Oppvekst i fattigdom: Hvordan har det skadet deg? Jeg tror vi gjør mye likt som voksne

[AnonymBruker]

Jeg lurer rett og slett på hva en oppvokst i fattigdom har gjort med deg som voksen?

Min historier er at jeg har jobbet siden jeg uskolen, da sommerjobb. Jobbet ved siden av vgs og jobbet ved siden av studier. Jeg har sett viktigheten av å ha en jobb og å hele tiden ha penger i bakhånd. Etter å ha jobbet i mange år og hele tiden få dårligere helse (psyke) så innhentet fortiden meg, Jeg havnet på AAP og har gått på det nå i flere år. Jeg er uten tvil sikker på at det er min usikre barndom som har gjort at jeg desverre må være på AAP.

Utover det er jeg helt gæren på å spare. Må spare til alt og alt må være trygg. Ser folk nevner fond. Neinei, pengene må stå trygt og jeg overfører alt jeg kan! Og her tror jeg vi som har opplevd fattigdom er ganske like: Vi sparer. Sparer hele tiden. Sparer til det ufoutsette, i tilfelle syk, man trenger penger også videre.

Hva er din historie og hvordan påvirker den dine valg idag?

Jeg eier heldigvis egen bolig. Men klarer aldri å slappe av økonomisk. Jeg har vært i terapi for det, men det hjelper desverre ikke.

Anonymkode: 5705c...e12

[AnonymBruker]

Det har gjort at jeg alltid har manglet ting andre tar som en selvfølge. Det har gjort at jeg fikk minimalt med hjelp, da jeg flyttet hjemmefra, og mange ganger gikk uten mat. Fikk aldri mer enn helgestillinger, selv om jeg prøvde å få mer ved siden av studiene.

Stipendet holdt til leien akkurat. I stedet for å flytte hjem, gikk jeg mye sulten. Hadde ikke verdens beste forhold til familien heller. Jobbet hardt fordi jeg ikke ville sitte i samme elendigheten, men endte opp med å slite meg ut i stedet. Gikk til sengs i stedet for å spise middag de dagene jeg ikke hadde mat.

Det var de første par årene jeg flyttet langt vekk. Men jeg hatet mamma, og ville ikke tilbake under hennes tak. Hun slo mye, og det tok meg mange år å tilgi henne. For jeg ville ikke. Ikke før jeg forstod at å hate henne bare skadet meg selv.

Anonymkode: c8077...6d1

[AnonymBruker]

Jeg har en ganske lik historie som din, med mye jobbing etter skoletid og i ferier (i en periode hadde jeg faktisk 3 jobber utenom skole), men er faktisk temmelig avslappet når det kommer til økonomi.

Det eneste jeg har panikk for er inkasso, så jeg betaler alle regninger den dagen jeg mottar dem (legger dem til forfall).

Jeg vet at familien kan klare seg med lite, vi har en veldig nøktern livsstil, men uten å bli gjerrige.
Jeg passer på at faste og variable utgifter ikke overstiger 2/3 av familiens inntekt, slik at jeg vet at vi vil klare oss i tilfelle vi får redusert inntekt (dagpenger, AAP, uføretrygd), har alltid en bufferkonto som har minst to mnd inntekt stående, og fondssparing, og det er de tiltakene vi lever med.
 

Anonymkode: 546e4...c45

[AnonymBruker]

Gjorde som deg og jobbet mye fra jeg var gammel nok. Sparte og sparte, sleit også psykisk grunnet omsorgssvikt, men kjempet meg gjennom det og er i dag frisk med 6 Mill i netto formue. Har fått meg samboer og venter barn, jobbet med å slippe opp på økonomien og leve livet. Det er har jeg både råd til og har fortjent nå🥰

Anonymkode: de627...7e2

[AnonymBruker]

Vokste opp med lite. Vi var ikke fattige, men mamma og pappa jobbet I lavtlønnsyrker og brukte penger på bare piss til seg selv så de tok seg ikke råd til noe som kunne gavne oss barna. Jeg fikk sjeldent nye klær, og klørne jeg fikk var utdatert og på salg på et sted som het WEARHOUSE. Helt krise selvfølgelig, spesielt fordi vi bodde i et dyrt strøk så det ble veldig tydelig at jeg ikke passet inn.

