Føler jeg bor på ‘nåde’.

[AnonymBruker]

Har vært samboer i snart 1 år. Jeg og barna flyttet inn til min kjæreste som jeg har vært sammen med i flere år. Han har også tenåringsbarn som bor hos ham når han er hjemme (han jobber offshore).

Greia er at jeg ikke klarer helt å slappe av når han er hjemme, jeg er stressa inni meg. Er konstant redd for at barna mine skal lage for mye lyd eller ta for mye ‘plass’ slik at han skal synes vi er iveien. Grunnen til det er at han i sommer sa til meg at han ville at jeg skulle ta barna og dra til feriehuset jeg har arvet. Og han syntes det var skikkelig dårlig gjort av meg at jeg ikke har dratt dit nå og da på eget inititativ, for nå når han sa ifra så var det han som ble drittsekken. Han sa han trenger tid for seg selv, barna hans trenger også at det bare er de avogtil. Jeg fikk skikkelig vondt i meg og ble ganske stille og sa vi skulle dra den helga. Men da snudde han og sa at det var ikke sånn han mente det, for han skulle ikke ha det på seg at han ‘kastet’ oss ut. Det måtte jo passe inn i mine planer også.

er jeg usensitiv som ikke selv har skjønt at vi burde dra bort avogtil? Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med den uroen som bor i meg etter det han sa.

vet vel ikke helt hvor jeg har han. Han vil ikke at jeg kjøper meg inn i boligen pga arv til barna, noe jeg kan forstå. Han vil da selvfølgelig ikke gifte seg heller pga den samme grunnen. Men samtidig så har han sagt til meg at han hadde blitt veldig glad om jeg fridde til ham, for det hadde vist hvor glad jeg er i ham. Og han sa at jeg hadde sjansen sist skuddår… hjelp meg å forstå 🤷🏼‍♀️

Anonymkode: a49e2...d45

[AnonymBruker]

Egoist. "Han vil ikke ha på seg å ha kastet dere ut". Hva med hvordan du føler det.
Og den følelsen du går med, at du ikke kan slappe av. Jeg ville flyttet for meg selv 

Anonymkode: e3d9d...f26

[tangent]

Det virker ikke som du føler du har en trygg base hos samboeren din. Hvis han trenger tid alene er det hans jobb å dra på hytta eller hva det skulle være. Man kaster ikke familien sin ut av huset. Men det virker ikke som dere snakker veldig bra sammen? Jeg hadde ikke ønsket å bo et sted jeg var bekymret for at ungene mine skulle bråke eller lage lyd. 

[AnonymBruker]

Nei du er ikke usensitiv men skulle tro det var naturlig for deg også å føle deg litt kvelt med så mange hos han iblandt så du kom på det å reise bort på hytta selv iblandt 

Anonymkode: e956a...446

[AnonymBruker]

Han vil ha alenetid med ungene sine, men han vil at DU skal ta initiativ til det, så ikke HAN virker som drittsekk. Og han synes det er skikkelig dårlig gjort at du ikke har gjort det 🙄

Han må jo kommunisere behovene sine!! Du er jo ikke synsk! Det er HAN som har behov for alenetid med ungene sine, ikke
du! Om han er redd for å være drittsekk, så har han VIRKELIG dretet på draget NÅ ihvertfall! DU kan ikke noe for at du ikke klarte å lese tankene hans og gi han alenetid med ungene hans. Du er samboeren hans! Det er like mye ditt hjem som hans. Du er der ikke bare på besøk bare fordi navnet ditt ikke står på eierdokumentet.

Og at han ville blitt glad for at du hadde fridd, men at han ikke vil gifte seg med deg? Altså... Han
hadde blitt smigret, Men takket nei?

Er dere samboere, eller er du på besøk? Kan han ikke låne feriehuset ditt når han vil ha alenetid med ungene? For jeg er helt enig i at han ikke kan jage dere ut. Har man flyttet sammen, så må man faktisk ut av huset, eller gå på rommet om man skal kreve alenetid fra resten av familien. Man kan ikke jage resten av familien ut av huset. Eller guitt-trippe samboeren til å reise bort "frivillig".

Anonymkode: b4047...462

[AnonymBruker]

*guilt-trippe

Anonymkode: b4047...462

[AnonymBruker]

Dere burde bli særboere. Man kan ikke gå på tå hev i eget sted.

Anonymkode: 15cef...071