Trenger sårt råd, angående antall barn og kjønn

[AnonymBruker]

Dette med at gutter ikke har kontakt med mødrene sine og ikke er familiekjære er jo ikke sannheten lenger for mange. Før var det kanskje slik fordi mor stellet hjemme mens fedrene jobbet. Hvordan man oppdrar barna har myye å si for hvordan de blir som voksne. Og ja, favoriserer man basert på kjønn blir det jo fort sånn. Om sønnen alltid blir sendt på aktiviteter med far, mens datter henger med mor så er deg jo naturlig at datter muligens får bedre kontakt med mor enn sønnen?

Min svigermor har 3 sønner. Hun har alltid hatt fokus på å gjøre alt mulig med de. Alt fra kaféturer, tegning, baking, fotball, brettspill, skiturer, kino.. det meste man gjør som familie er jo kjønnsuavhengig. De er svært nær hverandre nå i voksen alder.

I min venninnegjeng har 5 av 7 flyttet til kjærestens hjemsted, ikke sitt eget.

Og dette med jenteklær og pynting av rom er en svæææært liten del av det å bli mor. De får fort egne meninger. Datteren min vil ha bukse med dinosaurer på seg, gjerne med en Frozen paljettgenser til. Sønnen min bryr seg ikke om hva han går i, så han har mye fint fra både Zara og newbie. Sønnen min elsker å perle  tegne, leke med plastelina.. og ja, han liker også biler, fart og morro, og kan bråke litt innimellom. Men det gjør datteren min og! Hun hyler så høyt at det skjærer i ørene og har et heftig temperament, men er jo samtidig en veldig sosial og morsom jente. Begge er like fantastiske vesner som det er like koselig å tilbringe tid med.

Så TS, her har du ingen garantier uansett hva du får som nr 2. Du får jo først og fremst et barn, ikke et kjønn.

Anonymkode: 0c3a1...726

[AnonymBruker]

Adoptere?

Anonymkode: fc229...f94

[AnonymBruker]

Har både gutter og jenter. Det er hos oss ikke kjønn som styrer hvordan de er i hvertfall. En rolig gutt som det sldrinhsr vært noe bråk med. Familiekjær, liker å være sammen med oss . Hyggelig og behagelig å være sammen med. Aldri vært noe problem med ham i det hele tatt. Driver med idrett og musikk, godt likt.

Jente på 15 virker som om hun har vært full i hormoner siden 5-årsalderen😅 guttejente, så de søte klærne vare bare å glemme. Mye drama i små ting helt fra barnehage alder. Også famiiiekjær, men tilbringer mye tid med venner. Fin frøken, men en hormonbombe.

Uten tvil gutten som har vært «enklest»

 

 

Anonymkode: df116...ca5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Adoptere?

Anonymkode: fc229...f94

Vil ikke bli lett å bli godkjent som adoptivforelder hvis TS er ærlig om det som kommer frem i denne tråden. Og ber spesifikt om en jente, ellers kan det være det samme. 

Anonymkode: f0566...a8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.11.2021 den 15.25):

Jeg har en sønn og må helt ærlig innrømme at jeg ønsket meg jente/jenter. 

Det er fordi jeg synes gutter blir for mye bråk og støy for meg, liker heller ikke disse voldsomme lekene, men er veldig jentete av meg og synes jentesaker er mer gøy.

Jeg kunne ha hatt to barn dersom det er en gutt og en jente, eller jeg hadde fått to jenter. Det var drømmen. 

Men må blir det jo en gutt og kanskje en jente, men det kan jo også bli en gutt til og det er jeg ærlig talt ikke om jeg orker og er lagd for. 

Bør jeg satse på at n til og håpe på jente, eller legge planen om to barn fra meg?

Jeg vet at det ikke er "lov" å ønske seg et spesifikt kjønn her inne, men det er jo fortsatt sånn jeg føler det. 

Takk❤️

Anonymkode: 04a58...db1

Kjøp deg heller en dukke!

Beklager, men du kan ikke planlegge flere barn om du ikke takler å få en gutt til. Og til opplysning er gutter også forskjellige, og de går an å oppdra!

Anonymkode: e6d74...7b7

[Arkana]

Jeg tenker at når man velger å få flere barn bør det være fordi man faktisk ønsker seg et barn. Så er det selvsagt lov å håpe at det blir et bestemt kjønn, jeg tror de fleste har tanker eller ønsker om kjønn selv om de kanskje ikke er så sterke som dine, men det er ikke barnets kjønn som bør være avgjørende for om man får barn.

[AnonymBruker]

Jeg har jente og tvillinggutter. Jenta var glad i farger, kjoler og dill men hennes tempo var høyt. Hun var veldig aktiv, hadde alltid venner på besøk og det skjedde noe hele tiden. Morsomt ja, men slitsomt å henge på. Tvillingene var aktive de også men ble rolige når de ble 5-6 år og har siden vert rolige. Det tempoet de holdt to stk sammen som småbarn var likt jentas. De gangene en av guttene var ute merket jeg knapt at den andre var her men jenta...fortsatt full fres som 25 åring.

