Bør din inntekt ha noe å si for din partner?

[Gjest Violetta]

Dersom du tjener lite, har du forståelse for at det betyr noe for om en mann velger å leve sammen med deg eller ikke?

Forventer du at en mann skal være med på å forsørge deg?

For meg er svaret nei. Jeg forsørger meg selv. Men jeg forventer at han skal ta sin del av utgiftene og være i stand til å forsørge evt. felles barn.

[Tosca]

Mannen min og jeg har bodd sammen i snart 20 år. I noen perioder har han vært hovedforsørger, og i andre perioder er det jeg som har tjent mest. Nå for tiden er det omtrent likt. Det er helt uvesentlig hvem som forsørger hvem, bare vi klarer oss greit totalt. Slik ser nå jeg på det.

Dette med at mannen skal forsørge kvinnen er jo temmelig gammeldags. Min mor ragerte faktisk litt på det da jeg var hovedforsørger i huset. Hun var opplært til at det var det mannen som skulle være. Så tidene forandrer seg. Heldigvis.

[Gjest (Ursula)]

Jeg tjener ca halvparten av hva han gjør, men jeg insisterer på å forsørge meg selv og at alle utgifter deles i to.

Ergo bør det ikke være noe problem for en mann at jeg ikke tjener bra, så lenge det ikke går utover hans økonomi.

[Gjest gjesta]

Det viktigste er at jeg kan forsørge meg og mine barn uavhengig av samboers inntekt. Og det er viktig at han kan forsørge seg og sine.

(ikke spørr hvordan jeg fallt for en som var arbeidsledig )

[Gjest sexysadie]

Dersom du tjener lite, har du forståelse for at det betyr noe for om en mann velger å leve sammen med deg eller ikke?

Så lenge han ikke lever på meg så driter jeg i hva han tjener.

[Gjest LoisLane]

Denne tråden likte jeg!

For oss er hovedsaken at vi klarer oss - ikke hvem som tjener pengene.

[Gjest Gjesta]

Så lenge han ikke lever på meg så driter jeg i hva han tjener.

←

Men spørsmålet var vel motsatt: om din inntekt burde ha noe å si for en eventuell partner?

For min egen del håper jeg at partner setter pris på andre kvaliteter enn akkurat inntekt, for da blir jeg i så fall dumpet på hodet ut neste måned, siden jeg da blir for arbeidsledig å regne.

[Gjest sexysadie]

Men spørsmålet var vel motsatt: om din inntekt burde ha noe å si for en eventuell partner?

For min egen del håper jeg at partner setter pris på andre kvaliteter enn akkurat inntekt, for da blir jeg i så fall dumpet på hodet ut neste måned, siden jeg da blir for arbeidsledig å regne.

←

Aner ikke, men fyrer tenker vel mere på utseende når de velger partner, det er vi kvinner som tradisjonelt har kikket etter lommeboken.

[Veslejenta]

Så fremt ikke en av oss har planer om å blir langtidsarbeidsledig, så har vi ikke noen problemer med å leve på den andre i kortere eller lengre perioder.

Da jeg var ferdig med å studere, slet jeg litt med å få jobb og jeg hadde ingen rett på arbeidsledighetstrygd. Da levde jeg på samboeren min. Men begge visste at det var midlertidig, og det var derfor greit.

Vi deler ca likt på regninger, men er det måneder hvor den ene har dårlig råd, så betaler den andre maten den måneden.

[Malama]

Det bør det ikke... og det har det ikke.

Jeg synes det er helt idiotisk å si at jeg skal forsørge meg selv. Hvorfor i all verden skal jeg det? Det er like unaturlig at han skal forsørge seg selv, eller meg, for dn dl.

Tilsammen skal vi klare oss. Det er det viktige. Hvem som tjener pengene er totalt irrelevant.

