Jeg spises opp av bitterhet mot eks.

[AnonymBruker]

Kort fortalt. Jeg har en eks som ikke har stilt opp for sine ungdommer de siste to årene. Han kastet ut datteren min (eller den nye samboeren gjorde det) da hun var på sitt mest sårbare. Vi hadde sykdom her hjemme hos mitt yngste barn, og det var vanskelig (mental sykdom) Eldre søster dro til far for få få et avbrekk, og han kastet henne ut. Den yngste som er syk har han nesten ikke hatt kontakt med, og sviktet ved å ikke stille opp når hun har hatt det vanskelig. Når hun dro dit så var ikke samboer og far veldig støttende, og hun endte opp på badet i tårer og angst og ringte meg.

Jeg har prøvd å tigge, be han om hjelp, få han til å stille bedre opp for ungene. 

Svaret han ga var å gjøre det ene bittelille soverommet ungene hadde på deling om til kontor til sin samboer. Slik at de ikke hadde noe sted å sove der, "for de var jo nesten ikke der uansett"

så nå bor de i en leilighet med et soverom, og hver sitt kontor. De har vaskehjelp og har fått seg en katt som de bruker mye tid og penger på. Jeg har måttet gå på pleiepenger og ikke hatt fri på to år Det har vært så tøft her.  Min mellomste ble kastet ut ...og har deretter ikke følt seg så velkommen, og min eldste som studerer går til psykolog grunnet farens avvisning. Hun brast i tårer da hun kom hjem og fant ut av faren ikke hadde soveplass til dem.

Som et siste forsøk så har jeg innkalt til foreldresamtale. Der greide han å framstå så stakkarslig og det ble fokus på at han måtte få kontakt med den yngste igjen, og vise at han prioriterte dem.

Og det trodde jeg at jeg ville selv. Men nå spises jeg opp av bitterhet,. Vi skal på nytt møte snart, og jeg kjenner at jeg har lyst å vri hodet av han. Jeg har lyst å si til ungene at denne mannen skal dere bare kutte ut, han er en drittsekk. Så er det kanskje veldig egoistisk av meg, og kanskje skadelig for dem. Jeg har alltid snakket opp faren deres, men nå....NÅ etter det møtet og høre på de patetiske unnskyldningene hans. Jeg kjenner jeg kveles av sinne og bitterhet. Jeg greier ikke å tenke på noe annet enn for en jævla drittsekk han er. 

Jeg er tre sekund fra å spy all min bitterhet over ungene som jo i to tilfeller er over 18 år. Fortell meg noe som gjør at jeg forstår at det er en veldig dårlig ide. Eller er det egentlig det? Er det bra for ungdommer å ha med en slik egosentrisk mann å gjøre?

Dette ble vel egentlig ikke kort, men ok....

Anonymkode: 6d9e6...a42

[AnonymBruker]

Du trenger nok hjelp fra andre enn tilfeldige personer på Internett.. Du kan be om timer på familievernkontoret for deg selv 

Anonymkode: 3d765...0d9

[AnonymBruker]

Kan du forklare hvor mange barn dere har sammen og si alderen på dem? Ble forvirret her. De på over 18 er jo voksne.

Anonymkode: a4cff...de9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg har prøvd å tigge, be han om hjelp, få han til å stille bedre opp for ungene. 

Dropp det! La alle former for kontakt ligge hos faren, ikke bland deg i dette. Ikke bli noen mellommann, men la faren til ungene få kontroll. Da går det av seg selv og dere kan forholde dere til et liv hvor han er borte. 

Så legger du all bitterhet til side og fokuserer på det nye livet ditt. Se framover. 

Anonymkode: 7ea1e...433

[AnonymBruker]

Noen mennesker er bare drittsekker, sånn er det bare. Det jeg ikke skjønner er hvorfor du skal snakke han opp, mens barna gang på gang opplever å bli sviktet? Slutt å snakk han opp! For når du gjør det, så sår du tvil hos dem om egen opplevelse og de blir i til og forvirret og tror problemet er dem selv. Det er HAN som er drittsekken, de skal aldri tvile på det. Dessverre er det noe de nok må lære seg å håndtere og leve med, der kan du hjelpe å sortere opplevelser og følelser. 

Det andre er å gi slipp på bitterheten. Det går bare utover deg og dine nærmeste, personen du er sint på har ingen konsekvenser av at du er bitter...  Ikke la han ha makt over livet og følelsene dine og barnas, let it go. 

Anonymkode: cbdf2...83e

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon, bare at mine barn er yngre. Jeg har vært ærlig med dem, forklart at det er faren som ikke har et vanlig tilknytningsmønster og er egoistisk, så barna ikke skal sitte igjen med mindreverdighetskompleks og følelse av å ikke være bra nok.

