Sliter med å holde kontakten med venner etter barn

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg nærmer meg 30 årene, har hus på landet ( 1 time fra Oslo) og bil og barn (født i fjor) og en kjempefin samboer 🥰 livet smiler på så mange måter! Meeen… (stort men) jeg sliter veldig med å opprettholde kontakten med venninnene mine..

Babyen tar all min tid (han er 1 år nå da så vet ikke man fortsatt kaller det en baby?), og jeg trives jo egentlig med det. Men jeg føler veldig på at jeg skuffer.. venninnene mine (også nært 30) er single, ingen barn og ingen hus og bor i hovedstaden - vi har altså helt forskjellige liv. Noen av dem virker ikke å forstå at jeg liksom har litt andre prioriteringen nå(?) om dere skjønner. Jeg vil veldig gjerne ta et glass vin etter jobb en tirsdag, men samtidig så vil jeg raskest mulig hjem for å ikke gå glipp av alle smilene, latteren og kveldsmaten sammen med sønnen min. 
Jeg kan ikke bli igjen i Oslo hver mandag for å spise middag eller drikke en pils, jeg har så mye ansvar hjemme 🙈
 

Sønnen min er også en veldig krevende unge (sagt av barnehagen, haha!), han er energisk og får med seg absolutt alt og kan ikke (absolutt ikke) sitte stille i mer enn 30 sekunder. Han kan derfor ikke være med til Oslo en lørdag feks, fordi han mistrives skikkelig i vogna over litt tid, liker ikke bæresele og hvis man bærer han manuelt så er det som å prøve å holde en slange. Og det er helt greit for oss, vi trives med han og gjør mye hjemme og i nærområdet der han kan utfolde seg. Men jeg klarer ikke ta han med til Oslo på kafébesøk og alt slik…

Hvordan kan jeg unngå å ha så dårlig samvittighet for at jeg ikke prioriterer dem like mye lengre? Er jeg dum som ikke bare kan være igjen i Oslo en gang i uka, og ikke prioriterer riktig..? Jeg vet ikke lengre 🙈

Anonymkode: 6fcdb...626

[AnonymBruker]

En liten mellomting mellom aldri og en gang i uka går kanskje an? En til to ganger i måneden kan du vel være igjen lengre i Oslo og være sosial med venner mens sønnen din er hjemme med faren? Så kan du unne samboeren din å gjøre det samme noen andre ganger? Da jeg fikk første barnet, forsvant jeg også litt i babybobla en stund. Og måtte jobbe hardt for å komme ut av den. Men jeg er så glad at jeg gjorde det og ikke mistet venninnene mine! Etter to barn ble det skilsmisse. Og venninnene mine har vært helt fantastiske og har stilt enormt opp for meg. Det er jeg evig takknemlig for. Vennskap må pleies, og jeg er så glad at jeg tok meg tid til det. 

Anonymkode: 8cd7a...77d

[AnonymBruker]

Vi sliter vi også, men drar ut og spiser med jevne mellomrom. Sjelden vi får til å holde kontakten utover det akkurat nå, men disse kveldene er gull verdt Og så prøver vi å finne på litt ting innimellom, som turer og glass med vin/kaffebesøk til hverandre, men det er de kveldene på restaurant vi har som faste holdepunkt. 

Prioriter vennene av og til, det får du igjen for senere

Anonymkode: 34286...041

[AnonymBruker]

Her må du bare ta tak i deg selv hvis du vil beholde venninnene dine. Du ser babyen din hver dag ellers i uka, da er det vel ikke noe problem å bli igjen i Oslo etter jobb én av dagene (eventuelt én dag annenhver uke)? Barnet har jo en kapabel far vil jeg tro? 

Anonymkode: 5d315...e1c

[Daria]

Hvis du ønsker å beholde vennskapene, må du prioritere dem av og til. Hver uke synes jeg høres ofte ut - jeg er singel og barnløs og treffer sjelden folk på ukesbasis - men en kveld i måneden? Jeg har venner som ble så hjemmekjære etter at de fikk barn at de knapt virker interessert i å ofte en kveld med barna for å treffe andre uansett hvem og hva og hvorfor - det er jo deres valg og prioriteringer, men det går jo hardt utover vennskap etter hvert. Jeg er ikke nødvendigvis interessert i at vennesamværet som før gjerne foregikk på spisesteder og arrangementer på kveldstid nå skal skje på en tilstedeværende treårings premisser.

