Fantaserer om å dra min vei.

[AnonymBruker]

Før noen halshugger meg fullstendig her, så les alt jeg skriver! Jeg har to unger, som jeg elsker over alt på jord. De gir livet mening og jeg elsker å tilbringe tid med dem, når jeg velger det selv (type ta en fridag når det er mulig utenfor ferier og helger). Men nå er jeg på runden til galskap her og er en mamma jeg overhodet ikke vil være. 
 

begge ungene har adhd, og det har jeg og. Jeg og eldste er medisinert, yngste er ikke helt der enda. Fordi jeg er kronisk syk og har adhd, er jeg var på mye bråk og støy og trenger ro og alenetid. 1. juli tok de ferie fra sfo. Vi koste oss noe vanvittig! Reiste på tur med dem alene både før og etter mannens ferieuker. Etter seks sju uker med dem hjemme, hvorav fire av dem alene mens mannen jobbet, så kjente jeg at jeg var ufattelig sliten! 
 

så kom skolestart og helvetet var i gang. Foreldremøte på foreldremøte, møte med ppt og bup for begge to, men ikke samtidig. Forkjølelsesrunde etter forkjølelsesrunde. Korona i klassen til eldste, en liten runde omgangssyke før enda en forkjølelsesrunde. Og nå er det korona i klassen til yngste. Fordi jeg er ufør (jobber deltid med hjemmekontor), så tar jeg 99% av sykefraværet på ungene. Vi bor forholdsvis trangt, så selv om han tok det, hadde jeg jo vært og hørt og sett dem døgnet rundt uansett. 
 

siden 1.juli har jeg hatt fem dager med pause fra ungene/mannen. I noen timer mens de er på skole/jobb. Ellers er de rundt meg absolutt hele tida! Nå er jeg så var på lyder at jeg bjeffer så fort de beveger seg eller snakker. Jeg kjefter og kjefter og kjenner jeg hater både ungene og mannen. Jeg hater alt av mennesker egentlig. 
 

jeg skjønner jo det er situasjonen og en form for depresjon jeg har. Og jeg går jevnlig til behandling. Men det hjelper ikke når det aldri tar slutt! Mer og mer sykdom hele jævla tida! Jeg drømmer om å stikke av. Bo for meg selv, se ungene når det passer og nyte roen og stillheten. De er jevnt over ekstremt bråkete av seg pga adhd, så det her er en ekstrem prøvelse. Jeg får ikke hvilt så mye som jeg må for å fungere. For de takler det ikke. Jeg er så trøtt og sliten at jeg føler jeg er på grensa til å bli alvorlig syk nesten. 

Anonymkode: 2a5ee...db4

[AnonymBruker]

Dette høres helt forferdelig ut, du har min dypeste medfølelse. Her må mannen mer på banen før du blir alvorlig syk. 

Anonymkode: e9fd4...23f

[AnonymBruker]

Kontakt barnevernet for hjelp. De kan hjelpe med avlastning. Ikke sunt for noen av dere å leve sånn :( 

Anonymkode: 5fcdb...8a2

[AnonymBruker]

Ta kontakt med barnevernet, de kan hjelpe dere med det dere trenger. Kanskje så får dere avlastning? Kanskje finnes det andre tiltak for å bedre situasjonen deres?

Anonymkode: 1f64d...58a

[AnonymBruker]

Avlasting hjelper jo ikke når det er all sykdommen som tar knekken på meg. Dessuten har vi alt for mange mennesker rundt oss til vanlig til at barnevernet kommer inn i bildet. Men ingen vil passe syke unger. Noe jeg forstår veldig godt!

Anonymkode: 2a5ee...db4

[AnonymBruker]

Jeg kjenner også på den trangen til å bare komme meg bort. Du er ikke alene om det! 

Har du mulighet for å få deg kontorplass et annet sted? Bare for å komme deg ut litt. Også må mannen din ta noen sykt barn-dager han også.

Anonymkode: 5d0f5...399

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Kontakt barnevernet for hjelp. De kan hjelpe med avlastning. Ikke sunt for noen av dere å leve sånn

Anonymkode: 5fcdb...8a2

De hjelper ikke med avlastning i praksis. Har prøvd.

Anonymkode: 85e33...8fa

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg godt! Jeg har helt frisk unger, men drømmer jevnlig om å søke jobb i en annen kant av Norge…

Kan du få mannen mer på banen? Forstår han alvoret? Kan han være med i en av dine behandlingstimer? Han vil jo heller ikke få det bedre i det lange løp, om du går under.

Anonymkode: 3cf73...429

[AnonymBruker]

For en fortvilt situasjon ts. Har du mulighet til å bli delvis sykemeldt? Så du får hentet deg inn igjen?