Anonymkode: b73a0...11e

[AnonymBruker]

Hvorfor så fiksert på denne eksen? Skjønner ingenting. Fokuser på dine barn og deg selv. Eksen kan du uansett ikke gjøre noe med. La ham seile sin egen sjø. Barna skal lære seg å stå på egne ben, og det holder lenge å ha en støttende forelder. Skjønner ikke at du gidder å bruke så mye energi på ham.

Anonymkode: b6fea...3d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kan du forklare hvor mange barn dere har sammen og si alderen på dem? Ble forvirret her. De på over 18 er jo voksne.

Tre barn. Ei over 20 som studerer, ei på 18 som går på videregående- 17 da denne berømte utkastelsen skjedde, ei på 16. Hun var 14 da hun ble syk. 

Anonymkode: 6d9e6...a42

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Kort fortalt. Jeg har en eks som ikke har stilt opp for sine ungdommer de siste to årene. Han kastet ut datteren min (eller den nye samboeren gjorde det) da hun var på sitt mest sårbare. Vi hadde sykdom her hjemme hos mitt yngste barn, og det var vanskelig (mental sykdom) Eldre søster dro til far for få få et avbrekk, og han kastet henne ut. Den yngste som er syk har han nesten ikke hatt kontakt med, og sviktet ved å ikke stille opp når hun har hatt det vanskelig. Når hun dro dit så var ikke samboer og far veldig støttende, og hun endte opp på badet i tårer og angst og ringte meg.

Jeg har prøvd å tigge, be han om hjelp, få han til å stille bedre opp for ungene. 

Svaret han ga var å gjøre det ene bittelille soverommet ungene hadde på deling om til kontor til sin samboer. Slik at de ikke hadde noe sted å sove der, "for de var jo nesten ikke der uansett"

så nå bor de i en leilighet med et soverom, og hver sitt kontor. De har vaskehjelp og har fått seg en katt som de bruker mye tid og penger på. Jeg har måttet gå på pleiepenger og ikke hatt fri på to år Det har vært så tøft her.  Min mellomste ble kastet ut ...og har deretter ikke følt seg så velkommen, og min eldste som studerer går til psykolog grunnet farens avvisning. Hun brast i tårer da hun kom hjem og fant ut av faren ikke hadde soveplass til dem.

Som et siste forsøk så har jeg innkalt til foreldresamtale. Der greide han å framstå så stakkarslig og det ble fokus på at han måtte få kontakt med den yngste igjen, og vise at han prioriterte dem.

Og det trodde jeg at jeg ville selv. Men nå spises jeg opp av bitterhet,. Vi skal på nytt møte snart, og jeg kjenner at jeg har lyst å vri hodet av han. Jeg har lyst å si til ungene at denne mannen skal dere bare kutte ut, han er en drittsekk. Så er det kanskje veldig egoistisk av meg, og kanskje skadelig for dem. Jeg har alltid snakket opp faren deres, men nå....NÅ etter det møtet og høre på de patetiske unnskyldningene hans. Jeg kjenner jeg kveles av sinne og bitterhet. Jeg greier ikke å tenke på noe annet enn for en jævla drittsekk han er. 

Jeg er tre sekund fra å spy all min bitterhet over ungene som jo i to tilfeller er over 18 år. Fortell meg noe som gjør at jeg forstår at det er en veldig dårlig ide. Eller er det egentlig det? Er det bra for ungdommer å ha med en slik egosentrisk mann å gjøre?

Dette ble vel egentlig ikke kort, men ok....

Anonymkode: 6d9e6...a42

En KATT de bruker mye tid og penger på?? Hvor mye tid og penger krever egentlig en katt??

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det jeg ikke skjønner er hvorfor du skal snakke han opp, mens barna gang på gang opplever å bli sviktet? Slutt å snakk han opp! For når du gjør det, så sår du tvil hos dem om egen opplevelse og de blir i til og forvirret og tror problemet er dem selv. Det er HAN som er drittsekken, de skal aldri tvile på det. Dessverre er det noe de nok må lære seg å håndtere og leve med, der kan du hjelpe å sortere opplevelser og følelser. 

Nei, det er vel det jeg innser. 

Men ja...hvorfor har jeg egentlig gjort det? Jeg vet ikke om jeg har snakket han opp de siste årene, men jeg har jo ikke vært ærlig om hvor bedriten jeg synes han er. Jeg har vel tenkt at det er skadelig for dem... Man hører jo alltid at man ikke skal rakke ned den andre forelderen. Hun ene har i tillegg vært syk, så jeg ville ikke komme med noe mer negativt når de begge hadde det så vanskelig. Dermed har vel ikke blitt et tema. 

