Samboers nye syn på livet

[AnonymBruker]

Samboeren min har det siste året, kanskje mer, fått ett veldig nytt syn på livet, og på mange måter er dette veldig fint.
 

Han festet endel for en stund tilbake, la oss si 6 år siden, da var det mye, også har det blir gradvis mindre med tiden av ulike grunner. Han dro også på 2 opplevelsesturer med venner og klatret og litt sånt ila disse 6 årene.

Var borte en uke hver gang. Jeg unnet han det, og siden vi hadde ett lite barn var det naturlig at jeg ble hjemme. Hadde ikke så stort ønske om å dra ut, ei heller energi til det. Han var veldig takknemlig for det og sa den gang at «en gang skulle det bli min tur» helt fint. Trengte jo ikke være opplevelsesturer eller festing, men litt innefortsått at jeg skulle få være fri til å ha litt aktiviteter utenfor hjemmet med tiden og at han kunne være mere hjemme liksom.

Nå har vi 2 barn, og han har blitt veldig «Zen» om Livet og er veldig opptatt av at alt handler om barna, vi har skapt disse to menneskene og bør fokusere på dem og denne familien. Det er jo veldig sant, men jeg er ikke tilfredsstilt mentalt med å bare tenke på barna. Jeg er endel yngere enn han, og det er jo ikke så rart at jeg må kanskje har behov for å bli noe mer enn bare mamma og *sett inn yrke her* (prøver bare å anonymisere). Men det er håpløst å diskutere med en som bruker barna som grunn for at vi, eller jeg, ikke burde gjøre noe for oss selv. Når jeg snakker om den gang da sier han at jeg ikke burde henge meg opp i fortiden🙄og at han angrer på det. 
 

Det er dessuten veldig ofte noe som skjer i livet hans, med jobb eller øvrig familie som jeg bør ta hensyn til og derfor prøve å bevare freden i hjemmet. Hvis ikke er jeg jo en egoist. Jeg føler bare jeg ser livet passere meg og er så redd for at før jeg vet ordet av det er jeg 40 og har ikke gjort noe av det jeg drømmer om.

Jeg bør være takknemlig sier han, som har 2 barn og en samboer som elsker meg. det burde være livet mitt, og det er jo så gøy med barn..!  Barna trenger meg, det er bare nå de er små ogsåvidere.
 

Jeg tror jeg har litt «voksensmerter»😅 og nesten trasser litt. Føles ikke ut som han unner meg å få rast ifra meg litt og han sliter med sjalusi. Han er klar over det og har jobbet og fortsetter å jobbe med det. Det har blitt bedre, men han forventer for eksempel en snap av meg og venninnen hvis vi er ute og tar ett glass vin. Han mener jeg burde bruke den lille tiden på å trygge han når jeg vet hvordan han er isteden for å insistere på at det er kontrollerende oppførsel som jeg ikke vil bli med på. Fordi han da med tiden vil bli trygg på meg og slippe mere taket. Det er sikkert i seg selv sant, men jeg har aldri gjort noe for å gjøre han utrygg på meg, da føles det så urettferdig at jeg skal lulle med han fordi han sliter med sjalusi. Det burde jo egentlig ikke være «mitt problem» men heller noe han må stå i. Men selvfølgelig, det er jo mitt problem, jeg må leve med det som oppstår hvis jeg ikke sender den snapen… Han sliter med psyken pågrunn av ting i hans barndom som kommer tilbake til han, og jeg er liksom den «slemme» hvis jeg trasser og ikke ser han på den måten, og på en måte egger opp til krangel. Men jeg er så møkka lei av å ta hensyn til hans psyke og hans mentale helse. Når jeg møtte ham var han «happy-go-lucky» og minnet barndomen som noe veldig fint. Med tiden så har det kommet opp fler og flere ting, og han ser mye mørkere på verden generelt enn han gjorde da. 
 

