Foreldre som ikke klarer å samarbeide

[AnonymBruker]

Omtrent daglig leser jeg her inne om foreldre som overhodet ikke klarer å samarbeide med hverandre, som avlyser/saboterer samvær, der all kommunikasjon går i gjennom barna, og man gjør alt for å ødelegge for den andre...

Altså, er dere ikke voksne mennesker som faktisk har vært glad i hverandre en gang, faktisk så glade i hverandre at dere har valgt å få barn sammen? Hvordan kan man da ende opp med å ikke tåle trynet på hverandre, og motarbeide hverandre så barna blir skadelidende?

Dere som har et dårlig forhold til ekspartner som dere har barn med, hvorfor har dere det  og hvorfor gjør dere ikke noe for å endre på det?

Anonymkode: c14d1...873

[AnonymBruker]

Helt tragisk.

Og jeg må jo si at brorparten av de jeg kjenner med kompliserte relasjoner så er det mors egoisme som står i veien for et godt samarbeid. 
Og mor som lar barnet være den tapende parten. I de tilfellene jeg kjenner til håper jeg karma tar mor. Når barna blir store nok til å forstå hva mor har drevet med

Flau på mitt kjønns vegne.

Anonymkode: 62956...a6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hvordan kan man da ende opp med å ikke tåle trynet på hverandre, og motarbeide hverandre så barna blir skadelidende?

Dere som har et dårlig forhold til ekspartner som dere har barn med, hvorfor har dere det  og hvorfor gjør dere ikke noe for å endre på det?

Han var voldelig. Jeg motarbeider ham ikke, men hvis ungen ikke vil til han, støtter jeg hen på det.

Anonymkode: e6c31...c1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Helt tragisk.

Og jeg må jo si at brorparten av de jeg kjenner med kompliserte relasjoner så er det mors egoisme som står i veien for et godt samarbeid. 
Og mor som lar barnet være den tapende parten. I de tilfellene jeg kjenner til håper jeg karma tar mor. Når barna blir store nok til å forstå hva mor har drevet med

Flau på mitt kjønns vegne.

Anonymkode: 62956...a6e

Det trenger du ikke være, brorparten av de jeg kjenner er det fedrene som har skyld i. Jeg tror ikke de er noe bedre.

Anonymkode: e5b6d...691

[AnonymBruker]

I mange tilfeller kan det nok godt være bare den ene parten som ikke klarer å kommunisere. Det er ganske utfordrende å snakke til en vegg eller et voksent barn som trasser og gjør det motsatte av det man vil eller foreslår. 

Anonymkode: 3f264...fe2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

I mange tilfeller kan det nok godt være bare den ene parten som ikke klarer å kommunisere. Det er ganske utfordrende å snakke til en vegg eller et voksent barn som trasser og gjør det motsatte av det man vil eller foreslår. 

Anonymkode: 3f264...fe2

Men du valgte jo å få barn med denne personen det er "umulig" å kommunisere med?

Anonymkode: c14d1...873

[AnonymBruker]

Patetisk fra ende til annen. Uansett om det gjelder den ene eller begge parter.

Anonymkode: f9881...7ee

[AnonymBruker]

Barnefar her ble psykisk syk da jeg gikk gravid. Han er helt umulig å samarbeide med, fordi han vil ha "alt". Han vil ha samvær hjemme hos meg, og ikke hos seg selv. Altså sitter han i stua mi fra det øyeblikket barnet er hjemme fra barnehagen, og til han har sovna. Og ofte litt lenger. Dette er så uholdbart for min del at jeg har lyst til å hyle ut i frustrasjon.

Men om jeg tar det opp blir han helt umulig, manipulerer og gjør alt han kan for å gi meg dårlig samvittighet og være ekkel. Han kan også være aggressiv. Jeg sliter veldig med dette, ettersom det selvsagt er kjempefint for barnet, men jeg er så sliten at jeg snart kontakter barnevernet selv, for dette har jeg ikke kapasitet til. 

Anonymkode: 31fd1...9af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Men du valgte jo å få barn med denne personen det er "umulig" å kommunisere med?

Anonymkode: c14d1...873

Han var ikke sånn da livet var lett (les: før barn) da vet du. Han angrer nok innerst inne på å ha fått barn, og har blitt en grinebiter, selv om han er glad i barnet. 

