Jeg har begynt å hate mamma.. trenger jeg hjelp?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg sliter med en forelder som har gjort ting mot meg som Gjør at jeg ønsker både en unnskyldning og en adferdsendring. Hvis det ikke skjer vet jeg ikke om jeg greier å forholde meg til det mennesket lenger. Fordi hun har vist seg fra en side som er totalt uforenelig med godvilje og omsorg fra min side. Dette vet hun. Og det har nå gått snart 2 år. Men hun nekter fortsatt å unnskylde seg eller vise noen form som ydmykhet. Dette medfører jo at hun ikke snakker med verken meg eller de minste barnebarna som er 1 og 2 år gamle. De to største barna har egen telefon så de ringer hun direkte til. 

Det har gått så lang tid nå at jeg tror ikke hun noen gang vil vise noen ydmyk side av seg selv. Og hun vil nok heller ikke unnskylde seg. Men jeg lurer på hvordan leve med dette over tid…? For det begynner å påvirke hverdagen min i stor grad. Jeg skulle så veldig gjerne hatt en omsorgsfull mamma i livet mitt jeg også. Slik som alle andre har. 
 

Hvordan lever man livet sitt normalt med en forelder som ikke ønsker å ha kontakt når hun ikke får lov til å kjøre sitt egen løp? For det er det hun vil. Hun sier hun gjerne vil ha kontakt men hun nekter å endre seg og hun nekter også å innse at hun har gjort meg vondt, selv om jeg forteller henne hva hun har gjort med meg og følelsene mine. Jeg kjenner det begynner å gro en intens avsky og et hat inni meg. Jeg greier ikke styre det. Men jeg blir direkte uvel og kvalm når navnet hennes blir nevnt i ulike sammenhenger. 
trenger jeg psykologisk hjelp? Eller kan dette gå over…?

Anonymkode: bff3e...38d

[AnonymBruker]

Det går ihvertfall ikke over før dere blir enige om hva som er problemet. Jeg vet ikke om du trenger psykologisk hjelp, det kommer vel helt an på hva hun har gjort. 

Anonymkode: a9253...d56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det går ihvertfall ikke over før dere blir enige om hva som er problemet. Jeg vet ikke om du trenger psykologisk hjelp, det kommer vel helt an på hva hun har gjort. 

Anonymkode: a9253...d56

Vi blir aldri enig, for hun mener det ikke er noe problem og hun mener fortsatt etter to år at hun ikke har gjort noe som helst galt. 
Jeg lurer jo på om jeg trenger psykologisk hjelp til å godta at jeg aldri kommer til å ha en mamma som er villig til å ofre litt for å ha en relasjon til sin familie. Fordi det virker som stoltheten hennes står høyere enn kontakten med meg og mine barn. Jeg sliter litt med følelsen av å bli totalt nedprioritert. Ts 

Anonymkode: bff3e...38d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vi blir aldri enig, for hun mener det ikke er noe problem og hun mener fortsatt etter to år at hun ikke har gjort noe som helst galt. 
Jeg lurer jo på om jeg trenger psykologisk hjelp til å godta at jeg aldri kommer til å ha en mamma som er villig til å ofre litt for å ha en relasjon til sin familie. Fordi det virker som stoltheten hennes står høyere enn kontakten med meg og mine barn. Jeg sliter litt med følelsen av å bli totalt nedprioritert. Ts 

Anonymkode: bff3e...38d

Hva mener du hun har «gjort galt» da? Kansje hun ikke har? Kansje du overdriver eller det ikke var så big deal? 

Anonymkode: fa276...b1e

[Milky]

Slik er min mor og. Verdens største narssisist som nekter at hun noen gang har påført meg skade. Den dag idag har vi tilnærmet 0 kontakt og hun kommer aldri til å ha noe å gjøre med mitt barn (er nå gravid). For meg har det enkleste vært å kutte henne ut. Helt til hun er klar for å ta ansvar for sine handlinger og beklage

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vi blir aldri enig, for hun mener det ikke er noe problem og hun mener fortsatt etter to år at hun ikke har gjort noe som helst galt. 
Jeg lurer jo på om jeg trenger psykologisk hjelp til å godta at jeg aldri kommer til å ha en mamma som er villig til å ofre litt for å ha en relasjon til sin familie. Fordi det virker som stoltheten hennes står høyere enn kontakten med meg og mine barn. Jeg sliter litt med følelsen av å bli totalt nedprioritert. Ts 