Jeg ser ofte i tråder som dette at mødre klager over at vennene ikke forstår at livet deres har endret seg, men sett fra den andre siden er problemet motsatt - at den som har fått barn ikke innser at for vennene er ting som før og de fortsetter å leve deretter. Det er du som - høyst frivillig - har tatt livsendrende valg og kan i liten grad forvente at alle andre skal innrette seg etter det. Vil du opprettholde kontakten med venner er det primært du som må jobbe for det. At andre ting blir viktigere og man treffes sjeldnere forstår de fleste, men det er lettere å akseptere det så lenge man føler at man blir prioritert en gang i blant, både når det gjelder tilstedeværelse, tid og oppmerksomhet. 

[AnonymBruker]

En gang i uka er langt mer enn hva mine venninner har gjort etter de ble mødre, de «har ikke tid» en gang i måneden en gang. Hadde vært fornøyd med en gang i uka, kanskje av og til litt lenger enn til ettermiddagen. 

Pleide å møte mine flere ganger i uka til å nå se de fire ganger i året. Hun ene har sluttet å komme i bursdagene mine siden barna har sovet dårlig eller et eller annet, selv om far stiller opp 100%. Jeg tok meg mye tid til dem da mitt barn var liten slik at far var hjemme, og far møtte sine venner mens jeg var hjemme for å pleie vennskap.

Hun ene hadde et kortvarig brudd med barnefar, da ringte hun meg mange ganger daglig og ville møtes mye, så da var jeg plutselig god nok igjen. Vennskapene har aldri blitt det samme, de tror alt er ok men for meg er de ikke bestevenner lenger men perifere jeg ikke lenger prioriterer.

Anonymkode: d325b...6ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.11.2021 den 21.36):

Hei!

Jeg nærmer meg 30 årene, har hus på landet ( 1 time fra Oslo) og bil og barn (født i fjor) og en kjempefin samboer 🥰 livet smiler på så mange måter! Meeen… (stort men) jeg sliter veldig med å opprettholde kontakten med venninnene mine..

Babyen tar all min tid (han er 1 år nå da så vet ikke man fortsatt kaller det en baby?), og jeg trives jo egentlig med det. Men jeg føler veldig på at jeg skuffer.. venninnene mine (også nært 30) er single, ingen barn og ingen hus og bor i hovedstaden - vi har altså helt forskjellige liv. Noen av dem virker ikke å forstå at jeg liksom har litt andre prioriteringen nå(?) om dere skjønner. Jeg vil veldig gjerne ta et glass vin etter jobb en tirsdag, men samtidig så vil jeg raskest mulig hjem for å ikke gå glipp av alle smilene, latteren og kveldsmaten sammen med sønnen min. 
Jeg kan ikke bli igjen i Oslo hver mandag for å spise middag eller drikke en pils, jeg har så mye ansvar hjemme 🙈
 

Sønnen min er også en veldig krevende unge (sagt av barnehagen, haha!), han er energisk og får med seg absolutt alt og kan ikke (absolutt ikke) sitte stille i mer enn 30 sekunder. Han kan derfor ikke være med til Oslo en lørdag feks, fordi han mistrives skikkelig i vogna over litt tid, liker ikke bæresele og hvis man bærer han manuelt så er det som å prøve å holde en slange. Og det er helt greit for oss, vi trives med han og gjør mye hjemme og i nærområdet der han kan utfolde seg. Men jeg klarer ikke ta han med til Oslo på kafébesøk og alt slik…

Hvordan kan jeg unngå å ha så dårlig samvittighet for at jeg ikke prioriterer dem like mye lengre? Er jeg dum som ikke bare kan være igjen i Oslo en gang i uka, og ikke prioriterer riktig..? Jeg vet ikke lengre 🙈

Anonymkode: 6fcdb...626

Skulle ønske du bodde i Trondheim. Vi er i helt lik situasjon

Anonymkode: 09469...dc7

[Alice123]

Men hva vil du ha av venninnene dine i denne situasjonen? Slik du beskriver det ønsker du ikke være med dem på deres premisser. Vil du at de skal være med deg hjem "på landet" og delta på kveldsmat og kveldsstell med barnet ditt? Vil du de skal være med deg, samboeren din og barnet på den lokale lekeplassen lørdag formiddag?

Når, hvor og hvordan ønsker du at dere skal ha sosial omgang?

[AnonymBruker]

Du må gi og ta. En dag sitter du der dumpa og uten venner. 

Anonymkode: 22279...09b

[Supersmurf]

Sånn er det å være forelder til små barn.. Etter hvert får du enda mindre tid til venner, når du har flere barn som skal på ulike aktiviteter og må følges opp med lekser. Hvis du ønsker å beholde vennene dine, så hadde jeg prøvd å møte de i hvert fall et par ganger i måneden. Ta initiativ til en jentetur på nyåret f.eks? Inviter de på baking av julekaker og julekos hjemme hos deg? (Eller noe som måtte passe for dere) Det må vel ikke alltid være du som må reise avgårde.