Skuffa over gaver, alltid stang ut.

[AnonymBruker]

Overfladisk, kanskje.. but here it goes. 
 

Jeg får aldri en gave jeg faktisk vil ha, aldri noe jeg liker. Det blir stang ut hver gang og jeg må sitte der å smile og være så takknemlig når jeg egentlig synes gaven er stygg/ubrukelig/bortkastet. 
 

Jeg vet ikke hvorfor det alltid blir sånn, prøver de ikke? Bryr de seg ikke? Jeg kommer ALLTID med ønsker. Og jeg har lært meg å etter hvert være ganske spesifikk sånn at det skal bli enklest mulig for gavekjøper og sånn at jeg skal få noe jeg faktisk vil ha. Når noen spør om ønsker, så gir jeg alltid flere så de har noen alternativer og jeg gir i alle prisklasser (eller jeg ønsker meg aldri dyre ting, selv om jeg selvfølgelig kunne tenkt meg mange dyre ting..). I min familie er det forresten helt normalt å utveksle gaveønsker, gjør det jo mye enklere å handle inn gaver til alle. Jeg får også ønsker i retur og gir ikke mine ønsker uoppfordret.
 

Selv har jeg alltid brukt tid og energi på å kjøpe gaver til andre, jeg vil at de skal bli glade. Jeg er tidlig ute og spør etter ønsker, jeg leter mye rundt på nett for å finne det rette og ikke noe som ligner, jeg er tidlig ute så det er fremme til jul osv. 

Problemet er jo ikke at ikke alle gavene er perfekte, men jeg husker egentlig ikke sist jeg fikk en gave jeg ble ordentlig glad for. En gave man liksom vil bruke med en gang! Min mor kan finne på å gi meg en helt forferdelig stygg genser som ikke er min stil i det hele tatt, noe som en veninne av henne har strikket feks. Det er ikke min stil, ikke er «mine farger», den er skikkelig gammeldags, umoderne og som ingen under 60 ville tatt på seg. Fasongen kler meg heller ikke. Så kan jeg jo takke fint der og da, men det forventes jo at jeg bruker denne genseren! Og jeg forstår jo at det er en «dyr» genser som noen har brukt mange timer på å strikke (ikke spesifikt til meg, min mor har ikke planlagt dette så godt og valgt ut farger osv.)... Men det blir spurt etter denne genseren i lang tid etterpå og forventet at jeg bruker den mye. 
 

Så har jeg kanskje brukt kjempelang tid på å finne den rette gaven til min søster, og så får jeg noe hun har raska med seg fra butikken i retur.. Ikke noen av de 7!» tingene jeg svarte at jeg ønsket meg, men noe som sannsynligvis er kjøpt på nærmeste butikk lille julaften. Helt ok ting gjerne, men en pyntegjenstand jeg aldri ville kjøpt selv feks. og ikke aner hvor jeg skal ha og som egentlig ikke er verken fin eller kul. Har også opplevd at hun «regifter» ting hun ikke vil ha selv. 
 

Og min kjære mann.. han prøver i alle fall. Men ønsker jeg meg sandaler, så får jeg støvler. Ønsker jeg meg spesifikt gullfargede øredobber, kan du banne på at jeg får sølvfargede. Ønsker jeg meg en fin kaffekanne så får jeg en turtermos. Ønsker jeg meg parfyme, så får jeg en shampo. Selv gjør jeg det beste jeg kan for å gi ham det beste. Feks avtaler jeg spleiselag med søsknene hans så vi kan kjøpe noe ekstra dyrt han ønsker seg (kapp og gjærsag, gps osv).

Av svigermor får jeg gjerne noe stikkete ulltøy, og jeg med eksem tåler ull svært dårlig. Dette skulle man trodd hun visste etter å ha kjent meg i 10 år. 

Det har egentlig ingenting å bety hva jeg kjøper til andre, men jeg opplever jo å bli litt skuffa og irritert, enn hvor teit det høres ut. Jeg skulle ønske jeg satt igjen etter julaften med en god følelse. Med en følelse av ekte takknemlighet. Jeg skulle ønske jeg pakket opp noe jeg ble oppriktig glad for, og ikke måtte «fake» reaksjonen. Jeg skulle ønske jeg fikk noe jeg bare ville åpne og bruke med en gang! Et smykke jeg bare ville ta på meg og bruke resten av jula! Eller en bok jeg ville begynt å lese i senga samme kveld! Ikke at jeg sitter der med dårlig samvittighet for å ikke være glad og 10 ting jeg egentlig vil bytte..

