Ustabilt forhold med små barm.. Vanlig?

[AnonymBruker]

Krangler med samboer store deler av tiden, og har vært ekstra ille i  ca 4 måneder men i perioder har vi det veldig bra. Så er det «pån» igjen. Det er jeg som er probelmet fordi jeg blir så irritert å sint over ting. Samboer er ikke lett å være sammen med da han sier lite, liker ikke nærhet spesielt godt, å er mye borte fra hjemmet da han jobber mye. 
 

Han er snill å medgjørlig, men prioriterer meg ikke, ser meg ikke, osv. Vi er en lite barn og krangler i perioder over flere dager. Nå er det ille! Har kranglet siden mandag pga småting som har blitt større og større. Det har gått langt og vi klarer ikke å lande. I dag klikket det for han og han ødela kjøleskapsdørenmens barna var hjemme. Jeg ødelegge også ting i ny og ned. Driver å pusser opp hus i tillegg å blir bare stress i tillegg, uten å komme noe vei. Synes så synd på barna som får det med seg og de blir redde. 
 

Har sagt at jeg ønsker å gå med han godtar det ikke. Har sovet bort i natt å har komme meg hjem nå å låst meg inn på soverommet. Orker ikke å se han. Alt med han irriterer meg, men jeg er jo glad i han. Føler også han er redd for å være alene å derfor blir desperat når jeg sier at jeg drar. 
 

Ser egentlig ingen framtid med han. Har ingen god kontakt med familien hans og har ingen spesielle felles venner med han. Kunne tenkt meg å solgt huset å fått noe eget.

På den ande siden har vi det helt fantastisk til tider, og vi lever på en drøm. Vi har beste sex og har de morsomste stundene sammen. Vi har vært bestevenner i mange år å er hverandres sjelevenner med lik bakgrunn. 
 

Prøver å fortelle at jeg vil ut av dette men han forstår det ikke. Sier at vi må selge huset men han nekter. For meg så virker det som om han tviholder på forholdet selv om det we ganske dritt og dårlig. Vil så gjerne at vi skal være en lykkelig familie men det er så opp og ned, og alt rundt oss har falt sammen. Vi er alene og veldig ensomme. Føler meg hatet av alle i familien hans å jeg får veldig lite støtte da et nært familiemedlem av meg er veldig syk. Føler meg helt alene.

 

Anonymkode: 31910...f08

[KjøttOPP]

Hva er "små barm", jf. overskriften?

[AnonymBruker]

KjøttOPP skrev (Akkurat nå):

Hva er "små barm", jf. overskriften?

Oi, små barn skulle det stå*

Anonymkode: 31910...f08

[AnonymBruker]

Skrev feil i overskriften da jeg skrev dette innlegget veldig fort. 
 

Små barn*  skulle det stå. 
 

Ts

Anonymkode: 31910...f08

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Krangler med samboer store deler av tiden, og har vært ekstra ille i  ca 4 måneder men i perioder har vi det veldig bra. Så er det «pån» igjen. Det er jeg som er probelmet fordi jeg blir så irritert å sint over ting. Samboer er ikke lett å være sammen med da han sier lite, liker ikke nærhet spesielt godt, å er mye borte fra hjemmet da han jobber mye. 
 

Han er snill å medgjørlig, men prioriterer meg ikke, ser meg ikke, osv. Vi er en lite barn og krangler i perioder over flere dager. Nå er det ille! Har kranglet siden mandag pga småting som har blitt større og større. Det har gått langt og vi klarer ikke å lande. I dag klikket det for han og han ødela kjøleskapsdørenmens barna var hjemme. Jeg ødelegge også ting i ny og ned. Driver å pusser opp hus i tillegg å blir bare stress i tillegg, uten å komme noe vei. Synes så synd på barna som får det med seg og de blir redde. 
 

Har sagt at jeg ønsker å gå med han godtar det ikke. Har sovet bort i natt å har komme meg hjem nå å låst meg inn på soverommet. Orker ikke å se han. Alt med han irriterer meg, men jeg er jo glad i han. Føler også han er redd for å være alene å derfor blir desperat når jeg sier at jeg drar. 
 

Ser egentlig ingen framtid med han. Har ingen god kontakt med familien hans og har ingen spesielle felles venner med han. Kunne tenkt meg å solgt huset å fått noe eget.

På den ande siden har vi det helt fantastisk til tider, og vi lever på en drøm. Vi har beste sex og har de morsomste stundene sammen. Vi har vært bestevenner i mange år å er hverandres sjelevenner med lik bakgrunn. 
 

Prøver å fortelle at jeg vil ut av dette men han forstår det ikke. Sier at vi må selge huset men han nekter. For meg så virker det som om han tviholder på forholdet selv om det we ganske dritt og dårlig. Vil så gjerne at vi skal være en lykkelig familie men det er så opp og ned, og alt rundt oss har falt sammen. Vi er alene og veldig ensomme. Føler meg hatet av alle i familien hans å jeg får veldig lite støtte da et nært familiemedlem av meg er veldig syk. Føler meg helt alene.

