Dating og frykt for avvisning

[AnonymBruker]

Jeg er i 30-årene, og singel. Mye tror jeg handler om at jeg får helt noia av alt som har med dating å gjøre - prestasjonsangst, angst for å bli avvist o.l. Angsten for å bli avvist kicker inn før muligheten for å bli det oppstår, altså jeg blir helt ødelagt selv i starten, når jeg får gode signaler, fordi jeg venter på at han skal avvise meg/innse at jeg ikke var det han håpet (tar kjærlighetssorgen på forskudd).  Alle meldinger/mangel på melding tolker jeg på alle vis (også de jeg selv sender), og alt handler om dette hvis jeg her noe på gang. Jeg blir helt emosjonelt ødelagt av det, og det ender meg at jeg ikke tør oppsøke muligheter.  Noen som kjenner seg igjen? Har noen råd? 

Anonymkode: 75ea0...c64

[AnonymBruker]

Helt vanlig. Derfor mange ikke tør å satse på noe seriøst for da blir de ikke såret, men da  opplever man heller ikke kjærlighet så å bli såret er en risiko man må ta. Du kan tenke anderledes på det ved hjelp av terapi hvis du har så store problemer at det saboterer for deg 

Anonymkode: 1ce00...0d5

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen. Vet ikke om det er selvoppfyllende profeti men det jeg frykter skjer jo faktisk igjen og igjen og igjen så blitt mer og mer ødelagt, klarer ikke mer jeg. Tror en fin ting for sånne som oss er å møtes naturlig der det ikke er ment som dating men så ender det opp med følelser likevel. Unngå tinder osv.

Anonymkode: 58a31...553

[AnonymBruker]

Jepp, jeg får en ekstrem trang til å avslutte og stikke fra hele greia ved det minste tegn på at de avviser meg. Tør ikke, ekstremt slitsomt 

Anonymkode: 8ee3b...618

[AnonymBruker]

Det snakkes mye om emosjonelt utilgjengelige menn, de mennene som bare holder jenter som FF og dates i evigheter for sex uten å forplikte seg til noe seriøst. Men emosjonelt utilgjengelige damer er nok like vanlig bare at vi damer ikke er like fan av å bruke sex i en relasjon uten følelser. Istedet avviser vi mennene på et mye tidligere punkt enn sexen, som i dating fasen hvor vi analyserer om svaret på sms som ikke kom før etter 4 timer betyr at han ikke liker oss godt nok, at fordi han ikke tar initiativ for femte gang på rad til å møtes (når det er sin tur til å ta initiativ og han venter på det for å se tegn fra deg på at du liker han) og føler oss avvist av ting som egentlig ikke handler om avvisning i det hele tatt. Så trekker vi oss unna og tror han ikke er interessert nok, at vi blir såret om vi fortsetter, så vi avslutter istedet for å tørre å være ærlige med egne følelser og behov og trygg i oss selv. Føle oss bra nok 

Både menn og kvinner har mye å jobbe med egne følelser for å slutte å sabotere kjærligheten. 

Anonymkode: 1ce00...0d5

[exictence]

Jeg føler på det motsatte. Jeg synes det er så fælt hvis jeg må avvise en person og være grunn til at et menneske blir såret. Jeg blir forferdelig dårlig av det. Jeg kan føle det forferdelig å selv bli avvist, men det er verre å måtte såre andre.

[AnonymBruker]

32 minutter siden, exictence said:

Jeg føler på det motsatte. Jeg synes det er så fælt hvis jeg må avvise en person og være grunn til at et menneske blir såret. Jeg blir forferdelig dårlig av det. Jeg kan føle det forferdelig å selv bli avvist, men det er verre å måtte såre andre.