Jeg høres kanskje kravstor ut, men jeg tror ikke noen av mine nermeste ville beskrevet meg sånn. Jeg er ydmyk over folks forsøk og prøver å se det positive i gavene.  Men nå har jeg bare opplevd å bli skuffa så mange ganger.. man har jo en liten forventning om å få noe fint av en eller annen. Og jeg hater den følelsen jeg får etterpå, som om jeg bare ikke er takknemlig nok. Får liksom dårlig samvittighet av at jeg ikke setter pris på gavene.. Har begynt å ønske meg helt kjedelige, basic ting, som laken og hondklær. Sånn som ikke kan «bli feil».  Så kan jeg heller kjøpe det jeg virkelig vil ha selv. Men det synes jo noen er for kjedelig og trist så da kommer de heller på noe selv da som jeg ikke har bruk for..

Vet ikke om det er pms eller hva, men nå fikk jeg i alle fall sagt det. Delt det anonymt. Lettet på trykket. Dette er jo ikke noe jeg forteller til noen av mine nærmeste.. Kanskje er det andre som kjenner seg igjen. Heldigvis handler jula om mer enn gaver. 
 

 

Anonymkode: bf262...29f

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke si at jeg kjenner meg igjen, jeg får 3 gaver, alle gjennomtenkte om ikke alltid like vellykkede, og jeg setter pris på dem alle.
Men du føler som du gjør, og det er ikke så mye mer å si om det.

I ditt tilfelle tror jeg kanskje det kan være lurt å snakke om at dere kanskje heller kan bli enige om en felles aktivitet, en felles opplevelse eller lignende i stedet for å utveksle gaver.

Mannen min og meg hadde i mange år en tradisjon om at vi kjøpte noe felles/til huset i stedet for gave til hverandre.  Kanskje dette kunne vært noe for dere også?

Kanskje du og svigermor kunne reist på en konsert sammen?

Kanskje du og søster kunne tatt en velværedag på et spa?

Det er mange muligheter, og alt må vel være bedre enn å ha det slik du føler det nå?

Anonymkode: da027...43a

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i følelsen, om ikke samme situasjon. 

Jeg føler jeg legger mye mer energi i gavene jeg gir enn de jeg får tilbake. 

Vi praktiserer også ønskelister, og jeg finner på ting å ønske meg i alle prisklasser, gjerne med forklaring om hvor man får tak i, og jeg legger inn rom for å finne på noe selv. Jeg bor i distriktet, mens familien bor i de større byene, så jeg prøver å ønske meg ting jeg ikke får så lett tak i selv, men som de bare kan gå ut og hente. 

De andre skriver lister med 3-4 ting, der tre av tingene er umulig å skaffe og den siste er noe man bare trenger én av. Så jeg bruker hele høsten på å tenke på andre og prøve å finne ut hva jeg kan gi dem til jul, og planlegger og handler på nett. Mens de bare stikker ut og handler siste lørdag før jul (og da er det for seint å få tak i de jeg helst ville ha, så det blir bare noe generisk fra "plankeønskene" på lista mi.)

I fjor fant jeg på personlige gaver til alle i en familie på sju. Tilbake fikk jeg et gavekort på den eneste interiørbutikken vi har her. Det var på en stor sum, så jeg må være glad, men hadde ønska meg uvanlig interiør som de ikke har på kjedebutikkene. Har fortsatt ikke funnet noe å bruke det på. 

Mamma vil bare ha helt konkrete ønsker, helt ned til farge og størrelse. Jeg får masse fint fra henne, men jeg har egentlig plukka ut alt selv. Jeg ville heller hatt en "dårlig" gave som hun hadde funnet på, men som var en overraskelse. 

Jeg ønsker meg "enkle" ting som kjøkkenhåndlær, stekespade, ostehøvel osv. Jeg har alt det, men kunne oppgradert. Jeg bor alene og synes også det er kjedelig at jeg må plukke ut alt jeg har selv. Hvis jeg skal gi sånt, så prøver jeg å finne en litt fin eller spesiell versjon. Men de jeg får gaver fra tenker bare praktisk og gir meg en stabel kjøkkenhåndklær fra Coop. 