Ettersom mamma og pappa kjøpte ting til seg selv og ikke oss barna så var huset fullt av masse dritt. Stabler med ting som aldri ble brukt sto overalt. Pyntegjenstander sto omtrent oppå hverandre... Kjeller og loft fylt til randen med loppemarkedfunn. Så vi kunne ikke ha besøk av folk. Feiret aldri bursdagen min...

Mamma og pappa brukte også bare tiden sin på seg selv og jeg kan nesten ikke huske at vi snakket sammen i oppveksten bortsett fra når jeg fikk kjeft for å være i veien eller kjeft fordi jeg var ubrukelig eller kjeft fordi jeg bare var feil. Alt jeg gjorde var galt og jeg følte meg ikke bare uelsket men hatet. Fikk selvmordstanker som barn, har de enda.

I ungdomsårene jobbet jeg fra dagen jeg ble 16. Ingen andre jeg kjente hadde en jobb, de fikk penger av foreldrene sine. Jeg sleit enormt med dyp depresjon (som jeg ikke skjønte hva var på den tiden og ikke fikk hjelp for) og jeg sleit selvfølgelig med mobbing på skolen fordi jeg både så fattig ut og var rar fordi jeg ikke hadde lært sosiale koder og var ekstremt sjenert og følte jo at alle hatet meg. Jeg var lett bytte, hadde jo heller ikke støtte hjemmefra og sto alene med alt.

Jeg tenkte jeg skulle studere og jobbe, men jeg klarte det ikke. Fullførte et studie og jobbet et drøyt år før jeg havnet delvis på AAP. Nå er jeg delvis ufør og hver dag er en kamp. Jeg synes ikke livet er verdt å leve, jeg føler det egentlig bare er stress og mas og kjipt og ganske jøvelig hele tiden.

Rent økonomisk så er jeg jo rågod på å spare, ikke bruke penger jeg ikke har osv. Men det har tatt lang tid å klare å unne seg noe, jeg sparte meg til fant de første årene som voksen fordi jeg jo trodde at jeg måtte spare mye for å klare å leve mer som jeg ønsket senere i livet. 

Men livet er her og nå, og selv om jeg hater hvert øyeblikk av livet så tenker jeg at jeg burde spare slik at jeg kanskje en gang kan unne meg noe jeg virkelig vil ha. Og ved et par anledninger har jeg brukt mye penger på ting jeg før ville ment var sløse, en dyr ny sofa (ventet til januarsalget da 😅) og en reise til Thailand som kostet 70.000,-.

Jeg handler mye på salg, kjøper sjeldent noe jeg ønsker meg der og da men venter til det går ned i pris eller søker på finn.no.

Det eneste jeg vet er at hvis jeg får barn så skal jeg prioritere barnet!!! Jeg klarer ikk forstå hva mine foreldre dreiv med. Vet ikke om jeg klarer å tilgi dem omsorgssvikten, men jeg mener at bare hvordan de brukte pengene sine var et stort svik. Så utrolig egoistisk! De skulle aldri hatt barn!

Vi hadde aldri glede av det de kjøpte (ble jo bare stående i esker i stabler som jeg fikk kjeft hvis vi kom borti og raste ned) og vi hadde ikke glede av hverandre heller.

Anonymkode: 9a15a...9de

[AnonymBruker]

For min del er jeg i motsatt ende av skalaen. Her hamstres det over en lav sko. Shopoholiker de Luxe. Her skal alt kjøpes som en ikke hadde i barndommen., og barna har så det holder. Både meg og  mannen min har vokst opp fattige, han er i motsatt ende av skalaen. 

Anonymkode: e391a...06f

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i fattigdom. Noen ganger sto mammas valg mellom dopapir og middag. 

I dag har jeg angst rundt økonomi. Jeg orker ikke tenke på det. Jeg har fått til å ikke bruke kredittkort, det har jeg som prinsipp, men har aldri spart noe heller. Jeg ønsker å ikke måtte tenke på det. Nå er jeg nesten 40 og har nylig begynt å prøve å ta tak i livet mitt. 

Anonymkode: 71a56...c2c

[AnonymBruker]

Vokste opp med foreldre i lavtlønnsyrker (mor var også husmor i omtrent 10 år) og med dårlig økonomistyring.

