Søsken som sklir vekk fra hverandre

[AnonymBruker]

Er der flere som kjenner seg igjen i dette? Siden vi bor sprett over landet og nabolandet så prøver jeg å holde litt kontakt med søsken. Ikke mye, men litt nå og da. Kan da oppleve at de ikke svarer, eller at de bruker bare lengre å lengre tid på å svare. Hvis noen har forlovet seg eller venter barn så prøver jeg å være glad på deres vegne men får en vond følelse av at jeg maser på en måte. Selv om jeg vet jeg ikke gjør det, sender en mld kanskje en gang i måneden. virker som det er et skikkelig ork å svare meg. Det sårer jo!! Skal man bare gi seg og kutte kontakten helt med uinteresserte søsken? Også heller bare ses når man ses? Erfaringer?

Anonymkode: 20ddb...bdb

[AnonymBruker]

Det er jo forskjell på å skli litt fra hverandre/miste litt kontakt og det å kutte de ut da. Det er ikke alle familiebånd som er like sterke, min storesøster er mer som et søskenbarn jeg snakker med og ser nå og da, men vi er jo fortsatt glade i hverandre. Det er vanskelig når en har mer behov for kontakt enn den/de andre, men samtidig er det vanskelig å tvinge frem et forhold, det må liksom komme fra begge kanter. 

Anonymkode: 7ebfd...cdd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Det er jo forskjell på å skli litt fra hverandre/miste litt kontakt og det å kutte de ut da. Det er ikke alle familiebånd som er like sterke, min storesøster er mer som et søskenbarn jeg snakker med og ser nå og da, men vi er jo fortsatt glade i hverandre. Det er vanskelig når en har mer behov for kontakt enn den/de andre, men samtidig er det vanskelig å tvinge frem et forhold, det må liksom komme fra begge kanter. 

Anonymkode: 7ebfd...cdd

Ja er det jeg mener. Jeg merker at jeg blir lei meg av å legge innsats i  å holde kontakten med eneste resultat at jeg blir lei meg fordi de ikke responderer særlig. Så tror kanskje jeg får det bedre med meg selv om jeg slutter med det og så får vi heller bare prates når vi ses fysisk..

Anonymkode: 20ddb...bdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Ja er det jeg mener. Jeg merker at jeg blir lei meg av å legge innsats i  å holde kontakten med eneste resultat at jeg blir lei meg fordi de ikke responderer særlig. Så tror kanskje jeg får det bedre med meg selv om jeg slutter med det og så får vi heller bare prates når vi ses fysisk..

Anonymkode: 20ddb...bdb

Ja det er jo ofte enklere det enn å hige etter å holde tett kontakt med noen som åpenbart ikke har samme behov. Snakk når det er naturlig og dere møtes. 

Anonymkode: 7ebfd...cdd

[AnonymBruker]

Dette kjenner jeg meg godt igjen i! Prøver å ha kontakt, men lite respons. Blir også litt sårt , når jeg ser at det tydeligvis finnes vilje til å kommunisere med andre , når Facebook brukes hyppig til alskens innlegg om alt som fenger, og deretter lange diskusjoner med fremmede om emnet. Jeg tror jeg bare slutter å prøve. 

Anonymkode: a4030...300

[AnonymBruker]

Ikke stor respons her heller. Jeg og min søster meldes på messenger kanskje en gang hver andre måned. Men min bror har jeg ikke snakket med eller sendt melding med på 1,5 år snart. 
Føler ikke jeg er kjempeglade i dem heller. Sikkert fordi vi har så liten kontakt. Men nå skal det også sies at vi har lite kjemi og er fryktelig ulike. Spesielt meg og min lillebror.  Kjenne jeg er oftere irritert på fyren enn direkte glad i han. Tror nok jeg bryr meg mer om naboen enn han. Sånn er det 😕 

Anonymkode: ba9f7...b3d

[AnonymBruker]

Jeg tror dette er ganske vanlig, faktisk. Spesielt rundt 30-40-årene. Søskene blir "satt" med hver sin familie og hvert sitt liv, gjerne på hver sin kant. Utfasingen fra hverandre pågår egentlig helt fra man flytter ut hjemmefra. 

Var bestevenn med min bror, og vi bor fortsatt på samme plass. Det er sjeldent vi snakker sammen nå, og det blir bare sjeldnere og sjeldnere. Vi har ingenting usagt mellom oss, og alt er fint når man møtes i familieselskap. Men livet fører oss fra hverandre. 

Anonymkode: 9c9e1...28d

[AnonymBruker]

Huff! Trist at det er tydeligvis vanlig hos dere andre også. Tingen er at jeg vil jo ikke at det skal bli sånn. Skulle gjerne sett oss mer sammensveiset men det blir så slitsomt når det omtrent bare er jeg som holder liv i det. For meg blir dette en slags sorg å på en måte gi det opp. Det blir mer avstand og mer kulde og det er absolutt ikke sånn jeg ønsker det men ..

Anonymkode: 20ddb...bdb

[AnonymBruker]

Er et savn her også med mitt ene søsken. Føler meg ofte som et enebarn. Og ja, enig i det som ble sagt tidligere, begge må ønske det, kontakt, om det skal bli noe av. Har vel egentlig gitt opp.

Anonymkode: 475fd...d66