Synd du også det er verre å avvise enn å bli avvist av en du har følelser for også? Jeg syns det er grusomt å avvise selv og livredd for å såre. Men å bli avvist er direkte fysisk smertefullt, så skjønner ikke at folk takler det 😳 

Anonymkode: 58a31...553

[ClausSaus]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er i 30-årene, og singel. Mye tror jeg handler om at jeg får helt noia av alt som har med dating å gjøre - prestasjonsangst, angst for å bli avvist o.l. Angsten for å bli avvist kicker inn før muligheten for å bli det oppstår, altså jeg blir helt ødelagt selv i starten, når jeg får gode signaler, fordi jeg venter på at han skal avvise meg/innse at jeg ikke var det han håpet (tar kjærlighetssorgen på forskudd).  Alle meldinger/mangel på melding tolker jeg på alle vis (også de jeg selv sender), og alt handler om dette hvis jeg her noe på gang. Jeg blir helt emosjonelt ødelagt av det, og det ender meg at jeg ikke tør oppsøke muligheter.  Noen som kjenner seg igjen? Har noen råd? 

Anonymkode: 75ea0...c64

Dette kan være tegn på at du legger for mye i det for tidlig. De første datene er bare lek, se på det som en sondering og ikke noe annet.

Og pass på å ikke begynne å tolke inn tegn og signaler som han ikke faktisk gir. Altså pass deg for ønsketenking, for det er hovedkilden til urealistiske forventninger.

Rett og slett: Hvis du ikke forventer for mye er det jo grenser for hvor galt det kan gå?

[Fluefisker1]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det snakkes mye om emosjonelt utilgjengelige menn, de mennene som bare holder jenter som FF og dates i evigheter for sex uten å forplikte seg til noe seriøst. Men emosjonelt utilgjengelige damer er nok like vanlig bare at vi damer ikke er like fan av å bruke sex i en relasjon uten følelser. Istedet avviser vi mennene på et mye tidligere punkt enn sexen, som i dating fasen hvor vi analyserer om svaret på sms som ikke kom før etter 4 timer betyr at han ikke liker oss godt nok, at fordi han ikke tar initiativ for femte gang på rad til å møtes (når det er sin tur til å ta initiativ og han venter på det for å se tegn fra deg på at du liker han) og føler oss avvist av ting som egentlig ikke handler om avvisning i det hele tatt. Så trekker vi oss unna og tror han ikke er interessert nok, at vi blir såret om vi fortsetter, så vi avslutter istedet for å tørre å være ærlige med egne følelser og behov og trygg i oss selv. Føle oss bra nok 

Både menn og kvinner har mye å jobbe med egne følelser for å slutte å sabotere kjærligheten. 

Anonymkode: 1ce00...0d5

Det var bra skrevet, enig med deg.

[exictence]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Synd du også det er verre å avvise enn å bli avvist av en du har følelser for også?

Ja, jeg tror det. 

For nesten 1 mnd siden ble jeg avvist av en jeg hadde og har store følelser for. Det var vondt. Og det har bare blitt verre og verre av uro og vondt inni meg. Jeg klarer ikke sette ord på hvorfor jeg har det så vondt med det. Jeg prøver å undre meg og finne ut hvorfor. For fornuften min sier at det skulle ikke bli oss, det var ikke rett med oss to, siden han ikke følte for det. Kommunikasjonen og sikkert andre ting var ikke god nok mellom oss, syntes nok han. Uansett hva det var, så var det noe han følte på som gjorde at han ikke ville gi oss en sjanse videre. 

Jeg tror at det er så vondt, fordi vi hadde noen opplevelser sammen som var som et vidunderlig eventyr. Og at jeg opplever en sorg for at jeg aldri får oppleve det igjen.

Samtidig innimellom er jeg så utrolig glad og takknemlig for at jeg har opplevd det med akkurat ham, for det var med ham at det ble akkurat som det ble. Men med tiden innså jeg at det ikke var riktig med oss to videre. Men jeg ville ikke gi slipp på oss. Han gjorde. Og det skal jeg egentlig bare være glad for. Uff, nå gråter jeg. Prøver jeg å unnskylde, å trøste meg selv? Kanskje. Men jeg er virkelig glad fr at det var han som avviste og ikke jeg.  Orker ikke å ha skyld i at noen blir lei seg.

 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

 

Jeg syns det er grusomt å avvise selv og livredd for å såre. Men å bli avvist er direkte fysisk smertefullt, så skjønner ikke at folk takler det 😳 

Anonymkode: 58a31...553

Jeg vet ikke om jeg takler det så godt. Jeg føler på uro, hjertebank, spisevegring, tristhet. Men jeg vet at med tiden går det over, og jeg prøver å være glad for at det var nok det beste for ham.