Alltid blakke på slutten av måneden, vi barna gikk kun i arvede klær, og tomatsuppe (fra pose) eller ostesmørbrød var vanlige middager. Husker fremdeles gleden over å få gå på bruktbokbutikken og velge en bok helt selv! Men ikke snakk om at vi hadde råd til det i en vanlig bokhandel.

Som ung voksen: flyttet ut da jeg var 16, da fikk jeg stipend så da fikk jeg klare meg selv. Jobbet ved siden av studier og tok friår for å jobbe, hadde helt angst for gjeld, inkludert studiegjeld. Gikk greit ellers, fikk meg en bachelor, reiste litt rundt i verden, fikk en grei jobb etterhvert. Eier egen bolig. 

Det er mer den dårlige styringen enn dårlig råd som har preget meg - jeg har stålkontroll på ALT rundt økonomi, betaler alle regninger, setter opp regnskap og budsjett, styrer alle forsikringer og abonnementer selv, har kjøpt hus og bil med kun meg selv som eier og ansvarlig for lån. Selv om jeg er i et godt, trygt og langvarig forhold, så klarer jeg ikke å stole SÅ mye på ham økonomisk at jeg klarer å slippe opp noe av kontrollen.

Anonymkode: d7181...46e

[AnonymBruker]

Er oppvokst i fattigdom, men det var fordi de var alkoholikere, ikke fordi de ikke hadde nok penger. Ble og utsatt for seksuelt misbruk, fysisk og psykisk vold. Begge utsatte meg for grusomme ting. 

Så jeg startet å jobbe da jeg var 13 år, og da jeg var 16 år, så flyttet jeg hjemmefra og jobbet fulltid. Jeg har ikke vært flink til å spare penger, men betalt regninger i tide. Jeg elsker å reise, så det har jeg brukt alle ekstra penger på. Jeg fikk diagnose på 3 forskjellige fysiske sykdommer, allerede som lite barn, og i senere tid fått 2 diagnoser på fysisk sykdom, og PTSD. Så i dag er jeg ufør, men jeg jobbet i mange år, tok generell studiekompetanse som voksen, og en bachelorgrad. Har og vært alene med 2 barn. Samtidig med å trene mye. Og når man gjør dette i mange år, samtidig som man er syk. Så går man på en stygg smell. I dag er jeg 45 år, og nå sparer jeg, så eier jeg min egen bolig.

Anonymkode: 9af5a...757

[AnonymBruker]

Jobbet fra jeg var 13. Gikk med aviser, senere vaskehjelp. Jobbet mye ved siden av studier, og i alle ferier. Valgte vekk de dyreste byene da jeg skulle velge utdanningssted. Har kjøpt hus to timer fra hjembyen, siden det var billigere. Mannen er bilmekaniker, så vi har lite utgifter på bil. 

Har alltid økonomi i bakhodet, selv om jeg er frisk og kan jobbe fullt. Tenker langsiktig og legger av penger til regulering, konfirmasjon, sertifikat og evt. egenkapital til barna mine. 

Anonymkode: aca47...b2d

[AnonymBruker]

Vokste opp med foreldre med lavtlønnende yrker, men de hadde stålkontroll på økonomien og var flinke til å spare, så jeg kjente det aldri noe særlig på kroppen som barn. Jeg elsket dagene vi hadde pannekaker eller pølse og potetstappe til middag, og ble sjeleglad da mamma kom med poser med arvede klær. Jeg husker at jeg på skidager på barneskolen fikk spydige kommentarer på om at skiene mine var så gamle, men det prellet av. Da jeg ble tenåring kunne jeg bli lei meg over at jeg ikke fikk like fine ting, klær og sko som vennene mine, og jeg var flau over at vi hadde så gammel bil. Jeg fikk min første deltidsjobb da jeg var 14 og har jobbet siden. I venninnegjengen begynte de fleste å jobbe på ungdomsskolen, så det var ingenting unormalt med det. Nå jobber jeg som advokat og tjener godt, og for min del tror jeg at barndommen min har preget meg i den forstand at jeg har blitt et luksusdyr. Jeg skal nå unne meg alt jeg ikke fikk som barn og ungdom, og elsker dyre klær, sko og vesker. Jeg er utrolig dårlig til å spare! Noe av grunnen kan kanskje være at foreldrene mine ville skjerme oss barna, og at de aldri snakket om økonomiske bekymringer, sparing og penger foran oss. 