Jeg får dyre gaver, så jeg kan ikke klage. Jeg får sikkert større verdier tilbake enn jeg gir. Men det er ikke ting jeg ville brukt penger på selv. Og jeg har kjempemasse jeg ønsker meg som jeg ikke "tar meg råd til". Jeg skulle egentlig ønske vi kunne droppe julegaver, eller skru ned til en pose twist-nivå, men jeg blir alltid avvist når jeg foreslår det, for "det er jo så koselig med gaver og du er så flink å finne på" 😬😬

Anonymkode: 321e3...1b8

[AnonymBruker]

Uff, så kjip følelse TS! Jeg synes ikke du høres utakknemlig ut i det hele tatt - det høres ut som familien din er utrolig dårlige på gaver og ikke bryr seg så mye om hva de gir, så lenge de bare gir noe. Hva er dessuten visten med å spørre etter ønskeliste dersom de ikke blir brukt i det hele tatt?

Jeg er heldig og får stort sett aldri noe som er utenfor ønskelisten (helt vanlig i min familie også), men jeg har nok gjort det ganske klart oppigjennom (aldri sagt direkte altså) at jeg heller foretrekker å få ingenting enn å få noe jeg virkelig ikke ønsker meg/har bruk for. Jeg kjøper heller aldri noe jeg vet mottakeren ikke ønsker seg eller vil sette pris på. Så få, men gjennomtenkte gaver er det som foretrekkes i min familie - ikke noe som blir stående bortglemt i et skap.

Det høres sikkert utakknemlig ut, men i et forbrukersamfunn med altfor stor bruk- og kastmentalitet har man jo faktisk ikke bruk for noe man aldri kommer til å bruke! Kjøpepresset er for stort allerede. Da er det bedre å få noe som kan brukes opp, som for eksempel en god kaffe, sjokolade, olje o.l. Eller noe koselig hjemmelaget, som det ligger omtanke bak.

En tilfeldig  pyntegjenstand, som ikke er tiltenkt mottakeren på noen som helst måte, kan heller forbli i butikken til noen som virkelig ønsker den.

 

Anonymkode: 54b40...fd0

[AnonymBruker]

Nå synes jeg det er veldig  spesielt med ønskelister da, heldigvis ikke noe vi praktiserer hos oss, men så lenge dere praktiserer sånne lister og de inneholder ønsker i alle prisklasser så burde man jo klare å gi deg noe fra den

Anonymkode: 3c007...620

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen i det ts skriver. Selv er mitt kjærlighetsspråk "gaver", og det har absolutt ingenting med overfladiskhet å gjøre. Men jeg ELSKER å finne de mest perfekte gavene til andre, og pakker dem inn lekkert og elegant. Bruker lang tid på å planlegge gaven i forkant. Og når man har dette kjærlighetsspråket, blir man helt ekstatisk over en overraskelse eller en gjennomtenkt gave. Har ingenting med kostnad å gjøre; poenget er at giveren legger bittelitt sjel i gaven. Det å faktisk tenke over "hva ønsker hun seg?".

Sånn sett er det helt optimalt med gavelister, da vet jo giveren hva mottakeren ønsker seg. Hvorfor noen ALLTID går utenom ønskelisten, er meg en gåte. Et eksempel er mine foreldre som skulle i bryllup til deres nevø. Han og hans tilkommende ønsket seg blant annet gavekort på en spesifikk butikk. Mine foreldre satte seg helt på bakbeina og nektet å kjøpe gavekort på den butikken, for den butikken var for hverdagslig, i deres øyne. Så i stedet ga de penger. Jeg prøvde å forklare min mor at når de ønsker seg gavekort på den butikken, så må man respektere at det er det de ønsker seg. Men det gikk ikke inn. Giveren har da bestemt seg for hva mottakeren trenger.