I løpet av de årne vi har vært sammen har vi vært innom flere faser. Vi var studener da vi møttes, og levde på våre studielån. Han jobba litt ved siden av. Vi innførte felles økonomi fra vi flyttet sammen. Han forsørget ikk meg, jeg forsørget ikke ham, men vi hadde helt felles økonomi, ikke i det hele tatt snakk om å "dele utgiftene likt", det blir for dujmt for oss slik vi ser på vårt samliv. Så var studiene over, han fikk en midlertidig jobb, jeg gikk arbeidsledig i noen måneder. Ja, han "forsørget" meg da, jeg fikk jo ikke noe arbeidsledightstrygd. Men vi klarte oss. Jeg fikk jobb. Han mistet sin. Jeg "forsørget" ham, men han fikk noe arbeidsledighetstrygt da. Jeg fikk en bedre betalt jobb, og han fikk ny jobb. Nå er vi begge i full jobb og tjener omtrent likt. Pengene er ikke mine eller hans, fra det øyeblikk de kommer på konto er de våre.

Om han skulle vurdert lommeboka mi i forhold til valget... da hadde han ikke vært typen til å lev i et forhold slik vi gjør, FELLESøkonimi. Så jeg vet han ikke ser sånn på det. Penger... det er noe vi trett og slett bare trenger.

Jeg hadde ikke hatt det minste mot å la meg "forsørge" jeg da, om vi hadde hatt råd til det. (om noen år altså, være hjemme med barna (som vi ikke har enda) mens de er små. Da ville jo jeg bidratt med barnepass, omsorg, oppdragelse og husarbeide da, selv om det ikke er betalt. Så jeg ville uansett ikke sett på meg selv som forsørget.

Nei, om en mann vurderte min inntekt for et forhold... da hadde han ikke vært typen for meg.

Heldigvis møtte jeg min samboer for norn år sidn, og ingen av oss bvurderte den andres inne-eksisterende inntekt eller formue...

[Gjest Gjest]

Får nok aldri noen mann med den lønna jeg har.

[Gjest Violetta]

Malama - det er da aldeles ikke idiotisk å sørge for at man kan forsørge seg selv! Å være helt økonomisk avhengig av et annet mennesker er da nærmere idioti det enn det er å sikre seg selv økonomisk.

Om noe skjer, hvem står sterkest da?

[Gjest (Ursula)]

Hvorfor er det idiotisk å ville forsørge seg selv og ikke ville ha fellesøkonomi ?

Selv om det ikke passer for deg og du kunne tenke deg å bli forsørget om dere hadde hatt råd, trenger ikke det være den eneste riktige sannhet her i livet og å kalle det idiotisk syns jeg er ganske sneversynt.

Om du er avhengig av en annens inntekt, hva gjør du den dagen du eventuelt skulle bli singel ?

Aksepter at folk er forskjellige, det kan være litt lurt

[Malama]

Det er ikke idiotisk å ville forsørge seg selv, men for MEG er det idiotisk å baser emeg på at jeg skal være 100% selvforsørget. For MEG er dt langt viktigere at VI kan forsørge OSS.

Om vi ikke enger skulle vær sammen av en eller annen grunn, da hadde jeg måtte flytte. Jeg har ikke råd til å bo her alene. Det har ikke han heller. Men sammen har vi det.

For MEG er det slik at jeg verdsetter andre ting høyere enn å være økonomisk uavhengig. Jeg synes denne "jeg skal klare meg selv, jeg skal betale nøyaktig 50% av utgiftene, jeg skal være helt uavhengig"-tanken bryter grunnleggende med en del av mine verdier. Derfor er det, for meg, helt utenkleig å tenke på den måten.

Men hver får gjøre som man vil.

Hverken jeg eller min samboer tenkte på lommeboka da vi valgte hverandre, og for oss re altså det vi har sammen ikke basert på at hver av oss er uavhengige, men at vi er gjensidig avhengige. Dersom En er avhengig av den andre så blir det skjevt, men så lenge vi begg er gjensidig avhengige av hverandre, så blir det jo ikke slik at den ene står sterkere enn den andre, bare at vi begge står sterkes sammen.

