Jeg har midtlivskrise og er innimellom fryktelig ensom(mann)

[AnonymBruker]

hei, er en kar i slutten av 30 årene som møter veggen her snart. Jeg har oppsøkt lege og har også(etter lang tid) fått time hos psykolog. Men litt usikker på om dette vill hjelpe meg veldig, for jeg er bare så fryktelig ensom pgr av null sosial omkrets.

Min "beste kompis" har visst droppet meg(kjent han siden ungdomsskolen) og var tydeligvis ikke så kompis allikevel. Ellers har jeg bare gamle bekjente som bor langt unna og er opptatt med egen familie. Jeg har heller ikke så veldig mye suksess med kvinner og har bare hatt noen korte forhold her og det. Det har så klart hjulpet mot ensomheten da jeg har vært i disse forholdene, men akkurat nå så ser jeg veldig mørkt på fremtiden, både når det gjelder forhold, venner og jobb.

For oppi det hele, så er jeg i ett yrke som ikke passer  meg i det hele tatt og jeg må starte på nytt der også. Men jeg har ingen plan B  og nå som vi har gått inn i mørketiden, så begynner jeg seriøst selv å bli bekymret for min egen psykiske helse. Jeg har hatt tunge perioder tidligere i mitt liv, men dette topper det hele.

Jeg har også ganske overfladisk forhold til min familie jeg føler at de ikke er noen jeg kan prate med slike ting om og at de heller ikke bryr seg så veldig egentlig. Lite flinke til å vise interesse intern i familien sånn generelt. Med andre ord, jeg føler meg bare totalt alene innimellom.

Vet ikke om dette er rette stedet å poste dette, men noen flere single i min aldersgruppe som er i samme situasjon eller føler på det samme? Syntes det er skummelt å fylle 40 år og være i den situasjonen jeg er i. Kanskje derfor jeg føler ekstra på det nå.

Jeg har vurdert å prøve å melde meg inn i noe sport eller noe annet sosialt, men veldig usikker på hva det skulle være. Merker motivasjonen for slikt er veldig lav, da det må være noe jeg er genuint interessert i.

Når man er i min situasjon, så føler man seg rett og slett totalt mislykket og mindre verdt en andre som lykkes på alle arenaer i livet. Man tenker at det må være noe galt med meg som person, siden jeg er i denne uheldige situasjonen.

Uansett, forstår det blir vanskelig å komme med gode råd via ett forum, men hjelper litt å få luftet tankene i hvert fall!

Anonymkode: afc86...a90

[Kaur]

Her er det mange grep du heldigvis kan gjøre 

- Bytt jobb

- Begynn med en sosial hobby eller sport, det kan også være aktivitet som organisasjonsarbeid, frivillig organisasjon, politisk lag, sjakk klubb, quiz, natteravn, Alt mulig finnes, velg noe du er interessert i eller ønsker å lære. Det er ikke flaut å komme alene, de fleste gjør det første gangen. Om motivasjonen til den konkrete tingen er lav så burde det å komme seg ut av ensomhet være den største motivasjonen og tvinge seg ut med en innstilling om at det blir bedre etterhvert 

- Utvid vennekretsen din. Få nye venner via ny jobb eller hobby, eller via nettsteder som aktivitetsvenner.no 

- Styrk forholdet med familien din. Selvom det føles kleint og overfladisk vil jo mer samvær sammen gjøre det mer naturlig å være sammen også, ringes oftere, osv. Hadde veldig anstrengt forhold til familien min før men nå bygd et kjempe godt forhold og ringes hver dag, noen ganger flere ganger om dagen 

- begynn i kognitiv terapi for å få støtte når du sliter psykisk og få hjelp til å få det bedre. 

Sist men ikke minst det er ikke deg det er noe galt med, det er ikke noe personlig med deg som er grunnen til at du har det sånn. Det er vanlig å ha det som du har det og det er derfor det er viktig å snakke om psykisk helse og senke barrieren for å oppsøke hjelp 

[AnonymBruker]

Du høres ut som en kul fyr - som kan fortelle om noe vanskelig uten å trekke fra eller legge til, uten å være dum. Håper det ordner seg for deg. 