Med en sånn holdning kan man som mottaker bli skuffet gang på gang. Jeg har vært den mottakeren mange ganger. I voksen alder forstod jeg at de gjennomtenkte og pent innpakkede gavene jeg ga, ikke ble gjengjeldt i det hele tatt. Mine søsken hostet opp noe "dritt", mine foreldre ga et eller annet kjøkkenredskap jeg visstnok trengte. Samme fra svigerfamilien, mens jeg kjøpte inn og ga slike "perfekte" gaver de hadde ønsket seg. Mine julaftener ble et rent skuespill hvor jeg måtte late som om jeg var glad, mens jeg holdt tårene tilbake.

For noen år siden orket jeg ikke mer. Sa til søsken og svigersøsken at vi kunne droppe gaver til hverandre. Og til foreldre og svigerforeldre sa jeg at vi kun kunne gi noe symbolsk. Absolutt alle var mugne og halvsure over det. Men som jeg sa: "Gjør som dere vil mellom dere, men jeg ønsker ikke dette gavestyret lenger". Ikke rart de ble sure forøvrig, når gaver fra meg alltid var fine og "perfekte".

Det blir litt som i en relasjon, hvor den ene gir og gir og gir, mens mottakeren bare krever mer og mer. Når da giveren trekker seg ut av relasjonen, forstår ikke den andre hva som er galt. Mottakeren av omsorg/kjærlighet har jo hatt det som plommen i egget hele tiden. Selvsagt er det et tap når giveren ikke lenger orker å gi.

Når det gjelder min mann, så er han en elendig giver. Han får panikk rundt jul og bursdagen min, for han vet hvor mye han suger på å "finne på noe". I ti år ga han rett og slett fæle gaver, om det er lov å si. Men én jul ble det så ille at jeg begynte å gråte, uten å klare å stoppe det, og da skjønte han hva han hadde gjort. Fra da av ba han om HELT spesifikke ønsker. Et år ønsket jeg meg marsipan fra et spesifikt konditori. Og da skrev jeg det ned slik: "1 pakke figurmarsipaner fra *** konditori som ligger i *** by".  Det var det eneste jeg ønsket meg. Så jeg skrev kun det. Og han ble superfrustrert, for "han måtte jo gi noe mer???" Nei, jeg forklarte helt SPESIFIKT at det var dette jeg ønsket meg, og ikke ville ha noe annet. Sikkert litt flaut for ham å kun legge en pakke marsipan under treet, men da lærte han i hvertfall at jeg vil heller ha en pakke marsipan enn noe dritt han har valgt i hui og hast. Og jeg ble faktisk glad da jeg fikk den ene pakken med marsipan, og ingenting annet. Det betydde at han hadde kjørt til den byen og kjøpt den marsipanen fordi det var det jeg ønsket meg. 

Jeg kjørte den samme taktikken et par år, til både jul og bursdag. Fikk innprentet i ham at når jeg skriver noe på ei ønskeliste, så er det DET jeg ønsker meg. Han vet derfor nå at dersom jeg sier at jeg ønsker meg en spesifikk tursekk, så er det DEN tursekken jeg blir glad for. Ikke en som likner. Å skrive at jeg ønsker meg "smykker, undertøy og fin veske" er helt tullete - det får han ikke til. Det blir jo det samme som når han ønsker seg verktøy, da skriver han det helt spesifikke navnet/nummeret på verktøyet. Hjelper ikke å si til meg at han ønsker seg en sag, for det finnes utallige typer. 

Så konklusjonen min: Ektemann må dresseres til å følge ønskeliste. Øvrig familie er vanskelig å forandre, og da er det enklere å kutte gaver. Så kan man heller kjøpe seg noe skikkelig fint til seg selv til jul. Det har jeg gjort, og da blir jeg alltid fornøyd 😊

Anonymkode: 1606d...af0

[AnonymBruker]

Forstår deg godt. Får egentlig ingen gaver som passer til meg. 

Far setter inn penger på kontoen min. Maks upersonlig,  men slik var det stort sett også da mor levde. Jeg er dessverre ikke flink til å øremerke dem til noe jeg virkelig ønsker meg,  så det forsvinner inn i det daglige.

Søster har pleid å gi helt grusomme gaver, type onepiece eller rare pyntegjenstander. Heldigvis kutter vi gaver i år. 

Mannen... ja, fått mye rart. Men de årene han klarer å huske at jeg liker opplevelser,  har jeg fått noen teaterbilletter som jeg har satt pris på.. Eller det året da jeg ønsket med en fotobok fra en reise vi hadde vært på. 

