Livet mitt er redusert kun til jobb og barn

[AnonymBruker]

Jeg er snart 40 år, gift og to barn på 8 og 10 år. Og livet mitt er med årene blitt redusert til kun jobb og omsorg for barna og oppfølging av Famillen AS samt hjemmet vårt. 

Det er på ingen måte slik at jeg angrer på å ha stiftet familie og fått barn, og jeg visste på forhånd at det ville kreve mye. 

Men, det jeg ikke var klar over, var at det skulle bli absolutt hele livet mitt og kreve alt av meg! I perioder er jeg farlig nær å bli utbrent av hverdagslivet. Kan også til tider kjenne på følelsen av å være deprimert, når absolutt all tid går med til 8 timer krevende jobb hver dag, og resten av min våkne tid går med til å følge opp barna og sørge for at husholdningen går rundt. Stuper deretter utslitt i seng, ny runde neste dag. 

Mannen tar sin del, vi samarbeider godt og har det bra sammen. Barna har ingen spesielle behov eller utfordringer, heldigvis. Vi har satt inn de tiltakene vi kan; gode rutiner i hverdagen, ukeshandling, ukesmeny, vaskehjelp annenhver uke... 

Er det virkelig slik livet med barn skal være? Jeg har jo faktisk aldri overskudd? 

Tenker på at mye av livet er blitt svært redusert, og synes det er trist. Ikke tid til å lage spennende mat, lese bøker, få kulturelt påfyll, date med mannen osv osv... Hverdagen spiser meg/oss opp, og det blir null tid til egne interesser. 

Hvordan har dere andre det? Hva gjør dere evt for å unngå å havne i dette hamsterhjulet med jobb og barn - er det i det hele tatt mulig å unngå det? 

TS 

Anonymkode: cd7e1...5d8

[AnonymBruker]

Dine barn er i en krevende alder nå med hjelp av lekser, aktiviteter osv. dette er den mest krevende alderen sånn sett når det gjelder mangel på alenetid. 
Bare nyt det, nyt tiden sammen med de. Jeg har to barn på 13 og 16. fordi vi har brukt mye tid sammen med de er de fortsatt åpne til oss, og vi har et nært forhold. 
han på 16 flytter mest sannsynlig på hybel neste år, og jeg gruer meg 😅 

det kommer tider der du lurer på hvor tiden ble av. 

Anonymkode: d86b2...8f9

[AnonymBruker]

Aner ikke, hadde det på samme måte når jeg var frisk nok til å jobbe.

Men en ting å vurdere er jo om man kan redusere det man følger opp på noen måte.

Antall aktiviteter, hvor rent det trenger være hjemme osv. 

Anonymkode: 9f979...96e

[AnonymBruker]

jeg kjenner meg igjen i det meste du skriver. Så vi er flere som kjenner på dette. Jeg har 3 barn i barnehage og skole. Jeg tror vi er skrudd sammen litt forskjellig. Noen har nok mer energi når kl er 20/21. Jeg personlig er kjempetrøtt og nesten kun klar for sofa og netflix på den tiden. Og må legge meg tidlig for å klare neste dag. Så livet går sin gang med jobb, hus og unger. 

tenker at det nok er en fase, at det blir nye faser, at til slutt flytter ungene ut. 

Foreløpig klarer jeg å nyte dagene og øyeblikkene med ungene  Savner så klart hobbyer, mer overskudd til det, men håper og tror jeg får tid til annet senere i livet. 

Anonymkode: 0d979...a74

[Khloe P.T]

Det er en periode i livet. Det blir bedre. Det er om å gjøre å ikke sammenligne seg med alle "glansbildene" som popper opp i sosiale media. Tenk hvor viktig familien din er og den jobben du gjør med dem nå danner grunnlaget for en god felles framtid. Familie ER livet.

 

[Eneri]

Kan du skape deg små pusterom? Feks gå deg en halvtimes-times tur på tidlig kveld med en podcast på øret.

En god kopp kaffe og et nytt blad/avis en stille lørdag morgen. Litt alenetid 😊

Ellers vet jeg ikke andre tips enn å være litt i nået. Eksempel som jeg selv kunne nyte når jeg bare lot meg selv kjenne etter; hele familien samlet med tacoen fredag kveld. Landet etter jobb-og skoleuke, alle glade for helga som lå foran oss. 

Skjønner det kan føles som et hamsterhjul hvis ungene også er med på fritidsaktiviteter som spiser av helgene (turneringer osv). 

[AnonymBruker]

Når snøen kommer, og akebakkene fylles opp av foreldre først og fremst, og noen barn, da får du et hint om hva som er problemet i dag. Da jeg var liten var det kun unger i akebakken, og vi var MANGE, store flokker. I tillegg var mange mødre hjemme på dagtid. Da hadde kvinnene et bedre liv tror jeg.