Anonymkode: fb4e9...a99

[Gjest AprilRyan]

Kanskje mye av dette vil endre seg når du får begynt hos psykolog. Ting kan oppleves kaotisk og uoversiktlig når man er alene om alt, er deprimert og kun ser problemer. 

Jeg blir 40 til neste år og har vel egentlig ingenting på stell. Mye av det plager meg egentlig ikke, men det er litt kjipt å ikke ha noe fast jobb og fortsatt være under utdanning når andre på egen alder har hatt det i mange år siden de var ferdig med studier i 20-årene. Begynte på ny utdanning i midten av 30-årene, så samtidig så liker jeg å studere og håper at dette vil gi meg en jobb jeg kan trives i. Jeg har vært deprimert i en lengre periode nå og skal også begynne hos psykolog snart. Er alene om alt, har kanskje ei venninne og ikke et spesielt nært forhold til familien min. Så ganske mye til felles sånn sett. 

Kanskje du kan utforske litt hva du kunne tenke deg å jobbe med? Hva er du flink til, hva er du interessert i eller hva synes du kunne virke interessant? Sjekk arbeidsmarked, stillingsannonser osv. Tenk med både hodet og hjertet. 

Det samme kan du egentlig gjøre med hobbyer og aktiviteter. Sjekk hva som er tilgjengelig i nærområdet og om det er noe der som kunne passe. Jeg er ganske sær på interesser og gjør det meste alene, men begynte med frivillig arbeid innenfor noe jeg er interessert i. Kun et eksempel, men det hjelper litt på å ha noe å gå til og engasjere seg i. 

Endret 19. november 2021 av AprilRyan

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er noe galt med deg, jeg tror bare samfunnet har blitt slik og at dette er en helt naturlig del av livet. Selv er jeg kvinne i samme alder som deg, og har heller ikke alt på stell. Jeg innser at enkelte dører lukkes nå pga alder, men det får jeg ikke gjort noe med. 

Jeg syns du ikke skal ta det personlig at du det har blitt slik i livet ditt. Se deg godt om så vil du legge merke til at mange andre også er alene (ensomhet er en del av livet), i jobber de ikke liker, ikke er nære familie eller er single/barnløse. Det er helt normal. 

Håper du lander i deg selv og klarer å nyte livet ditt snart ❤️ 

Anonymkode: f1583...273

[AnonymBruker]

Kjenner flere som har det sånn ja.

Grepene de har tatt er psykolog som deg. Noen også ssri.

Men aller viktigst: de har gjort grep for å få det mer sosialt. Typisk sport eller liknende.

Hvor bor du?

Anonymkode: 10f46...7b6

[AnonymBruker]

Jeg er i starten av 20 årene men ellers samme som deg. Kjipt å vite at jeg aldri hadde en sjans på livet. Følte at livet skulle bli sånn allerede når jeg var 13 liksom. Vi har et sosialt immobilit og kaldt samfunn.  

Anonymkode: b7dd9...5c4

[stormgaze]

Mye av det du føler nå er nok veldig normalt. Det er liksom sånn at når man er i ferd med å bikke 40 så ser man litt tilbake på livet og gjør opp status. Det verste man gjør er å sammenligne seg med andre, selv om det er nesten umulig å ikke gjøre. Tar meg i å gjøre det selv. 

Anbefaler som de andre sier her å gå til en psykolog, ta opp noe idrett eller noe annet du er interessert i. 

Prøv å finne noe som gjør deg glad. Ha som mål og gjør en god ting for deg selv hver dag. 

Når du først begynner å nøste i ting så skal du se at det er mye mer som er på stell enn det du tror. Men nå alt er surret sammen så kan det virke litt håpløst. 

For meg har det hjulpet å lage en liste over hva jeg har lyst til å gjøre noe med, hvor jeg har lyst til å komme i livet og slikt. Så kan noen av de tingene være noe jeg kan lett fikse og andre må jeg jobbe mye med. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg tror ikke det er noe galt med deg, jeg tror bare samfunnet har blitt slik og at dette er en helt naturlig del av livet. Selv er jeg kvinne i samme alder som deg, og har heller ikke alt på stell. Jeg innser at enkelte dører lukkes nå pga alder, men det får jeg ikke gjort noe med. 