Fra et par venner blir det som regel en spiselig gave. Det er helt ok. 

Men en gave som virkelig er midt i blinken, det hadde vært herlig.

Anonymkode: 8cb6e...53c

[AnonymBruker]

Jeg sender mannen min ønskeliste på e-post, med linker. 😁 Da kan han ikke bomme. 

Anonymkode: 61b8b...002

[AnonymBruker]

Skjønner deg veldig godt, du blir jo ikke hørt og respektert.

Det eneste jeg kan se at du kan gjøre annerledes, er å ikke nruke tingene. Altså bytt alt med en gang som går an og byttes, og den stygge strikkede genseren gir til fretex, eller gir gratis vekk på finn. Ikke lat som du liker noe du ikke liker, da er vi med på å opprettholde mønsteret!

Skjønner at det blir ubehagelig, men bare finne en vennlig måte å si sannehten på. Eller du trenger ikke si så mye, men når tingene har blitt dine, så styår du fritt til å gjøre nøyaktig det du vil med dem. Enten det er å hive dem i søppelet eller å gi dem vekk.

Anonymkode: ad1f5...5f1

[AnonymBruker]

Jeg kuttet ut gaver av samme grunn, og jeg hater julaften pga  dette, at man må vise hvor glad og takknemlig man er for noe ubrukelig dritt.. Har nå kuttet ut til absolutt alle (utenom barn) og synes jula er mye koseligere uten gavepress. 

 

Anonymkode: 39f2e...ae9

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Overfladisk, kanskje.. but here it goes. 
 

Jeg får aldri en gave jeg faktisk vil ha, aldri noe jeg liker. Det blir stang ut hver gang og jeg må sitte der å smile og være så takknemlig når jeg egentlig synes gaven er stygg/ubrukelig/bortkastet. 
 

Jeg vet ikke hvorfor det alltid blir sånn, prøver de ikke? Bryr de seg ikke? Jeg kommer ALLTID med ønsker. Og jeg har lært meg å etter hvert være ganske spesifikk sånn at det skal bli enklest mulig for gavekjøper og sånn at jeg skal få noe jeg faktisk vil ha. Når noen spør om ønsker, så gir jeg alltid flere så de har noen alternativer og jeg gir i alle prisklasser (eller jeg ønsker meg aldri dyre ting, selv om jeg selvfølgelig kunne tenkt meg mange dyre ting..). I min familie er det forresten helt normalt å utveksle gaveønsker, gjør det jo mye enklere å handle inn gaver til alle. Jeg får også ønsker i retur og gir ikke mine ønsker uoppfordret.
 

Selv har jeg alltid brukt tid og energi på å kjøpe gaver til andre, jeg vil at de skal bli glade. Jeg er tidlig ute og spør etter ønsker, jeg leter mye rundt på nett for å finne det rette og ikke noe som ligner, jeg er tidlig ute så det er fremme til jul osv. 

Problemet er jo ikke at ikke alle gavene er perfekte, men jeg husker egentlig ikke sist jeg fikk en gave jeg ble ordentlig glad for. En gave man liksom vil bruke med en gang! Min mor kan finne på å gi meg en helt forferdelig stygg genser som ikke er min stil i det hele tatt, noe som en veninne av henne har strikket feks. Det er ikke min stil, ikke er «mine farger», den er skikkelig gammeldags, umoderne og som ingen under 60 ville tatt på seg. Fasongen kler meg heller ikke. Så kan jeg jo takke fint der og da, men det forventes jo at jeg bruker denne genseren! Og jeg forstår jo at det er en «dyr» genser som noen har brukt mange timer på å strikke (ikke spesifikt til meg, min mor har ikke planlagt dette så godt og valgt ut farger osv.)... Men det blir spurt etter denne genseren i lang tid etterpå og forventet at jeg bruker den mye. 
 

Så har jeg kanskje brukt kjempelang tid på å finne den rette gaven til min søster, og så får jeg noe hun har raska med seg fra butikken i retur.. Ikke noen av de 7!» tingene jeg svarte at jeg ønsket meg, men noe som sannsynligvis er kjøpt på nærmeste butikk lille julaften. Helt ok ting gjerne, men en pyntegjenstand jeg aldri ville kjøpt selv feks. og ikke aner hvor jeg skal ha og som egentlig ikke er verken fin eller kul. Har også opplevd at hun «regifter» ting hun ikke vil ha selv. 
 