Anonymkode: 3f264...fe2

[AnonymBruker]

Jeg skal være ærlig på at jeg strever i samarbeidet med eksen min, selv om jeg elsket ham høyt en gang. Dessverre endret han seg fullstendig de siste årene vi var gift, omtrent da jeg ble gravid med barn nr 2. Barnet var planlagt og høyt ønsket, men eksen min skiftet jobb og kom inn et helt annet miljø. Jeg ble i praksis alenemor for to små barn, selv om vi hadde planlagt lik deling av permisjonen i forkant. Plutselig kunne han ikke ta en eneste dag fri og jobbet helger, helligdager og ferier. Og nektet å ta ut pappaperm. 
 

Etter bruddet strever jeg med at barna blir skuffet igjen og igjen fordi faren prioriterer jobben og nå også ny kjæreste foran dem. Da blir samarbeidet vanskelig. Jeg gjør likevel alt jeg kan for at barna ikke skal bli skadelidende. Hadde jeg blitt spurt for fem år siden om jeg trodde at vi ville ende opp slik som i dag, hadde svaret vært et absolutt nei. Det er ikke alt man kan forutse og planlegge for. 

Anonymkode: bcd07...613

[n_97]

Kan ikke svare for egen del, men i en høykonfliksak jeg vet om var begge foreldrene advokater og godt vant til å stå på krava. Fikk litt inntrykk av at de rett og slett likte å krangle. 

[AnonymBruker]

Sånn har dessverre verden blitt. Menneskeheten er i skikkelig villrede, og har mistet seg selv. Jeg håper i det lengste at dette er noe som kan rettes på i min levetid, men begynner å miste håpet, når det er så mange som ikke ser problemet. Jeg sørger over menneskeheten.

Anonymkode: e2179...522

[tangent]

Er det så vanskelig å forstå? Man blir sammen med noen og får barn og finner ut at man av ulike grunner ikke fungerer som par. Hvorfor man ikke fungerer er jo veldig forskjellige grunner til. Noen opplever kriser sammen og kommer ikke igjennom det, noen finner ut at partneren er utro, andre finner ut at foreldreskapet gjør at de ikke klarer å fungere fordi de er ulike, noen blir alkoholikere eller får en psykisk lidelse de ikke vil behandles for.
 

Det er jo en million grunner til brudd og det er ganske vanskelig å samarbeide med en person som har bedratt deg, eller som er psykisk syk eller aktivt prøver å undergrave deg. De fleste jeg kjenner har gode samarbeid om barna på tross av brudd, men det er utrolig uheldig at noen foreldre ikke klarer å se forbi seg selv og egne behov.

Og det skal som regel bare en part til som gjør det vanskelig. Hva skal venninna mi gjøre når eksen alltid forventer at han kan flytte samvær rundt som han vil og blir sur når hun ikke sier ja til å flytte samværet? Nei, det kan være vanskelig å se på forhånd hvordan en person oppfører seg etter et brudd.

[AnonymBruker]

min oldemor sa "det er kort vei mellom kjærlighet og hat" om en familie når jeg vokste opp der far var adm dir og hadde en sekretær på si der kona ribbet han for alt hun kunne - dette var på 70 tallet hvor slikt var uvanlig, da fant konemor seg gjerne i fars oppførsel og vendte det døve øret til for å unngå skammen.. Jeg husker det gjorde inntrykk på meg at alle syns det var "synd i de stakkars barna" som mistet en så flott far og måtte bo med en mor som var så "gesjeftig" at hun våget si fra.. Det har ofte kommet meg i hug når jeg hører om barenfordelingssaker der den ene part blir sett som "vanskelig" som står på kravene for seg selv og ungene.. 

Anonymkode: 638a5...eb8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men du valgte jo å få barn med denne personen det er "umulig" å kommunisere med?

Anonymkode: c14d1...873

Noen forandrer seg veldig etter et brudd, særlig om den parten ikke ønsket bruddet. Så nye sider kan komme frem man ikke visste vedkommende hadde engang. 

Anonymkode: 4c266...b91

[fru Alving]

Her mistenker jeg at de som samarbeider godt ofte ikke blir skilt🤣

[Ishavsrøya]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Helt tragisk.

Og jeg må jo si at brorparten av de jeg kjenner med kompliserte relasjoner så er det mors egoisme som står i veien for et godt samarbeid. 
Og mor som lar barnet være den tapende parten. I de tilfellene jeg kjenner til håper jeg karma tar mor. Når barna blir store nok til å forstå hva mor har drevet med

Flau på mitt kjønns vegne.

Anonymkode: 62956...a6e

☝️