Vennskap og relasjoner med sta barn

[AnonymBruker]

Har en førsteklassing som  er fryktelig sta og litt av en bedreviter. Som voksen skjønner jeg at det ikke alltid er en suksessfaktor i relasjoner og vennskap, som 6åring tenker han ikke spesielt mye på akkurat dette. 

F.eks skal han alltid ha rett og gir seg ikke, over ting som voksne tenker er bagateller. F.eks hvis en venn påstår noe, og han er uenig, så skal han alltid ha rett. Eksempelvis hvis venn A sier det er minusgrader ute (og det er kanskje ikke tilfelle) så sier vår gutt at det er ikke minusgrader, og så går det frem og tilbake. Hvis jeg f.eks  sier at "ja, men vennen din tror det er minusgrader" for å lette stemningen, så er han like påståelig. 

Han er også ganske territorial, hvis vi har besøk og det skjærer seg, hvis de ikke vil leke med de samme tingene, eller en venn vil låne en leke som ikke han vil låne bort, kan han fort bli sur. Vi prøver å si at gjesten kan få bestemme litt, sånn at det skal være hyggelig å være hos oss, men det godtar han ikke. Gir ikke ved dørene.

Det funker ofte bedre å være på besøk hos andre, eller være med noen som er litt mer "ettergivende", men det går jo ikke i lengden. Jeg blir litt engstelig for at venner ikke vil være med han etterhvert hvis det fortsetter, men kanskje jeg bekymrer meg for mye. Vi får forsåvidt gode tilbakemeldinger fra skole og andre foreldre om at det går fint med lek og vennskap osv, men jeg ser ikke det samme når de leker her. 

Er dette noe som gjerne går seg til? Er dette typisk oppførsel fra en 6åring? Noen som har noen tips til hva eller om vi skal gjøre noe?  Vet liksom ikke hvor mye vi skal blande oss heller. Det er første barnet og savner virkelig en bruksanvisning!

Anonymkode: 5cf96...015

[AnonymBruker]

Påståelighet: Lær ham å gi slipp. 'Dette er ikke noe å krangle om, bare dropp det.' Gå foran som et godt eksempel hvis han sier noe du vet er feil og protesterer når du korrigerer: 'Dette gidder jeg ikke krangle om.'

Deling av leker: Det er helt greit å ikke ville låne bort en leke, men da legges den bort under besøket. Jeg har også ting jeg ikke vil låne bort/spandere, men da tas det ikke frem foran gjester.

Leke det samme: Snakk med ham utenom besøk, at det er hyggeligere å være sammen med noen som ikke bestemmer hele tiden, at det er viktig å kunne kompromisse - vi leker dette først og dette etterpå. Her kan du avtale med ham at du hjelper til å styre det litt, gir innspill og 'megler'. La dem prøve å finne ut av det selv, før du går inn og sier 'nå kan dere gjøre det ene i 20 minutter, så det andre i 20 minutter, gjesten først'. Forbered gutten på at du kommer til å gjøre dette når dere snakker om det utenom besøk. Evt hvis det er leker som lar seg kombinere (en vil leke hunder og en vil bygge lego f.eks) så foreslå at de leker begge samtidig (kanskje de kan være hunder som bygger lego).

Pass på å være tydelig og så rettferdig som mulig. Det er en god evne å stå opp for seg selv, sine meninger, ønsker og behov - men hjelp ham å tone det ned og se når det er nyttig og når det vil lønne seg å jenke seg.

Anonymkode: cb21f...d14

[AnonymBruker]

PS: Jeg snakker av erfaring, har en tiåring som har vært slik og som har blitt mye bedre.

Anonymkode: cb21f...d14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

PS: Jeg snakker av erfaring, har en tiåring som har vært slik og som har blitt mye bedre.

Anonymkode: cb21f...d14

Tusen takk for gode tips! Og ikke minst håp om at det kan bli bedre med litt bistand

Anonymkode: 5cf96...015

[got2go]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Påståelighet: Lær ham å gi slipp. 'Dette er ikke noe å krangle om, bare dropp det.' Gå foran som et godt eksempel hvis han sier noe du vet er feil og protesterer når du korrigerer: 'Dette gidder jeg ikke krangle om.'

Deling av leker: Det er helt greit å ikke ville låne bort en leke, men da legges den bort under besøket. Jeg har også ting jeg ikke vil låne bort/spandere, men da tas det ikke frem foran gjester.

Leke det samme: Snakk med ham utenom besøk, at det er hyggeligere å være sammen med noen som ikke bestemmer hele tiden, at det er viktig å kunne kompromisse - vi leker dette først og dette etterpå. Her kan du avtale med ham at du hjelper til å styre det litt, gir innspill og 'megler'. La dem prøve å finne ut av det selv, før du går inn og sier 'nå kan dere gjøre det ene i 20 minutter, så det andre i 20 minutter, gjesten først'. Forbered gutten på at du kommer til å gjøre dette når dere snakker om det utenom besøk. Evt hvis det er leker som lar seg kombinere (en vil leke hunder og en vil bygge lego f.eks) så foreslå at de leker begge samtidig (kanskje de kan være hunder som bygger lego).

