begge veier. Gi og ta. Det handler ofte om ulikheter foran likheter. Et forholdsliv er for mange ofte en kamp i seg selv. Å svelge kameler, om å nyte gode dager, om å ta imot dårlige dager, om å tilpasse seg, om å være litt sjalu, om å være uenige og om å leve sammen med ulike meninger og interesser. Forholdslivet handler om "deal with it" for folk flest. Og det er ikke uvanlig at man ender opp som sammenflettede venner tilslutt, selv om det var svært tidlig for dere å ende der. 

For øvrig synes jeg ditt innlegg og dine "plager" og "bekymringer" handler om småtterier. 

Du fokuserer mye på det som er galt med henne og dere. Hvorfor ikke snu det? Hva med å fokusere på det positive i forholdet deres og med henne, samt finne ut hva du kan gjøre for å skape forholdet deres bedre igjen? Ikke jag etter henne, ta heller noen runder med deg selv. Vurdér hva du føler og tenker og mener om forholdet, henne og deg. Det viktigste er at du finner ut at du elsker henne. Hvis du ikke klarer det, så bør du heller avslutte forholdet å gå videre, for da fortjener hun bedre. 

Du skriver at du tror du har gått glipp av det "fantastiske" ungdomslivet siden du har vært låst med henne. 
Forbanna tullprat. Du har nok overvurdert og tilsminket både ungdomslivet og singelheten, og noe sier meg at du bruker dette som et argument imot henne nå. Fullstendig ufortjent. Det fantastiske single ungdomlivet er på papiret ikke så glansfyllt som du tror for de aller fleste. Ofte er det preget av mye alenetid, avvisning og mislykkethet. Dét er realiteten. Du vet jo ikke, og du vil aldri få vite, om du ville vært en player (som du kanskje innbiller deg du ville vært) eller en frustrert og mislykket ungdom som bedrev tiden sin med runkorama 24/7. Faktisk vil jeg påstå at det å være i et forhold i ungdomstiden er det beste du kan gjøre. Du får oppleve ALT du ønsker og vil, og du går ikke glipp av noe. Faktisk får du servert ALT på sølvfat. 95% av ungdommer misunner DEG for det, og ikke motsatt. Så du bør være glad for at du hadde det slik. 

Singelhet er aldri noe som burde traktes etter eller savnes. Du trakter og savner etter noe du ikke vet noe om fordi du egentlig har blitt blind på det gode i livet ditt. Gresset er ikke grønnere på den andre siden for folk flest, og faktisk så er ofte realiteten slik at det gresset du trodde var frodig egentlig viste seg å være en blaut åker. 

Så jobb med deg selv. Finn ut hva du føler, hva du tenker om forholdet og hva du tenker om fremtiden. Det er det som betyr noe. Deg, henne og dere! Og bestem deg for hva du vil gjøre. Ikke gå rundt i evigheter å svartmal situasjonen og grønnmal alt du ikke har, og ikke bruk det for eller imot deg, henne og dere! 

Anonymkode: 40966...424

[AnonymBruker]

Aase3 skrev (15 timer siden):

Er det jeg savner bagateller i et lengre løp (felles hobbyer, validering)? Hvordan slår man eventuelt opp etter så lang tid? Der lite er direkte galt, men mye er heller ikke optimalt.

Ønsker å svare konkret på disse spørsmålene. 

1) JA, det du "savner" er store bagateller i et forhold. Og du overdriver bagatellene sterkt for anledningen, for å skape deg argumenter imot henne og dere. Du er svært tvilsomt at du noensinne finner en partner som høster og jobber for dine hobbyer på sikt. Jeg tenker for øvrig at du burde være glad for at du får beholde dine hobbyer for deg selv, som en del av ditt privatliv, som du ironisk nok føler selv har minsket fordi hun lurer på hvor du er innimellom. 

2) Ønsker du å slå opp, så setter du av en ettermiddag til det. Uten å hinte om noe på forhånd fordi det skaper usikkerhet og bekymring som ikke trenger å komme på forhånd. Og så tar du en lang, god samtale med henne, hvor du begrunner valgene dine og kommer opp med løsninger for henne for fremtiden. Og så tar du imot hva enn som hun sier eller gjør imot deg, uten at du viser motstand. Og så unngår du å skylde på henne! Selv om du tror hun har skylden i det, så er det langt ifra sikkert at hun har det, for slik jeg leser deg så har du tatt ting voldsomt ut av kontekst og skylder på alt og andre rundt deg enn deg selv. 

Forresten ønsker jeg å minne deg på om at tanker om brudd innimellom kommer i et langt forhold. Man blir litt lei og litt trykket, det er helt normalt, og det handler om å se forbi dette. Å vente til det går over. Slik jeg leser deg så har du ikke ventet, du har benyttet anledningen til å grave deg ned i dette heller. 

Lykke til.

Anonymkode: 40966...424

[Aase3]

Igjen takk for tankevekkere! Noen gode slag i trynet her, som er det jeg er på jakt etter. En hver sak har to sider, og jeg klarer selvsagt ikke være helt nøytral. Jeg prøver ikke å svartmale henne eller vårt forhold bevist, men jeg forstår godt det kan oppfattes slik.

Veldig hyggelig å høre tilbakemeldinger og erfaring fra dere som har gått gjennom det samme.  Likeså var det en god motvekt å bli litt irettesatt om at det er ingen garanti om man finner noe «bedre» heller. 

Jeg har tvilt på forholdet før - og jeg/vi har snakket om at vi har begynt å gli over til et mer vennskapelig forhold 2-3 ganger tidligere. Men igjen vi har hatt det «greit», og jeg har som andre sier sett venner og venninner som har slitt med «dårlige» kjærester og vanskelig dating. 

Konsensusen i tråden så langt er at problemene mine nok er ganske små, i et forhold over så lang tid. Det kan jeg forsåvidt være enig i, det er noe man kan jobbe/leve med. Utviklingen er derimot at alle disse tingene blir litt verre/mer intense som tiden går. Som jo også er noe av grunnen til at jeg har blitt. Det er utviklingen 5-10år frem i tid som jeg frykter.  

Så jeg har nok dessverre tvilt litt på forholdet en stund, men det er først nå alvoret setter inn. Sikkert vanlig nok det også, når man plutselig skal «slå seg til ro» med felles lån osv. Dette er kanskje siste sjanse til å «forlate enkelt» som noen her sier. Som jo også kan være noe jeg lurer meg selv med. 

Jeg er også redd for å såre henne, og får helt vondt av å tenke på hvordan hun vil få det etter et brudd. Det er også noe jeg sliter med. 

Takk også for en fin liten oppskrift på å faktisk gjøre det slutt på tampen her. Det er nok en ryddig måte å gjøre det på. Jeg mener ingen av oss har skyld i et eventuelt brudd, men at vi har utviklet oss ulikt. Men for ordens skyld, er det nok greit å gjøre det slik uansett.