 

Anonymkode: 31910...f08

Dere må sette av en kveld og snakke sammen....tror ikke du er ferdig med forholdet noe mer enn han er..

Bare det at små barn..oppussing...og lite nettverk som kan avlaste  er en drepende kombinasjon for forhold..

Ikke gi opp ennå...snakk sammen!

[AnonymBruker]

Parterapi! Om det er ventetid hos familievernkontoret så gå en time privat mens dere venter. Det er en GOD investering. 

Anonymkode: 13df6...661

[AnonymBruker]

Parterapi! Vil han gå med på det? 

Ellers må dere sette dere ned og snakke om dette. Kan dere sette vekk noe av oppussingen? Få inn en barnevakt som kam avlaste litt innimellom? 

Anonymkode: 20e5d...60d

[AnonymBruker]

Du skriver at dere begge til tider blir så sint st dere ødelegger ting i huset hvorpå barna blir redde. Det første dere bør gjøre er å SLUTTE MED DETTE. MÅÅ dere krangle så la nå for helvete barna få slippe å se og høre på det

 Fy fader så egoistisk. Dere kommer jo til å få barn som er nervevrak hvis dere fortsetter sånn 

Anonymkode: 326ba...229

[Rosatoast]

Men i alle dager, dere er voksne mennesker så burde faen meg klare å oppføre dere når barn er tilstede. De blir jo traumatiserte pga vitner til vold og krangel. 

Håper for din skyld at en av dere eller begge to, betrygger barna med en gang etter situasjon har skjedd. Hvis ikke ødelegger dere mye av psyken deres.

Hadde jeg hatt navnet ditt hadde jeg ringt til barnevernet faktisk, for her evner ingen av dere å sette barn først. Herregud å barnslig. En av dere får dra, si pent hade til barna og betrygge at man sees snart, mor eller far skal sove borte med jobb f.eks.

Så får dere handle deretter, men dere to kan IKKE være i samme hus så lenge det er unger der. Kjenner jeg blir skikkelig forbanna

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Parterapi! Om det er ventetid hos familievernkontoret så gå en time privat mens dere venter. Det er en GOD investering. 

Anonymkode: 13df6...661

Du anbefaler parterapi, i et hjem hvor ungene kontinuerlig er vitne til krangel og vold? Håper for gudsskyld at du ikke har barn selv.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Krangler med samboer store deler av tiden, og har vært ekstra ille i  ca 4 måneder men i perioder har vi det veldig bra. Så er det «pån» igjen. Det er jeg som er probelmet fordi jeg blir så irritert å sint over ting. Samboer er ikke lett å være sammen med da han sier lite, liker ikke nærhet spesielt godt, å er mye borte fra hjemmet da han jobber mye. 
 

Han er snill å medgjørlig, men prioriterer meg ikke, ser meg ikke, osv. Vi er en lite barn og krangler i perioder over flere dager. Nå er det ille! Har kranglet siden mandag pga småting som har blitt større og større. Det har gått langt og vi klarer ikke å lande. I dag klikket det for han og han ødela kjøleskapsdørenmens barna var hjemme. Jeg ødelegge også ting i ny og ned. Driver å pusser opp hus i tillegg å blir bare stress i tillegg, uten å komme noe vei. Synes så synd på barna som får det med seg og de blir redde. 
 

Har sagt at jeg ønsker å gå med han godtar det ikke. Har sovet bort i natt å har komme meg hjem nå å låst meg inn på soverommet. Orker ikke å se han. Alt med han irriterer meg, men jeg er jo glad i han. Føler også han er redd for å være alene å derfor blir desperat når jeg sier at jeg drar. 
 

Ser egentlig ingen framtid med han. Har ingen god kontakt med familien hans og har ingen spesielle felles venner med han. Kunne tenkt meg å solgt huset å fått noe eget.

På den ande siden har vi det helt fantastisk til tider, og vi lever på en drøm. Vi har beste sex og har de morsomste stundene sammen. Vi har vært bestevenner i mange år å er hverandres sjelevenner med lik bakgrunn. 
 

Prøver å fortelle at jeg vil ut av dette men han forstår det ikke. Sier at vi må selge huset men han nekter. For meg så virker det som om han tviholder på forholdet selv om det we ganske dritt og dårlig. Vil så gjerne at vi skal være en lykkelig familie men det er så opp og ned, og alt rundt oss har falt sammen. Vi er alene og veldig ensomme. Føler meg hatet av alle i familien hans å jeg får veldig lite støtte da et nært familiemedlem av meg er veldig syk. Føler meg helt alene.

 

Anonymkode: 31910...f08

Har det på samme måte, men med parterapi og at vi bestemte oss for å få det til så gikk det. 1 år tok det å finne god kommunikasjon. 