Anonymkode: 96879...0a9

[AnonymBruker]

Som tidligere lærer så observerte jeg at det var flest gutter som slet på skolen, trengte ekstra oppfølging og var mer høylydte, helt klart. Men så er det selvfølgelig unntak (som høvelig vist i denne tråden), så jeg kan jo forstå utgangspunktet ditt. Så blir jo egen erfaring viktig. Selv har jeg veldig mye nærmere forhold til mamma og pappa enn det broren min har. Var også mye nærmere besteforeldrene. Vi dro på turer i inn- og utland sammen og tilbragte mye tid sammen ellers mens broren min omtrent bare så de ved bursdager og høytider. Slik er det jo også blandt mine venninder. Men selvfølgelig, det er jo unntak her også, jeg kjenner ei som ikke snakker med foreldrene sine mens broren hennes har god kontakt. 

Så jeg forstår tankene dine, men (og dette tror jeg du forstår) det er forskjell på å i sitt stille sinn ønske seg et bestemt kjønn og på å la egen skuffelse og forestillinger/erfaringer gå ut over et lite barn. Barnet er uskyldig og har verken valgt å bli født eller eget kjønn. 

Anonymkode: 31e10...185

[AnonymBruker]

Jeg gikk gjennom noen av de samme «forbudte» følelsene da jeg ble gravid. Først med den første gutten, og så med den andre gutten. Jeg skal ikke ha flere barn, så måtte forsone meg med å aldri få datter. Jeg skrev innlegg her også, og det var en blandet opplevelse. Det som ikke hjalp var fordømmelse, eller alle de som var enige (og fyrte opp under min feiloppfatning). Det som hjalp var de som skrev om positive erfaringer med bare gutter og de som greide å få meg til å tenke over hvorfor jeg følte så sterkt på dette. 
Det er flere personlige grunner til at jeg ønsket jenter. Flere av disse er generaliseringer som ikke har noe å gjøre med de guttene jeg selv er mamma til og som jeg oppdrar. De ble ikke slik jeg hadde fryktet at gutter skulle være. Tenk det! Jeg må innrømme at jeg har engasjert meg ekstra i dem også, slik at vi har masse felles interesser. Jeg lærer dem viktigheten av familie, av å stille opp, ordne med gaver på merkedager og så videre. De er forresten veldig ulike også, så det er ikke slik at «en gutt er sånn og en jente er sånn». Det ser jeg på venninners døtre også. Noen er nær datteren sin, andre føler at datteren er mer pappajente. Og jeg har mange ganger opplevd herjing, hyling, gråting, trass og slikt både i jentefamilien og guttefamilien. Barn er barn, virker det som. Uavhengig av kjole og søte sløyfer. Jeg reiser, drar på café, spa, shopping og kino med guttene mine. Vi skravler og koser oss i hverandres selskap. De er egne personligheter, og nå som de er her ville jeg aldri ha byttet. 

Jeg er fortsatt spent på ungdomstid og hvordan det blir å ha en svigerdatter, om jeg får det. Mange mener fast bestemt at det er da man mister sønnene sine. Men jeg håper jo at jeg fortsetter å ha god kontakt med dem også når de blir voksne. Samtidig som jeg ikke ønsker å bli et eiesyk svigermonster. Forhåpentligvis blir de selvsikre og bevisste unge menn som ikke bare dilter med i familielivet. 
Dette med datteren man aldri får handler ikke om at man ikke er glad i gutten. Men at vi har sett for oss noe vi ikke får. Vi har en oppfatning av at man får et nærere forhold med jenter. Og at man går glipp av noe stort om man ikke får det. Man har kanskje sett for seg jenta mer enn gutten. Og dermed føles det som å miste noe man aldri har hatt, og det fører med seg sorg og savn. Jeg er gjennom det nå, og skulle ønske jeg visste det jeg vet i dag. Men man må faktisk jobbe litt med egen innstilling og de holdningene man møter i samfunnet. Det er mange som har fordommer mot gutter. Møter det hele tiden. Merkes veldig godt når jeg er sammen med venninner som er jentemødre. De er null interesserte i å treffes med barn. Det hadde vært helt annerledes om vi hadde barn av samme kjønn. Barna blir delt i jente og guttebursdager allerede i barnehagen. Leker er veldig «dukke eller bil». Samme med klær. Det er mye vanskeligere å finne fine klær til gutter. Og hårklipp er også veldig kjedelig. Men alt dette er ikke guttenes feil, men samfunnet vi lever i. Jeg har blitt veldig bevisst det i alle fall. Og har veldig behov for å forsvare gutter. 

Anonymkode: 34f6f...8cd