Og min kjære mann.. han prøver i alle fall. Men ønsker jeg meg sandaler, så får jeg støvler. Ønsker jeg meg spesifikt gullfargede øredobber, kan du banne på at jeg får sølvfargede. Ønsker jeg meg en fin kaffekanne så får jeg en turtermos. Ønsker jeg meg parfyme, så får jeg en shampo. Selv gjør jeg det beste jeg kan for å gi ham det beste. Feks avtaler jeg spleiselag med søsknene hans så vi kan kjøpe noe ekstra dyrt han ønsker seg (kapp og gjærsag, gps osv).

Av svigermor får jeg gjerne noe stikkete ulltøy, og jeg med eksem tåler ull svært dårlig. Dette skulle man trodd hun visste etter å ha kjent meg i 10 år. 

Det har egentlig ingenting å bety hva jeg kjøper til andre, men jeg opplever jo å bli litt skuffa og irritert, enn hvor teit det høres ut. Jeg skulle ønske jeg satt igjen etter julaften med en god følelse. Med en følelse av ekte takknemlighet. Jeg skulle ønske jeg pakket opp noe jeg ble oppriktig glad for, og ikke måtte «fake» reaksjonen. Jeg skulle ønske jeg fikk noe jeg bare ville åpne og bruke med en gang! Et smykke jeg bare ville ta på meg og bruke resten av jula! Eller en bok jeg ville begynt å lese i senga samme kveld! Ikke at jeg sitter der med dårlig samvittighet for å ikke være glad og 10 ting jeg egentlig vil bytte..

Jeg høres kanskje kravstor ut, men jeg tror ikke noen av mine nermeste ville beskrevet meg sånn. Jeg er ydmyk over folks forsøk og prøver å se det positive i gavene.  Men nå har jeg bare opplevd å bli skuffa så mange ganger.. man har jo en liten forventning om å få noe fint av en eller annen. Og jeg hater den følelsen jeg får etterpå, som om jeg bare ikke er takknemlig nok. Får liksom dårlig samvittighet av at jeg ikke setter pris på gavene.. Har begynt å ønske meg helt kjedelige, basic ting, som laken og hondklær. Sånn som ikke kan «bli feil».  Så kan jeg heller kjøpe det jeg virkelig vil ha selv. Men det synes jo noen er for kjedelig og trist så da kommer de heller på noe selv da som jeg ikke har bruk for..

Vet ikke om det er pms eller hva, men nå fikk jeg i alle fall sagt det. Delt det anonymt. Lettet på trykket. Dette er jo ikke noe jeg forteller til noen av mine nærmeste.. Kanskje er det andre som kjenner seg igjen. Heldigvis handler jula om mer enn gaver. 
 

 

Anonymkode: bf262...29f

Skjønner deg godt. Hadde det på samme måte med mannen, men foreldrene og søsknene mine er veldig flinke med gaver. Det må jo være virkelig kjipt om alle bommer med gavene til deg!

Selv om jeg fikk fine gaver fra andre, så syntes jeg det var kjipt å se at mannen sløste bort våre felles penger på ting jeg aldri kom til å bruke, spesielt siden vi har dårlig råd. Så jeg begynte med at jeg litt før jul snakker mye om EN spesifikk ting jeg har veldig lyst på men ikke kan ta meg råd til. Sier også gjerne rett ut "kan ikke du kjøpe det til meg til jul?", og sender ham link så det ikke blir feil. Et par ganger har jeg bestilt selv også. 😛

Det blir jo ikke spennende på den måten, og jeg får jo ikke den følelsen av at han har tenkt på meg og hva jeg kunne bli glad for. Men jeg slipper i alle fall å ergre meg over bortkastede penger. Og han viser mye omtanke ellers, han er bare elendig på gaver, så det går greit.

Anonymkode: a8b5a...889

[AnonymBruker]

Med menn må man som regel være veldig spesifikk. Skriv ned det du ønsker deg og presiser at det er dette du trenger. 
 