Dette er vårt verdisett. Slik velger vi å leve og tenke. Jeg beklager sterkt om jeg ordla meg slik at det virket som om jeg mente det var idiotisk av andre å velge anenrledes. Jeg mener bare at for meg blir det helt feil. Men andre får gjøre helt som de vil.

Jeg aksepterer 100% at folk r ulike. Men det er ikke like mang som akepterer at JEG tenker annerledes...

Det som er galt FOR MEG, er ikke nødvendigvis galt for andre. Men det som er rett for de fleste, å være selvstendig, er ikke nødvendigvis rett for meg....

[Gjest Gjest]

Jeg er kvinne og tjener ganske bra - jeg har sakffet meg god utanning, flott jobb og en respektabel lønn, som bare vil bli større med årene.

Jeg er single, men det jeg forventer av en eventuell mannlig partner/ektemann er at han tjener minst like mye eller aller helst litt mer enn meg. Vi bør dele på alle faste utgifter, men jeg forventer faktisk at han spanderer litt ekstra inne i mellom, f.eks. på reiser, en reise-overraskelse eller andre overraskelser.

Ingenting er så spennende som overraskelser og det bør en mann ta initativ til - og de koster jo litt.

Jeg synes det blir kjedelig med milimeter-deling av utgiftene, men selvfølgelig, hver og en betaler på sine egne lån, strøm og eventuell husleie deles på to. Begge har vel hver sin bil, så betaler vel hver og en for sitt.

Får man barn deler man vel opp mest mulig likt.

[Gjest Embla s]

I ethvert forhold jeg har vært i, har det vært en selvfølge for meg at "har den ene penger, har begge penger". I et samliv er dette enda mer viktig! Jeg syns absolutt at MIN inntekt er den jeg eventuelt lever sammen med sin busines (og vica-verca). Hvis jeg f.eks. ønsket å gå ned i stillingsprosent, ville det være noe jeg ville diskutere med den jeg lever sammen med, siden dette påvirker den totale økonomiske situasjonen. Jeg tror ikke jeg kunne fungert i et forhold med adskilt økonomi hvor vi lånte penger av hverandre hvis den ene var blakk.

[Gjest Varg-Menja]

Ingenting er så spennende som overraskelser og det bør en mann ta initativ til - og de koster jo litt.

←

Hvorfor bør mannen ta initiativ til overraskelser?

[Eliza Doalot]

Er enig med Malama og Embla S, jeg.

Jeg og mannen lever sammen i ett og alt, klarer ikke å se noen grunn til at ikke detogså skal gjelde økonomien.

Begge har utdannesle og jobb, og er sånn sett i stand til å forsørge oss selv, men han har ei intekt som er nesten 4 ganger så stor som min.

HVis vi skulle praktisert 50/50 prinsippet, måtte vi levd et helt annet liv en det vi gjør i dag.

Det viktige for oss begge, er at begg bidrar med det vi kan, og at vi sammen har det bra og lever det livet vi har lyst til.

[Gjest Violetta]

Det å sørge for at man har muligheten til å forsørge seg selv utelukker da aldeles ikke at man ser på inntektene i familien som felles. Man trenger ikke en gang ha separat økonomi, men om man er fullstendig avhengig av partners inntekt bør man sikre seg selv så man ikke plutselig står på bar bakke om noe skulle skje. Jeg har hørt om flere tilfeller der dette har skjedd. Hun har vært hjemme med barna i mange år og dermed har hun helt "falt ut av" arbeidsmarkedet. Han har god jobb og god inntekt, gode fremtidsutsikter, og så ryker forholdet.

For meg er det derfor, og pga egne dyrekjøpte erfaringer, viktig å vite at uansett hva som skjer så kan jeg forsørge meg selv og min datter.

[Gjest Gjest]

Hvorfor bør mannen ta initiativ til overraskelser?

←

Fordi han er mann og jeg er kvinne. You do the maths.