Anonymkode: cb336...c51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Før noen halshugger meg fullstendig her, så les alt jeg skriver! Jeg har to unger, som jeg elsker over alt på jord. De gir livet mening og jeg elsker å tilbringe tid med dem, når jeg velger det selv (type ta en fridag når det er mulig utenfor ferier og helger). Men nå er jeg på runden til galskap her og er en mamma jeg overhodet ikke vil være. 
 

begge ungene har adhd, og det har jeg og. Jeg og eldste er medisinert, yngste er ikke helt der enda. Fordi jeg er kronisk syk og har adhd, er jeg var på mye bråk og støy og trenger ro og alenetid. 1. juli tok de ferie fra sfo. Vi koste oss noe vanvittig! Reiste på tur med dem alene både før og etter mannens ferieuker. Etter seks sju uker med dem hjemme, hvorav fire av dem alene mens mannen jobbet, så kjente jeg at jeg var ufattelig sliten! 
 

så kom skolestart og helvetet var i gang. Foreldremøte på foreldremøte, møte med ppt og bup for begge to, men ikke samtidig. Forkjølelsesrunde etter forkjølelsesrunde. Korona i klassen til eldste, en liten runde omgangssyke før enda en forkjølelsesrunde. Og nå er det korona i klassen til yngste. Fordi jeg er ufør (jobber deltid med hjemmekontor), så tar jeg 99% av sykefraværet på ungene. Vi bor forholdsvis trangt, så selv om han tok det, hadde jeg jo vært og hørt og sett dem døgnet rundt uansett. 
 

siden 1.juli har jeg hatt fem dager med pause fra ungene/mannen. I noen timer mens de er på skole/jobb. Ellers er de rundt meg absolutt hele tida! Nå er jeg så var på lyder at jeg bjeffer så fort de beveger seg eller snakker. Jeg kjefter og kjefter og kjenner jeg hater både ungene og mannen. Jeg hater alt av mennesker egentlig. 
 

jeg skjønner jo det er situasjonen og en form for depresjon jeg har. Og jeg går jevnlig til behandling. Men det hjelper ikke når det aldri tar slutt! Mer og mer sykdom hele jævla tida! Jeg drømmer om å stikke av. Bo for meg selv, se ungene når det passer og nyte roen og stillheten. De er jevnt over ekstremt bråkete av seg pga adhd, så det her er en ekstrem prøvelse. Jeg får ikke hvilt så mye som jeg må for å fungere. For de takler det ikke. Jeg er så trøtt og sliten at jeg føler jeg er på grensa til å bli alvorlig syk nesten. 

Anonymkode: 2a5ee...db4

Jeg tror barnevernet må intervenere her. Disse barna har det bedre som fosterbarn i en ressurssterk familie.0

Anonymkode: 0d067...11c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg tror barnevernet må intervenere her. Disse barna har det bedre som fosterbarn i en ressurssterk familie.0

Anonymkode: 0d067...11c

Du har jammen lav terskel for å rive en familie i stykker!

Anonymkode: 3dbb4...d6b

[AnonymBruker]

Synes fint mannen kan ta sin del av sykt barn-dager her da, bare fordi du er ufør så skal du ta dem? Du er jo ufør fordi du ikke er frisk.

Anonymkode: c9f42...460

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

For en fortvilt situasjon ts. Har du mulighet til å bli delvis sykemeldt? Så du får hentet deg inn igjen?

Anonymkode: cb336...c51

Beklager, så ikke at du er ufør!

Anonymkode: cb336...c51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg tror barnevernet må intervenere her. Disse barna har det bedre som fosterbarn i en ressurssterk familie.0

Anonymkode: 0d067...11c

For en teit kommentar! Er da ingen sammenheng mellom diagnoser og ressurssvak. 

Anonymkode: cb336...c51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg tror barnevernet må intervenere her. Disse barna har det bedre som fosterbarn i en ressurssterk familie.0

Anonymkode: 0d067...11c

Jeg har to unger med spesialbehov. En er kronisk syk i tillegg. Vi har vært ut og inn hos leger, sykehus, bup og ppt siden de eldstemann ble født. Og er det EN ting jeg er sikker på, så er det at ungene har det bra, får den oppfølgingen de skal og har en mamma som kjemper kamper for dem. Vi har utelukkende fått skryt fra barnehage, skole og alle innstanser som har vært innom. Så den synes jeg var veldig drøy! At jeg er utslitt fordi ungene er på som tiende runde med sykdom siden 1. august, gjør meg ikke ressurssvak. 

Anonymkode: 2a5ee...db4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg forstår deg godt! Jeg har helt frisk unger, men drømmer jevnlig om å søke jobb i en annen kant av Norge…

Kan du få mannen mer på banen? Forstår han alvoret? Kan han være med i en av dine behandlingstimer? Han vil jo heller ikke få det bedre i det lange løp, om du går under.

Anonymkode: 3cf73...429

Han forstår alvoret. Og hjelper til mer enn noen gang etter muligheten for hjemmekontor kom på banen. Men det har vært ekstremt mye å gjøre på jobben hans, så mellom hjemmekontor, har det vært mye overtid for å få unna ting. og jeg hører dem uansett hvor jeg er i leiligheten her. 

Anonymkode: 2a5ee...db4

[AnonymBruker]

1. skaff deg støydempende hodetelefoner

2. la ungene få en dag foran tven med tv eller tv spill eller hva som helst

Anonymkode: 2ff47...a8f

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så godt igjen! Løsningen vår ble å leie en liten hybel i tillegg til huset vi eier. Når en av oss trengte å hvile og koble ut,dro vi dit. Betalte 4000 kr i mnd,vel verdt det. 

Anonymkode: ecc9b...1bc