Jeg syns du ikke skal ta det personlig at du det har blitt slik i livet ditt. Se deg godt om så vil du legge merke til at mange andre også er alene (ensomhet er en del av livet), i jobber de ikke liker, ikke er nære familie eller er single/barnløse. Det er helt normal. 

Håper du lander i deg selv og klarer å nyte livet ditt snart ❤️ 

Anonymkode: f1583...273

Hvilke dører er det som lukkes? Det er jo bare i eget hodet mener jeg. Man kan få til nye uansett alder, så lenge man setter i gang. Særlig de utfordringene ts har, er ikke uoverkommelige. 

Men bra du skal starte hos psykolog ts. De kan sikkert hjelpe deg med å ta tørre og ta skrittene. Og til å få det bedre med deg selv. 

Anonymkode: 34d9e...c76

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne, men er 38 og ensom. Har et barn, men med en psykisk syk eks (fordi det er bare sånne menn jeg har klart å tiltrekke meg), så jeg føler meg så vanvittig mislykka. Jeg har en enorm trang til å komme meg ut for å se om jeg kan møte folk, trene, finne på noe osv., men jeg har jo dette barnet som fullstendig låser meg til huset. Så jeg er dømt til å bli i situasjonen min i mange mange år framover. Og jeg føler at jeg allerede er for gammel til å finne meg en ny partner. Jeg vet jeg er heldig som i hvert fall har et barn, men det tar fra meg mye annet. Sliter nå med en depresjon, og har begynt på antidepressiva og venter på psykologtime. Så du er absolutt ikke alene ❤️ 

Men du som har muligheter bør absolutt ta tak i det du sliter med. Se deg etter en ny jobb, det er aldri for sent! Ei heller hobbyer og andre ting du kan drive med på fritida. Hva liker du å holde på med? Liker du film kan du kanskje være frivillig på en filmfestival eller det finnes en filmklubb? Det er jo brettspillklubber, kampsport, Røde kors, turgrupper, orientering, osv. Vet ikke hvor du bor, men noe må det finnes som du kan gjøre

Anonymkode: bbda3...6d1

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvilke dører er det som lukkes? Det er jo bare i eget hodet mener jeg. Man kan få til nye uansett alder, så lenge man setter i gang. Særlig de utfordringene ts har, er ikke uoverkommelige. 

Men bra du skal starte hos psykolog ts. De kan sikkert hjelpe deg med å ta tørre og ta skrittene. Og til å få det bedre med deg selv. 

Anonymkode: 34d9e...c76

Klart det er dører som lukkes.

Vennegjenger av typen man hadde i tenårene og tjueårene er ikke noe man kan få tilbake. Forhold uten bagasje er også veldig lite sannsynlig. Mange sosiale tilbud forsvinner når man passerer en viss alder, og en del utdanninger og yrker har en maksimumsalder for inntak. Det er også forventet at du har oppnådd en del ting, og du kan fort bli valgt bort av andre om du ikke har det. På dette forumet ser vi mange som vil avskrive en partner som ikke har utdannelse, karriere og eid bolig i tredveårene. Enkelte ser også på det som et rødt flagg om man ikke har barn.

Anonymkode: 993d5...ca3

[lillevill]

 

Ta et studie. Ta noe du virkelig har lyst å drive med. Du lever en gang, så kjør på. You do you.

Et forhold er ikke det som fikser alt. Skal du date en dame, er det tungt når man ikke selv har det bra. Så gjør noe med deg selv først. 

Nye venner kommer med tiden.

Du kan gjøre mye nå. Du kan, trene. du kan studere. du kan gå til psykolog og jobbe med det selv. Finne ut av hva kroppen mangler. Er det lave nivåer av noe?

Ta et grep nå, og styr livet ditt i den retningen du vil. Dame kommer senere, vi er ikke svaret på lykken. Det er i deg selv. 

[AnonymBruker]

Har du en venn du kan snakke med? Venninne? Som du stoler på? 

Hvorfor fungerer ikke relasjonene med kvinner? 