Anonymkode: bff3e...38d

Kan du nevne i grove trekk hva hun har gjort ? Ydmyket deg ? Ignorert deg eller overkjørt deg ? Lettere å gi råd om vi vet litt mer om bakgrunn . Kan uansett være en god ide å gå til psykolog for å lære deg å håndtere / forstå / akseptere / leve med følelsene dine ❤️

[AnonymBruker]

Det tror jeg spørs litt på hva hun har gjort.

Om det er nogenlunde legitimt er det nok lettere å få hjelp av psykolog enn om man er helt på en merkelig «sykkeltur», da er jo problemet hos en selv. 

Anonymkode: 37e72...27e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hva mener du hun har «gjort galt» da? Kansje hun ikke har? Kansje du overdriver eller det ikke var så big deal? 

Anonymkode: fa276...b1e

Jeg synes ikke det egentlig er så relevant direkte hva hun har gjort. Hadde min datter kommet til meg og fortalt at jeg hadd gjort noe som såret henne skikkelig så hadde jeg bedt om unnskyldning, selv om jeg egentlig kanskje hadde ment at hun overdriver eller at jeg ikke hadde gjort noe galt. Man ofrer slike ting for de man er glad i. Jeg hadde svelget den stoltheten for å ha en god relasjon til min familie. Og synes det er dårlig stil og smålig å helle velge å skal ha rett enn å beklage seg. Det vitner jo bare om hvor lite hun er villig til å ofre seg for meg. Hun vil at alt skal skje på hennes premisser. Føyer seg ikke for noen(meg) så lenge det ikke går i hennes favør. 

 

Milky skrev (3 minutter siden):

Slik er min mor og. Verdens største narssisist som nekter at hun noen gang har påført meg skade. Den dag idag har vi tilnærmet 0 kontakt og hun kommer aldri til å ha noe å gjøre med mitt barn (er nå gravid). For meg har det enkleste vært å kutte henne ut. Helt til hun er klar for å ta ansvar for sine handlinger og beklage

Det er så trist at noen er sånn. Kan jeg spørre om du er åpen for kontakt på pm? Jeg kan sende deg en melding om du vil, tror jeg hadde hatt godt av å snakke med noen som er litt i samme situasjon som meg ❤️

 

NiceOrNothing skrev (3 minutter siden):

Kan du nevne i grove trekk hva hun har gjort ? Ydmyket deg ? Ignorert deg eller overkjørt deg ? Lettere å gi råd om vi vet litt mer om bakgrunn . Kan uansett være en god ide å gå til psykolog for å lære deg å håndtere / forstå / akseptere / leve med følelsene dine ❤️

Kan nevne at hun har overkjørt meg i årevis og behandlet meg og min forlovede som restavfall. Oppfører seg som om hun eier jorden hun står på. Mobbing, utestenging, nedlatende oppførsel, arroganse, hovmod. Og disse tingene skjer rett foran ansiktene til barna våre.

Føler meg også ydmyket av henne, ja.  
 

Ts 

Anonymkode: bff3e...38d

[AnonymBruker]

Spørs helt på hva hun har gjort.

Folk utenfra vil aldri kunne svare på hva du burde gjøre. Uansett hva du sier så kan det faktisk være at du er den som har problemer og ikke moren din.

Men, det sagt, ikle alle foreldre skulle hatt barn! Virkelig ikke! Vi som har hatt omsorgspersoner som er narssissister og som har vært direkte slemme mot oss vi vet hvordan det er.

Jeg skulle også ønske at jeg hadde en mamma som var der for meg, men istedenfor har hun vært verst av alle. Verre enn mobberne mine gjennom skolen også, for sviket er størst når de som skulle elsket deg hater deg og knuser deg.

Jeg har gått i terapi for å akseptere at jeg aldri vil få en mor som alle andre har. En støtte, en som gir av seg selv og som vil at jeg skal ha det bra.

Det har vært beintøft, men sånn er det dessverre for noen av oss.