Pass på å være tydelig og så rettferdig som mulig. Det er en god evne å stå opp for seg selv, sine meninger, ønsker og behov - men hjelp ham å tone det ned og se når det er nyttig og når det vil lønne seg å jenke seg.

Anonymkode: cb21f...d14

Dette var svært gode tips!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Det funker ofte bedre å være på besøk hos andre, eller være med noen som er litt mer "ettergivende", men det går jo ikke i lengden. Jeg blir litt engstelig for at venner ikke vil være med han etterhvert hvis det fortsetter, men kanskje jeg bekymrer meg for mye.

Anonymkode: 5cf96...015

Som mor til et barn som er forsiktig/"ettergivende" tenker jeg at det ikke er en god løsning å la det skure fordi at vennen ikke synlig protesterer. Du sier at dere "prøver å si i fra, men at han ikke godtar det". Hva gjør dere da?

Dere er de voksne her, og noen gang må man ta upopulære avgjørelser som forelder. Følelser er forbigående, det er ikke farlig om barn ditt blir sur. Det går over. Så kan dere fortsette der dere slapp, samtidig som grensene holdes. Det er derimot verre for det "ettergivende" barnet at voksne tilskuere lar urettferdighet gå. 

Her må vi jobbe motsatt; med å hjelpe vårt barn til å tørre å stå opp for seg selv og ikke la seg bli overkjørt av dominerende barn. Fleksibilitet er i utgangspunktet praktisk og bra, men bare til en viss grad. Det er synd å si det, men vi styrer faktisk litt unna dominerende barn dersom vi erfarer at foreldrene er veldig ettergivende. Du gjør begge barna en bjørnetjeneste ved å ikke gripe inn; ditt barn tror det er ok å overkjøre andre, og besøket blir desto mer selvutslettende. 

Jeg støtter rådene over om å snakke med barnet før, under og etter besøk. Men også å faktisk gripe inn når det trengs.

Anonymkode: 7e3ab...a04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Som mor til et barn som er forsiktig/"ettergivende" tenker jeg at det ikke er en god løsning å la det skure fordi at vennen ikke synlig protesterer. Du sier at dere "prøver å si i fra, men at han ikke godtar det". Hva gjør dere da?

Dere er de voksne her, og noen gang må man ta upopulære avgjørelser som forelder. Følelser er forbigående, det er ikke farlig om barn ditt blir sur. Det går over. Så kan dere fortsette der dere slapp, samtidig som grensene holdes. Det er derimot verre for det "ettergivende" barnet at voksne tilskuere lar urettferdighet gå. 

Her må vi jobbe motsatt; med å hjelpe vårt barn til å tørre å stå opp for seg selv og ikke la seg bli overkjørt av dominerende barn. Fleksibilitet er i utgangspunktet praktisk og bra, men bare til en viss grad. Det er synd å si det, men vi styrer faktisk litt unna dominerende barn dersom vi erfarer at foreldrene er veldig ettergivende. Du gjør begge barna en bjørnetjeneste ved å ikke gripe inn; ditt barn tror det er ok å overkjøre andre, og besøket blir desto mer selvutslettende. 

Jeg støtter rådene over om å snakke med barnet før, under og etter besøk. Men også å faktisk gripe inn når det trengs.

Anonymkode: 7e3ab...a04

Absolutt, vi ønsker definitivt ikke å la slikt passere! Det er derfor vi jobber kontinuerlig og tar med oss alle tips, råd og erfaringer 🤗

Anonymkode: 5cf96...015

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.11.2021 den 8.49):

Har en førsteklassing som  er fryktelig sta og litt av en bedreviter. Som voksen skjønner jeg at det ikke alltid er en suksessfaktor i relasjoner og vennskap, som 6åring tenker han ikke spesielt mye på akkurat dette. 

F.eks skal han alltid ha rett og gir seg ikke, over ting som voksne tenker er bagateller. F.eks hvis en venn påstår noe, og han er uenig, så skal han alltid ha rett. Eksempelvis hvis venn A sier det er minusgrader ute (og det er kanskje ikke tilfelle) så sier vår gutt at det er ikke minusgrader, og så går det frem og tilbake. Hvis jeg f.eks  sier at "ja, men vennen din tror det er minusgrader" for å lette stemningen, så er han like påståelig. 

Han er også ganske territorial, hvis vi har besøk og det skjærer seg, hvis de ikke vil leke med de samme tingene, eller en venn vil låne en leke som ikke han vil låne bort, kan han fort bli sur. Vi prøver å si at gjesten kan få bestemme litt, sånn at det skal være hyggelig å være hos oss, men det godtar han ikke. Gir ikke ved dørene.

Det funker ofte bedre å være på besøk hos andre, eller være med noen som er litt mer "ettergivende", men det går jo ikke i lengden. Jeg blir litt engstelig for at venner ikke vil være med han etterhvert hvis det fortsetter, men kanskje jeg bekymrer meg for mye. Vi får forsåvidt gode tilbakemeldinger fra skole og andre foreldre om at det går fint med lek og vennskap osv, men jeg ser ikke det samme når de leker her. 