Anonymkode: 6d9e6...a42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvorfor så fiksert på denne eksen? Skjønner ingenting. Fokuser på dine barn og deg selv. Eksen kan du uansett ikke gjøre noe med. La ham seile sin egen sjø. Barna skal lære seg å stå på egne ben, og det holder lenge å ha en støttende forelder. Skjønner ikke at du gidder å bruke så mye energi på ham.

Anonymkode: b6fea...3d1

Fordi jeg trengte hjelp. Det var en utrolig vanskelig situasjon når du har pleie døgnet rundt. Derfor... 

Hun på 18, da 17 ble selv utrolig deprimert og lei seg over hvordan det var med lillesøster. Det var en tung tid for alle, og det har vært veldig slitsomt for å meg å stå alene med dette. Derfor tigget jeg og trengte hjelp.

Men nå gjør jeg jo kanskje ikke det lenger. Det går jo bedre. Og jeg skal alltid fikse alt, og tenkte at jeg skulle fiske dette forholdet også. Jeg vet ikke hva jeg tenkte..-..

Anonymkode: 6d9e6...a42

[AnonymBruker]

theTitanic skrev (5 minutter siden):

En KATT de bruker mye tid og penger på?? Hvor mye tid og penger krever egentlig en katt??

hhaha... tydeligvis veldig mye. 

Det var jo litt morsomt først å høre om denne katten, men så etter hvert ble det jo bare et skikkelig fuck you. Den ble vel et symbol på hans prioriteringer. 

Anonymkode: 6d9e6...a42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tre barn. Ei over 20 som studerer, ei på 18 som går på videregående- 17 da denne berømte utkastelsen skjedde, ei på 16. Hun var 14 da hun ble syk. 

Anonymkode: 6d9e6...a42

Kjære TS.

Jeg spør da jeg har to jenter selv hvor ene ble kastet ut, hun var 12 år. Andre er 15.

Mine råd etter å ha stått i dette siden barna var 1 og 3 som «fungerer» for oss (tro meg jeg har prøvd og feilet med mange forskjellige metoder):

1: Ikke snakk frem faren mer. Ikke din jobb! Det er lov å si til barna med en behersket stemme: Jeg synes heller ikke det pappa gjør er greit, men du har meg! Du er alt for meg! På denne måten framsnakker man ikke pappa, men man baksnakker han ikke urimelig heller. Man validerer bare at man ser at dette ikke er bra!

2: Ikke ha noe kontakt med mannen annet enn når HAN tar kontakt. Se på det som at du «eliminerer» han fra ditt liv i form av at du aldri er pådriver til kontakt.

3: Svar mennesket kun på meldinger, aldri prat med han. Vært kort og konsis i svarene dine, og svar aldri med mindre det er konkrete spørsmål.

4: Dersom vedkommende tar mye kontakt, beskytt deg selv og si at du kun svarer på meldinger fra han feks mandager og torsdager. Dette for å verne hodet ditt. Så du slipper å gå i det «hele tiden».

5: Forklar barna at de ikke er forpliktet til et forhold med far, men at du støtter dem så langt du kan om de ønsker et forhold med far.

Jeg har mange råd, men dette er noen av de viktigste. Blir litt som på flyet hvor den voksne skal ta på seg selv masken før man hjelper barna. Om du ikke funker for DEG, funker du ikke for barna.

Alle rådene gitt over har jeg fått med hjelp fra familievernkontoret, det er ikke ting jeg har funnet på selv.

Og husk: du kan ALDRI endre eller ta ansvar for dette mennesket! Du kan, bør og skal kun sørge for deg og dine barn.

Jeg har stått alene i SÅ mye drit hvor man virkelig kunne trengt en pappa, men når en pappa bare gjør ting verre - er man faktisk bedre rustet om man anser den personen for «ingenting».

Sender deg en klem❤️ Spør gjerne om du lurer på noe mer jeg kan hjelpe deg med🙏🏻

 

Anonymkode: a4cff...de9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Dropp det! La alle former for kontakt ligge hos faren, ikke bland deg i dette. Ikke bli noen mellommann, men la faren til ungene få kontroll. Da går det av seg selv og dere kan forholde dere til et liv hvor han er borte. 

Så legger du all bitterhet til side og fokuserer på det nye livet ditt. Se framover. 

Ja, du har rett. Jeg tror kanskje det er best. 

Jeg tror bare jeg må avlyse den timen. Hva holder jeg på med her? Nok om han. 