Du har all min støtte hvis du velger å avslutte relasjonen mellom dere. Kutt kjerringa ut av livet ditt hvis du føler det er best for deg!

Anonymkode: 3c8ec...165

[Milky]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 

Det er så trist at noen er sånn. Kan jeg spørre om du er åpen for kontakt på pm? Jeg kan sende deg en melding om du vil, tror jeg hadde hatt godt av å snakke med noen som er litt i samme situasjon som meg ❤️

Anonymkode: bff3e...38d

Det er helt greit:)

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg synes ikke det egentlig er så relevant direkte hva hun har gjort. Hadde min datter kommet til meg og fortalt at jeg hadd gjort noe som såret henne skikkelig så hadde jeg bedt om unnskyldning, selv om jeg egentlig kanskje hadde ment at hun overdriver eller at jeg ikke hadde gjort noe galt. Man ofrer slike ting for de man er glad i. Jeg hadde svelget den stoltheten for å ha en god relasjon til min familie. Og synes det er dårlig stil og smålig å helle velge å skal ha rett enn å beklage seg. Det vitner jo bare om hvor lite hun er villig til å ofre seg for meg. Hun vil at alt skal skje på hennes premisser. Føyer seg ikke for noen(meg) så lenge det ikke går i hennes favør. 

 

Det er så trist at noen er sånn. Kan jeg spørre om du er åpen for kontakt på pm? Jeg kan sende deg en melding om du vil, tror jeg hadde hatt godt av å snakke med noen som er litt i samme situasjon som meg ❤️

 

Kan nevne at hun har overkjørt meg i årevis og behandlet meg og min forlovede som restavfall. Oppfører seg som om hun eier jorden hun står på. Mobbing, utestenging, nedlatende oppførsel, arroganse, hovmod. Og disse tingene skjer rett foran ansiktene til barna våre.

Føler meg også ydmyket av henne, ja.  
 

Ts 

Anonymkode: bff3e...38d

Uff 🙈 da skjønner jeg godt at du ikke orker ha med henne å gjøre . Det viktigaste du kan gjøre er å bygge opp deg selv ❤️ Gjerne med psykolog tenker jeg . 

[PoisonIwy]

Der er som å lese om meg selv og situasjonen jeg er i med egen svært narsissistisk mor. Du må bestemme deg, kan du ha et helt platonisk  forhold til henne? Hvis ikke må du kunne henne helt ut. Hun kommer ikke til å si unnskyld. Desverre så er slike mennesker eget blod eller ei, giftige. Og hatet går ikke over. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei. Jeg sliter med en forelder som har gjort ting mot meg som Gjør at jeg ønsker både en unnskyldning og en adferdsendring. Hvis det ikke skjer vet jeg ikke om jeg greier å forholde meg til det mennesket lenger. Fordi hun har vist seg fra en side som er totalt uforenelig med godvilje og omsorg fra min side. Dette vet hun. Og det har nå gått snart 2 år. Men hun nekter fortsatt å unnskylde seg eller vise noen form som ydmykhet. Dette medfører jo at hun ikke snakker med verken meg eller de minste barnebarna som er 1 og 2 år gamle. De to største barna har egen telefon så de ringer hun direkte til. 

Det har gått så lang tid nå at jeg tror ikke hun noen gang vil vise noen ydmyk side av seg selv. Og hun vil nok heller ikke unnskylde seg. Men jeg lurer på hvordan leve med dette over tid…? For det begynner å påvirke hverdagen min i stor grad. Jeg skulle så veldig gjerne hatt en omsorgsfull mamma i livet mitt jeg også. Slik som alle andre har. 
 

Hvordan lever man livet sitt normalt med en forelder som ikke ønsker å ha kontakt når hun ikke får lov til å kjøre sitt egen løp? For det er det hun vil. Hun sier hun gjerne vil ha kontakt men hun nekter å endre seg og hun nekter også å innse at hun har gjort meg vondt, selv om jeg forteller henne hva hun har gjort med meg og følelsene mine. Jeg kjenner det begynner å gro en intens avsky og et hat inni meg. Jeg greier ikke styre det. Men jeg blir direkte uvel og kvalm når navnet hennes blir nevnt i ulike sammenhenger. 
trenger jeg psykologisk hjelp? Eller kan dette gå over…?