Anonymkode: f473c...b7b

[AnonymBruker]

Vaskehjelp? Friske barn, mann som tar ansvar? Har en jobb og er frisk som klarer å jobbe? Er du klar over hvor privilegert du er? Nei, slutt og bæse, hva forventer du egentlig etter arbeidstid? Show og underholdning? Kjenner jeg blir provosert av dette. Hva blir det neste? Bytte ut mannen fordi "han ikke forstår deg" eller at "kjærligheten er borte i maset" eller at "vi har ikke tid til å dyrke parforholdet". Dette er egoisme av verste sort. Husk at tiden med barn går altfor fort, der er bare en kort epoke i livet!

Anonymkode: 8eea3...34c

[AnonymBruker]

Jeg er der du er. Og har lært meg å omfavne det. Hele min identitet er å være forelder og kollega/ansatt. Jeg er ikke kjæreste eller venninne, selv om jeg hardt forsøker å late som. Tenker at de snart ikke trenger meg lenger, og da har jeg tid. Men til dess så koser jeg meg i rollen som mamma. 

Teit å si det altså, vi mennesker er alle forskjellige - jeg har for eksempel ikke noe stort behov for mye sosial omgang utenom disse arenaene. Lekeplass med andre foreldre, cuper med småsnakk osv + jobb er mer enn nok for meg. 

Anonymkode: 90a80...e4d

[Hmmmmmm]

Det blir bedre. Jeg er 40 år, har to jobber og et stort barn som ikke krever noe.. men det har ikke alltid vært sånn, man må bare komme seg igjennom det

[AnonymBruker]

Ja sånn er det jo på mange måter. Derfor det er så viktig å leve livet litt før man får barn. Så ikke man sitter der og lengter etter noe man aldri fikk oppleve.

Er som du beskriver for meg også. Så tenker jeg tilbake på livet før barn, og spør meg om jeg savner det, og nei overhodet ikke.

Jeg elsker å være der for barnet mitt. Se han vokse, utvikle seg og jeg vet det går så innmari fort. Nyter hver dag, plutselig skal han flytte ut. Det skjer så fort. 

Det handler jo mye om innstilling. Ok du får ikke gjort mye av de tingene du nevner, men hva er viktigst? Klarer du ikke å kose deg med dine kjære. Dere er jo der alle, friske og priviligerte. Du er jo heldig. Sånn egentlig. Min venninne har to barn i tenårene og uhelbredelig kreft. Hun har ikke så mye tid igjen med dem. Og alt hun vil er jo å ha resten av livet sammen med dem. Men hun får bare noen få år. Sett ting i perspektiv.

Anonymkode: 37f71...ae0

[AnonymBruker]

Det er jo slik for alle? Ærlig talt, det er en særdeles kort periode av livet. Om 10 år, når kanskje begge har flyttet hjemmefra, har du all tid i verden til å pleie deg selv. Ta'ræ sammen! 

Anonymkode: 79f4d...25d

[AnonymBruker]

Vær takknemmlig for at du har jobb! Vet om en alenemor med 4 barn som bor langt ute på landet i en liten leilighet, og hun jobber ikke. Da er man i en utfordrende situasjon og kan syte og klage! Vi som jobber dag ut og dag inn er utrolig priveligerte. 

Anonymkode: 228b9...a8b

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du må ta deg sammen fordi andre har det verre som noen sier, og jeg skjønner deg godt. For meg er det viktig å prioritere meg. Det vil kanskje si at jeg tar meg en rolig tur med hund og podkast, at jeg "låser" meg inn på et annet rom i 20 min for å lese et magasin, at jeg setter på høy musikk og er utilgjengelig mens jeg lager middag, at vi setter ungene til å ta oppvasken mens jeg henger opp klesvask med podkast, osv. I alle fall annenhver dag, og mest i helgene. Det å jobbe i hagen gjør oss mer utilgjengelige som igjen fører til mindre mas. I tillegg går jeg på dans og styremøter med hyggelige ting, eller i syforening.  Jeg synes det er viktig med tid med barna og at den skal være god, så da hender det at oppvasken ikke tas før dagen etter eller at vi glemmer noen ting vi har ansvar for. Det får gå. Det er bedre for alle at jeg har det bedre med meg selv, og i vår familie kan alle ha behov for pause av og til. Vi begrenser også aktiviteter for ungene. Mellomste spiller mye fotball, men der ordner vi en del samkjøring. De to yngste er på kulturskolen etter skolen slik at de ikke rekker skolebussen, men da går de til venner eller besteforeldre etterpå (noen dager lager også bestemor middag). Eldste ordner en del selv etter hun har fått moped, men nå er det av og til for kaldt eller glatt. Men nå prater jeg meg bare bort. Poenget er at det alltid er mulig å prioritere. For meg funker det å lage timeplan for å få oversikt, og så prioritere tid til meg selv slik at jeg kan være ca 98% tilstede når vi er sammen. Velg deg dine ting du savner og overbevis deg og andre om at det er like viktig som andre ting som må gjøres for å holde hjulene i gang. Om ett hjul humper litt eller punkterer av og til, så går det også. Det hjelper bare ungene til å ta litt ansvar selv også. Hilsen gift mor til tre barn på 8, 12 og 16 år.

