20 år siden det skjedde

[AnonymBruker]

I dag er det 20 år siden du døde. Du, som jeg hadde ufrivillig kontakt med i nesten et helt skoleår. Du gikk i åttende klasse og jeg i 10. klasse. Vi var begge mobbe-ofre, men du var i tillegg en mobber. Jeg ble frosset ut av klassen min, jeg var tilflytter på slutten av barneskolen, og min beste venninne begynte på en annen skole. Ingen ville være venn med meg. På ungdomsskoler hvor elever fra flere barneskoler samles vil jo de fleste finne seg venner blant elever fra andre barneskoler. Men på mitt årskull var det heller om å gjøre å tviholde på det gamle. Hvordan det var på ditt årskull er jeg usikker på, men de jeg etter hvert ble kjent med fra ditt årskull hadde gått på samme barneskole. 

Jeg satt på "rommet mitt" sammen med ei jente i den ene parallellklassen min da kontaktlæreren din banka på. Hun spurte vennlig om det var ei jente til som kunne få lov til å være på rommet sammen med oss. "Katarina". Hadde jeg visst hvordan du var hadde jeg sagt blankt nei. Men vi ble kjent med hverandre. I begynnelsen gikk det bra, men plutselig snudde du helt om. Fra å ha vært snill og god ble du et sant mareritt. Du hadde aldri med deg hverken mat eller penger, og du spiste heller aldri frokost. Stakkars meg om ikke jeg hadde med penger til deg. Men ikke bare det. Du turte knapt å bevege deg rundt fordi du ble så mye mobba, så jeg måtte handle for deg. Du tvinna meg fullstendig rundt lillefingeren, fant på usanne historier og lå tilsynelatende "død" på gulvet når jeg kom inn med maten. Du var aldri villig til å se at oppførselen din var en årsak til at du ble avvist av andre. Dine store psykiske problemer og tilpasningsvansker, det som gjorde at du selv lette etter noen du kunne mobbe.

En sjelden gang på du ikke på skolen. Den dagen jeg sa fra til en av lærerne ble hun ikke overrasket. De hadde lurt på hvor lenge det kom til å gå bra, og om en lærer burde sitte sammen med oss. Munnen min sa likevel "nei", men kroppsspråket mitt...sa ikke det noe annet? Det ble fortsatt bare med tanken fra lærernes del. Men jeg hadde gitt deg en kraftig advarsel noen uker tidligere, og fra den dagen ble du den du var før du var blitt et sant mareritt. Da var du tilbake til en "god" del av deg, men stemninga oss to imellom var konstant trykket. Jeg fikk tilbake en slunken sum av det du skyldte meg, og det kom andre jenter inn i bildet. 

Ungdomsskolen tok slutt for min del, og det samme gjorde kontakten med deg. 

 

Så kom dagen. Tre dager senere så jeg din dødsannonse i avisa. Jeg stoppa helt opp. Alle mine følelser ble fortrengt i fem år, syv måneder og ti dager. I månedsvis i forveien hadde hjernen min jobba med andre ting, noe som førte til at jeg ikke kunne holde minnet inne lenger. Jeg gråt foran ei jeg har tillit til, og hun ble med meg på kirkegården to dager senere. Jeg strigråt da jeg så graven din. Holdt på til jeg kjente at jeg var øm i magen av hulking. Du fikk en liten bamse. Jeg hadde aldri truffet foreldrene dine noen gang før. Men jeg valgte å ta kontakt for å fortelle hvem jeg var, og hvordan jeg hadde fortrengt alt. De ga meg et bilde av deg, et ekte bilde. Så fra tid til annen tar jeg det fram og ser på det. Før jeg fikk det bildet var du bare et bilde i hukommelsen. I mange år sto bildet av deg på en hylle. Etter at jeg flytta har bildet blitt liggende i en eske. Minnene har jeg i hjertet mitt, der har du alltid en plass.

Det var noe du aldri fortalte meg, en liten puslespillbrikke som manglet.

I dag vet jeg at du var fosterbarn, og det er forklaringen på oppførselen din. 

Anonymkode: 7fd4d...1d1

[AnonymBruker]

Jeg forteller om minner. Enkelt og greit. Har ikke til hensikt å anklage noen som helst. Jeg ante ikke at hun var fosterbarn før etter at hun var død. Det er veldig typisk at fosterbarn har med seg "bagasje" til fosterhjemmet. Hadde noen fortalt meg det tidligere at hun var fosterbarn så hadde jeg forstått atferden hennes så mye bedre. At den sannsynligvis hadde sammenheng med vonde ting som hadde skjedd i hennes liv. 

Beklager om jeg såret deg, men jeg hadde bare behov for å få ut litt følelser! Det handler kun om meg og den jeg skriver om!

Anonymkode: 7fd4d...1d1