Sitte å se på at alle andre lykkes

[AnonymBruker]

Jeg isolerer meg og klarer ikke gjøre noe ut av livet mitt. Avhengig av å bo med foreldrene mine boende kun et steinkast unna. Dessverre har det blitt slik at de eneste som egentlig er klar over min eksistens er foreldrene mine. Det er gjennom de jeg får min dose sosial omgang. Jeg blir jo flau over å i det hele tatt skrive dette men det er jo sannheten. 

Har jo mine drømmer jeg også, jeg drømmer om at jeg skal klare å flytte til et nytt sted og skape meg hvertfall noe som kan ligne et liv. Men det føles så uoverkommelig. Vanskelig å bo vekk fra foreldrene mine og ikke kunne se de hver dag osv..

Istede sitter jeg på Facebook å ser på gamle venner av meg som har startet opp egne kafeer, som har hjertesaker dr brenner for osv. De har liv med mening. Lag på lag med mening - kjæreste, barn, og en egen kafe eller egen bedrift osv.. 

Herregud,,hvordan skal jeg i det hele tatt komme i gang. Jeg så en film i helga som handlet om dette med at livet er kort og man må leve mens man enda kan og det ga meg en skikkelig vitamin innsprøytning. Fikk litt håp, men i dag når det er mandag igjen er jeg like tiltaksløs igjen. 

Hvordan kan ei som meg få seg kjæreste som kun har foreldrene sine og ingen andre venner?😞 jeg må jo gjøre noe her bare vet ikke hva.

Anonymkode: 60e9b...6ab

[AnonymBruker]

Har du jobb? Hvis ikke, hva må til for at du skal få deg en jobb?

Har du noe å gå til utenom? Hobbyer, fritidsinteresser og organisasjoner? Hvis ikke, hva må til for at du skal kunne gjøre det?

Anonymkode: 63d23...1cc

[AnonymBruker]

"Other peoples success is not your failure" 

 

Jeg synes det høres ut som om du er litt deprimert. Og ensom. Og det er vondt, men heldigvis så finnes det ting du kan gjøre for å få det bedre,  Uten at jeg vet så mye om deg, har du vurdert å snakke med noen, en psykolog? Psykisk helse er like viktig å ta tak i som fysisk helse, og det er veldig mange som har fått det bedre etter terapi. 

Jeg skjønner at det er vanskelig å bryte den sirkelen hvor du isolerer deg hjemme, og scroller mye på facebook. Men husk at det bidrar til å forsterke de negative tankene du har. Overdreven skjermbruk gjør oss deprimerte.. Om du er avhengig av mobilen, last ned en app som viser hvor mye tid du bruker på telefonen. Eller sett skjermen på svart hvitt, da blir det ikke like fristende å sitte med den.

 Gå en tur hver dag, uten mobil. Du kan sette deg små mål. Som å gå tur på nye steder, øke lengden, eller en lydbok som er forbeholdt turen.   Småprat, smil og få øyenkontakt med andre. Det trenger ikke å være noen du kjenner, jeg prater med fremmede hele tiden. 

 

Anonymkode: 9de47...e56

[AnonymBruker]

Du skriver veldig godt ts, du virker smart og oppegående. 

Hva tenker du selv er første stegene mot et liv som selvstendig voksen? Feks om du vil flytte. Hva er de første stegene du må gjøre. Hva ting mangler du i livet for å være selvstendig? 

Anonymkode: 25c6d...b6b

[AnonymBruker]

Gå til psykolog, jobb med deg selv. 

Dette klarer du og det er en styrke å be om hjelp! 

Anonymkode: 78fc7...591

[AnonymBruker]

Å sette deg små mål, tenker jeg også er et godt råd. Å endre alt på en gang og få et helt annet liv enn du har akkurat nå, kjennes fort uoverkommelig.  

For det det er verdt ser ikke jeg på det å bo nær foreldrene som noe negativt, og ikke ha lykkes. Det høres ut som du har en god relasjon til dem, og det er utelukkende fint i mine øyne. Man kan kalle det å være avhengig, men også å være veldig glad i dem. 

Og på fb ser det ut som de fleste er veldig vellykkede og veldig lykkelige. Mens de fleste egentlig har noe å stri med. Jeg husker jeg hadde en lang prat med kusinen min en gang. Hun var lei seg og tenkt jeg var så vellykket fordi jeg hadde høyere utdanning og fast jobb. Mens jeg tenkte det var hun som var vellykket, fordi hun hadde mann og barn. Nå har jeg mann og barn, og er arbeidsledig. Jeg føler meg litt mislykket nå også. Samtidig som jeg aldri har tenkt noe sånt om andre arbeidsledige.  

Det er lett å dømme seg selv for hardt. 

Anonymkode: 20ee7...e50

[AnonymBruker]

Tips til hvordan finne egne hjertesaker.

Gå inn på din kommune sin nettside og sjekk hvilke lag og foreninger som finnes i din kommune. Det disse lagene og foreningene heter kan gi deg en pekepinn på hva du synes er interessant.

Anonymkode: 26a24...654

[AnonymBruker]

Har det på samme måte. Har bare foreldre og bror som jeg kjenner. Hadde venner før i tiden, men ikke nå lenger, og på grunn av helsemessige årsaker, gjør det umulig for meg å ha jobb. Har holdt meg unna sosiale medier, men savner å være i samme utvikling som andre i stedet for å ligge etter med det meste.

Anonymkode: 748f3...391

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.11.2021 den 21.30):

Jeg husker jeg hadde en lang prat med kusinen min en gang. Hun var lei seg og tenkt jeg var så vellykket fordi jeg hadde høyere utdanning og fast jobb. Mens jeg tenkte det var hun som var vellykket, fordi hun hadde mann og barn. Nå har jeg mann og

Men jeg har ikke noe av dette engang. Ingen er misunnelig på livet mitt, men jeg har et håp om at jeg kan komme dit at folk faktisk ser på meg med beundring fordi jeg har klart å reise meg opp fra den tilstanden jeg er i nå. Hvis det gir noe mening? Jeg har hørt rykter og også hørt fra mor og far at slekt og naboer osv vet hvor ille det står til med meg. Jeg har lyst til å vise de at det kan bli noe ut av sånne som meg også. Noe bra. Men jeg tror jeg må flytte vekk til en større plass, jeg kan ikke være her blant all sladder og bygdesnakk. Men dørstokkmila er tung. Du har sikkert rett i at jeg ikke må ta på meg for mye.

Og til deg som sa gå til psykolog, jeg går til psykolog. Og det er sikkert derfor hele bygda vet at jeg sliter. Fordi her på bygda er det ikke noe som heter taushetsplikt. Her sitter du å slarver uansett enten du er prest, lensmann, jobber i kassa på Prix eller er psykolog

Anonymkode: 60e9b...6ab