Er dette noe som gjerne går seg til? Er dette typisk oppførsel fra en 6åring? Noen som har noen tips til hva eller om vi skal gjøre noe?  Vet liksom ikke hvor mye vi skal blande oss heller. Det er første barnet og savner virkelig en bruksanvisning!

Anonymkode: 5cf96...015

Skal si dere er vage og lar han få være sjefen. Sett ungen mer på plass. Det går seg jo ikke til uten irettesettelse!

Anonymkode: 42003...f82

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er deres jobb som foreldre å veilede barnet på best mulig måte. 
1. Dere må være TYDELIGE. Barnet trenger å bli korrigert ved negativ adferd (som å være ekstremt påståelig eller ikke ville dele). Å gå inn i diskusjoner med barnet er ikke bra. 
2. Lær barnet å håndtere motstand og motgang. IKKE rydd utfordringer ut av veien, la barnet få møte motgang og hjelp ham å håndtere det. 
3. Lær barnet å ta hensyn til andre (både barn og voksne). Gi mye ROS når barnet gjør dette. Altså ros ønsket adferd. 
 

Å bare koble barnet med venner som er mer ettergivende slik at barnet skal få bestemme og få det på sin måte er virkelig ikke noe bra! Det vil bare forsterke problemet. 
Barn som har denne type adferd som du beskriver har gjerne foreldre som er for ettergivende. Anbefaler deg å lese om de ulike foreldrestilene her: https://www.bufdir.no/Foreldrehverdag/foreldrestiler/test/ 

Anonymkode: 770ba...6a0

[AnonymBruker]

Vi kobler ham ikke med ettergivende barn for at det skal skape mindre konflikt altså. Bare observerer at når han er sammen med som er mer lik seg selv, dvs også påståelig og sta, så blir det oftere krangel når ingen vil gi seg. 

Helt enig i at vi må veilede, korrigere, rose og trygge. Vi Når vi snakker med ham om konkrete situasjoner merker  vi at han selv skjønner at det ikke er så ålreit. Men vi kan  absolutt gjøre en bedre jobb, det innser jeg. Det verste er hvis vår måte å håndtere ting på ødelegger for vår sønn. 

Takk for link, 6a0!

Anonymkode: 5cf96...015

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Vi kobler ham ikke med ettergivende barn for at det skal skape mindre konflikt altså. Bare observerer at når han er sammen med som er mer lik seg selv, dvs også påståelig og sta, så blir det oftere krangel når ingen vil gi seg. 

Helt enig i at vi må veilede, korrigere, rose og trygge. Vi Når vi snakker med ham om konkrete situasjoner merker  vi at han selv skjønner at det ikke er så ålreit. Men vi kan  absolutt gjøre en bedre jobb, det innser jeg. Det verste er hvis vår måte å håndtere ting på ødelegger for vår sønn. 

Takk for link, 6a0!

Anonymkode: 5cf96...015

Jeg tenker at ved å unngå å la ham leke med andre barn som også er påståelig og sta, så rydder dere utfordringer ut av veien for ham. Skjønner du hva jeg mener da? 
Det er det motsatte av å lære barnet å håndtere motstand og motgang. Barnet må få oppleve å møte utfordringer, og å klare å løse dem. Barnet trenger å skaffe seg erfaringer med hvordan han skal løse situasjoner der han møter motstand. 
 

Har enda en god anbefaling til deg: Bøkene til Hedvig Montgomery. Hun skriver blant annet om å lære barn livsmestring. 

 

Anonymkode: 770ba...6a0

[AnonymBruker]

Nei, vi unngår ikke det heller det er en salig blanding som er med hjem fra skolen og vi legger ikke noen føringer der. Det varierer fra uke til uke hvem som leker mest sammen.

Tok testen og ble "Beskytteren". Stemmer vel ganske bra.

Montgomery er notert

Anonymkode: 5cf96...015

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nei, vi unngår ikke det heller det er en salig blanding som er med hjem fra skolen og vi legger ikke noen føringer der. Det varierer fra uke til uke hvem som leker mest sammen.

Tok testen og ble "Beskytteren". Stemmer vel ganske bra.

Montgomery er notert

Anonymkode: 5cf96...015

Montgomery er fantastisk! 
 

Ok, det virker som du/dere er bevisste på utfordringen og det er både bra og viktig. 
Slike ting løser seg gjerne etterhvert som barnet blir eldre, får mer livserfaring og forståelse. Men fortsett å snakke masse med barnet om disse tingene, kjempeviktig. Å bruke konkrete situasjoner som barnet opplever som utgangspunkt for samtaler er lurt, da er det enklere for barnet å forstå. 
Kan også være nyttig å snakke med barnet om at det er lov å ta feil, og at alle tar feil av og til. Her kan dere bruke konkrete eksempler på tilfeller der dere som voksne selv tok feil. Når man tar feil så lærer man av det også. 

Anonymkode: 770ba...6a0