Anonymkode: 00abb...d9f

[AnonymBruker]

hei, takker for alle svarene

det er 2 ting som hjelper meg litt og får meg til å glemme ting:

-være ute i naturen. Veldig glad i friluftsliv

-trene mye. Nesten overtrent nå i november

MEN det holder ikke og jeg merker at motivasjonen for ting jeg elsket å gjøre før er dalende og det er skremmende. Jeg er rett og slett deprimert for tiden og trenger en positiv forandring for å få det bedre. Hovedsakelig noen venner og/eller partner og mer sosial kontakt generelt. Men det er ikke så lett dessverre, for alle er jo opptatt med sitt og vi alle vet hvor tøft datingmarkedet kan være også.

TS

Anonymkode: afc86...a90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har du en venn du kan snakke med? Venninne? Som du stoler på? 

Hvorfor fungerer ikke relasjonene med kvinner? 

Anonymkode: 00abb...d9f

Som sagt per dags dato, så har jeg ikke en eneste nær kompis. Hadde en, men han har ditcha meg og ikke hørt noe på 3 mnd snart, selv etter forsøk på å ringe osv.

Jeg er generelt skuffet over mennesker. Folk jeg trodde man kunne stole på, som har sviktet og ikke vist seg å bry seg i det hele tatt osv. Lei av at alltid jeg som må ta kontakt å gjøre en innsats. Hvis jeg ikke hadde hatt vane for det, så hadde jeg vært venneløs mye tidligere en nå.

Anonymkode: afc86...a90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Som sagt per dags dato, så har jeg ikke en eneste nær kompis. Hadde en, men han har ditcha meg og ikke hørt noe på 3 mnd snart, selv etter forsøk på å ringe osv.

Jeg er generelt skuffet over mennesker. Folk jeg trodde man kunne stole på, som har sviktet og ikke vist seg å bry seg i det hele tatt osv. Lei av at alltid jeg som må ta kontakt å gjøre en innsats. Hvis jeg ikke hadde hatt vane for det, så hadde jeg vært venneløs mye tidligere en nå.

Anonymkode: afc86...a90

Er det noe i din adferd som kan forklare hvorfor de blir borte da? På et anonymt forum kan man være ærlig. 

Anonymkode: 00abb...d9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Er det noe i din adferd som kan forklare hvorfor de blir borte da? På et anonymt forum kan man være ærlig. 

Anonymkode: 00abb...d9f

Mest sannsynlig, men litt usikker på hva. Men føler mine gamle venners adferd ha til tider vært lite "motiverende" også, men har da ikke gitt dem opp for det. Snakk om venner man har kjent siden barndommen og har en lang historie med. Men de har da etter all sannsynlighet ikke vært gode venner, men heller at jeg har vært mer "nytte venn" i deres øyne. Det svir litt, pluss alt andre jeg har nevnt.

Anonymkode: afc86...a90

[lillevill]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

datingmarkedet

Dating kan være sosialt om du har en litt sånn skitt au holdning. Dra på dates bare for å sjekke kjemien. Ikke forelske deg i potensialet. Men dra for for å ha selskap, og for å ta en øl og sjekke om dere kan få hverandre til å le. Ikke sats på mer. Da blir det uansett som regel en bra kveld. Sats på mange slike type dates. Bare le og kos deg. 

[AnonymBruker]

Har du vurdert å skaffe deg en hund? Da får du en god venn (forstår det ikke er det samme som menneskevenner)slik at du aldri er helt alene og det er svært sosialt å gå med hund på tur. Spesielt hyggelig hvis du er glad i friluftsliv i tillegg.  Meld deg inn i hundeklubben, gå på kurs og plutselig møter du mange nye mennesker. 😀

Anonymkode: 53c8e...d5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Mest sannsynlig, men litt usikker på hva. Men føler mine gamle venners adferd ha til tider vært lite "motiverende" også, men har da ikke gitt dem opp for det. Snakk om venner man har kjent siden barndommen og har en lang historie med. Men de har da etter all sannsynlighet ikke vært gode venner, men heller at jeg har vært mer "nytte venn" i deres øyne. Det svir litt, pluss alt andre jeg har nevnt.

Anonymkode: afc86...a90

Hvorfor har det ikke fungert med kvinner da? 

Klok av erfaring: hvis du har såret noen kommer de ikke til å ta kontakt selv. Det betyr ikke at de ikke er glad i deg. Da ligger ballen hos deg. 

Anonymkode: 00abb...d9f