Anonymkode: 6d9e6...a42

[AnonymBruker]

Barna dine er langt over den alderen hvor man bør begynne å fokusere på å lære dem å kutte ut dårlige mennesker og drite i disse oppskrytte blodsbåndene, og velge sunne relasjoner. Å bryte med en forelder er desverre fortsatt tabubelagt, så her trenger de din støtte i å gjøre sunne og gode valg for seg selv. Slutt å unnskylde han, si at du desverre valgte en dust å få barn med, og fokuser på hva dere kan greie å få til sammen, uten han. Med de utfordringene dere har er det bare idiotisk å bruke energi på å forsøke å lappe forholdet til en lost case. Vær også forberedt på at han kan komme til å oppsøke dere med en gang han blir avvist og trenger noe fra dere, og da er det viktig at dere ikke lar dere lure ut på denne galeien igjen. 

Anonymkode: 6c63f...ac7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kjære TS.

Jeg spør da jeg har to jenter selv hvor ene ble kastet ut, hun var 12 år. Andre er 15.

Mine råd etter å ha stått i dette siden barna var 1 og 3 som «fungerer» for oss (tro meg jeg har prøvd og feilet med mange forskjellige metoder):

1: Ikke snakk frem faren mer. Ikke din jobb! Det er lov å si til barna med en behersket stemme: Jeg synes heller ikke det pappa gjør er greit, men du har meg! Du er alt for meg! På denne måten framsnakker man ikke pappa, men man baksnakker han ikke urimelig heller. Man validerer bare at man ser at dette ikke er bra!

2: Ikke ha noe kontakt med mannen annet enn når HAN tar kontakt. Se på det som at du «eliminerer» han fra ditt liv i form av at du aldri er pådriver til kontakt.

3: Svar mennesket kun på meldinger, aldri prat med han. Vært kort og konsis i svarene dine, og svar aldri med mindre det er konkrete spørsmål.

4: Dersom vedkommende tar mye kontakt, beskytt deg selv og si at du kun svarer på meldinger fra han feks mandager og torsdager. Dette for å verne hodet ditt. Så du slipper å gå i det «hele tiden».

5: Forklar barna at de ikke er forpliktet til et forhold med far, men at du støtter dem så langt du kan om de ønsker et forhold med far.

Jeg har mange råd, men dette er noen av de viktigste. Blir litt som på flyet hvor den voksne skal ta på seg selv masken før man hjelper barna. Om du ikke funker for DEG, funker du ikke for barna.

Alle rådene gitt over har jeg fått med hjelp fra familievernkontoret, det er ikke ting jeg har funnet på selv.

Og husk: du kan ALDRI endre eller ta ansvar for dette mennesket! Du kan, bør og skal kun sørge for deg og dine barn.

Jeg har stått alene i SÅ mye drit hvor man virkelig kunne trengt en pappa, men når en pappa bare gjør ting verre - er man faktisk bedre rustet om man anser den personen for «ingenting».

Sender deg en klem❤️ Spør gjerne om du lurer på noe mer jeg kan hjelpe deg med🙏🏻

 

Anonymkode: a4cff...de9

Tusen takk. ❤️

Nå måtte jeg grine litt her. Jeg ser det er gode råd. Jeg har bare vært så lost...

Men ja. Dette er nok det beste måten å gå fram på.

 

Anonymkode: 6d9e6...a42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Tusen takk. ❤️

Nå måtte jeg grine litt her. Jeg ser det er gode råd. Jeg har bare vært så lost...

Men ja. Dette er nok det beste måten å gå fram på.

 

Anonymkode: 6d9e6...a42

Ikke gråt kjære deg❤️ Jeg var lost i maaange år og hadde det så tøft.

Til slutt klarte jeg ikke mer og sa rett ut til familievernkontoret: Barna kommer først ja, men hva med meg? Når og hvordan oppi det hele kan jeg ta vare på også meg? Jeg klarer ikke mer!

Det var først da alt snudde! Folk forstår ikke hvor tøft dette er å gå i, år inn og ut. Man brytes ned litt eller litt. Det er så grusomt!

Så all medfølelse fra meg❤️ Du har også rett på et verdig liv husk☘️

Anonymkode: a4cff...de9

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, du har rett. Jeg tror kanskje det er best. 

Jeg tror bare jeg må avlyse den timen. Hva holder jeg på med her? Nok om han. 

Anonymkode: 6d9e6...a42

Ja, med alle barna nesten voksne, så ser jeg ikke helt hva du skal kunne oppnå med en tur til familievernkontoret. Ballen er rett og slett i hans hjørne, du skal ikke fikse forholdet mellom far og barn. Bruke heller energien på å hjelpe barna med å håndtere følelsene rundt dette. Hva med en tur til familieterapi bare for deg og ungene, for å legge alt bak dere og gå videre?  

Anonymkode: cbdf2...83e