Han er en veldig kjærlig og god mann. En fin far, ikke noe jeg bare vil forlate. Så egoistisk kan jeg ikke være. Men jeg kjenner at alle disse kamelene jeg må svelge, alt jeg må etterkomme og dempe meg selv for å gjøre han til lags tærer på meg og på min kjærlighet for han. Føler meg nesten fanget og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har snakket om at vi bør i terapi, han er på gli på det nå, så jeg håper det kan hjelpe oss… 

Det er litt terapi i å få sagt det her og få noen tilbakemeldinger eller noens egne erfaringer, så det er vel derfor jeg skriver dette her. Noen råd? 

Anonymkode: 0fa6f...ea4

[AprilLudgate]

Tja, jeg lurer jo litt på hva det er du ønsker å gjøre som han motsetter seg fordi «barna er livet»?

Det er forskjell på å være skeptisk til at du drar på venninnehelg/tar videreutdanning/bytter jobb/får en hobby og på at dere skal flytte til Asia fordi du gjerne vil ta kurs i blabla og «ta igjen det tapte». 

[MizzVic]

Så i bunn og grunn er han bare sykelig sjalu, bruker barna for å kontrollere deg, mens han selv er blitt litt mer preget av alderen.

(Hva drev han med da han "farta rundt", siden det er krise om du gjør det?)

Du er ett voksent menneske, og må ta egne valg. Han kan ikke fortelle deg hvordan du skal føle på ting.

Så da må du bare sette deg ned med han, og spørre hva HAN har tenkt å gjøre med sjalusi/kontrollbehovet sitt.

Du lever bare en gang.

[AnonymBruker]

Sitat

 Det har blitt bedre, men han forventer for eksempel en snap av meg og venninnen hvis vi er ute og tar ett glass vin. Han mener jeg burde bruke den lille tiden på å trygge han når jeg vet hvordan han er isteden for å insistere på at det er kontrollerende oppførsel som jeg ikke vil bli med på.

Han er manipulerende, og forsøker å gi deg skyldfølelse for at du setter grenser. Vær forberedt på at han manipulerer terapeuten også, dersom han godtar å bli med dit.

Anonymkode: b1a44...cdc

[AnonymBruker]

Fløff skrev (4 minutter siden):

Tja, jeg lurer jo litt på hva det er du ønsker å gjøre som han motsetter seg fordi «barna er livet»?

Det er forskjell på å være skeptisk til at du drar på venninnehelg/tar videreutdanning/bytter jobb/får en hobby og på at dere skal flytte til Asia fordi du gjerne vil ta kurs i blabla og «ta igjen det tapte». 

Det er førstnevnte det er snakk om, definitivt.

TS

Anonymkode: 0fa6f...ea4

[AnonymBruker]

Hvor mye eldre enn deg er han? 

Det er litt typisk der han er mye eldre, at maktbalansen er skjev. Og når hun modnes blir det krise at hun er mer selvstendig og "kravstor" 

Anonymkode: 911d7...a82

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

En fin far, ikke noe jeg bare vil forlate. Så egoistisk kan jeg ikke være. Men jeg kjenner at alle disse kamelene jeg må svelge, alt jeg må etterkomme og dempe meg selv for å gjøre han til lags tærer på meg og på min kjærlighet for han.

Det er et tredje alternativ her, la han ta ansvar for seg selv og sine følelser. Forklar han rolig at du ikke har tenkt å la han styre deg, ikke vent på hans tillatelse eller forståelse for dette. Det er rett og slett en avgjørelse du har tatt. Ikke gå inn i en diskusjon, dere trenger ikke å bli enige. Når han prøver å argumentere så sier du "Jeg er sikker på at du mener det."

[~white lady~]

MizzVic skrev (12 minutter siden):

Så i bunn og grunn er han bare sykelig sjalu, bruker barna for å kontrollere deg, mens han selv er blitt litt mer preget av alderen.

(Hva drev han med da han "farta rundt", siden det er krise om du gjør det?)

Du er ett voksent menneske, og må ta egne valg. Han kan ikke fortelle deg hvordan du skal føle på ting.

Så da må du bare sette deg ned med han, og spørre hva HAN har tenkt å gjøre med sjalusi/kontrollbehovet sitt.

Du lever bare en gang.