Anonymkode: 764e7...b11

[AnonymBruker]

Tror du bør vurdere en tur til legen. Ikke vondt ment, altså. Såpass store barn, mann som tar sin del og vaskehjelp burde normalt gi et helt ok hverdagsliv med rom til å pleie litt egne interesser. Tenk over hva nøyaktig det er du savner. Kan du gå tur/trene? Kan du treffe venninner? Kan du koble av med en god bok om kveldene? Kan dere ha barnevakt og ta en tur på kino/spise ute? Greit nok at det ofte er litt travelt et par timer rett etter jobb, men hva er det som gjør at du ikke kan nyte kveldene? 

Anonymkode: 0b195...8bd

[AnonymBruker]

Jeg er på din alder, og har tre barn. En typisk dag er jobb og drift av familie AS. Men jeg gir rom til meg selv. Jeg går tur med hunden hver dag, og mens jeg går snakker jeg enten i tlf med venninner, eller jeg hører på podkast. I vår familie er det lov å melde seg ut ved behov, så innimellom legger jeg meg inn på rommet og ser en episode eller tre av en serie jeg liker. En gang i uka går jeg på trening med hunden, og jeg forsøker hardt å si ja når jeg blir invitert med på ting. Jeg prioriterer hver kveld å legge meg litt tidligere så jeg rekker å lese en halvtime på senga.

En dag så er plutselig ungene store, og hvis jeg har fortrengt meg selv frem til da, hvordan skal livet mitt da bli? Det er viktig med egentid.

Anonymkode: 44e13...877

[neon_sun]

Jeg har vært der og er der delvis enda. Jeg hadde en utrolig krevende jobb og kjørte meg selv helt på felgen. I tillegg kom korona på toppen av det hele (jeg jobbet innen helse og hverdagene ble enda verre). Det som hjalp for min del var å bytte jobb til en roligere og mer fleksibel en. Det var ikke det jeg egentlig ville, men siden man ikke kan sykemelde seg fra familie, ble det dette som var alternativet. I tillegg tvinger jeg meg selv ut på tur hver kveld, for å få litt space og alenetid. Livet føles enda travelt og "identitetsløst", men jeg føler jeg får puste litt igjen iallefall. 

[AnonymBruker]

Hva er det du gjør hele ettermiddagen da? Har barna aktiviteter hver dag?

Noen råd kan da være: kutte aktiviteter, enkle middager, skaffe vaskehjelp.

Anonymkode: 7845f...b1a

[AnonymBruker]

Jeg har 2 barn på 6 og 9 år, jobber 100% i tillegg til et par hundre timer overtid i året, gjør 100% av husarbeidet, jeg trener 3 ganger i uken, går 1 times tur med hunden hver dag, treffer venninner fast 2 ganger i månd og ellers ved anledning.. Tar oss også en fest innimellom. Tror at forskjellen på meg og deg er at jeg jobber turnus, det er magisk og ha noen formiddager for seg selv til å kunne gjøre det en må/vil. Ja det er kjekt og bruke tid med ungene, men jeg kjenner meg også overveldet av tidsklemma de dagene jeg jobber dagvakt. Kansje du kan bytte jobb? Trist og innimellom måtte jobbe julaften og hver tredje helg, men jeg hadde følt meg kvelt om jeg våknet mandags morgen og visst at det lå 5 nøyaktig like og travle dager foran meg før jeg fikk pusterom. 

Anonymkode: 836a5...ce8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Vaskehjelp? Friske barn, mann som tar ansvar? Har en jobb og er frisk som klarer å jobbe? Er du klar over hvor privilegert du er? Nei, slutt og bæse, hva forventer du egentlig etter arbeidstid? Show og underholdning? Kjenner jeg blir provosert av dette. Hva blir det neste? Bytte ut mannen fordi "han ikke forstår deg" eller at "kjærligheten er borte i maset" eller at "vi har ikke tid til å dyrke parforholdet". Dette er egoisme av verste sort. Husk at tiden med barn går altfor fort, der er bare en kort epoke i livet!

Anonymkode: 8eea3...34c

18 år er ikke kort del av livet...

Anonymkode: 165a1...071