Husker en jul mannen min fikk en liste han liksom skulle velge noe fra, men han misforsto og kjøpte alt på lista til meg! 😳😂 Ble mange fine gaver på meg den jula da🙈 

Anonymkode: a2eab...bc2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Med menn må man som regel være veldig spesifikk. Skriv ned det du ønsker deg og presiser at det er dette du trenger. 
 

Husker en jul mannen min fikk en liste han liksom skulle velge noe fra, men han misforsto og kjøpte alt på lista til meg! 😳😂 Ble mange fine gaver på meg den jula da🙈 

Anonymkode: a2eab...bc2

Eh nei absolutt ikke, veldig mange menn er oppegående nok til å klare å kjøpe gave selv uten spesifikke ønsker

Anonymkode: 3c007...620

[Gjest Albbas]

Ville foreslått å kutte ut gaver mellom voksne. Så bruker du heller pengene på å kjøpe gaver til deg selv. Å utveksle gaver ingen liker er sløseri på flere nivåer. 

Vi får kun gave av foreldrene mine, og svigers. Alle andre voksne gir kun gave til barna i familien. 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at folk blir lei "gavehysteriet" og gruer seg til jul når det er slik at voksne mennesker blir lei seg om de ikke får akkurat det de har skrevet på listen..

Jeg er i mot ønskelister.  Hva er poenget med julegaver -hvis det er slik at man da skal ut på handel med liste over hva den andre personen trenger eller vil ha, da kunne de liksågodt kjøpt tingen selv? Og heller bare kjøpt mange gaver til seg selv i stedet for til andre? Er ikke litt av poenget med gaver å overraske andre med noe man selv har tenkt ut? 

Men skjønner at ts kan bli skuffet viss hun aldri får noe hun liker, og kanskje sitter med følelsen av at "de andre kjenner meg ikke godt nok, eller de bryr seg ikke nok om meg til å vite hva jeg blir glad for". For er nok det som sårer mest ved å aldri få noe man liker.

Men likevel, detaljerte lister blir som å gå på butikken med handleliste fra mor. Bare at det er hakket bedre, for man får benytte hennes bankkort til å handle det hun vil ha.. Det passer seg bare mellom foreldre og barn, eller samboere. Hadde aldri gitt liste til venner eller annen slekt.

Anonymkode: 967bf...0ff

[Hespe3]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg skjønner godt at folk blir lei "gavehysteriet" og gruer seg til jul når det er slik at voksne mennesker blir lei seg om de ikke får akkurat det de har skrevet på listen..

Anonymkode: 967bf...0ff

Det handler ikke om å bli lei seg fordi man ikke får akkurat det man har skrevet på listen, men fordi det er tydelig at giver ikke har lagt noen omtanke bak gaven(e) og gir ett eller annet bare fordi det er forventet. Da kan man like gjerne droppe gaver.

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er i mot ønskelister.  Hva er poenget med julegaver -hvis det er slik at man da skal ut på handel med liste over hva den andre personen trenger eller vil ha, da kunne de liksågodt kjøpt tingen selv? Og heller bare kjøpt mange gaver til seg selv i stedet for til andre? 

Anonymkode: 967bf...0ff

Ønskelister er jo nettopp det, og ikke handlelister/bestillingslister. Det er ikke meningen at man skal gi alt som står på lista eller for den del noe som helst av det, men den kan være et godt hjelpemiddel når man ikke helt vet hva man skal gi 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 Er ikke litt av poenget med gaver å overraske andre med noe man selv har tenkt ut? 

Anonymkode: 967bf...0ff

Men da fordrer det at man faktisk bryr seg om å tenke ut noe som man vet at mottakeren vil bli glad for. Ikke alle er like flinke til det eller bryr seg om å bruke tid på det, og da er det veldig greit med spesifikke ønsker både for givers og mottakers del. 

Men ellers enig med deg - utveksler kun ønskelister med samboer og familie, ikke venner og annen slekt🙂 Svigerfamilien gir som regel vin og sjokolade, og det blir jeg alltid glad for😉

[AnonymBruker]

Ønskelister er veldig greit synes jeg. Da får jeg kjøpt akkurat de bøkene de ønsker seg og slipper å tippe hvilke de ikke har lest ennå.

Anonymkode: 6453b...e8c

[AnonymBruker]

Takk for mange gode svar ❤️ Så deilig at noen forstår hva jeg føler! 

Anonymkode: bf262...29f