Anonymkode: bff3e...38d

Du trenger å jobbe med deg selv. Du kan ikke forandre andre. Særlig ikke eldre kvinner og menn. Du projiserer dine egne dårlige følelser over på mammaen din. 

Anonymkode: e4d6c...9e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du trenger å jobbe med deg selv. Du kan ikke forandre andre. Særlig ikke eldre kvinner og menn. Du projiserer dine egne dårlige følelser over på mammaen din. 

Anonymkode: e4d6c...9e3

Men er det å ønske en unnskyldning/adferdsendring overfor en selv det samme som å endre noens personlighet? Føler ikke jeg prøver å endre henne som person, men krever jo repsekt og en liten dose ydmykhet. Det forventer man jo av sine egne barn når man oppdrar dem.
Hvorfor skal ikke vi kunne kreve det samme nivået av våre nærmeste, som også er voksne mennesker? Ts 

Anonymkode: bff3e...38d

[Lorieen]

Milky skrev (45 minutter siden):

Slik er min mor og. Verdens største narssisist som nekter at hun noen gang har påført meg skade. Den dag idag har vi tilnærmet 0 kontakt og hun kommer aldri til å ha noe å gjøre med mitt barn (er nå gravid). For meg har det enkleste vært å kutte henne ut. Helt til hun er klar for å ta ansvar for sine handlinger og beklage

Dette. Kuttet ut min mor for snart tre år siden. Aldri angret en dag. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Men er det å ønske en unnskyldning/adferdsendring overfor en selv det samme som å endre noens personlighet? Føler ikke jeg prøver å endre henne som person, men krever jo repsekt og en liten dose ydmykhet. Det forventer man jo av sine egne barn når man oppdrar dem.
Hvorfor skal ikke vi kunne kreve det samme nivået av våre nærmeste, som også er voksne mennesker? Ts 

Anonymkode: bff3e...38d

Hva skal unnskyldningen gjøre? Det kommer ikke til å rette opp i noe. Man er bare nødt til å akseptere at ens foreldre faktisk ikke alltid er bra mennesker og så må man komme seg videre her i livet.

Er veldig vanlig å bruke foreldrene som unnskyldning for å slippe å utvikle seg selv. At man tviholder på retten til en unnskyldning fra foreldrene sine. Selv om der er ens egne følelser man må jobbe med. For andre kan man ikke endre eller kreve noe av.
 

Hadde hun ville sagt unnskyld hadde hun gjort det for lenge siden! Det er ikke lett for foreldre å bli klandret på den måten. Du mener du har fasiten, mens hun sikkert bare gjorde så godt hun kunne.

Anonymkode: e4d6c...9e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Men er det å ønske en unnskyldning/adferdsendring overfor en selv det samme som å endre noens personlighet? Føler ikke jeg prøver å endre henne som person, men krever jo repsekt og en liten dose ydmykhet. Det forventer man jo av sine egne barn når man oppdrar dem.
Hvorfor skal ikke vi kunne kreve det samme nivået av våre nærmeste, som også er voksne mennesker? Ts 

Anonymkode: bff3e...38d

Når du forventer ydmykhet fra en person som overhodet ikke er ydmyk, så krever du for mye jo. Da prøver du å forandre andre for at det skal please deg, fremfor å akseptere at hun aldri kommer til å forandre seg - og så komme deg videre her i livet. 

Anonymkode: e4d6c...9e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Jeg synes ikke det egentlig er så relevant direkte hva hun har gjort. Hadde min datter kommet til meg og fortalt at jeg hadd gjort noe som såret henne skikkelig så hadde jeg bedt om unnskyldning, selv om jeg egentlig kanskje hadde ment at hun overdriver eller at jeg ikke hadde gjort noe galt. Man ofrer slike ting for de man er glad i. Jeg hadde svelget den stoltheten for å ha en god relasjon til min familie. Og synes det er dårlig stil og smålig å helle velge å skal ha rett enn å beklage seg. Det vitner jo bare om hvor lite hun er villig til å ofre seg for meg. Hun vil at alt skal skje på hennes premisser. Føyer seg ikke for noen(meg) så lenge det ikke går i hennes favør. 