Det hang jeg meg opp i, også. Jeg tror han holder ting skjult for deg, man er ikke sjalu uten en grunn. 

[Villanda86]

Sorry, men her var det mye 🚩🚩🚩

Høres ut som han trenger å jobbe litt med seg selv  viss han har traumer som gir denne oppførselen, så burde han snakke med noen som kan hjelpe han å endre reaksjonsmønstrene sine. 

 

Voksesmerter er vanlig i alle forhold, men i et godt får begge lov til å strekke ut vingene sine. Da vokser man sammen i stedet for fra hverandre:)

[AnonymBruker]

Uffda, han har nok rast fra seg og gjort ting som nå gjør han paranoid, typ på seg selv kjenner man andre. Så skal han nå kontrollere deg for noe uskyldige behov du har, fordi i hodet hans tror han du skal finne på ting som han selv har drevet på med. Utrygg er han på grunn av seg selv og han kommer til å kvele deg, når ditt behov nå har dukket opp vil det aldri slukkes på denne måten, han må la deg nyte livet mer enn bare være mamma og kone, ellers vil du måtte ta et større valg etterhvert. Håper det ordner seg for dere, høres ut som en slitsom situasjon. Inger eier et annet menneske bare fordi man er i et forhold, uten tillit faller det sammen. 

Anonymkode: 5adac...bea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Hvor mye eldre enn deg er han? 

Det er litt typisk der han er mye eldre, at maktbalansen er skjev. Og når hun modnes blir det krise at hun er mer selvstendig og "kravstor" 

Anonymkode: 911d7...a82

Det her lurer jeg på og. 

Er du veldig ung? Sånn i bunn og grunn så bør man jo ja rast fra seg det verste før man får barn. Men siden han hadde muligheten mens dere hadde barn, så bør jo du også få muligheten. 

Han høres veldig manipulerende ut. 

Anonymkode: 02e18...f8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det her lurer jeg på og. 

Er du veldig ung? Sånn i bunn og grunn så bør man jo ja rast fra seg det verste før man får barn. Men siden han hadde muligheten mens dere hadde barn, så bør jo du også få muligheten. 

Han høres veldig manipulerende ut. 

Anonymkode: 02e18...f8b

Jeg er ikke veldig ung, er 30 år. Men var ung når jeg fikk barn, 23.

Med å «rase fra seg» mener jeg ikke vill festing, det er jeg ferdig med. Men jeg er fortsatt ett sosialt dyr med ønske om å prøve forskjellige morsomme hobbyer etc. Han har blitt mer innadvent og hjemmekjær nå. Jeg er ikke helt der enda.. 

 

TS

Anonymkode: 0fa6f...ea4

[Era Vulgaris]

Det her høres ikke mye "Zen" ut, men mer manipulerende, spør du meg. Han knebler deg ved å bruke barna som argument mot alt, for det argumentet slår alt. Han bagatelliserer egen tidligere atferd, og den skal bare glemmes fordi han angrer. Flott at han er en engasjert og tilstedeværende far, men han burde også tenke at en fornøyd mamma er en bedre mamma. At han spiller på samvittigheten din på denne måten, synes jeg er egoistisk og dårlig gjort av han. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Samboeren min har det siste året, kanskje mer, fått ett veldig nytt syn på livet, og på mange måter er dette veldig fint.
 

Han festet endel for en stund tilbake, la oss si 6 år siden, da var det mye, også har det blir gradvis mindre med tiden av ulike grunner. Han dro også på 2 opplevelsesturer med venner og klatret og litt sånt ila disse 6 årene.

Var borte en uke hver gang. Jeg unnet han det, og siden vi hadde ett lite barn var det naturlig at jeg ble hjemme. Hadde ikke så stort ønske om å dra ut, ei heller energi til det. Han var veldig takknemlig for det og sa den gang at «en gang skulle det bli min tur» helt fint. Trengte jo ikke være opplevelsesturer eller festing, men litt innefortsått at jeg skulle få være fri til å ha litt aktiviteter utenfor hjemmet med tiden og at han kunne være mere hjemme liksom.