Anonymkode: 907b0...6db

[AnonymBruker]

Vi var ikke lutfattige, men vi hadde dårlig råd. Jeg hadde aldri "merkeklær" som barn (cherrox og slikt), men knock off klær som ikke var skikkelig vanntett,  ble hullete fortere osv. Når andre barn kom inn fra å lele, tørr, var jeg ofte våt gjennom klærne. Gikk mye i "cubusklær" og sparkjøpkjær.

Vi hadde heller ikke råd til ski-utstyr og skøyter og slikt, så pleide skulke de dagene hvor hele skoledagen var utflukt med slikt. Skolen hadde ikke til låns, og det var ingen grunn til å kjøpe all den møkka når vi ikke brukte det ellers.

Foreldrene mine jobbet hele tiden i lavtlønnede yrker. Slet seg ut så de måtte ha ryggoperasjoner osv.

Jeg har "gått glipp" av mye i tenårene og 20årene pga jobb. Måtte brødfø megselv ettter VGS, så hoppet rett inn lavlønnet jobb. Jobbet hele tiden, tok aldri ferie. Alle mine venner opplevde ting i ferier, helger osv. De reiste rundt, dro på festivaler, konserter, ja hva som helst. Jeg bare jobbet. Hele tiden.

For venner som ikke er preget av økonomisk uro, så er det lett å bruke 12 tusen på ferie, hotell, reise, osv. For de tenker "jamen de 12 tusen kr kan jeg jobbe tilbake".

Slik kan ikke jeg tenke. For meg er 12 tusen på ferie, det samme som å brenne penger. Og penger "kommer ikke tilbake". 

Vennene mine har også foreldre som kan hjelpe de økonomisk om noe skulle skje. Det har ikke jeg. For meg er det omvendt.

Anonymkode: b1b3f...cbb

[AnonymBruker]

Jobbet siden jeg var 13, ved siden av skolen. Selvfinansierte studier. Sparer masse og tar lite sjanser, men jeg har omsider investert i fond og tom. krypto. Doblet min formue på skrekkelig kort tid på det viset der.

Anonymkode: a1416...922

[AnonymBruker]

Motgang gjør sterk!  heter det. Mener dere at dere har kommet styrket ut av fattigdommen?

Anonymkode: 39990...f7c

[AnonymBruker]

Jobbet fra jeg var 12 og jobbet meg syk. Havnet på nav og dømt til fattigdom resten av livet pga sykdom 

Andre ting som at jeg aldri har eid sko til mer enn 699 kr som er dyrt for meg så istedet for et par skikkelige sko som holder i mange år må jeg kjøpe nye drittsko hvert år fordi det billige paret blir fort ødelagt , aldri eid en ullgenser fordi det er for dyrt og trodde det var normalt å gå med 4-6 lag klær utapå hverandre og skjønte ikke hvorfor alle andre var så tynne på vinteren og klarte seg med en genser, osvosvosv 

Lett for andre å si jamen hvorfor sparer du ikke da til ordentlige sko eller ullgenser istedet for å kaste bort penger på en syntetisk drittgenser i dårlig kvalitet til 199 kr, ja det er jo fordi jeg ikke har råd til noe dyrere. Skal jeg spare til 2000 kr for å få råd til en ullgenser betyr det i praksis at jeg måtte gått uten klær det 1,5 året det hadde tatt meg å få spart opp 2000 og med så lang tids sparing så føles det helt hinsides å bruke pengene på ett plagg så poff er alle pengene borte som jeg egentlig trenger til mat. 

Jeg er også veldig isolert og venneløs fordi jeg ikke har råd til å bli med på ting 

Anonymkode: 2a841...b96

[AnonymBruker]

Vokste opp i fattigdom. Vi hadde møbler fra Fretex, ikke TV/PC, og ikke bil. Klærne mine var enten arvet eller fra Fretex. Vi dro aldri på ferie. Vi hadde alltid god mat, fordi mamma hadde bulimi, så jeg sultet ikke 😅 Eller god, og god. Vi hadde aldri annet brød enn kneip. Jeg hater kneip. Og har aldri kjøpt det i voksen alder!

Begynte å jobbe da jeg var 15 år. Bortsett fra tak over hodet og mat, så har jeg aldri fått penger hjemmefra siden. Nå er det ofte jeg som må «låne» til min mor. Får ikke pengene tilbake, og har ingen forventninger om det heller.