 

Det er så trist at noen er sånn. Kan jeg spørre om du er åpen for kontakt på pm? Jeg kan sende deg en melding om du vil, tror jeg hadde hatt godt av å snakke med noen som er litt i samme situasjon som meg ❤️

 

Kan nevne at hun har overkjørt meg i årevis og behandlet meg og min forlovede som restavfall. Oppfører seg som om hun eier jorden hun står på. Mobbing, utestenging, nedlatende oppførsel, arroganse, hovmod. Og disse tingene skjer rett foran ansiktene til barna våre.

Føler meg også ydmyket av henne, ja.  
 

Ts 

Anonymkode: bff3e...38d

Høres ut som du har ei mor som ikke har selvinnsikt. For å ha den oppførselen du beskriver handler dette om henne. Hun har nok et stort behov for å hevde seg, men innerst inne er hun usikker, kanskje bitter? Sjalu? Men dette ser hun ikke selv. Hun har ikke den innsikten at hun ser at hennes oppførsel påvirker andre negativt. 
hun vokser ved å gjøre andre rundt seg små. Mange er slik uten at de vet det selv. Å innrømme noe slikt er veldig vanskelig. 
Fortell henne i klar tale hvordan du opplever henne, og at dette ikke er greit for deg. Endrer hun seg ikke får du bare holde litt avstand 

Anonymkode: 20613...bbf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hva skal unnskyldningen gjøre? Det kommer ikke til å rette opp i noe. Man er bare nødt til å akseptere at ens foreldre faktisk ikke alltid er bra mennesker og så må man komme seg videre her i livet.

Er veldig vanlig å bruke foreldrene som unnskyldning for å slippe å utvikle seg selv. At man tviholder på retten til en unnskyldning fra foreldrene sine. Selv om der er ens egne følelser man må jobbe med. For andre kan man ikke endre eller kreve noe av.
 

Hadde hun ville sagt unnskyld hadde hun gjort det for lenge siden! Det er ikke lett for foreldre å bli klandret på den måten. Du mener du har fasiten, mens hun sikkert bare gjorde så godt hun kunne.

Anonymkode: e4d6c...9e3

Nei det er ikke lett for foreldre å bli klandret på den måten. Men det er ikke lett for barn å bli behandlet nedlatende av foreldrene sine som voksne foran egne barn. Begge har ansvar for at de skal ha en god relasjon. 
Jeg er selv mor til tenåringer, og Gud så mange mange ganger jeg blir irritert, frustrert, sint, fortvilt osv. men JEG er voksen og jeg er større og klokere. Jeg kan ikke såre de og vær kjip fordi jeg blir stresset. Når mine barn klager på meg går jeg inn i meg selv og tenker. Er jeg urettferdig? Var jeg for streng? Var det nødvendig? Eller handlet jeg riktig? 
 

Anonymkode: 20613...bbf

[AnonymBruker]

Jeg kuttet ut min mor grunnet ting hun har sagt og gjort oppigjennom årene. Med mangel på selvinnsikt, narsissistisk væremåte og en personlighet jeg ikke matcher med, fant jeg ut at liten til ingen kontakt var bedre enn ar vi begge såret hverandre. Du kan ikke endre en person; for at et mønster skal endres må personen selv være villig til å gjøre en endring. En unnskyldning vil ikke gjøre noe som helst før hun endrer seg som person. 

En generell regel er at hvis jeg ikke godtar en viss type adferd fra venner eller bekjente, gjør jeg det heller ikke fra familie. Selv om en person er en del av familien betyr det ikke at man slipper unna med forferdelige handlinger (hva som er forferdelig og vondt for deg må du sette begrensning for…). Man må sette grenser - også når det kommer til familie. Familie er ikke tykkere enn blod.

Dersom du velger å bryte kontakt vil nok mange stille spørsmål og kommentere at dere er familie, men helt ærlig så er din mentale helse viktigere enn blodsbånd - det er en ærlig sak og ditt valg som andre enten må finne seg i eller ti still. Du må være tilfreds med deg selv og ikke tillate at andre individer skal gjøre deg opprørt eller syk.   

Anonymkode: dc8ce...2d4