Nå har vi 2 barn, og han har blitt veldig «Zen» om Livet og er veldig opptatt av at alt handler om barna, vi har skapt disse to menneskene og bør fokusere på dem og denne familien. Det er jo veldig sant, men jeg er ikke tilfredsstilt mentalt med å bare tenke på barna. Jeg er endel yngere enn han, og det er jo ikke så rart at jeg må kanskje har behov for å bli noe mer enn bare mamma og *sett inn yrke her* (prøver bare å anonymisere). Men det er håpløst å diskutere med en som bruker barna som grunn for at vi, eller jeg, ikke burde gjøre noe for oss selv. Når jeg snakker om den gang da sier han at jeg ikke burde henge meg opp i fortiden🙄og at han angrer på det. 
 

Det er dessuten veldig ofte noe som skjer i livet hans, med jobb eller øvrig familie som jeg bør ta hensyn til og derfor prøve å bevare freden i hjemmet. Hvis ikke er jeg jo en egoist. Jeg føler bare jeg ser livet passere meg og er så redd for at før jeg vet ordet av det er jeg 40 og har ikke gjort noe av det jeg drømmer om.

Jeg bør være takknemlig sier han, som har 2 barn og en samboer som elsker meg. det burde være livet mitt, og det er jo så gøy med barn..!  Barna trenger meg, det er bare nå de er små ogsåvidere.
 

Jeg tror jeg har litt «voksensmerter»😅 og nesten trasser litt. Føles ikke ut som han unner meg å få rast ifra meg litt og han sliter med sjalusi. Han er klar over det og har jobbet og fortsetter å jobbe med det. Det har blitt bedre, men han forventer for eksempel en snap av meg og venninnen hvis vi er ute og tar ett glass vin. Han mener jeg burde bruke den lille tiden på å trygge han når jeg vet hvordan han er isteden for å insistere på at det er kontrollerende oppførsel som jeg ikke vil bli med på. Fordi han da med tiden vil bli trygg på meg og slippe mere taket. Det er sikkert i seg selv sant, men jeg har aldri gjort noe for å gjøre han utrygg på meg, da føles det så urettferdig at jeg skal lulle med han fordi han sliter med sjalusi. Det burde jo egentlig ikke være «mitt problem» men heller noe han må stå i. Men selvfølgelig, det er jo mitt problem, jeg må leve med det som oppstår hvis jeg ikke sender den snapen… Han sliter med psyken pågrunn av ting i hans barndom som kommer tilbake til han, og jeg er liksom den «slemme» hvis jeg trasser og ikke ser han på den måten, og på en måte egger opp til krangel. Men jeg er så møkka lei av å ta hensyn til hans psyke og hans mentale helse. Når jeg møtte ham var han «happy-go-lucky» og minnet barndomen som noe veldig fint. Med tiden så har det kommet opp fler og flere ting, og han ser mye mørkere på verden generelt enn han gjorde da. 
 

Han er en veldig kjærlig og god mann. En fin far, ikke noe jeg bare vil forlate. Så egoistisk kan jeg ikke være. Men jeg kjenner at alle disse kamelene jeg må svelge, alt jeg må etterkomme og dempe meg selv for å gjøre han til lags tærer på meg og på min kjærlighet for han. Føler meg nesten fanget og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har snakket om at vi bør i terapi, han er på gli på det nå, så jeg håper det kan hjelpe oss… 

Det er litt terapi i å få sagt det her og få noen tilbakemeldinger eller noens egne erfaringer, så det er vel derfor jeg skriver dette her. Noen råd? 

Anonymkode: 0fa6f...ea4

Dere har et dysfunksjonelt forhold. Det vil du vite når du blir eldre. At dere har barn er skremmende.

Anonymkode: 950d3...1ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg er ikke veldig ung, er 30 år. Men var ung når jeg fikk barn, 23.

Med å «rase fra seg» mener jeg ikke vill festing, det er jeg ferdig med. Men jeg er fortsatt ett sosialt dyr med ønske om å prøve forskjellige morsomme hobbyer etc. Han har blitt mer innadvent og hjemmekjær nå. Jeg er ikke helt der enda.. 

