Vil ha tanten min som fadder på barnet i magen, men...

[AnonymBruker]

Det er min inngifte tante, som var gift med onkelen min før han tragisk nok gikk bort som følge av kort tids sykdom tidligere i år. Hun sliter naturligvis veldig med sorgen etter tapet, og jeg har utrolig vondt av henne. Hun har lenge hatt lyst på egne barn, og jeg vet de prøvde før han ble syk, men det blir jo mindre og mindre sannsynlig at hun får oppfylt drømmen om egne barn etter hvert som tiden går. Jeg og samboeren min har tenkt litt på å spørre om hun vil være fadder/gudmor for barnet i magen, men jeg har en del spørsmål knyttet til det. Jeg har en tendens til å overtenke, så det kan hende jeg gjør dette mye vanskeligere enn det er. Lurer for eksempel på om det kan bli for sårt og vanskelig for henne i den situasjonen hun er i? Er det mulig hun kommer til å tenke at vi bare spør på grunn av det hun har vært igjennom? Er det noen her som har vært i lignende situasjon som tanten min, som har noen innspill? Er så redd for å gjøre ting vanskeligere for henne, eller at hun skal være redd for å si nei om hun føler det blir vanskelig 😔

Anonymkode: 8ed7f...a94

[AnonymBruker]

jeg selv hadde synes det var kjempefint! 

det lager liksom et bånd til familien hans, det er jo en nevø/niese som hun hadde fått dersom ikke mannen døde. det kan være veldig fin bekreftelse fra henne også at dere tenker på henne som tante selv om mannen er død. det er ogås en lettere mulighet til å være faktisk tante selv om mannen ikke lengre lever. 

husk at det også kan være sorg for at man mister hele "slekta" ikke bare den døde. 

hadde snakket med henne. fortalt at dere tenkte på det før han gikk bort, hør hva hun tenker. si at dere ønsker at hun fremdeles skal være fadder og tante ❤️

Anonymkode: 29adc...cc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

jeg selv hadde synes det var kjempefint! 

det lager liksom et bånd til familien hans, det er jo en nevø/niese som hun hadde fått dersom ikke mannen døde. det kan være veldig fin bekreftelse fra henne også at dere tenker på henne som tante selv om mannen er død. det er ogås en lettere mulighet til å være faktisk tante selv om mannen ikke lengre lever. 

husk at det også kan være sorg for at man mister hele "slekta" ikke bare den døde. 

hadde snakket med henne. fortalt at dere tenkte på det før han gikk bort, hør hva hun tenker. si at dere ønsker at hun fremdeles skal være fadder og tante ❤️

Anonymkode: 29adc...cc8

ser jo nå at det var din inngifte tante, men det får meg bare til å tenke at det er enda finere. det er jo en bekreftelse på at du som niese ønsker å ha henne i livet til ditt barn, selv om din onkel er gått bort. 

 

Anonymkode: 29adc...cc8

[AnonymBruker]

Jeg har ikke mistet mannen min, men jeg var ufrivillig barnløs i 10 år og trodde jeg kom til å forbli det for alltid. Jeg var kjempeglad for de barna jeg fikk ha i livet mitt, enten det var barn av venner eller familiemedlemmer. Jeg hadde blitt glad, men ikke gjør det hvis dere ikke faktisk har tenkt å la henne delta i barnets liv, da skaper det bare falske forhåpninger.

Anonymkode: ecd2b...298

[Daria]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Er det mulig hun kommer til å tenke at vi bare spør på grunn av det hun har vært igjennom?

Er det derfor dere gjør det, eller fordi dere har et nært forhold og du har et genuint ønske om at hun skal være en viktig person i livet til barnet deres?  Det siste bør jo være hovedgrunnen uansett hva hun har opplevd.

Dette er en situasjon hvor svaret kan være alt fra at det er en strålende idé hun kan finne trøst i til dette vil bare legge stein til byrden hennes og gjøre ting verre - det er så individuelt hvordan man håndterer sorg og hva man finner trøst i, og det er ikke nødvendigvis åpenbart engang for de aller nærmeste hva som er tilfellet her. Jeg ville nærmet meg temaet forsiktig (skifter hun tema så snart samtalen kommer inn på barn, er det et tegn på at det er best å la det ligge) og gitt henne mye tid og rom til å tenke på det, og gjort det veldig klart at uansett hva hun bestemmer seg for har det ikke noe å si for forholdet deres,

[Rosatoast]

Hun kommer nok til å sette veldig pris på dette, som inngifta får hun da bekreftelse på at du som "niese" vil ha hun i både livet ditt og barnet sitt liv i fremtiden. Tror ikke hun kommer til å tenke over "spør de bare pga at han døde bla.bla.bla". Det er bare dine katastofetanker som inntreffer, og helst ikke handle etter dem, det er svært ødeleggende. 

[Gjest Blondie65]

Dette synes jeg du skal spørre henne om og enten sier hun gledestrålende ja, eller så sier hun nei.

Jeg tipper at hun sier ja og ser på det som en ære.

[AnonymBruker]

Jeg er ufrivillig barnløs, og har flere ganger stilt som fadder for svigerfamilien. Det er kjempefint. Men også vondt og krevende, særlig da alt var ferskt. Tårene ligger rett bak hele dagen. For slike anledninger minner om hva du skulle ha hatt. 

Snakk med henne. Og vis også forståelse om hun ønsker rollen, men mulig har behov for å holde seg litt i bakgrunnen og puste litt innimellom. 

Anonymkode: c5a30...d86

[AnonymBruker]

Hadde glemt dette emnet litt, men tusen takk for alle innspill❣️ Vi har fremdeles ikke gjort noe med saken ennå, men må vel snart ta praten. 

Daria skrev (På 14.11.2021 den 11.17):

Er det derfor dere gjør det, eller fordi dere har et nært forhold og du har et genuint ønske om at hun skal være en viktig person i livet til barnet deres?  Det siste bør jo være hovedgrunnen uansett hva hun har opplevd.

Denne er litt vanskelig, synes jeg. Både jeg og samboeren min synes hun er en fantastisk fin person, og vi vil gjerne at hun skal ha en sentral rolle i livet til barnet vårt, men det ville hun faktisk uansett hatt fordi familien på min side er veldig sammensveiset, og hun er like fullt en del av familien til tross for det som har skjedd. På den måten føles hun som et helt naturlig valg blant de familiemedlemmene som er aktuelle. På en annen side ville det slett ikke føltes like naturlig om onkelen min fortsatt levde. Vi hadde jo hatt samme formening om henne uansett, men om onkel ikke hadde blitt syk og levde i beste velgående, så tror jeg ikke vi hadde vurdert henne som fadder.

På en annen side igjen så skjønner jeg ikke hvorfor jeg legger så mye i det, for for min del er dåp og fadder ikke noe jeg ser på som så veldig viktig (jeg vet for eksempel ikke hvem mine faddere er, bortsett fra en), men jeg vet at det er en big deal for andre i familien, og helt sikkert også for den aktuelle tanten min, som faktisk er personlig kristen. Sånn sett blir vel fadderskapet ganske symbolsk om hun sier ja, men det trenger jo ikke å utelukke det andre. Hilsen overtenkeren 

Anonymkode: 8ed7f...a94