Anonymkode: 6bb2b...679

[AnonymBruker]

Det er normalt unntakstilstand når man har små barn i hus. Man får mindre søvn, mer stress og mindre tid for seg selv. Alt dette fører til at man får mindre tålmodighet og blir lettere irritert. 

Det er jo helt tydelig at dere ikke takler dette så bra. Barna skal slippe å se og høre at foreldre skriker til hverandre og ødelegger ting. Helst skulle dere ha samarbeidet for å avlaste hverandre, så dere aldri kommer til det punktet hvor dere irriterer hverandre. Dessverre høres dere mer ut som fiender, ikke partnere med samme mål om å oppdra barna og skape et trivelig hjem for alle. 

For det første: vil du gå, så går du. Du er en voksen person. Han kan ikke tvinge deg til å bli.

For det andre, du må bestemme deg om du vil bli eller gå. Vil du bli, så må dere til parterapi med en gang. Nekter han, så går du fra han. Dere kan ikke fortsette å traumatisere barna på denne måten. De har det bedre med 2 trygge hjem enn 1 utrygt hjem.

 

Anonymkode: 90c4a...f0f

[AnonymBruker]

Hvor gamle er barna?

 

Jeg og samboeren kranglet mye mellom oss da barnet var 0-2 år. Nå er det bedre.

Jeg tenker at det er untaktilstand? Det er ikke fordi dere er slitne da?

Anonymkode: e6462...0fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du skriver at dere begge til tider blir så sint st dere ødelegger ting i huset hvorpå barna blir redde. Det første dere bør gjøre er å SLUTTE MED DETTE. MÅÅ dere krangle så la nå for helvete barna få slippe å se og høre på det

 Fy fader så egoistisk. Dere kommer jo til å få barn som er nervevrak hvis dere fortsetter sånn 

Anonymkode: 326ba...229

Ja! Derfor jeg vil ut

Anonymkode: 31910...f08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvor gamle er barna?

 

Jeg og samboeren kranglet mye mellom oss da barnet var 0-2 år. Nå er det bedre.

Jeg tenker at det er untaktilstand? Det er ikke fordi dere er slitne da?

Anonymkode: e6462...0fa

9 mnd og 2,5 år

Anonymkode: 31910...f08

[AnonymBruker]

Rosatoast skrev (3 timer siden):

Men i alle dager, dere er voksne mennesker så burde faen meg klare å oppføre dere når barn er tilstede. De blir jo traumatiserte pga vitner til vold og krangel. 

Håper for din skyld at en av dere eller begge to, betrygger barna med en gang etter situasjon har skjedd. Hvis ikke ødelegger dere mye av psyken deres.

Hadde jeg hatt navnet ditt hadde jeg ringt til barnevernet faktisk, for her evner ingen av dere å sette barn først. Herregud å barnslig. En av dere får dra, si pent hade til barna og betrygge at man sees snart, mor eller far skal sove borte med jobb f.eks.

Så får dere handle deretter, men dere to kan IKKE være i samme hus så lenge det er unger der. Kjenner jeg blir skikkelig forbanna

Det er trist og jeg ser situasjonen selv. Det er vondt! 
 

Har nok best av å gå ifra hverandre. Blir nok ikke bra for barna å vokse opp sammens med oss to. 

Anonymkode: 31910...f08

[AnonymBruker]

Rosatoast skrev (3 timer siden):

Du anbefaler parterapi, i et hjem hvor ungene kontinuerlig er vitne til krangel og vold? Håper for gudsskyld at du ikke har barn selv.

Høres ikke ut dom du har verken et parforhold eller barn.. 

Anonymkode: 31910...f08

[AnonymBruker]

som jeg skulle skrevet det selv..

samboer prioriterer jobb fremfor familien, jeg er dritt lei men ønsker ikke å ta valget om å gå.

Det er nesten så jeg håper han møter noen, som gjør dette valget litt enklere. 

Samtidig greier jeg ikke tanken på å ikke se barnet mitt en viss prosent. Hvis jeg legger sammen timene i løpet av 1 uke så er jeg hjemme med barnet dobbelt så mye som han, og jeg jobber 100%. Uansett så bruker han tiden med barnet på å sitte med mobilen sin, noe jeg synes er fryktelig sårende på barnets vegne..

Anonymkode: 623e2...072

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Ja! Derfor jeg vil ut

Anonymkode: 31910...f08

Burde ikke vært et problem å bedt mannen om å pakke sakene, og sjekke inn på hotell eller bo hos familie f.eks.
Dette må skje løpet av helgen. Skulle tro dere var voksne nok til å forstå disse tingene selv

[AprilLudgate]

Jeg vil ikke si dette du beskriver er sunt og vanlig nei.

Er vel ikke så mye tvil om at det beste for alle er brudd, kanskje særlig barna egentlig.

Høres ganske traumatiserende ut for barna for å være ærlig.