 

TS

Anonymkode: 0fa6f...ea4

Jeg skjønner ikke helt hva problemet til samboeren din er, dersom du har barn på ca 7 år. Da klarer han fint å være hjemme med barn(a) en kveld, uten at hans verden går i grus. Han skal da ikke få bestemme at du ikke skal få oppleve de samme tingene som han, fordi han har vokst det fra seg, og opplevd det? 

Hvor mye eldre er din samboer? 

Anonymkode: 02e18...f8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg skjønner ikke helt hva problemet til samboeren din er, dersom du har barn på ca 7 år. Da klarer han fint å være hjemme med barn(a) en kveld, uten at hans verden går i grus. Han skal da ikke få bestemme at du ikke skal få oppleve de samme tingene som han, fordi han har vokst det fra seg, og opplevd det? 

Hvor mye eldre er din samboer? 

Anonymkode: 02e18...f8b

Helt enig.. en kveld er ikke noe problem, men om det liksom skal være en fast gjentagende greie føler han fort på at jeg er veldig mye borte.. hadde endel planlagt i oktober måned her, det ble ikke akkurat satt pris på..

Han er 8 år eldre.

 

TS

Anonymkode: 0fa6f...ea4

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er ikke veldig ung, er 30 år. Men var ung når jeg fikk barn, 23.

Med å «rase fra seg» mener jeg ikke vill festing, det er jeg ferdig med. Men jeg er fortsatt ett sosialt dyr med ønske om å prøve forskjellige morsomme hobbyer etc. Han har blitt mer innadvent og hjemmekjær nå. Jeg er ikke helt der enda.. 

 

TS

Anonymkode: 0fa6f...ea4

Hobbyer er helt vanlig.

Men selvsagt spørs det jo hva det er, hvor mye tid det tar. Er forskjell på å trene en time noen dager i uka og gå all in for å vinne mesterskap i judo med 40 treningstimer i uka, eller skulle ut på 3 timers langsykling annenhver dag.

Jeg opplever nok ham, slik du beskriver ham, som mer manipulerende og usunt kontrollerende enn noe annet. 

Men bare for å få det inn med teskje så jeg ikke dømmer han nord og ned:

Hvor ofte og lenge hadde du planlagt diverse i oktober? 

[got2go]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Helt enig.. en kveld er ikke noe problem, men om det liksom skal være en fast gjentagende greie føler han fort på at jeg er veldig mye borte.. hadde endel planlagt i oktober måned her, det ble ikke akkurat satt pris på..

Han er 8 år eldre.

 

TS

Anonymkode: 0fa6f...ea4

Nehei, og da hører du etter da, eller? 

[MizzVic]

Man blir en bedre mamma av en vinkveld ute (eller inne) med venner iblant.

Men nå har vel mannen din egentlig alltid vært slik?

Du har bare ikke merka det. 

Han har levd livet, du var trofast kjæreste hjemme. Så gikk han lei.

(Ikke sikkert HAN gikk lei engang, men venner ect gjorde det. Plutselig skjedde det mindre så han "måtte" bli litt hjemmekjær)

At det skjer litt mye EN mnd er da bare bra. Han klarer være med egne barn alene noen kvelder.

Jeg hadde blitt ganske provosert, om mannen hadde sagt at du burde ikke dra ut, og OM du gjør må du trygge meg med snaps ect

Da sier han jo rett ut at deg stoler jeg ikke på.

[Gjest loveli]

MizzVic skrev (5 timer siden):

Så i bunn og grunn er han bare sykelig sjalu, bruker barna for å kontrollere deg, mens han selv er blitt litt mer preget av alderen.

(Hva drev han med da han "farta rundt", siden det er krise om du gjør det?)

Du er ett voksent menneske, og må ta egne valg. Han kan ikke fortelle deg hvordan du skal føle på ting.

Så da må du bare sette deg ned med han, og spørre hva HAN har tenkt å gjøre med sjalusi/kontrollbehovet sitt.

Du lever bare en gang.

💯💯💯

TS, han er manipulativ.