Min økonomi som voksen er ad hoc. Jeg har god utdanning, og tjener greit (men ikke godt). Har hatt mine egne runder med inkasso, fordi jeg stikker hodet i sanden og unngår alt som er ubehagelig. Forferdelig strategi.

Jeg sparer av og til, men klarer ikke å la pengene være. Unner meg mye luksus, som hudpleie, frisør, vesker etc. Tror en del av meg vil gi mitt indre barn alt det ikke fikk. Men jeg preker annerledes enn jeg lever, og har barn som er flink til å spare. Min eldste er ung voksen og setter opp budsjett som hun har stålkontroll på. Kanskje fordi hun ikke manglet noe i sin barndom? 

Anonymkode: 55d68...235

[AnonymBruker]

Jeg er nok påvirket av det. Som barn var det ikke alltid jeg fikk mat hver dag. På en god dag kunne vi koke ris i sjøvann for å få litt smak i maten. 
 

Jeg har som deg ts jobbet siden ungdomsskolen og har hele tiden jobbet ved siden av studiene. 
 

Nå har jeg det veldig greit økonomisk og er god for flere millioner, men jeg teller fortsatt på kronene og er livredd for at kortet skal bli avvist i kassen eller alltid sjekke hvor mye jeg har på kontoen når jeg skal ut og spise eller om vi har råd til å spise den og den middagen på restaurant. 
 

I hodet mitt er jeg fortsatt lutfattig og den følelsen blir jeg nok ikke kvitt. 

Anonymkode: b4e48...ea7

[AnonymBruker]

«Hvordan har det skadet deg?». Hvorfor tar du utgangspunkt i at det har skadet en? For min del er jeg overbevist om at det har hjulpet meg. Har jobbet siden jeg var 13 år. Jobbet hardt med studier og senere karriere. Har aldri tatt noe som en selvfølge. Vært glad for de muligheter jeg har fått, og utnyttet de så bra jeg har kunnet.

Hardt arbeid og ydmyk holdning har medført jeg nå har interessant jobb, høy lønn, er gjeldsfri med over 10 milioner i aksjefond. Enda ikke fylt 50 år. 

Anonymkode: 62de1...cdc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

«Hvordan har det skadet deg?». Hvorfor tar du utgangspunkt i at det har skadet en?

Fordi å vokse opp/inn i fattigdom er helseskadelig og jeg ville se om flere har "det som meg" og desverre..... Det er ikke bare å vokse opp i fattigdom. Tror mange ender opp uføre/dårlig helse etc...

Anonymkode: 5705c...e12

[AnonymBruker]

En del av dere skriver mer om å vokse opp i dysfunksjonelle familier og oppleve andre traumer. 

Jeg vokste opp med familie som hadde det tøft økonomisk, men likevel var de oppfølgende foreldre. Jeg forsto selvfølgelig situasjonen da jeg var rundt 11-12 år, så jeg våget aldri å spørre om lommepenger eller noe, men tjente egne penger på alt jeg klarte. Gå med menighetsblad, selge andre blader på dørene, og å selge sesongvarer. Fra jeg var 16 fikk jeg deltidsjobb etter skolen. 

Oppvekst har gjorde meg til en kremmer, og til bevisst på at innsats gir resultater og til et svært økonomisk og fremtidsrettet menneske. Jeg har stått på for utdannelse, jobb og fremtid. Jeg fikk barn før jeg hadde fått trygg økonomi, og barna mine har også i flere år måtte være bevisst på økonomi, til innsatsen ga resultater. 

I dag eier jeg hus, båt, bil og bobil, har lite gjeld og nyter livet som økonomisk trygg. 

Jeg er ganske sikker på at det å vokse opp i fattigdom ikke er så negativt, så lenge man har trygge og oppfølgende foreldre. Det er å vokse opp i dysfunksjonell familie og omgivelser som er ødeleggende. Mine foreldre klarte å gi meg trygghet og kjærlighet selv om de slet økonomisk. De var gode forbilder i å stå på og gi omsorg og trygghet til tross for at de hadde det tøft økonomisk. 

Mine foreldre har også kommet seg ovenpå økonomisk.

Innsats gir resultater, og det viktigste er ikke penger, men å være trygg og ivaretatt. Det er hva jeg lærte.

Anonymkode: 356b8...c23